Hvor befinner skammen seg?

Om emosjoner mellom hjerne, kropp og fortolkning

Da jeg arbeidet med doktoravhandlingen min ved NTNU, kom jeg en gang i samtale med en svensk professor i fysiologi. Han forsket blant annet på fotoner og deltok i utviklingen av en mikrobrikke som kunne plasseres på netthinnen hos svaksynte. Brikken kunne ikke gi dem synet tilbake i vanlig forstand, men den kunne fremkalle en opplevelse av lys.

Jeg var imponert over forskningen hans. Den viste hva naturvitenskapelig kunnskap kan utrette når et problem kan avgrenses, mekanismene undersøkes og teknologien tilpasses kroppens fysiologi. Men professoren var på sin side langt mindre imponert over min forskning. Jeg arbeidet hermeneutisk med skam, særlig med hvordan skam oppleves, fortolkes og får betydning i menneskers liv. Han mente at dette ikke var tilstrekkelig vitenskapelig. Jeg burde heller finne ut hvor skammen befant seg i hjernen, sa han, og deretter utvikle en medisin som kunne fjerne den.

Jeg husker fortsatt denne samtalen. Ikke fordi professorens syn var uvanlig, men fordi han formulerte en grunnleggende motsetning mellom to vitenskapelige tradisjoner så tydelig. Han spurte hvor skammen var lokalisert. Jeg spurte hva skammen betydde.

Bak disse to spørsmålene lå det ulike forestillinger om hva en emosjon egentlig er.

Med hermeneutikk mener jeg her ikke primært en metode for å tolke tekster, men en filosofisk tradisjon – fra Dilthey og Heidegger til Gadamer og Ricoeur – som undersøker hvordan mennesket forstår sin egen erfaring, og hvordan denne forståelsen alltid er historisk, språklig og fortolkende. Der fysiologen ville finne skammens årsak, ville hermeneutikeren spørre etter dens mening.

Drømmen om den presise adressen

Naturvitenskapen har hatt stor fremgang ved å lokalisere kroppslige funksjoner. Hjertet pumper blod. Netthinnen registrerer lys. Bestemte nerveceller overfører bestemte signaler. Når en funksjon svikter, kan man i mange tilfeller identifisere skaden og forsøke å reparere eller kompensere for den.

Det var derfor ikke urimelig at fysiologen ønsket å nærme seg skammen på samme måte. Dersom skammen skyldtes aktivitet i et avgrenset område i hjernen, kunne man kanskje påvirke dette området kjemisk eller elektrisk. Skammen kunne da behandles som andre kroppslige forstyrrelser: først lokalisere mekanismen, deretter utvikle inngrepet.

Problemet oppstår når denne modellen blir gjort til den eneste vitenskapelige måten å forstå emosjoner på. Skam er ikke en gjenstand som ligger skjult et bestemt sted i hjernen. Den er heller ikke bare en reaksjon på ett bestemt signal. Skammen kan oppstå i møtet mellom kroppslig aktivering, minner, sosiale normer, tidligere erfaringer, andres blikk og menneskets forståelse av seg selv.

Det betyr ikke at skammen er løsrevet fra hjernen. Uten hjernen, nervesystemet og kroppen finnes det ingen menneskelige emosjoner. Men det følger ikke av dette at emosjonens mening kan reduseres til aktiviteten i enkelte nerveceller.

En ny nevrovitenskapelig forståelse

I perspektivartikkelen «The Hidden Logic of Emotion», nylig publisert i Science, forsøker Xiaowei Gu og Joshua P. Johansen å utvikle en modell som forbinder biologiske emosjonstilstander med subjektiv emosjonell erfaring. De bruker begrepet internal emotion models – indre emosjonsmodeller – om nevrale representasjoner som integrerer kroppslige tilstander, sanseinntrykk, tidligere læring og den sammenhengen en situasjon opptrer i.

Artikkelen er særlig opptatt av angst, trusselreaksjoner og traumer, og av hvordan forskning på ulike arter kan inngå i et felles forskningsprogram. Forfatterne forsøker å finne mekanismer som kan undersøkes både hos dyr og mennesker, uten dermed å hevde at menneskelig emosjonell erfaring kan reduseres til enkle dyremodeller.

