Å heller ta sorgen når den kommer
Om bekymring, beredskap og motet til å leve uten å sørge på forskudd
Noen mennesker sørger før noe har skjedd.
De forestiller seg tapet mens det gode fortsatt er til stede.
De ser for seg sykdommen mens kroppen ennå fungerer.
Avskjeden mens den andre fortsatt sitter ved bordet.
Bruddet mens relasjonen er trygg.
Katastrofen mens dagen er rolig.
De tenker:
Det er bedre å være forberedt.
Hvis jeg allerede har sett for meg det verste, blir jeg ikke så overrumplet dersom det skjer.
Hvis jeg ikke gleder meg for mye, blir fallet mindre.
Hvis jeg begynner å sørge nå, slipper jeg kanskje noe av sorgen senere.
Dette kan virke fornuftig. Et menneske som har erfart at trygghet plutselig kan forvandles til fare, lærer ikke uten videre å stole på en god dag. Det vet at livet kan brytes. At den man trenger, kan svikte. At kroppen kan huske noe tanken trodde var over.
Beredskapen har derfor en historie.
Den oppstod ikke nødvendigvis fordi personen var pessimistisk eller uvillig til å leve. Den kan ha vært en måte å overleve på.
Men den som alltid forsøker å ta sorgen på forskudd, risikerer å leve gjennom tapet flere ganger:
før det har skjedd,
mens det kanskje aldri skjer,
og igjen dersom det faktisk kommer.
Kanskje finnes det en annen mulighet:
Å heller ta sorgen når den kommer.
Da faren ikke kunne forutsies
Barn som lever med utrygghet, lærer ofte å følge med.
På lyder.
Ansiktsuttrykk.
Skritt i gangen.
Stemmens tonefall.
Dører som åpnes.
Stillheten mellom de voksne.
En liten forandring kan varsle fare.
Barnet blir oppmerksomt på tegn andre ikke ser.
Er han sint?
Har hun drukket?
Kommer noen inn?
Er det trygt å sovne?
Denne beredskapen er ikke irrasjonell.
Den er tilpasset en verden hvor det uventede faktisk kan være farlig.
Problemet oppstår når den samme beredskapen fortsetter etter at verden har forandret seg.
Den voksne sitter i et trygt rom, men lytter fortsatt etter skrittene i gangen.
Partneren har ikke trukket seg unna, men personen undersøker hvert ord for tegn på et kommende brudd.
En medisinsk prøve er normal, men kroppen granskes for varsler om sykdom.
Barnet er blitt voksen.
Men ventingen fortsetter.
Bekymringen som forsøk på kontroll
Bekymring kan gi en følelse av aktivitet.
Jeg gjør i det minste noe.
Jeg vurderer risikoen.
Jeg tenker gjennom alle muligheter.
Jeg er ikke naiv.
Når livet er uforutsigbart, kan tanken bli et vaktsystem.
Den går gjennom fremtidige scenarier:
Hva om han blir syk?
Hva om hun forlater meg?
Hva om jeg mister arbeidet?
Hva om barna blir utsatt for noe?
Hva om kroppen svikter?
Tanken forsøker å skape trygghet gjennom forberedelse.
Dersom alle katastrofer er tenkt, kan ingen komme helt uventet.
Men bekymringen har ingen naturlig avslutning.
For hvert svar oppstår et nytt spørsmål.
Har jeg tenkt på alt?
Hva har jeg oversett?
Hva om det farligste er nettopp det jeg ikke kan forestille meg?
Slik blir kontrollen grenseløs.
Jo mer mennesket forsøker å sikre fremtiden gjennom tanken, desto tydeligere blir det at fremtiden ikke kan sikres.
Å sørge på forskudd
Forhåndssorgen kan se ut som omsorg.
Jeg forestiller meg at partneren dør fordi jeg elsker ham.
Jeg bekymrer meg for barna fordi de betyr så mye.
Jeg frykter å miste helsen fordi livet fortsatt har verdi.
Det er sant at sorgen vokser ut av tilknytning.
Vi frykter å miste det vi elsker.
Men når sorgen tas på forskudd, blir kjærligheten stadig ledsaget av en forestilt begravelse.
Den andre sitter levende foran oss, mens vi allerede kjenner fraværet.
Barnet reiser på tur, og vi ser ulykken.
