Når verden mellom oss forsvinner

Hannah Arendt om handling, ansvar og det offentlige rommets skjørhet

Vi tenker ofte på skyld som noe som tilhører den enkelte. Et menneske har handlet galt, forsømt sitt ansvar eller sviktet et annet menneske. Skylden kan knyttes til en bestemt handling og en bestemt adressat. Noen kan si: Dette gjorde du mot meg.

Hos Martin Heidegger blir skylden ført tilbake til et mer grunnleggende nivå. Mennesket er skyldig allerede i kraft av sin endelige eksistens. Vi er kastet inn i et liv vi ikke selv har valgt, og vi må virkeliggjøre noen muligheter ved å la andre gå tapt. Skylden er her ikke først og fremst moralsk, men ontologisk. Den tilhører måten mennesket eksisterer på.

Hos Martin Buber får skylden en annen retning. Den oppstår ikke bare i forholdet til min egen endelighet, men i den relasjonelle virkeligheten mellom Jeg og Du. Jeg kan svikte et menneske ved ikke å svare, ved å vende meg bort eller ved å gjøre den andre til en ting. Skylden har da en adresse. Den peker tilbake mot et forhold som er blitt skadet.

Men hva skjer når det ikke bare er et forhold mellom to mennesker som bryter sammen? Hva skjer når selve rommet der mennesker kan møte, tale og handle sammen, begynner å forsvinne?

Her åpner Hannah Arendt en tredje vei.

Hun spør ikke først hvor skylden befinner seg, men hvem som har ansvar for den verdenen som finnes mellom oss.

Fra ensom eksistens til en felles verden

Arendt sto i et nært og ambivalent forhold til Heidegger. Hun hadde vært hans student, og hans filosofi satte dype spor i hennes egen tenkning. Samtidig beveget hun seg etter hvert bort fra det hun oppfattet som en filosofi der menneskets forhold til sin egen væren, sin endelighet og sin død fikk forrang framfor livet blant andre.

Hos Heidegger er eksistensen alltid min. Ingen kan dø min død eller overta mitt liv. Denne innsikten er avgjørende for hans analyse av menneskets autentisitet.

For Arendt er dette ikke tilstrekkelig.

Mennesket lever ikke bare som et enkeltstående vesen som må forholde seg til sin egen eksistens. Det lever i en verden som allerede er befolket av andre. Det blir født inn i språk, institusjoner, historier, konflikter og løfter som eksisterte før det selv kom til verden.

Det menneskelige grunnvilkåret er derfor ikke bare endelighet, men pluralitet.

Vi er mennesker fordi vi lever blant andre mennesker som både ligner oss og er forskjellige fra oss. Ingen kan erstatte den andre. Hvert menneske ser verden fra et sted ingen andre fullt ut kan innta.

Pluralitet betyr derfor mer enn at det finnes mange mennesker. Det betyr at verden bare kan tre fram som en felles verden fordi den blir sett, erfart og omtalt fra forskjellige ståsteder.

En verden som bare blir sett fra ett perspektiv, er ikke lenger en virkelig felles verden. Den er blitt en påtvunget virkelighet.

Å komme til verden som en begynnelse

Sentralt i Arendts tenkning står begrepet natalitet.

Mens Heidegger legger stor vekt på menneskets forhold til døden, retter Arendt oppmerksomheten mot fødselen. Hvert menneske kommer til verden som en ny begynnelse. Ingen kan fullt ut forutsi hva et nytt menneske vil gjøre, si eller sette i gang.

Natalitet betyr ikke bare at mennesker blir født biologisk. Det betyr at de har evnen til å begynne noe nytt.

Denne evnen viser seg i handling.

Arendt skiller mellom arbeid, tilvirkning og handling. Arbeidet opprettholder livet og dekker våre nødvendige behov. Tilvirkningen frambringer ting, redskaper, bygninger og institusjoner. Handlingen er annerledes. Den skaper ikke nødvendigvis et bestemt produkt. Den finner sted når mennesker taler og handler sammen og dermed setter noe i bevegelse som ingen av dem fullt ut kan kontrollere.

Handling skjer aldri i ensomhet.

Jeg kan tenke alene, arbeide alene og til en viss grad framstille noe alene. Men jeg kan ikke handle i arendtsk forstand uten andre. Handlingen forutsetter at noen ser, hører, svarer, motsier eller fører det påbegynte videre.

I handlingen viser jeg ikke bare hva jeg er – mitt yrke, min bakgrunn, min alder eller min sosiale rolle. Jeg viser hvem jeg er.

Men hvem jeg er, kan jeg ikke selv bestemme eller kontrollere fullt ut. Det kommer til syne gjennom mine ord og handlinger slik de blir mottatt av andre.

