Som jente blant andre

Om barns lek, kjønn og kampen for å høre til

Et barn blir ikke seg selv alene. Det blir seg selv blant andre.

Dette kan høres enkelt ut. Likevel rommer det en av de viktigste innsiktene i forståelsen av barns utvikling. Barn utvikler ikke sin identitet bare innenfra, som om personligheten langsomt folder seg ut uavhengig av omgivelsene. De utvikler seg i samspill, i lek, i språk, i vennskap, i avvisning, i blikk, i latter, i små og store forhandlinger om hvem de er, hvem de får være, og hvem de ikke får være.

Forelesningen min Samspill mellom barn som kjønnsskapte og kjønnsskapende prosesser tar utgangspunkt i nettopp dette. Den viser hvordan barns utvikling kan forstås som sosiale og kulturelle prosesser, der kjønn ikke bare er noe barn «har», men noe som stadig blir skapt, bekreftet, prøvd ut og regulert i samhandling med andre barn.

Kjønn blir i dette perspektivet ikke bare en biologisk eller individuell kategori. Det blir en praksis. Det blir noe som skjer. Det skjer når barn leker. Det skjer når de sier «vi» og «de». Det skjer når noen får være med, og andre holdes utenfor. Det skjer når en jente får høre at hun er «jålete», eller når et vennskap mellom gutt og jente ikke kan forstås som vennskap, men straks blir tolket som noe annet. Det skjer i friminuttet, i klasserommet, på vei hjem fra skolen og i nabolaget.

Slik sett er barns hverdag langt mer filosofisk interessant enn vi ofte legger merke til. I de små situasjonene viser det seg hvordan mennesket blir til i møte med andre. Barn forhandler om mening lenge før de har begreper for forhandling. De kjemper om anerkjennelse lenge før de kan formulere en teori om anerkjennelse. De erfarer utenforskap lenge før de kan bruke ord som eksklusjon, marginalisering eller sosial identitet.

Et av de sterkeste poengene i forelesningen er oppmerksomheten på barns «vi» og «de». Barn beskriver verden gjennom slike skiller. «Vi» gjør slik. «De» gjør slik. «Vi» liker dette. «De» er annerledes. Slike skiller kan være uskyldige og nødvendige. Barn trenger fellesskap. De trenger tilhørighet. De trenger å erfare at de hører sammen med noen.

Men «vi» skaper også alltid en grense. Der det finnes et «vi», finnes det ofte også noen som ikke er med. Det kan være de andre barna i klassen, de andre i nabolaget, guttene, jentene, de som er for barnslige, de som er for jålete, de som ikke passer inn i leken, eller de som ikke helt forstår de sosiale kodene.

Barns «vi» er derfor ikke bare et ord. Det er en sosial ordning. Det gir trygghet, men kan også skape sårbarhet. Det åpner en dør for noen og lukker den for andre.

I forelesningen brukes fortellingene om Anna og Aleksandra som analytiske kontraster. De skal ikke forstås som typer eller som representanter for alle jenter. Nettopp det er viktig. De er barn med hver sine erfaringer, og samtidig gjør deres fortellinger det mulig å se noe mer allment om hvordan kjønn, tilhørighet og selvforståelse formes blant barn.

Anna står i et mer utsatt grenseland. Hun mister bøkene ut av skolesekken i klasserommet, og nesten alle ler. I fortellingen blir det et skille mellom henne og «de andre». De andre er ikke nødvendigvis bestemte enkeltpersoner. De blir et felt, en samlet sosial kraft. Hun står alene overfor dem.

Dette er en liten hendelse. En skolesekk faller. Bøker ligger utover gulvet. Barn ler. Men slike små hendelser kan få stor betydning. For barnet er det ikke bare en praktisk uhellssituasjon. Det kan bli en erfaring av å være synlig på feil måte. Av å bli gjort til gjenstand for andres blikk. Av å kjenne at fellesskapet et øyeblikk ikke bærer, men vender seg mot en.

Det er i slike øyeblikk barns selvforståelse kan bli berørt. Hvem er jeg for de andre? Er jeg en av oss? Eller er jeg en de ler av?