Partneren sover, og vi tenker på døden.
En god dag blir et varsel om at den ikke kan vare.
Det som skulle beskyttes, blir delvis borte i frykten for å miste det.
«Jeg må ikke bli for glad»
Mange kjenner denne tanken.
Ikke glede seg for tidlig.
Ikke si høyt at noe går godt.
Ikke stole på roen.
For da kan livet høre det.
Da kommer straffen.
Tanken kan ligne overtro, men den har ofte en erfaringsmessig bakgrunn. Kanskje kom krenkelsen nettopp da barnet trodde det var trygt. Kanskje ble gode øyeblikk fulgt av fare. Kanskje ble gleden latterliggjort eller brukt mot personen.
Da kan det gode kjennes som en utsatt posisjon.
Å glede seg betyr å senke vakten.
Å senke vakten betyr å kunne bli overrasket.
Personen holder derfor noe tilbake.
Ikke fordi hun ikke ønsker glede, men fordi gleden gjør henne sårbar.
Når tryggheten blir et faresignal
For den som lenge har levd i beredskap, kan ro føles unormal.
Når ingenting skjer, begynner kroppen å vente.
Det er for stille.
Noe må være galt.
Personen kan bli rastløs på en fredelig dag.
Starte en konflikt.
Lete etter symptomer.
Granske partnerens humør.
Bekymringen gjenoppretter en kjent tilstand.
Uroen er smertefull, men forståelig.
Roen er god, men fremmed.
Slik kan trygghet paradoksalt nok vekke farefølelse.
Kroppen har lært at det rolige øyeblikket ikke varer.
Den prøver derfor å komme faren i forkjøpet.
Den tenkte katastrofen og den virkelige kroppen
En katastrofe trenger ikke skje for at kroppen skal reagere.
Det er nok at den forestilles levende.
Hjertet slår raskere.
Pusten blir grunn.
Magen strammer seg.
Søvnen forsvinner.
Muskler forbereder seg.
Kroppen skiller ikke alltid tydelig mellom det som skjer og det som beskrives for den gjennom gjentatt tanke.
Dermed kan mennesket leve fysisk i en fremtidig ulykke som ennå ikke finnes.
Det er ikke innbilning i betydningen uvirkelig lidelse.
Lidelsen er virkelig.
Men årsaken befinner seg i et mulig fremtidsscenario.
Dette gjør bekymringen særlig krevende.
Kroppen betaler nå for noe livet kanskje aldri krever.
Forberedelse eller gjentakelse?
Noe planlegging er klokt.
Vi skriver testament.
Tegner forsikring.
Går til lege.
Snakker om hva vi ønsker dersom vi blir syke.
Sikrer huset.
Avtaler hvem som kan hjelpe.
Dette er konkret forberedelse.
Den har en begynnelse og en slutt.
Bekymringen er annerledes.
Den gjentar den samme muligheten uten å bringe oss nærmere handling.
Jeg har allerede tenkt gjennom hva jeg gjør dersom partneren blir syk.
Likevel fortsetter jeg å forestille meg sykdommen.
Jeg har fått prøvesvar.
Likevel undersøker jeg kroppen igjen.
Jeg har ringt barnet.
Likevel ser jeg ulykken for meg.
Et nyttig spørsmål kan være:
Finnes det noe konkret jeg bør gjøre nå?
Dersom svaret er ja, kan handlingen utføres.
Dersom svaret er nei, er kanskje resten ikke forberedelse.
Det er lidelse på forskudd.
Bekymringens løfte
Bekymringen gir et skjult løfte:
Hvis du holder meg i gang, skal jeg beskytte deg mot overraskelsen.
Men løftet kan ikke holdes.
Livet finner alltid nye former.
Det som faktisk skjer, er sjelden helt likt det vi forestilte oss.
Noen katastrofer kommer aldri.
Andre kommer fra en retning vi ikke så.
Og når sorgen virkelig kommer, er den ikke mindre fordi vi har øvd på den hver natt.
Kanskje er vi bare mer utmattet.
Bekymringen kan heller ikke gjøre oss immune mot kjærlighetens pris.
Den som elsker, kan miste.
Det finnes ingen tanke som opphever dette.
Frykten for å bli uforberedt
Å legge bekymringen til side kan kjennes uansvarlig.
