Å vende tilbake til en gammel tekst
Fra avhandling til essay
I 2009 leverte jeg min doktoravhandling om skam i sammenheng med seksuelle overgrep. Den var resultatet av fem års forskning, men også av flere tiår med arbeid innen sosialt arbeid, barnevern og behandling. Avhandlingen fikk tittelen An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse. Den ble skrevet på engelsk, bestod av nærmere fem hundre sider og var underlagt doktoravhandlingens krav til teori, metode, dokumentasjon og vitenskapelig argumentasjon.
Nå, sytten år senere, vender jeg tilbake til denne teksten.
Jeg gjør det ikke for å skrive avhandlingen på nytt. Jeg gjør det heller ikke fordi jeg mener at den opprinnelige teksten var mislykket. Den tilhører sin tid og sin form. Den måtte vise hvordan undersøkelsen var gjennomført, hvilke teoretiske perspektiver som var valgt, hvordan materialet var analysert, og hvordan konklusjonene kunne forsvares. En doktoravhandling skal ikke bare formidle innsikt. Den skal også dokumentere veien frem til innsikten.
Men det finnes tanker i en avhandling som lett blir stående i skyggen av det vitenskapelige byggverket. De kan være begravd under definisjoner, metodekapitler, referanser, tabeller og drøftinger. De finnes der, men de får ikke alltid det rommet de fortjener.
Det er disse tankene jeg ønsker å løfte frem på nytt.
En tekst blir ikke stående stille
Vi kan forestille oss at en ferdig tekst er avsluttet. Den er trykt, levert og godkjent. Den har fått en dato, et ISBN-nummer og en plass i et bibliotek. Slik sett er avhandlingen fra 2009 et avsluttet arbeid.
Men en tekst lever ikke bare i den formen den en gang fikk. Den lever også i møtet med dem som leser den. Og når forfatteren selv vender tilbake til teksten etter mange år, oppstår et nytt møte. Jeg er ikke lenger den samme som skrev den. Verden omkring teksten er heller ikke den samme.
Dette er en grunnleggende hermeneutisk erfaring. Vi leser aldri fra et nøytralt sted. Vi leser ut fra den tiden vi befinner oss i, de erfaringene vi har gjort, og de spørsmålene som nå opptar oss. Da jeg skrev avhandlingen, var jeg opptatt av å utvikle et vitenskapelig språk som kunne bære et vanskelig og følsomt materiale. Jeg måtte vise at skam ikke bare var et løst hverdagsbegrep, men et fenomen som kunne undersøkes filosofisk, sosiologisk, psykologisk og sosialfaglig.
Når jeg leser teksten i dag, legger jeg merke til noe annet. Jeg ser tydeligere de menneskelige spørsmålene som hele tiden lå under forskningsarbeidet:
Hva skjer med et menneske når det begynner å oppfatte seg selv som verdiløst?
Hvordan kan en krenkelse av kroppen bli til en dom over hele selvet?
Hva skjer når tilliten til andre mennesker blir ødelagt?
Hvordan kan et menneske gjenvinne retten til sitt eget liv og sin egen historie?
Og hva kreves av den som forsøker å hjelpe?
Dette er ikke spørsmål som tilhører 2009. De er heller ikke begrenset til doktoravhandlingens akademiske sammenheng. De handler om menneskelig eksistens.
Avhandlingen og essayet
Avhandlingen og essayet søker begge kunnskap, men de beveger seg på forskjellige måter.
Avhandlingen må redegjøre. Den må definere, avgrense og begrunne. Den må vise hvilke kilder den bygger på, hvordan begrepene brukes, og hvordan forskeren har kommet frem til sine resultater. Den vitenskapelige teksten må tåle kritisk etterprøving.
Essayet har en friere form. Det kan stanse ved et spørsmål uten straks å gi et svar. Det kan følge en tanke, undersøke en erfaring og vende tilbake til et begrep fra flere kanter. Essayet behøver ikke å skjule tvilen eller usikkerheten. Tvert imot kan det la tenkningen bli synlig.
Dette betyr ikke at essayet er mindre forpliktende enn avhandlingen. Friheten fritar ikke forfatteren fra kravene om sannferdighet, varsomhet og respekt. Når tekstene bygger på menneskers erfaringer med seksuelle overgrep, gjelder det samme etiske ansvaret i dag som da forskningen ble gjennomført.