Anna beveger seg også i et landskap der kjønn regulerer hva som er mulig. Som jente blir hun forstått og møtt på bestemte måter. Når hun retter sosiale initiativ utover jenteflokken, får hun tilbakemeldinger. En gutt kan ikke uten videre være en venn; han må nesten forstås som kjæreste. Dermed innsnevres handlingsrommet. Barnas verden tolker henne før hun selv rekker å definere situasjonen.

Dette er et viktig poeng. Kjønn virker ikke bare som en identitet barnet uttrykker. Det virker også som en fortolkningsramme andre bruker på barnet. Barnet blir sett som jente eller gutt, og dette blikket får konsekvenser. Noen handlinger blir forståelige. Andre blir mistenkelige. Noen fellesskap blir tilgjengelige. Andre blir vanskelige.

Aleksandra fremstår annerledes. Hun er tryggere innenfor jentenes «vi». Hun beveger seg ikke like tydelig ut i grenselandet der andre finner det nødvendig å vise henne på plass. Hun er en av jentene, og det er innenfor denne posisjonen hun etablerer sosialt anerkjente fellesskap. Hun skaper også sitt eget utviklingsforløp, men hun gjør det innenfor rammer som i større grad bekreftes av de andre.

Kontrasten mellom Anna og Aleksandra viser derfor både frihet og begrensning. Barn er skapende. De er ikke passive mottakere av normer. De tolker, prøver ut, forhandler og handler. Men de skaper ikke seg selv i et tomt rom. Det er ikke tilfeldig hva de kan skape, eller hvordan de kan gjøre det. De sosiale og kulturelle rammene finnes allerede der. Barnet kan bevege seg i dem, noen ganger utvide dem, noen ganger utfordre dem, men ikke uten risiko.

Dette er kanskje noe av det mest interessante ved barns lek. Lek kan se fri ut. Den kan være full av fantasi, bevegelse og spontanitet. Men også leken har regler, roller og grenser. I forelesningen nevnes hesteleken i friminuttene. Jentene som begynte leken, var hester, hesteeiere eller staljenter. Da guttene etter hvert kom med, ble de gorillaer, pantere, pytonslanger og andre ville dyr.

Dette lille eksemplet sier mye. Leken åpner for fellesskap på tvers av kjønn, men den gjør det ikke ved å oppheve kjønnsforskjellene. Guttene kommer inn i leken, men ofte gjennom andre figurer og roller. De blir ikke bare hester på samme måte som jentene. De blir ville dyr. Dermed forhandles forskjell inn i fellesskapet. Barna finner en måte å være sammen på, men de gjør det gjennom kulturelt gjenkjennelige uttrykk for kjønn, kropp, kraft og rolle.

Den voksne kunne lett overse dette. Man kunne si: De bare leker. Men barn «bare» leker aldri. I leken prøver de verden. De prøver hverandre. De prøver mulige identiteter. De lærer hva som er lov, hva som er rart, hva som gir status, hva som skaper latter, og hva som fører til avvisning.

Derfor er skolegården ikke bare et pauseområde mellom undervisningstimene. Den er et sosialt verksted. Der produseres tilhørighet og utenforskap. Der øves makt, vennskap, lojalitet, kjønn, språk og kroppslig nærvær. Der oppstår små hendelser som voksne ofte glemmer, men som barn kan bære med seg lenge.

Forelesningen har også et viktig metodisk poeng. Barnas fortellinger blir til gjennom samtaler. Forskeren ber dem beskrive konkrete hendelser, slik de følger etter hverandre gjennom en dag, og inviterer dem til å reflektere over hendelsenes personlige og sosiale betydning. Dermed blir forskningsintervjuet ikke bare en teknikk for å hente ut informasjon. Det blir en samtale der barnet får anledning til å se sin egen erfaring med en viss avstand.