Tenk om jeg slapper av akkurat før noe skjer?
Tenk om jeg burde ha sett tegnet?
Tenk om ulykken kunne vært forhindret dersom jeg hadde vært mer oppmerksom?
For mennesker som tidligere ikke ble beskyttet, kan ansvaret bli grenseløst.
De forsøker å se alt på forhånd.
Ikke bare for sin egen skyld.
For partneren.
Barna.
Familien.
Alle som kan rammes.
Dersom noe skjer, kommer selvanklagen:
Jeg burde ha forstått.
Selv når det ikke fantes tegn.
Slik gjør bekymringen mennesket ansvarlig også for det uforutsigbare.
Barnet som lærte å være vakt
Noen barn sov ikke helt.
De lyttet.
Passet på yngre søsken.
Fulgt med på de voksne.
Sørget for at noe ikke skulle skje.
Dette barnet kan senere bli den voksne som aldri legger seg helt ned i livet.
Hun hviler, men en del står fortsatt vakt.
Hun er på ferie, men undersøker utgangene.
Hun er sammen med noen hun elsker, men følger med på tegn til avvisning.
Hun har gjort alt som med rimelighet kan gjøres, men vakten sier:
Ikke sov ennå.
Noen må passe på.
Da kan det være nødvendig å møte denne vakten med respekt.
Ikke si:
Du er irrasjonell.
Men:
Du lærte å våke fordi ingen andre gjorde det.
Du forsøkte å holde verden sammen.
Men kanskje trenger du ikke stå vakt hele natten lenger.
Å legge vakten ned
Vakten kan ikke bare avskjediges.
Den trenger tegn på at noen andre nå bærer ansvar.
Døren er låst.
Avtalen er gjort.
Legen er kontaktet.
Partneren sier fra dersom noe skjer.
Barna er voksne.
Hjelperen kommer tilbake.
Det finnes telefoner, naboer, tjenester og andre mennesker.
Personen kan si til seg selv:
Jeg har gjort det som er mulig i dag.
Resten tilhører ikke denne natten.
Dette er ikke full kontroll.
Det er avgrenset ansvar.
En erkjennelse av at mennesket ikke kan bære hele fremtiden på vakt.
Å stole på at fremtidens jeg også finnes
Bekymringen antar ofte at den fremtidige personen vil være hjelpeløs.
Dersom noe skjer, kommer jeg ikke til å klare det.
Derfor må jeg løse det nå.
Men den fremtidige personen vil ikke være helt alene.
Hun vil ha den kunnskapen, hjelpen og erfaringen som finnes da.
Hun vil kunne spørre.
Handle.
Sørge.
Søke støtte.
Kanskje kan vi vise henne en viss tillit.
Ikke fordi hun vil være usårlig.
Men fordi hun får møte den virkelige situasjonen når den finnes, i stedet for at dagens jeg skal løse alle mulige situasjoner på forhånd.
Jeg trenger ikke leve hele fremtiden i kveld.
Den personen jeg er når noe skjer, får ta del i det som da må gjøres.
Sorgen kan ikke betales på forskudd
Det finnes ingen konto hvor tidlig lidelse reduserer senere sorg.
Man kan ikke tenke:
Jeg har allerede sørget i fem år over at du kan dø, så dersom det skjer, blir tapet mindre.
Sorgen følger ikke et slikt regnskap.
Den oppstår i møtet med det faktiske fraværet.
Med den tomme stolen.
Den tause telefonen.
Den forandrede hverdagen.
Forestillingen om tapet er noe annet enn tapet.
Det betyr ikke at forhåndssorg aldri har mening. Ved alvorlig sykdom kan mennesker gradvis forstå hva som kommer. De kan ta farvel, snakke sammen og forberede praktiske forhold.
Men også da trenger livet som fortsatt finnes, en plass.
Den syke er ikke bare den som skal dø.
Han er fortsatt den som sitter her nå.
Den andre som forsvinner i frykten for å miste
Når vi blir svært redde for å miste noen, kan vi begynne å forholde oss mer til det mulige fraværet enn til den levende personen.
Vi overvåker helsen.
Spør gjentatte ganger om alt er i orden.
Tolker stillhet som et tegn.
Blir sinte når den andre tar risiko vi ikke kontrollerer.
Kjærligheten blandes med kontroll.