Forskjellen ligger snarere i hva teksten forsøker å gjøre.
Avhandlingen undersøkte skam som begrep og fenomen. Essayet kan spørre hva denne kunnskapen betyr i et levd liv.
Avhandlingen beskrev hvordan skam kan oppstå i forholdet mellom selvet og andre. Essayet kan dvele ved det menneskelige blikket og den smertefulle erfaringen av å se seg selv slik man tror andre ser en.
Avhandlingen drøftet anerkjennelse som et sosialfilosofisk begrep. Essayet kan undersøke hva det innebærer å bli møtt som et menneske når man selv har mistet troen på sin egen verdi.
Avhandlingen måtte føre et argument fremover. Essayet kan bli værende ved det som ikke lar seg avslutte.
Å finne sin egen stemme
I innledningen til avhandlingen skrev jeg at det hadde vært en personlig utfordring å finne min egen stemme og våge å bruke den. Jeg stod i gjeld til mange forskere, filosofer, sosialarbeidere, terapeuter og psykologer. Deres tekster hadde hjulpet meg til å forstå materialet. Samtidig kunne alle disse faglige stemmene gjøre det vanskelig å høre min egen.
Dette er et kjent problem i akademisk skriving. Vi lærer å skrive gjennom å vise til andre. Vi plasserer våre egne tanker i forhold til det som allerede er skrevet. Det er nødvendig. Ingen tenker alene, og ingen vitenskapelig tekst oppstår uten en tradisjon.
Men det finnes også en fare. Forfatteren kan bli stående bak kildene. De store navnene kan fungere som et vern. Kierkegaard har sagt. Buber har hevdet. Honneth har vist. Gadamer har skrevet. Slik kan forfatteren unngå å si tydelig: Dette er hva jeg selv ser. Dette er hva jeg mener står på spill.
Å finne sin egen stemme betyr ikke å frigjøre seg fra alle andre. Det betyr heller ikke å gjøre seg uavhengig av kunnskapen man har mottatt. Egen stemme oppstår i samtalen med andre stemmer. Men på et tidspunkt må man tre frem og ta ansvar for sin egen forståelse.
Det var dette jeg forsøkte i avhandlingen. Jeg ønsket å skrive med en moralsk stemme uten å bli moraliserende.
Denne forskjellen er fortsatt viktig.
En moraliserende tekst plasserer forfatteren over den andre. Den fordeler skyld, avsier dommer og forteller hvordan andre burde leve. En moralsk stemme gjør noe annet. Den forsøker å gjøre urett synlig. Den spør hvem som bærer konsekvensene av handlingene, hvem som blir gjort ansvarlig, og hvem som ikke blir hørt. Den tar stilling uten å oppheve den andres menneskelighet.
I arbeidet med skam var dette avgjørende. En studie av skam kan selv komme til å påføre skam. Den kan beskrive mennesker på en måte som gjør dem til avvik, diagnoser eller ofre. Den kan gjøre deres erfaringer til forskerens materiale uten samtidig å anerkjenne dem som handlende og fortolkende mennesker.
Forskerens ansvar var derfor ikke bare å gjengi det som ble fortalt korrekt. Det var også å unngå å gjenta den krenkelsen som forskningen forsøkte å forstå.
Det samme ansvaret gjelder når avhandlingen nå blir til essays.
Kunnskap som forandrer den som undersøker
I avhandlingen beskrev jeg intervjuarbeidet som en reise til eksistensens ytterkant. De nitten menneskene som deltok, fortalte om erfaringer som ikke kunne møtes med faglig distanse alene. Deres fortellinger handlet om skam, skyld, kropp, selvskading, mat, foreldre, søsken, barn, seksualitet og tap av tillit.
Dette var ikke bare informasjon som skulle samles inn, sorteres og analyseres. Det var menneskers livserfaringer.
Vitenskapen har med rette utviklet metoder som skal beskytte forskningen mot vilkårlighet. Forskeren må kunne skille mellom egne antakelser og det materialet faktisk viser. Men forestillingen om at forskning på menneskelig lidelse kan foregå uten at forskeren selv berøres, er vanskeligere å forsvare.
Noe kunnskap forandrer den som mottar den.
Det betyr ikke at følelsene skal erstatte analysen. Det betyr at forståelse også har en moralsk side. Når et annet menneske forteller om ydmykelse, svik og tap av egenverdi, mottar vi ikke bare en opplysning. Vi blir betrodd noe.
