Øyenstikkeren på nesen

 Øyenstikkeren på nesen

Den gamle saga på Eidstøa ved Vegår har sett mye gjennom tidene. Den har hørt lyden av sagblad mot tømmer, kjent lukten av fersk furu og gran, og vært vitne til mennesker som gjennom generasjoner har levd av skogen og vannet. Saga er et minne om en tid da naturen ikke først og fremst var et sted for rekreasjon, men selve grunnlaget for livet. Hver planke som ble skåret, hver stokk som ble fløtet over vannet, bar med seg et stykke av skogens historie.

Denne dagen var det stille. Bare vinden beveget seg gjennom trærne, og vannet lå nesten urørlig. Jeg satt ved den gamle saga da en øyenstikker plutselig kom flygende. Den gjorde en kort sirkel foran ansiktet mitt, landet på nesen min – og ble sittende.

Ikke i noen sekunder.

I femten minutter.

Vi var to levende vesener som delte det samme øyeblikket.

Det er vanskelig å vite hva øyenstikkeren opplevde. Kanskje var nesen min bare en solvarm landingsplass. Som alle insekter er den avhengig av varme for å fungere optimalt. Den ser ikke varme slik enkelte slanger gjør, men den kan ha søkt et sted som var oppvarmet av solen. Kanskje var jeg bare en stein som pustet.

Likevel opplevdes møtet annerledes.

Øyenstikkeren satt helt uanfektet. Den lot vingene hvile, de gjennomsiktige vingene som glitret gyllent i solen. De store fasettøynene, som består av titusenvis av små linser, vendte seg av og til mot verden omkring. Den virket verken redd eller urolig. Jeg satt like stille. Etter noen minutter forsvant følelsen av at det var et insekt og et menneske. Vi var ganske enkelt to skapninger som delte den samme stillheten.

Øyenstikkeren er et av naturens eldste mirakler. Dens forfedre fløy over jorden for mer enn 300 millioner år siden, lenge før dinosaurene. Den representerer en evolusjonær historie som nesten er umulig å fatte. Samtidig lever den voksne øyenstikkeren ofte bare noen få uker eller måneder. Det meste av livet tilbringes skjult under vann som larve. Først mot slutten av livet bryter den gjennom vannflaten, folder ut vingene og blir et luftens vesen.

Det er som om naturen minner oss om at det som ser kort ut, kan være resultatet av en lang modning.

Som praktisk filosof fascineres jeg ofte av slike møter. Vi mennesker har lett for å tro at vi står utenfor naturen og betrakter den. Men av og til skjer det motsatte. Naturen betrakter oss.

Den lille øyenstikkeren undersøkte kanskje ikke bare verden rundt seg. Kanskje undersøkte den også meg.

I filosofien snakker Martin Buber om møtet mellom Jeg og Du. Han beskriver øyeblikk hvor den andre ikke lenger er et objekt vi bruker eller analyserer, men et levende nærvær vi møter med respekt. Buber skrev om mennesker, men kanskje rommer naturen lignende erfaringer. Når vi slutter å kontrollere og bare er til stede, kan noe uventet oppstå.

Jeg tenker ikke at øyenstikkeren “ville fortelle meg noe”. Naturen sender neppe personlige budskap. Men naturen gir oss erfaringer som kan bli til innsikt dersom vi er oppmerksomme nok til å ta imot dem.

Den gamle saga minner om menneskets arbeid.

Øyenstikkeren minner om livets skjønnhet.

Sammen fortalte de en historie om to måter å være i verden på. Den ene bygger, former og setter spor. Den andre lever lett, nesten vektløst, og minner oss om at ikke alt verdifullt kan eies eller forstås.

Etter femten minutter løftet den seg nesten lydløst. Et par raske vingeslag, og den var borte over vannet.

Jeg ble sittende igjen.

Ikke med følelsen av at noe overnaturlig hadde skjedd, men med en stille takknemlighet over å ha fått låne et kvarter av et annet liv. I en tid hvor vi stadig haster videre, var det et lite stykke tid uten mål og mening – og kanskje nettopp derfor så meningsfullt.

Den gamle saga står fortsatt ved Vegår og bærer historien om menneskers arbeid. Men denne sommerdagen fikk den også være vitne til et annet møte: mellom et menneske og et insekt som begge, hver på sin måte, hadde funnet et øyeblikks ro i den samme solen. Jeg tror ikke øyenstikkeren kommer til å huske meg. Men jeg vet at jeg kommer til å huske den.

Den gamle saga minner om menneskets arbeid.

Øyenstikkeren minner om livets skjønnhet.