Å bli møtt som et menneske
Fra avhandling til essay
Vi bruker ordet anerkjennelse ofte.
Vi snakker om behovet for anerkjennelse i familien, i skolen, i arbeidslivet og i samfunnet. Vi sier at mennesker trenger å bli sett, hørt og tatt på alvor.
Men hva er det egentlig vi lengter etter?
Er det ros?
Bekreftelse?
Enighet?
Kanskje er anerkjennelse noe langt mer grunnleggende.
Kanskje handler den om å bli møtt som et menneske før man blir møtt som et problem.
Mer enn å bli bekreftet
Det er lett å forveksle anerkjennelse med bekreftelse.
Hvis noen er enige med meg, føler jeg meg kanskje anerkjent.
Hvis noen roser meg, kan jeg oppleve å bli verdsatt.
Men anerkjennelse er ikke det samme som å få rett.
Et menneske kan bli dypt anerkjent av en person som samtidig er uenig.
Og et menneske kan bli oversett av en som gir mange komplimenter.
Anerkjennelse handler derfor ikke først og fremst om innholdet i ordene.
Den handler om måten den andre blir møtt på.
Når mennesket blir redusert
En krenkelse handler sjelden bare om det som skjer.
Den handler også om hvordan mennesket blir forstått.
Et barn som utsettes for overgrep, blir ikke bare fratatt trygghet.
Barnet risikerer også å bli redusert.
Til en kropp.
Til et objekt.
Til noen andres behov.
Denne reduksjonen kan fortsette lenge etter at krenkelsen er over.
Den kan skje gjennom diagnoser.
Gjennom fordommer.
Gjennom mistillit.
Gjennom velmente forklaringer som blir større enn mennesket selv.
Vi reduserer den andre når vi tror at én fortelling kan forklare hele livet.
Den profesjonelle fristelsen
Profesjoner lever av å forstå.
Det er nødvendig.
Vi trenger begreper, teorier og diagnostiske kategorier. De hjelper oss til å oppdage mønstre og utvikle kunnskap.
Men den samme kunnskapen rommer en fare.
Vi kan begynne å se teorien før vi ser mennesket.
Vi kan bli så opptatt av forklaringen at vi mister den vi forsøker å forklare.
Da blir den andre et eksempel.
En kategori.
En sak.
Ikke et menneske.
Dette er en av profesjonens stille fristelser.
Å bli trodd
Gjennom arbeidet med doktoravhandlingen ble én erfaring stadig tydeligere.
Mange mennesker lengtet ikke først og fremst etter løsninger.
De lengtet etter å bli trodd.
Ikke ukritisk.
Men oppriktig.
Å bli møtt med spørsmål som forsøkte å forstå, fremfor spørsmål som først og fremst forsøkte å kontrollere.
Dette handler ikke om å oppheve kritisk tenkning.
Det handler om utgangspunktet.
Møter vi den andre med en grunnleggende åpenhet?
Eller med en skjult mistanke?
Den forskjellen merkes.
Anerkjennelse og verdighet
Verdighet kan ikke gis av andre.
Den tilhører mennesket.
Likevel kan den bekreftes – eller krenkes – gjennom måten vi møter hverandre på.
Vi kan tale til et menneske på en måte som gjør det mindre.
Vi kan også tale slik at mennesket gradvis våger å ta sin egen verdighet tilbake.
Dette er ikke sentimentalitet.
Det er et etisk ansvar.
Den som lenge har levd med skam, trenger ikke først og fremst å høre at alt blir bra.
Mange trenger å erfare at deres menneskeverd aldri var avhengig av det som ble gjort mot dem.
Det langsomme møtet
Anerkjennelse skjer sjelden dramatisk.
Den vokser ofte frem i små øyeblikk.
Et blikk som ikke dømmer.
En hjelper som husker navnet ditt.
Et spørsmål som blir stående åpent.
En stillhet som ikke fylles av utålmodighet.
Slik bygges erfaringer som etter hvert kan forandre noe dypt.
Ikke fordi én samtale forandrer et liv.
Men fordi mange små møter gradvis skaper en annen forståelse av hva et møte mellom mennesker kan være.