Partneren kan føle:
Du ser ikke lenger meg.
Du ser farene rundt meg.
Barnet kan oppleve:
Din frykt får meg til å bære ansvaret for din trygghet.
Slik kan ønsket om å beskytte relasjonen gjøre den trangere.
Å elske uten garanti
Ingen nær relasjon kommer med garanti.
Den andre kan forandre seg.
Bli syk.
Gå.
Dø.
Også vi selv kan bli den som forlater.
Dette er ikke et argument mot tilknytning.
Det er tilknytningens vilkår.
Å elske er å gi noe betydning uten å kunne sikre det for alltid.
Derfor krever kjærlighet mer enn følelse.
Den krever mot til å være i det gode mens det finnes.
Ikke fordi tapet er umulig.
Men fordi tapets mulighet ikke skal få være mer virkelig enn den andres nærvær.
Du er her nå.
Jeg vil forsøke å møte deg her, ikke bare den fremtidige tomme stolen.
Når bekymringen fremstilles som kjærlighet
Vi sier noen ganger:
Jeg bekymrer meg fordi jeg er glad i deg.
Det kan være sant.
Men bekymring og kjærlighet er ikke det samme.
Kjærligheten kan spørre:
Hvordan har du det?
Hva trenger du?
Bekymringen kan spørre det samme så mange ganger at den andre må begynne å beskytte den som spør.
Kjærligheten kan advare om en konkret fare.
Bekymringen kan gjøre verden farlig i seg selv.
Kjærligheten kan tåle den andres frihet.
Bekymringen vil gjerne sikre den.
Derfor kan det være nødvendig å undersøke:
Hjelper min uro den andre?
Eller må den andre regulere livet sitt for å berolige meg?
Bekymringen som bånd til den som led
Noen holder fast i uroen fordi den knytter dem til mennesker de har mistet eller ikke kunne hjelpe.
Dersom jeg slutter å bekymre meg, betyr det at jeg ikke bryr meg.
Dersom jeg sover godt, har jeg glemt.
Dersom jeg lever videre, forlater jeg dem.
Men kjærlighet trenger ikke bevises gjennom vedvarende alarm.
Et menneske kan huskes i stillhet.
I et bilde.
En handling.
En fortelling.
En årlig dag.
En måte å leve på.
Minnet blir ikke svakere fordi kroppen får hvile.
Når kroppen tror at ro er uforsvarlig
Personen kan forstå alt dette og fortsatt kjenne uro.
Hun sier til seg selv:
Det er ingen fare.
Men kroppen forblir spent.
Da hjelper det ikke alltid å argumentere mer.
Kroppen trenger erfaringer av ro som får vare.
En kveld hvor telefonen ikke ringer.
En natt hvor døren er låst og ingen kommer.
En reise hvor barnet kommer trygt hjem.
En relasjon som tåler avstand.
Ro må kanskje læres på samme måte som beredskap en gang ble lært:
gjennom gjentakelse.
Ikke som et påbud.
Men som en langsom erfaring av at det noen ganger faktisk ikke skjer noe.
En dag uten katastrofe
Det kan være nyttig å legge merke til det som ikke skjedde.
Jeg var redd for at partneren skulle trekke seg.
Han ble.
Jeg fryktet at kroppen skulle svikte.
Dagen gikk.
Jeg var sikker på at samtalen kom til å ende i konflikt.
Den gjorde ikke det.
Dette er ikke bevis på at ingenting vondt noen gang vil skje.
Men det er bevis på at bekymringens spådom ikke alltid er sann.
Mennesket trenger ikke feire hver ulykke som uteblir.
Men det kan la den vanlige dagen få en viss vekt.
I dag skjedde ikke det jeg fryktet.
Denne dagen var også virkelig.
Å være forberedt nok
Perfekt beredskap finnes ikke.
Det vil alltid kunne tenkes én risiko til.
Én plan til.
Én telefon som burde tas.
Én mulig sykdom.
Én dør som kan sjekkes.
Derfor må forberedelsen ha en grense.
Jeg har gjort det som med rimelighet kan forventes.
Ikke alt som overhodet kan forestilles.
Denne forskjellen er viktig.
Det rimelige ansvaret beskytter livet.
Det grenseløse ansvaret fortærer det.
Bekymringens tidsran
Bekymringen hevder at den arbeider for fremtiden.