Mennesket blir derfor synlig som noen først i en verden av andre.

Fremtredelsesrommet

For at mennesker skal kunne vise seg for hverandre, må det finnes et rom der de kan tre fram.

Arendt kaller dette the space of appearance – fremtredelsesrommet.

Det er ikke først og fremst en fysisk plass, selv om torget, rådhuset, skolen, arbeidsplassen eller forsamlingslokalet kan gi det en konkret form. Fremtredelsesrommet oppstår der mennesker samles for å tale og handle om noe de har felles.

Det finnes bare så lenge denne virksomheten pågår.

Når menneskene spres, når samtalen opphører, eller når enkelte ikke lenger får tre fram som talende og handlende deltakere, svekkes også rommet. Det kan ikke lagres eller eies. Det må stadig skapes på nytt.

Her finnes en tydelig strukturell likhet mellom Arendts fremtredelsesrom og Bubers das Zwischen – det mellomliggende.

De er ikke identiske.

Bubers mellomrom springer ut av det direkte møtet mellom Jeg og Du. Arendts fremtredelsesrom er mer offentlig og politisk. Det oppstår mellom flere mennesker som ikke nødvendigvis står i et nært eller personlig forhold til hverandre. De kan være uenige, fremmede eller til og med motstandere.

Likevel deler de en grunnleggende innsikt: Det finnes en menneskelig virkelighet som ikke befinner seg inne i individet alene.

Noe oppstår mellom oss.

Dette mellom kan ikke reduseres til summen av enkeltpersonene som deltar. Det tilhører ingen av dem alene, og nettopp derfor er det også sårbart. Det består bare så lenge mennesker fortsetter å vende seg mot hverandre som noen som kan tale, svare og begynne noe sammen.

Når mennesker blir stående ved siden av hverandre

Et Du kan bli borte uten at mennesket fysisk forsvinner. To personer kan fortsatt bo under samme tak, arbeide på samme sted eller møtes regelmessig, samtidig som det levende mellomrommet mellom dem er gått tapt.

Noe lignende kan skje i et samfunn.

Menneskene er fortsatt til stede. Institusjonene finnes kanskje fremdeles. Det avholdes møter og valg, og informasjon sirkulerer raskere enn noen gang. Likevel kan den felles verdenen gradvis forvitre.

Mennesker handler ikke lenger sammen. De opptrer som tilskuere til hendelser de ikke opplever at de kan påvirke, eller som konsumenter av synspunkter, bilder og fortellinger som andre har produsert for dem.

De ser hverandre, men trer ikke nødvendigvis fram for hverandre.

De hører ord, men opplever dem ikke som en henvendelse som krever et svar.

Arendt beskriver hvordan et samfunn kan bli en masse av isolerte individer. Massen kjennetegnes ikke bare av et stort antall mennesker. Den oppstår når mennesker mister de varige forbindelsene som knytter dem både til hverandre og til en felles verden.

Da lever de side om side, men uten et virkelig mellom.

Dette minner om Bubers Jeg–Det-forhold. Den andre møtes ikke lenger som et Du, men som en kategori, en funksjon, en representant for en gruppe eller et middel for mine egne formål.

Men Arendt utvider problemet. Det gjelder ikke bare hvordan ett menneske betrakter et annet. Det gjelder den politiske verdenens betingelser.

Et samfunn kan behandle borgerne som målgrupper, velgere, arbeidstakere, forbrukere, pasienter eller problemer som skal administreres. Hver enkelt kan bli grundig registrert og likevel forbli usett som et handlende menneske.

Man kan være synlig som data uten å få tre fram som person.

Ensomhet som politisk erfaring

Arendt skiller mellom ensomhet og den tilbaketrukketheten som tenkningen trenger.

Et menneske kan trekke seg tilbake fra andre for å tenke, lese eller føre en indre samtale med seg selv. Denne formen for aleneværen behøver ikke være destruktiv. Den kan tvert imot være nødvendig for dømmekraften og samvittigheten.

Den politiske ensomheten er annerledes.

Den oppstår når mennesket både mister forbindelsen til andre og tilliten til den felles verdenen. Man vet ikke lenger om ens egne erfaringer kan deles, om ordene fortsatt betyr det samme for andre, eller om det finnes et sted der ens stemme kan bli hørt og prøvd mot andres.

Et menneske kan derfor være omgitt av andre og likevel være dypt ensomt.

Denne ensomheten var for Arendt en avgjørende forutsetning for totalitær makt. Den som ikke lenger opplever seg som del av en felles verden, blir mer mottakelig for ideologier som tilbyr én altomfattende forklaring. Når den levende utvekslingen av forskjellige perspektiver forsvinner, kan en konstruert virkelighet tre i dens sted.