Denne betroelsen skaper et ansvar.
Praktisk filosofi begynner nettopp her: ikke bare med spørsmålet om hva vi kan vite, men med spørsmålet om hva kunnskapen krever av oss. Hva gjør vi når vi har sett? Hvordan lever vi videre med det vi nå vet? Hvordan lar vi den andres fortelling få betydning uten å gjøre den til vår egen?
Disse spørsmålene kan ikke besvares én gang for alle. De må stilles på nytt i hvert møte.
Å lese med sytten års avstand
Når jeg leser avhandlingen i dag, ser jeg formuleringer jeg ville ha skrevet annerledes. Enkelte avsnitt er tyngre enn de behøver å være. Noen tanker er omgitt av mer teori enn det som er nødvendig for å forstå dem. Det akademiske språket bærer preg av sin tid, og enkelte begreper kan nå trenge nye forklaringer.
Slik må det være.
En gammel tekst bør ikke vurderes bare ut fra det språket vi ville ha brukt i dag. Den må også forstås som et uttrykk for den tiden, kunnskapen og situasjonen den ble skrevet i. Å vende tilbake betyr derfor ikke å stille seg over sitt tidligere jeg og rette alle feil. Det betyr å gå i samtale med den man var.
Jeg kan spørre den tidligere teksten:
Hva var det du forsøkte å forstå?
Hva så du tydelig?
Hva var du ennå ikke i stand til å formulere?
Hvor skjulte du deg bak teorien?
Og hvilke innsikter fortjener å bli løftet frem igjen?
Samtidig kan den gamle teksten stille spørsmål til meg:
Har du fortsatt mot til å tale med en moralsk stemme?
Er anerkjennelse fortsatt mer enn et faglig begrep?
Mener du fremdeles at sosialt arbeid må begynne der den andre er?
Har årene gjort deg klokere, eller bare sikrere?
Slik blir gjenlesningen en dialog mellom to tidspunkter i ett liv. Den ene stemmen kommer fra forskeren som stod midt i arbeidet. Den andre kommer fra den eldre leseren som kjenner noe av avstanden mellom det vi en gang håpet å forstå, og det livet senere lærte oss.
Ingen av stemmene har hele sannheten.
Ikke en avsluttet fortid
En doktoravhandling avsluttes. Den leveres inn, forsvares og godkjennes. Men spørsmålene som førte til den, blir ikke nødvendigvis avsluttet.
Skam finnes fortsatt i menneskers liv. Barn blir fortsatt gjort ansvarlige for voksnes handlinger. Mødre blir fortsatt klandret for krenkelser de ikke har begått. Mennesker forsøker fortsatt å skjule seg fordi de opplever at det er noe grunnleggende galt med dem. Hjelpere står fortsatt overfor spørsmålet om hvordan de kan møte lidelse uten å redusere den andre til et tilfelle.
Derfor vender jeg tilbake.
Jeg ønsker å hente tankene ut av avhandlingens vitenskapelige arkitektur og gi dem et annet rom. Ikke for å gjøre dem enklere enn de er, men for å gjøre dem mer tilgjengelige. Ikke for å fjerne teorien, men for å la teorien tre tilbake når den står i veien for det menneskelige spørsmålet.
Denne serien skal undersøke skam som noe mer enn en følelse. Skam handler om forholdet til oss selv, til kroppen, til andre mennesker og til det fellesskapet vi forsøker å høre til i. Den kan oppstå når bånd mellom mennesker trues eller brytes. Den kan få et menneske til å trekke seg tilbake, tie og gjøre seg usynlig. Men den kan også møtes. Den kan få språk. Og gjennom anerkjennelse kan et menneske langsomt begynne å ta seg selv tilbake.
Det var en grunnleggende tanke i avhandlingen.
Den er ikke mindre viktig i dag.
Å vende tilbake til en gammel tekst er derfor ikke bare å se bakover. Det er å spørre om noe fra fortiden fortsatt kan åpne en vei fremover. Avhandlingen tilhører 2009. Spørsmålene tilhører fortsatt oss.
Essayet innleder serien «Fra avhandling til essay» og bygger på doktoravhandlingen: Pettersen, K. T. (2009). An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse: An Existential-Dialogical Perspective of Social Work within the Settings of a Norwegian Incest Centre. NTNU.
No comments:
Post a Comment