Men den bruker nåtiden som betaling.
Timen ved middagsbordet.
Natten i sengen.
Turen i skogen.
Samtalen med et barn.
Kroppen er ett sted, tanken et annet.
Fremtidens mulige smerte flyttes inn i den eneste tiden mennesket faktisk lever i.
Slik kan en ulykke som aldri kommer, likevel få store konsekvenser.
Den tar timer, søvn, oppmerksomhet og nærvær.
Dette er ikke en anklage mot den som bekymrer seg.
Bekymringen kan være vanskelig å styre.
Men det viser hva som står på spill.
Ikke bare indre ro.
Også livet som går mens vi forsøker å sikre oss mot det.
Å vende tilbake til det som faktisk skjer
Når tanken har gått inn i fremtiden, kan den forsiktig føres tilbake.
Ikke ved å bevise at alt vil gå godt.
Det kan ingen vite.
Men ved å spørre:
Hva skjer akkurat nå?
Sitter den jeg er redd for å miste, her?
Er kroppen syk nå, eller frykter jeg at den kan bli det?
Finnes det en handling som må utføres i dag?
Hva ser jeg i rommet?
Hva hører jeg?
Hva holder hendene på med?
Dette er ikke en fornektelse av fremtiden.
Det er en tilbakevending til den tiden hvor handling fortsatt er mulig.
«Men hva om det faktisk skjer?»
Dette spørsmålet stanser ofte alle forsøk på ro.
Hva om bekymringen har rett?
Ja, noe av det vi frykter, kan skje.
Mennesker blir syke.
Relasjoner tar slutt.
Barn utsettes for fare.
Døden kommer.
Målet er derfor ikke å overbevise seg selv om at livet er ufarlig.
Målet er å skille mellom muligheten for fremtidig smerte og nødvendigheten av å leve i den allerede nå.
Dersom sorgen kommer, vil den få sin tid.
Den vil være virkelig.
Den vil kreve hjelp, tårer, handling og langsom tilpasning.
Men den trenger ikke låne alle dagene før den kommer.
Å ta sorgen når den kommer
Denne setningen kan høres lett ut.
Som om man bare kan bestemme seg.
Men for den som har levd i beredskap, er den krevende.
Den betyr:
Jeg skal ikke bruke dagens krefter på alle morgendagens mulige tap.
Jeg skal gjøre det som med rimelighet kan gjøres.
Deretter skal jeg forsøke å vende tilbake til det som finnes.
Dersom sorgen kommer, skal jeg ikke flykte fra den.
Jeg skal ta den da.
Dette er ikke likegyldighet.
Det er en annen fordeling av mot.
Ikke mot til å kontrollere alt på forhånd.
Men mot til å stole på at jeg kan møte det virkelige når det blir virkelig.
Sorgen som ikke trenger å forhindres
Noen mennesker har lært at sterke følelser er farlige.
Dersom sorgen først begynner, tar den aldri slutt.
Derfor må tapet forebygges gjennom kontroll.
Eller sorgen må tas i små doser på forskudd.
Men sorg er ikke bare et sammenbrudd.
Den er også en menneskelig evne.
Vi sørger fordi noe hadde verdi.
Sorgen forandrer seg.
Den kommer i bølger.
Den kan bæres sammen med andre.
Den kan leve ved siden av arbeid, mat, søvn, latter og nye relasjoner.
Å stole på at sorgen kan tas når den kommer, er også å stole litt mer på menneskets evne til å sørge.
Å få hjelp når den virkelige sorgen kommer
Den som bekymrer seg, forestiller seg ofte å stå alene i katastrofen.
Men når noe faktisk skjer, kan hjelp mobiliseres.
Familie.
Venner.
Helsevesen.
Naboer.
Kollegaer.
Tros- og livssynsfellesskap.
Praktiske ordninger.
Profesjonelle hjelpere.
Dette betyr ikke at hjelpen alltid er tilstrekkelig.
Men den fremtidige sorgen trenger ikke bæres fullstendig av dagens ensomme tanke.
Kanskje kan noe overlates til de menneskene og ressursene som faktisk vil finnes dersom situasjonen oppstår.
Når hjelperen blir med inn i alle katastrofene
Hjelpere kan bli fristet til å svare på bekymring med forsikringer.
