Den skyldige som ikke kjenner skyld

Om fravær av skyldfølelse, moralsk blindhet og ansvar

Det finnes en smertefull erfaring mange mennesker kjenner: Den som har gjort urett, oppfører seg som om ingenting har skjedd.

Han sover godt. Han forklarer seg rolig. Han blir kanskje irritert over å bli konfrontert. Han mener andre overdriver. Han sier at det ikke var slik ment. Han hevder at alle kunne ha gjort det samme. Han gjør seg selv til offer for kritikk, misforståelser eller «gammel historie».

Den som ble rammet, bærer uro, skam, søvnløshet og skyldfølelse. Den som handlet galt, kjenner kanskje ingenting.

Dette er et av skyldens vanskeligste områder. For vi vil gjerne tro at skyld og skyldfølelse henger sammen. Vi vil tro at den som har gjort noe galt, også kjenner det. Samvittigheten skal tale. Hjertet skal uroe seg. Ansiktet skal røpe noe. Men menneskelivet er ikke alltid slik. Et menneske kan være skyldig uten å kjenne skyld.

Fravær av skyldfølelse er ikke det samme som uskyld.

Dette må sies tydelig. Hvis skyld bare var det mennesket selv følte, ville den som mangler skyldfølelse, alltid kunne frikjenne seg selv. Da ville den kalde, den manipulerende, den selvrettferdige eller den moralsk avstumpede stå sterkere enn den følsomme. Den som kjenner for mye, ville bli tyngst belastet. Den som kjenner for lite, ville gå fri.

Slik kan ikke skyld forstås.

Skyld handler ikke først og fremst om intensiteten i en indre følelse. Skyld handler om handling, ansvar, makt og virkning. Hva skjedde? Hvem handlet? Hvem ble rammet? Hvem hadde mulighet til å gjøre noe annet? Hvem hadde plikt til å forstå? Hvem hadde ansvar for å stanse, beskytte, si fra eller handle annerledes?

Den skyldige som ikke kjenner skyld, kan likevel være skyldig fordi handlingen fortsatt står der.

Det som ble gjort, blir ikke borte fordi gjerningspersonen ikke føler noe. Den andre ble fortsatt rammet. Ordene ble sagt. Slaget ble slått. Tausheten ble valgt. Løgnen ble fortalt. Barnet ble ikke beskyttet. Den sårbare ble ikke sett. Ansvaret ble skjøvet over på en annen.

Skyldens sannhet kan ikke overlates til den skyldiges følelsesliv alene.

I Paul Leer-Salvesens arbeid med skyld og straff blir dette skillet viktig. Skyld og skyldfølelse må ikke blandes sammen. Skyldfølelse kan mangle der skyld finnes, og skyldfølelse kan finnes der skyld mangler. Derfor trenger vi etisk fortolkning. Vi trenger språk, vurdering og dømmekraft. Vi trenger evnen til å skille mellom det mennesket føler, og det mennesket faktisk har gjort.

Den skyldige som ikke kjenner skyld, kan mangle skyldfølelse av mange grunner.

Noen mangler empati. De ser ikke den andre innenfra. De oppfatter ikke skade som skade dersom den ikke rammer dem selv. Andre har gjennom lang tid lært å forsvare seg mot skyld. De har bygget et språk som alltid flytter ansvaret bort: til situasjonen, til systemet, til barndommen, til rusen, til presset, til offeret, til «misforståelsen».

Noen mennesker mangler ikke samvittighet, men har lært å dempe den.

De vet kanskje et sted at noe var galt, men de våger ikke å nærme seg det. Skylden er for truende. Den vil forandre selvbildet. Den vil kreve erkjennelse. Den vil åpne en fortelling de ikke ønsker å leve med. Derfor må skylden holdes borte. Den må pakkes inn i forklaringer.

«Jeg gjorde så godt jeg kunne.»

«Det var ikke så alvorlig.»

«Det var en annen tid.»

«Hun kunne ha sagt fra.»

«Han provoserte meg.»

«Alle visste hvordan det var.»

«Jeg fulgte bare reglene.»

Slik kan språket bli et vern mot skyld.

Forklaringer er ikke alltid bortforklaringer. Det er viktig. Mennesker handler innenfor livshistorier, kulturer, institusjoner og press. Å forstå bakgrunnen for en handling kan være nødvendig. Men forståelse blir farlig når den brukes til å oppløse ansvar. Det går an å forklare hvorfor et menneske handlet som det gjorde, uten å frikjenne handlingen.

Et menneske er mer enn årsakene som formet det.

Dette er avgjørende i praktisk filosofi. Vi må kunne se menneskets bakgrunn uten å ta fra mennesket ansvar. Vi må kunne forstå uten å unnskylde. Vi må kunne erkjenne kompleksitet uten å gjøre alt uklart.