Gu og Johansen peker på at emosjonelle tilstander ofte varer lenger enn hendelsen som utløste dem. De varierer i intensitet og samordner både atferd og fysiologi. Hjernen reagerer dessuten ikke bare på direkte fare. Den bruker tidligere erfaringer, kroppslige signaler og kontekst til å trekke slutninger om hva som kan være farlig eller trygt.

Artikkelen søker dermed å bygge en bro mellom enkle, reaktive responser og den mer sammensatte subjektive opplevelsen av en emosjon.

Dette er ikke en hermeneutisk teori. Forfatterne undersøker fortsatt emosjoner som biologiske og målbare prosesser. Likevel har forståelsen beveget seg langt bort fra forestillingen om at en emosjon bare kan finnes ved å lete etter ett bestemt punkt i hjernen.

Skammen får ingen enkel adresse.

Hunden som fortsatt finnes

Gu og Johansen bruker et eksempel med en person som blir angrepet av en hund. Angrepet fremkaller umiddelbare forsvarsreaksjoner: økt puls og pust, kroppslig spenning og trang til å flykte. Men den emosjonelle tilstanden kan vare etter at hunden er borte.

Senere kan personen bli urolig når han går forbi huset der hunden bodde, møter hundens eier eller befinner seg i gaten der angrepet skjedde. Ingen av disse forholdene er i seg selv farlige. De har fått betydning fordi hjernen forbinder dem med den tidligere hendelsen. Dersom personen får vite at hunden har flyttet, kan uroen avta. Den emosjonelle reaksjonen endres når forståelsen av situasjonen endres.

Eksemplet viser at emosjoner ikke bare er direkte svar på det som befinner seg foran oss. Vi reagerer også på det vi antar, husker og forestiller oss. Kroppen kan mobilisere til forsvar før vi fullt ut har forstått hvorfor. Samtidig kan nye erfaringer og ny kunnskap forandre reaksjonen.

Artikkelen handler ikke primært om skam. Det er jeg som leser skammen inn i denne modellen. Men nettopp derfor blir den interessant.

Skammen kan også vedvare lenge etter at hendelsen som utløste den, er over. Den kan vekkes av et ansiktsuttrykk, en stemme, en lukt, en kroppslig fornemmelse eller en sosial situasjon. Reaksjonen kan være sterk selv når personen ikke umiddelbart kan forklare den.

Likevel er skam mer enn en innlært alarmreaksjon.

Frykten spør: Er jeg i fare?

Skammen spør: Hva slags menneske er jeg?

Skammen gjelder ikke bare hva som kan skje med meg, men hvem jeg opplever at jeg er i den andres og mitt eget blikk. Den berører verdighet, tilhørighet og retten til å tre frem blant andre mennesker.

Her er det verdt å skille skammen fra en beslektet, men annerledes erfaring: skyldfølelsen. Skyldfølelse retter seg typisk mot en handling: Jeg har gjort noe galt. Skam retter seg oftere mot selvet: Det er noe galt med meg.

Skylden kan derfor i prinsippet føre til oppgjør, reparasjon og tilgivelse, mens skammen lettere fester seg i selvforståelsen. Dette kan også forklare hvorfor krenkede mennesker kan bære en skam som ikke svarer til deres moralske ansvar.

Skylden er overgriperens. Skammen kan bli den krenkedes.

Ulike fagtradisjoner ser ulike sider

Fysiologien undersøker hva som skjer i kroppen og hjernen. Psykologien undersøker blant annet læring, erindring, vurdering og regulering. Sosiologien spør hvordan normer, makt og sosial tilhørighet former emosjonene. Hermeneutikken undersøker hvordan mennesket forstår sin erfaring og hvilken mening den får i et levd liv. Filosofien spør i tillegg hva vi bør gjøre med denne kunnskapen, og hvordan ansvar, skyld og verdighet skal forstås.

Disse fagtradisjonene står ikke nødvendigvis i motsetning til hverandre. Konflikten oppstår når én tradisjon gjør sitt spørsmål til det eneste gyldige.

Når fysiologen spør hvor skammen befinner seg i hjernen, stiller han et viktig spørsmål. Han kan kanskje bidra til å forklare hvorfor skammen blir kroppslig vedvarende, hvorfor den aktiveres så raskt, og hvorfor noen mennesker har vanskeligere for å regulere den enn andre.