Dette kommer til å gå bra.
Du trenger ikke være redd.
Ingenting kommer til å skje.
Men slike løfter kan ikke holdes.
De kan roe et øyeblikk, men gjøre usikkerheten større senere.
En mer bærekraftig hjelp sier:
Jeg kan ikke love at livet alltid blir slik du ønsker.
Men vi kan undersøke hva du trenger i dag.
Vi kan skille mellom det som faktisk skjer og det du frykter.
Vi kan lage en plan for det som er konkret.
Og vi kan øve på å la resten vente.
Hjelperen skal ikke bli med inn i hver tenkte katastrofe som om den allerede var virkelig.
Hun skal hjelpe personen tilbake til bakken den står på.
Å ikke gjøre bekymringen skamfull
Den bekymrede vet ofte at tankene virker overdrevne.
Hun kan skamme seg.
Andre blir lei.
Du må slutte å tenke så mye.
Ta deg sammen.
Det går jo alltid bra.
Slike svar kan forsterke uroen.
Nå må personen både bære bekymringen og skjule den.
En bedre inngang kan være:
Det gir mening at du forsøker å være forberedt.
Denne beredskapen har hjulpet deg tidligere.
La oss se om den hjelper deg i denne situasjonen, eller om den holder deg fanget i noe som ennå ikke har skjedd.
Slik blir bekymringen forstått uten å få styre.
Å undersøke hva bekymringen prøver å beskytte
Bak bekymringen finnes ofte noe verdifullt.
Kjærlighet.
Ansvar.
Tilhørighet.
Ønsket om å beskytte.
Frykten for å bli alene.
Bekymringen kan derfor møtes med spørsmål:
Hva er det viktigste du er redd for å miste?
Hva ville tapet bety?
Hva trenger du fra relasjonen nå?
Er det noe som bør sies mens dere fortsatt har tiden?
Noen ganger kan den tenkte sorgen føre tilbake til livet.
Jeg er redd for å miste deg.
Derfor vil jeg være mer til stede med deg nå.
Ikke overvåke.
Ikke kontrollere.
Men delta.
Si det mens tiden er her
Bekymring kan være et signal om at noe trenger uttrykk.
Jeg er glad i deg.
Takk for det du har vært for meg.
Jeg er redd for å miste deg.
Det er noe jeg ønsker at vi skal snakke om.
Vi trenger ikke vente til avskjeden med å si det som betyr noe.
Men ordene skal ikke gjøre hvert møte til et farvel.
De kan gjøre nærværet tydeligere.
Når det viktige er sagt, kan mennesket kanskje hvile litt mer i at relasjonen faktisk leves, ikke bare fryktes tapt.
Å leve med dødeligheten
Døden er ikke bare en fremtidig hendelse.
Den er et vilkår som gir livet endelighet.
Vi vet at menneskene vi elsker, ikke skal være her for alltid.
Også vi skal forsvinne.
Denne kunnskapen kan skape angst.
Men den kan også gjøre nærværet tydelig.
Fordi tiden er begrenset, betyr denne dagen noe.
Fordi vi ikke kan beholde hverandre for alltid, må vi møte hverandre mens vi kan.
Å leve med dødeligheten betyr ikke å tenke på døden hele tiden.
Det betyr å la kunnskapen om den gjøre livet mer virkelig, ikke mindre.
Sorgen tilhører fremtiden, kjærligheten tilhører nåtiden
Når noen vi elsker fortsatt er her, finnes det noe vi kan gjøre nå.
Lytte.
Gå en tur.
Lage mat.
Sitte sammen.
Være uenige og reparere.
Si takk.
Si nei.
Si ja.
Bekymringen flytter oppmerksomheten til det som kanskje blir borte.
Kjærligheten kan føre den tilbake til den som faktisk er her.
Det betyr ikke å ignorere sykdom eller risiko.
Det betyr å la omsorgen ha en nåtidig form.
Ikke bare:
Jeg er redd for å miste deg.
Men:
Hvordan kan jeg være sammen med deg i dag?
Det uferdige livet
Mennesket venter ofte på en trygghet som aldri blir fullstendig.
Når denne undersøkelsen er over.
Når barna er voksne.
Når økonomien er sikker.
Når relasjonen er garantert.
Når kroppen ikke lenger kan svikte.
Da skal jeg leve.