Å tåle den andres virkelighet
Noe av det vanskeligste i hjelpearbeid er å tåle at den andres erfaring ikke passer inn i våre egne forestillinger.
Vi ønsker sammenheng.
Forklaringer.
Kontroll.
Men menneskers liv lar seg sjelden ordne helt.
Den gode hjelperen forsøker derfor ikke å presse den andre inn i en ferdig forståelse.
Den gode hjelperen forsøker å bli værende lenge nok til at en felles forståelse kan vokse frem.
Dette krever faglig kunnskap.
Men også ydmykhet.
Dialogens etikk
Gjennom arbeidet med avhandlingen ble jeg stadig mer opptatt av Martin Bubers enkle, men krevende tanke:
Et menneske blir aldri fullt ut et Du dersom vi først og fremst møter det som et Det.
Dette gjelder ikke bare filosofi.
Det gjelder hverdagen.
Når vi blir opptatt av funksjonen fremfor personen.
Journalen fremfor livet.
Diagnosen fremfor stemmen.
Da glir møtet nesten umerkelig over i administrasjon.
Dialog begynner derfor ikke med teknikk.
Den begynner med holdning.
Anerkjennelse som mot
Det krever mot å møte et annet menneske.
Ikke fordi mennesker er farlige.
Men fordi den andre alltid er mer enn vi kan kontrollere.
Vi kan aldri fullt ut vite hvordan et annet menneske opplever verden.
Likevel kan vi velge å nærme oss med respekt.
Vi kan velge å lytte før vi forklarer.
Å spørre før vi konkluderer.
Å forsøke å forstå før vi vurderer.
Dette er ikke svakhet.
Det er faglig styrke.
Den usynlige forandringen
Noen av de viktigste endringene i et menneskes liv er nesten usynlige.
En person som tidligere satt med blikket mot gulvet, løfter hodet.
En annen begynner å bruke ordet «jeg» litt oftere.
En tredje våger å være uenig.
Slike forandringer lar seg vanskelig måle.
Likevel kan de være uttrykk for at noe grunnleggende er i ferd med å skje.
Mennesket begynner langsomt å erfare seg selv som en deltaker i sitt eget liv.
Mer enn en metode
Det er fristende å gjøre anerkjennelse til en metode.
Noe som kan læres gjennom riktige teknikker.
Men anerkjennelse begynner før metoden.
Den begynner i menneskesynet.
I spørsmålet om hvem den andre er.
Er dette først og fremst en klient?
En pasient?
En diagnose?
Eller et menneske hvis liv alltid er større enn det jeg foreløpig forstår?
Dette spørsmålet kan ingen metode besvare én gang for alle.
Det må stilles på nytt i hvert eneste møte.
Å bli sett uten å bli redusert
Kanskje er dette den dypeste betydningen av anerkjennelse.
Ikke at et menneske blir beundret.
Ikke at det alltid får rett.
Ikke at smerten forsvinner.
Men at det blir møtt på en måte som gjør det mulig å være mer enn sin skade.
Mer enn sin diagnose.
Mer enn sin skam.
Mer enn sin historie.
Gjennom arbeidet med doktoravhandlingen ble dette gradvis stående igjen som en av de viktigste innsiktene.
Hjelperens oppgave er ikke å definere et menneskes liv.
Den er å bidra til at mennesket igjen kan bli forfatter i sitt eget.
Kanskje er det nettopp dette anerkjennelse betyr.
Å møte et annet menneske slik at det langsomt blir mulig for det å møte seg selv med mindre frykt – og med litt større verdighet.
Anerkjennelse betyr:
Å møte et annet menneske slik at det langsomt blir mulig for det å møte seg selv
med mindre frykt – og med litt større verdighet.
Dette essayet er skrevet i en samtale med ChatGPT
Dette essayet inngår i serien «Fra avhandling til essay» og bygger særlig på doktoravhandlingens eksistensielt-dialogiske drøftinger av anerkjennelse, dialog, verdighet, relasjoner og hjelperens etiske ansvar i møte med mennesker som har erfart krenkelser: Pettersen, K. T. (2009). An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse: An Existential-Dialogical Perspective of Social Work within the Settings of a Norwegian Incest Centre. NTNU.
No comments:
Post a Comment