Refleksjon blir her en sosial prosess. For å reflektere må man kunne stoppe opp. Man må kunne ta et lite skritt tilbake fra den umiddelbare strømmen av hendelser. Man må kunne se seg selv utenfra, eller se hendelsen med andres øyne. Dette krever språk, trygghet og en samtalepartner som gjør undring mulig.

Det er et vakkert og samtidig krevende poeng. Barn har erfaringer, men de har ikke alltid rom til å forstå dem. De lever i situasjoner, men trenger noen ganger hjelp til å se hva situasjonene betyr. De vet at noe gjorde vondt, men ikke nødvendigvis hvorfor. De vet at de hører til, eller ikke hører til, men de har ikke alltid begreper for å beskrive den sosiale ordenen de står i.

Her ligger det også en praktisk-filosofisk utfordring for voksne. Vi må ikke bare spørre hva barn gjør. Vi må også spørre hva det de gjør, betyr. Vi må ikke bare registrere at noen leker sammen og andre står utenfor. Vi må forsøke å forstå hvilke grenser som trekkes, hvilke fellesskap som dannes, og hvilke barn som stadig må forhandle hardere enn andre for å få høre til.

Dette betyr ikke at voksne skal overvåke barns lek eller tolke alt som skjer som uttrykk for makt og undertrykkelse. Barn trenger rom for frihet. De trenger også rom for konflikter, prøving og selvstendig sosial læring. Men voksne trenger et mer våkent blikk for at barns fellesskap ikke alltid er uskyldige. De kan være varme, kreative og åpne. De kan også være nådeløse.

For en lærer, sosialarbeider, miljøterapeut eller barnevernspedagog blir spørsmålet derfor ikke bare om barnet fungerer. Spørsmålet er også hvor barnet får være seg selv. Hvilke «vi» har barnet tilgang til? Hvilke «de» blir barnet plassert blant? Hvilke muligheter har barnet til å skape seg selv uten å bli korrigert tilbake til en trang rolle?

Dette gjelder ikke bare jenter. Det gjelder selvfølgelig også gutter. Gutter møter også forventninger om hvordan de skal være, hva de kan like, hvem de kan være venner med, hvordan de kan vise sårbarhet, og hva slags kroppslighet som gir sosial anerkjennelse. Men forelesningens materiale viser særlig hvordan jenter kan forstås, reguleres og posisjoneres som jenter i samspill med andre barn.

Når vi sier at barn er kjønnsskapte og kjønnsskapende, sier vi derfor noe dobbelt. De er formet av kulturelle normer, men de er også med på å forme dem. De overtar ikke bare voksenverdenens kategorier. De bearbeider dem i sine egne fellesskap. De gjør dem konkrete i lek, erting, vennskap, hemmeligheter, invitasjoner og avvisninger.

Dette gjør barns hverdag etisk viktig. Det er ikke bare en forberedelse til livet senere. Det er liv nå. Barns erfaringer av å høre til eller ikke høre til er ikke små fordi barna er små. De kan være avgjørende for hvordan barnet forstår seg selv.

Kanskje er det derfor vi voksne må lære å se de små situasjonene på nytt. Den fallende skolesekken. Latteren i klasserommet. Jenta som blir kalt jålete. Gutten som ikke kan være venn uten å bli gjort til kjæreste. Hesteleken der noen blir hester og andre blir ville dyr. «Vi» som gir varme. «De» som skaper avstand.

I alt dette skapes barnets verden.

Og i denne verdenen skapes også barnet.

Barns erfaringer av å høre til eller ikke høre til er ikke små fordi barna er små. 

De kan være avgjørende for hvordan barnet forstår seg selv.

Dette essayet er utviklet med utgangspunkt i forelesningen Samspill mellom barn som kjønnsskapte og kjønnsskapende prosesser. Kvalitative metode i et kjønnsperspektiv, holdt av meg 24.02.2009. Forelesningen bygger særlig på Liv Mette Gulbrandsens forskning om barns utviklingsløp som kjønnede prosesser, barns fortellinger om seg selv blant andre, og kvalitative analyser av kjønn, samspill, «vi» og «de» i barns hverdagsliv. Essayet er utviklet i en samtale med OpenAI/ChatGPT.