Den skyldige som ikke kjenner skyld, finnes ikke bare i dramatiske enkeltsaker. Han finnes også i hverdagen. Han finnes i familien, på arbeidsplassen, i profesjonen, i politikken, i institusjonen. Han finnes der mennesker blir vant til at andre betaler prisen for deres handlinger. Han finnes der makt gjør den andre liten.

Makt kan svekke skyldfølelsen.

Den som har makt, kan lettere definere situasjonen. Han kan kalle krenkelsen for oppdragelse, ledelse, behandling, disiplin, lojalitet eller nødvendighet. Han kan gjøre sin egen posisjon til målestokk for virkeligheten. Den som protesterer, blir vanskelig, svak, illojal, hysterisk eller utakknemlig.

Slik kan skyld skjules i et språk som høres fornuftig ut.

I profesjonelle sammenhenger er dette særlig alvorlig. Den profesjonelle har ofte mer språk, mer makt og mer definisjonsrett enn den som søker hjelp. En lærer kan overse en student. En terapeut kan trå over en grense. En sosialarbeider kan presse en familie. En leder kan knuse en medarbeider med administrative formuleringer. En institusjon kan påføre mennesker skade og likevel beskrive det som prosedyrer.

Når skyld blir institusjonell, kan den bli vanskeligere å se.

Ingen føler seg skyldig, fordi alle bare gjorde sin del. Ingen hadde hele ansvaret, fordi ansvaret var fordelt. Ingen ville det onde, men likevel ble et menneske rammet. Saken ble behandlet. Vedtaket ble fattet. Rutinen ble fulgt. Men et menneskes liv ble samtidig innsnevret, krenket eller ødelagt.

Her blir Hannah Arendts tanker om ansvar og ondskap viktige, ikke fordi all skyld er ondskap i stor skala, men fordi hun viser hvordan mennesker kan delta i det urette uten å tenke tilstrekkelig over hva de gjør. Den moralske faren ligger ikke alltid i hatet. Den kan også ligge i tankeløsheten, i lydigheten, i ønsket om å passe inn, i viljen til å gjøre jobben sin uten å stille det avgjørende spørsmålet: Hva gjør vi nå mot dette mennesket?

Den skyldige som ikke kjenner skyld, kan derfor også være den pliktoppfyllende.

Det er en ubehagelig tanke. Vi liker å tenke at skyldige mennesker ser ut som skyldige mennesker. Men ofte gjør de ikke det. De kan være høflige, ryddige, effektive og sosialt velfungerende. De kan ha gode intensjoner. De kan mene at de bare gjør det som er nødvendig. De kan være overbevist om sin egen moralske anstendighet.

Det gjør ikke nødvendigvis skaden mindre.

I møte med skyld må vi derfor være varsomme med å gjøre følelsesuttrykk til bevis. Noen gråter lett og tar ansvar dårlig. Andre gråter ikke, men erkjenner likevel det de har gjort. Fravær av synlig anger er ikke alltid fravær av ansvar. Men fravær av skyldfølelse blir et alvorlig problem når det hindrer sannhet, ansvar og reparasjon.

Den som ikke kjenner skyld, kan bli farlig for den som ble rammet.

Ikke nødvendigvis fordi han vil skade igjen, men fordi han nekter den andre virkeligheten. Når den skyldige ikke erkjenner skyld, må den rammede ofte bære både skaden og tvilen. Skjedde det virkelig? Var det så alvorlig? Overdriver jeg? Er det jeg som er vanskelig? Slik kan den skyldiges mangel på skyldfølelse forlenge krenkelsen.

Uerkjent skyld blir ofte en ny krenkelse.

Den sier til den andre: Din erfaring teller ikke. Din smerte er overdrevet. Din fortelling er ikke gyldig. Jeg beholder retten til å definere det som skjedde.

Derfor er erkjennelse så viktig. Ikke bare for den skyldige, men for den rammede. Når noen sier «Dette gjorde jeg», skjer det noe med virkeligheten. Da blir den rammedes erfaring bekreftet. Da blir ansvaret flyttet dit det hører hjemme. Da blir sannheten mindre ensom.

Men hva gjør vi når den skyldige ikke vil erkjenne?

Det finnes ingen enkel løsning. Man kan ikke tvinge frem ekte skyldfølelse. Man kan tvinge frem en unnskyldning, men ikke anger. Man kan få noen til å si de riktige ordene, men ikke nødvendigvis til å forstå den andre. Likevel kan samfunnet, profesjonen, familien eller fellesskapet fastholde ansvar også når skyldfølelsen mangler.