Men spørsmålet er ikke tilstrekkelig.

For å forstå skammen må vi også spørre hva personen har opplevd, hvordan erfaringen er blitt fortolket, hvilke sosiale normer som er virksomme, og hvem som opprinnelig plasserte skammen hos den som nå bærer den.

Dette blir særlig tydelig når skammen følger etter krenkelser og overgrep. Den som er blitt utsatt, kan oppleve seg tilsmusset, skyldig eller mindreverdig. Kroppen kan reagere med uro, tilbaketrekning og sterk aktivering. Slike reaksjoner kan undersøkes nevrobiologisk. Men nevrobiologien kan ikke alene avgjøre hvem som har ansvaret.

Her møter vi en grense mellom årsaksforklaring og moralsk forståelse.

Den andres ansikt

Den franske filosofen Emmanuel Levinas hevdet at den andres ansikt kaller oss til ansvar – før ethvert argument og før enhver kalkyle. Ansiktet er hos Levinas ikke bare det synlige ansiktet. Det uttrykker den andres sårbarhet og stiller meg overfor en fordring: Jeg kan ikke møte dette mennesket som om det bare var en ting blant andre ting.

I lys av dette kan krenkelsen forstås som en avvisning av den andres etiske appell. Den som krenker, lar seg ikke stanse av den andres sårbarhet. Den andre blir ikke møtt som et menneske med en verdi som setter grenser for mine handlinger.

Den krenkede har møtt et blikk som reduserte henne, eller et blikk som ikke ville se henne som et helt menneske. Det som kan åpne for heling, er derfor ikke bare en forklaring, men et nytt møte der hun ikke reduseres til det som ble gjort mot henne. Hun må møtes som et menneske med en verdighet som krenkelsen ikke kunne oppheve.

En medisinsk behandling kan kanskje redusere angst, søvnvansker eller kroppslig alarmberedskap. Det kan være både nødvendig og verdifullt. Men medisinen kan ikke i seg selv fortelle den krenkede:

Det som skjedde, var ikke din skyld. Skammen du bærer, tilhører ikke deg.

Dette er ikke først og fremst en kjemisk beskjed. Det er en moralsk og relasjonell erkjennelse. Den må uttrykkes, forstås og etter hvert tas inn i menneskets egen fortelling om seg selv.

Skam som å bli gjort til et Det

Martin Buber skilte mellom to grunnleggende måter å forholde seg til verden på: Jeg–Du og Jeg–Det.

I Jeg–Du-forholdet møter jeg den andre som en hel person, en som svarer og som jeg selv må svare. I Jeg–Det-forholdet møter jeg den andre som en gjenstand: noe som kan beskrives, vurderes, forklares eller brukes.

Vi kan ikke leve uten Jeg–Det-forholdet. Vitenskap, planlegging og praktisk handling forutsetter at vi kan betrakte deler av verden som objekter. Problemet oppstår når dette blir den eneste måten vi møter et annet menneske på.

I lys av Buber kan skammen forstås som en erfaring av å bli redusert til et Det, enten i den andres blikk eller i mitt eget. Den som skammer seg, opplever ofte ikke lenger å bli møtt som et fullstendig menneske, men som noe som blir sett på, vurdert og funnet mangelfullt.

Dette blikket kan fortsette å virke lenge etter at den andre er borte. Jeg har gjort det til mitt eget. Jeg betrakter meg selv utenfra, som en gjenstand som skal undersøkes og dømmes. Jeg ser meg selv som et Det.

En vei ut av skammen kan derfor, med Bubers språk, beskrives som en bevegelse tilbake mot Jeg–Du. Det krever et menneske som møter meg, ikke bare som en sak som skal forklares eller behandles, men som en Du – en som kan svare, og som selv fortjener et svar.

Ingen hjerneskanning kan alene utføre denne bevegelsen. Den skjer mellom mennesker, i et møte.

Å forklare er ikke det samme som å forstå

Den gamle motsetningen mellom naturvitenskap og hermeneutikk blir ofte fremstilt som en motsetning mellom forklaring og forståelse. Naturvitenskapen forklarer hvordan noe skjer. Hermeneutikken forsøker å forstå hva det betyr.

