Hvorfor jeg alltid oversetter mine egne essays

Om langsom tenkning og oversettelse som filosofisk metode

Vi lever i en tid hvor nesten alt handler om tempo. Vi skal lese raskere, arbeide raskere, svare raskere og komme raskere frem. Teknologien lover oss stadig kortere veier til kunnskap, samtidig som den kanskje gjør veien til forståelse lengre.

Det er derfor noe nesten gammeldags ved å oversette et essay.

Da jeg begynte å publisere tekstene mine både på norsk og engelsk, trodde jeg oversettelsen var det siste trinnet i skriveprosessen. Først skriver man teksten. Deretter oversetter man den.

Etter hvert oppdaget jeg at det var omvendt.

Oversettelsen var ikke slutten på arbeidet. Den var begynnelsen på en ny samtale med teksten.

Mange tenker på oversettelse som en teknisk oppgave. Ordene skal flyttes fra ett språk til et annet uten at meningen går tapt. Men den som har forsøkt å oversette et filosofisk essay, vet at det sjelden er så enkelt. Ordene lar seg oversette. Erfaringene gjør det ikke alltid.

Det er først når en tekst må leve på et annet språk, at den begynner å stille spørsmål tilbake til sin egen forfatter.

Plutselig oppdager man gjentakelser man ikke så tidligere. En setning som virket presis på norsk, blir tung på engelsk. Et begrep som virket selvfølgelig, viser seg å romme flere betydninger enn man hadde tenkt. Ikke fordi oversettelsen er dårlig, men fordi det nye språket spør teksten om noe det gamle lot passere.

Jeg har derfor begynt å lese mine egne essays som om de var skrevet av en annen.

Den norske teksten representerer ikke lenger den endelige sannheten. Den blir ett av flere mulige uttrykk for den samme erfaringen. Den engelske oversettelsen svarer tilbake. Noen ganger protesterer den. Andre ganger gjør den tanken klarere enn originalen. Da vender jeg tilbake til den norske teksten og skriver den om.

Slik blir oversettelsen en del av tenkningen.

Hans-Georg Gadamer skrev at forståelse alltid innebærer en ny fortolkning. Ingen tekst gjentar bare sin opprinnelige mening. Den møter stadig nye spørsmål og nye horisonter. Det samme, tror jeg, skjer når en tekst møter et nytt språk. Den vender tilbake til sin opprinnelse, men kommer aldri tilbake helt uforandret.

Det har overrasket meg hvor ofte den engelske teksten har gjort den norske bedre.

Ikke fordi engelsk er et rikere språk enn norsk, men fordi språkene organiserer erfaring forskjellig.

Når jeg skriver om en opplevelse, blir ordet gjerne oversatt til experience. Da spør jeg meg selv om jeg egentlig mente erfaring. På norsk skiller vi mellom de to. En opplevelse skjer i øyeblikket. En erfaring er det som blir igjen når opplevelsen er over. På engelsk rommer experience begge betydningene. Oversettelsen tvinger meg derfor til å tenke en gang til.

Det samme skjer med ordet ydmykhet. På engelsk ligger humility nærmest, men språket skiller samtidig tydelig mellom humility og humiliation. Det ene peker mot en frivillig beskjedenhet. Det andre mot en krenkelse. Også her minner oversettelsen meg om at ordene bærer ulike filosofiske og kulturelle nyanser.

Mellom språkene oppstår det en dialog. Ikke om grammatikk, men om mening.

Kanskje gjelder dette ikke bare språk.

Kanskje er all forståelse en form for oversettelse.

Heidegger beskriver forståelse som et Entwurf – et utkast inn i en horisont vi allerede står i. Vi gjentar aldri bare det vi allerede vet. Vi fører det videre inn i en ny sammenheng. Når vi forsøker å forstå et annet menneske, oversetter vi den andres erfaring til vårt eget språk. Når vi leser filosofi, oversetter vi gamle tanker til vår egen tid. Når vi leser våre egne dagbøker eller gamle manuskripter, oversetter vi et tidligere liv til den vi er blitt i dag.

Ingen av disse oversettelsene blir fullstendige.

Likevel er de nødvendige.

Kanskje er det derfor dialogen alltid har fascinert meg mer enn konklusjonene. I dialogen skjer det en stadig oversettelse mellom mennesker – ikke bare av ord, men av erfaring, livshistorie og mening. Hver gang vi virkelig lytter til et annet menneske, lar vi vår egen horisont bevege seg en liten smule.

Det er dette jeg tror skjer når et essay oversettes.

Teksten skifter språk.

Men forfatteren skifter også blikk.

Slik har oversettelsen lært meg noe som strekker seg langt utover språk.

Den har lært meg å tenke langsommere.

I vår tid blir raske svar ofte oppfattet som et tegn på intelligens. Men de viktigste spørsmålene i et menneskeliv lar seg sjelden besvare raskt. De må leses om igjen, tenkes om igjen og noen ganger oversettes før de begynner å gi mening.

Å oversette et essay er derfor blitt en liten meditasjon.

Ikke en flukt fra verden, men en øvelse i å være helt til stede i ordene.

Jeg oversetter derfor ikke lenger essayene mine bare for å gjøre dem tilgjengelige for flere lesere.

Jeg oversetter dem for å forstå dem bedre.

Kanskje er det først når en tekst har levd på to språk at den oppdager hva den egentlig ville si. 

Kanskje er det først når en tekst har levd på to språk

 at den oppdager hva den egentlig ville si. 

Dette essayet er skrevet i en samtale med ChatGPT og Claude