Dette er rettens, etikkens og fellesskapets oppgave.

Retten spør ikke bare om den tiltalte føler skyld. Den spør om handlingen, ansvaret og bevisene. Etikken spør ikke bare om mennesket har dårlig samvittighet. Den spør om hva som var riktig og galt. Fellesskapet må noen ganger si: Selv om du ikke kjenner skyld, var dette ditt ansvar.

Slik beskyttes den moralske virkeligheten mot den skyldiges selvbilde.

Men også den skyldige trenger sannheten. Det kan høres underlig ut. Den skyldige som ikke kjenner skyld, kan fremstå som sterk. Men et menneske som ikke kan erkjenne skyld, lever også i en form for fangenskap. Han må hele tiden forsvare seg mot virkeligheten. Han må holde den andre på avstand. Han må gjøre språket hardt. Han må hindre at ansiktet til den rammede får betydning.

Å erkjenne skyld er smertefullt, men det kan også være frigjørende.

Ikke fordi skylden forsvinner. Ikke fordi alt kan tilgis. Ikke fordi den rammede skylder den skyldige forsoning. Men fordi sannheten åpner et annet rom enn forsvar. Den gjør det mulig å si: Dette var mitt. Dette skulle jeg ikke ha gjort. Den andre ble rammet. Jeg må leve videre på en annen måte.

Uten en slik erkjennelse blir mennesket stående i en umoden form for uskyld.

Barnet kan si: Det var ikke meg. Den voksne må kunne si: Det var meg.

Det er en stor forskjell.

Modenhet består ikke i å være uten skyld. Ingen mennesker lever uten å såre, svikte eller unnlate. Modenhet består heller i å kunne tåle sannheten om seg selv uten å gå i stykker, uten å flykte og uten å gjøre den andre ansvarlig for det man selv har gjort.

Derfor må vi skille mellom skyld som ødelegger og skyld som ansvarliggjør.

Den falske skylden skal løftes av den som ikke er skyldig. Den sanne skylden skal bæres av den som faktisk har ansvar. Men å bære skyld betyr ikke å bli redusert til skyld. Et menneske kan ha gjort noe galt uten at hele mennesket er identisk med det gale. Nettopp derfor er erkjennelse mulig. Hvis mennesket bare var sin verste handling, ville det ikke finnes noen vei videre.

Men en vei videre begynner ikke med fornektelse.

Den begynner med sannhet.

Det er dette den skyldige som ikke kjenner skyld, ennå ikke har forstått. Han tror kanskje at skyld vil ødelegge ham. Derfor må han skyve den bort. Men den skylden som ikke erkjennes, forsvinner ikke. Den blir liggende i relasjoner, i taushet, i andres smerte, i brutte tillitsforhold, i gjentakelser og i et språk som stadig må forsvare seg.

Skyld som ikke erkjennes, blir ofte mer virksom enn skyld som erkjennes.

Den fortsetter å arbeide under overflaten.

Det er derfor skyldfølelse, når den taler sant, kan være en moralsk gave. Den vekker mennesket. Den sier: Stans. Se. Den andre ble rammet. Du må ikke gå videre som om ingenting har skjedd. Men der denne følelsen mangler, må andre former for etisk bevissthet tre inn: sannhet, konfrontasjon, ansvarliggjøring, rettferdighet, profesjonell vurdering og tydelig språk.

Den skyldige som ikke kjenner skyld, må ikke få siste ord om skyld.

For skyld handler ikke bare om ham. Den handler også om den andre. Om ansiktet som ble rammet. Om barnet som ikke ble beskyttet. Om mennesket som ikke ble hørt. Om den svake som ble presset. Om den tilliten som ble brutt.

Skyld er ikke bare en privat følelse. Den er en moralsk relasjon.

Derfor kan ikke den skyldige alene avgjøre om skylden finnes.

Det avgjørende spørsmålet er ikke: Føler jeg skyld?

Det avgjørende spørsmålet er: Hva gjorde jeg mot den andre?

Og kanskje enda mer krevende:

Hva nekter jeg å se, fordi det ville gjøre meg skyldig?

Referanser:

Arendt, H. (2003). Responsibility and judgment (J. Kohn, Ed.). Schocken Books.

Arendt, H. (2006). Eichmann in Jerusalem: A report on the banality of evil. Penguin Books. (Original work published 1963)

Baumeister, R. F., Stillwell, A. M., & Heatherton, T. F. (1994). Guilt: An interpersonal approach. Psychological Bulletin, 115(2), 243–267. https://doi.org/10.1037/0033-2909.115.2.243

Leer-Salvesen, P. (1991). Menneske og straff: En refleksjon om skyld og straff som et bidrag til arbeidet med straffens etikk. Universitetsforlaget.