En slik deling kan bli for enkel. Også nevrovitenskapen må fortolke sine funn, og hermeneutisk forskning kan ikke ignorere kropp, biologi og årsaksforhold. Men skillet peker mot at vi trenger mer enn én form for kunnskap.

Vi kan kartlegge hvilke hjernenettverk som aktiveres når et menneske skammer seg. Vi kan måle puls, pust og hormonelle forandringer. Vi kan undersøke hvordan tidligere erfaringer gjør enkelte situasjoner særlig belastende. Alt dette kan gi viktig kunnskap.

Likevel har vi ennå ikke forstått skammen før vi vet hva mennesket skammer seg over, hvilket blikk det har overtatt, og hvilken historie skammen inngår i.

To mennesker kan vise lignende mønstre av kroppslig aktivering, men oppleve situasjonen helt forskjellig. Den ene skammer seg fordi han mener å ha krenket et annet menneske. Den andre skammer seg fordi hun er blitt krenket og har gjort overgriperens blikk til sitt eget.

Den kroppslige reaksjonen kan ligne. Den moralske betydningen er grunnleggende forskjellig.

En behandling som bare søker å redusere emosjonens styrke, risikerer derfor å overse hva emosjonen uttrykker. Noen ganger er skammen grunnløs og ødeleggende. Andre ganger er den sammenvevd med en berettiget skyldfølelse etter at jeg faktisk har gjort noe galt.

I begge tilfeller må vi spørre hva følelsen betyr, om ansvaret er riktig plassert, og hva mennesket trenger for å kunne leve videre.

Å fjerne enhver ubehagelig emosjon er ikke nødvendigvis et fremskritt. Noen emosjoner peker mot ansvar, sorg eller tap som må erkjennes. Andre bygger på en falsk dom over selvet og må utfordres. Det avgjørende er ikke bare hvor sterkt mennesket føler, men hva følelsen forteller – og om den taler sant.

Ingen enkelt vitenskap eier emosjonene

Samtalen med den svenske fysiologen fant sted i en tid da de biologiske og hermeneutiske vitenskapene ofte stod langt fra hverandre. Hans forskning søkte de presise mekanismene. Min forskning søkte mening i menneskers fortellinger og erfaringer.

Den nye artikkelen i Science opphever ikke forskjellen mellom disse tradisjonene. Men den viser at også nevrovitenskapen er i ferd med å utvikle et mer sammensatt språk. Emosjoner forstås ikke lenger bare som automatiske reaksjoner på isolerte stimuli. De formes gjennom samspillet mellom kropp, hjerne, læring, forventning og situasjon.

Her finnes et mulig møtested.

Nevrovitenskapen kan vise hvordan emosjonelle tilstander etableres, vedlikeholdes og forandres. Hermeneutikken kan vise hvordan de får mening i et menneskes liv. Psykologien kan undersøke hvordan erfaringene læres og reguleres. Samfunnsvitenskapen kan synliggjøre normene og maktforholdene som fordeler skam mellom mennesker.

Den praktiske filosofien kan spørre hvem som har ansvar, hva som er rettferdig, og hvordan et menneskes verdighet kan gjenopprettes.

Ingen av disse fagtradisjonene kan alene forklare emosjonenes skjulte logikk.

Da fysiologen spurte meg hvor skammen befant seg, kunne jeg ikke gi ham den adressen han ønsket. I dag ville jeg kanskje ha svart annerledes:

Skammen finnes i hjernen, fordi all menneskelig erfaring har et biologisk grunnlag. Den finnes i kroppen, som spenning, uro, varme, kulde og trang til å skjule seg. Den finnes i minnet og i forventningen om hvordan andre vil se oss. Den finnes i språket, normene og relasjonene. Og den finnes i fortellingen mennesket har lært å fortelle om seg selv.

Skammen er biologisk virkelig, men den er ikke bare biologi.

Derfor kan den heller ikke alltid fjernes med en pille. Noen ganger må kroppen beroliges, og noen ganger må minnene bearbeides. Men ofte må også historien fortelles på nytt, ansvaret plasseres der det hører hjemme, og den skamfulle møtes av et blikk som sier Du, ikke Det.

Det var ikke adressen fysiologen spurte etter.

Men det er, så langt jeg kan se, det nærmeste svaret jeg har.