Men et helt sikkert liv kommer ikke.
Det virkelige livet er uferdig og utsatt.
Det inneholder risiko, tap og forandring.
Å ta sorgen når den kommer betyr derfor også å slutte å utsette livet til det blir risikofritt.
En setning til barnet som står vakt
Kanskje trenger barnet i den voksne å høre:
Du fulgte med fordi ingen andre gjorde det.
Du lærte å se faren tidlig.
Det hjalp deg.
Men du trenger ikke bære alle kommende ulykker i natt.
Døren er låst.
Du er ikke alene.
Du får legge deg ned.
Dersom noe faktisk skjer, skal den voksne du er nå, våkne og handle.
Du behøver ikke holde hele livet våkent på forhånd.
En setning til den som sørger før tiden
Kanskje trenger den voksne å høre:
Du kan ikke beskytte kjærligheten ved å begynne å miste den nå.
Bekymringen gjør deg ikke mer lojal.
Den gjør bare dette øyeblikket mindre tilgjengelig.
Gjør det som kan gjøres.
Si det som bør sies.
Søk den hjelpen som trengs.
Og la det som ennå ikke har skjedd, forbli i fremtiden.
Dersom sorgen kommer, får du ta den da.
Du trenger ikke betale den på forskudd.
Når bekymringen vender tilbake
Ingen slipper bekymringen én gang for alle.
Den vender tilbake.
Om natten.
Ved en lyd.
En forsinket melding.
Et nytt symptom.
En god dag som virker for god.
Da kan personen øve på en enkel bevegelse:
Jeg merker at jeg er i ferd med å leve gjennom noe som ikke har skjedd.
Finnes det noe konkret jeg skal gjøre?
Dersom ja: gjør det.
Dersom nei: vend tilbake.
Til pusten.
Rommet.
Mennesket ved siden av.
Oppgaven i hendene.
Dette er ikke en seier over all angst.
Det er en gjentatt tilbakekomst til livet.
Fra beredskap til tillit
Tillit betyr ikke å anta at ingenting vondt vil skje.
Det betyr heller ikke å gi fra seg dømmekraft.
Tillit kan være mer beskjeden:
Jeg trenger ikke forutse alt for å møte livet.
Jeg kan handle når handling er mulig.
Jeg kan be om hjelp.
Jeg kan sørge når det finnes et virkelig tap.
Jeg kan la en god dag være god uten å kreve garanti for den neste.
Denne tilliten retter seg ikke først mot en verden som alltid er trygg.
Den retter seg mot menneskets evne til å leve i en verden som ikke kan sikres fullstendig.
Å heller ta sorgen når den kommer
Sorgen vil komme i ethvert menneskeliv.
Vi mister mennesker.
Steder.
Arbeid.
Kroppslige evner.
Muligheter.
Til slutt mister vi også vårt eget liv.
Det finnes ingen øvelse som fjerner dette.
Men vi kan kanskje nekte å gjøre hvert mulig tap til en nåtidig virkelighet.
Vi kan la de levende være levende.
La den gode dagen få være hel.
La kroppen hvile når den ikke er i fare.
La kjærligheten være mer enn frykten for avskjed.
Når sorgen faktisk kommer, skal den ikke avvises.
Den skal få tid.
Språk.
Stillhet.
Tårer.
Omsorg.
Den skal bæres så godt det lar seg gjøre.
Men frem til da kan livet få beholde dagene sine.
Det er ikke uansvarlig.
Det er ikke glemsel.
Det er en erkjennelse av at mennesket ikke bare skal forberede seg på å miste.
Det skal også være til stede mens det ennå har.
Kanskje er dette den mest realistiske formen for håp:
Ikke troen på at ingenting vondt vil skje.
Men beslutningen om ikke å sørge over alt før tiden.
Å gjøre det som kan gjøres.
Å elske mens den andre er her.
Å hvile når natten er stille.
Og heller ta sorgen når den kommer.
Å hvile når natten er stille.
Og heller ta sorgen når den kommer.
Dette essayet er utviklet gjennom en ny lesning av fokusgruppene og dybdeintervjuene som dannet grunnlaget for min doktoravhandling A Study of Shame (2009). Teksten inngår i serien Samtaler om skam og er skrevet i samtale med OpenAI/ChatGPT.
No comments:
Post a Comment