Totalitarismen ødelegger derfor ikke bare politiske institusjoner. Den angriper det rommet der mennesker kan bekrefte virkeligheten for hverandre.

Når dette rommet bryter sammen, står individet alene overfor makten.

Fra skyld til ansvar

Det er fristende å si at Arendt utvider Bubers relasjonelle skyld fra forholdet mellom to mennesker til hele samfunnet.

Men det ville være upresist.

Arendt var skeptisk til begrepet kollektiv skyld. Skyld er etter hennes syn personlig. Den knytter seg til noe et bestemt menneske har gjort eller unnlatt å gjøre. Når alle erklæres skyldige, risikerer resultatet å bli at ingen lenger holdes konkret ansvarlig.

Kollektiv skyld kan dermed bli en måte å oppløse den personlige skylden på.

Ansvar er noe annet.

Et menneske kan ha ansvar for en verden det ikke alene har skapt. Vi fødes inn i samfunn med lover, institusjoner og historiske urettferdigheter som går forut for oss. Vi er ikke nødvendigvis skyldige i alt som har skjedd før vi kom, men vi arver en verden der konsekvensene fortsatt virker.

Å tilhøre en politisk verden betyr derfor at vi må svare for mer enn våre private handlinger.

Arendt flytter dermed spørsmålet fra skyld til ansvar:

Hva skylder vi den felles verdenen?

Hvilket ansvar har vi når mennesker drives ut av fremtredelsesrommet?

Hva skjer når noen systematisk fratas muligheten til å tale, bli hørt og delta i det som angår dem?

Og hvem har ansvar når dette tapet ikke skyldes én dramatisk handling, men utallige små tilbaketrekninger, tilpasninger og unnlatelser?

Det politiske ansvaret kan ikke bæres av én person alene. Men det betyr heller ikke at den enkelte kan fraskrive seg det.

Verden kan forsvinne gradvis

Et fremtredelsesrom bryter ikke alltid sammen i en synlig katastrofe.

Det kan forsvinne langsomt.

Det skjer når mennesker slutter å tro at deres deltakelse betyr noe. Når språket blir så standardisert at ingen lenger risikerer å si noe eget. Når uenighet oppfattes som en trussel og ikke som et vilkår ved en felles verden. Når noen stadig omtales, men sjelden får tale selv.

Det skjer også når ansvar erstattes av administrasjon.

En sak kan være korrekt behandlet etter alle prosedyrer, samtidig som ingen opplever seg ansvarlig for hva behandlingen faktisk gjør med mennesket det gjelder. Hver enkelt utfører sin avgrensede oppgave, og konsekvensene forsvinner mellom kontorene, nivåene og fagområdene.

Ingen bestemmer seg nødvendigvis for å lukke fremtredelsesrommet.

Likevel lukkes det.

Den som rammes, kan fortsatt bli bedt om å fylle ut skjemaer, møte til samtaler og gi opplysninger om seg selv. Men det er ikke sikkert at vedkommende får tre fram som en person med et eget perspektiv på det som skjer.

Forskjellen mellom å bli registrert og å bli hørt er avgjørende.

Å ta ansvar for det mellomliggende

Hos Buber innebærer ansvar å svare når et Du henvender seg.

Hos Arendt innebærer ansvar også å beskytte den verdenen der en slik henvendelse i det hele tatt kan bli hørt.

Det er ikke tilstrekkelig å være et moralsk anstendig individ i privatlivet dersom man samtidig trekker seg tilbake fra den felles verdenen. Det politiske ansvaret oppstår fordi det offentlige rommet ikke kan opprettholdes av gode intensjoner alene.

Det trenger mennesker som trer fram.

Å tre fram betyr ikke nødvendigvis å søke makt eller oppmerksomhet. Det betyr å gjøre sitt perspektiv synlig, prøve det mot andres og være villig til å svare for det man setter i gang.

Handling er risikabel fordi vi aldri kan kontrollere følgene fullt ut. Ordene våre kan forstås annerledes enn vi hadde tenkt. Handlingene kan bli ført videre av andre i retninger vi ikke forutså.

Men alternativet er ikke risikofritt.

Når ingen vil begynne, tale eller svare, overlates den felles verdenen til dem som allerede har makt til å definere den.

Stillheten er derfor ikke alltid uskyldig.

Løftet og tilgivelsen

Arendt vet at handlingen er uforutsigbar og at dens konsekvenser ikke kan gjøres om. Når noe først er sagt eller gjort, kan det ikke hentes tilbake som om det aldri hadde skjedd.

Likevel er mennesket ikke fullstendig fanget av fortiden.

Arendt peker særlig på to menneskelige evner: løftet og tilgivelsen.

Løftet skaper en viss varighet i en usikker verden. Når mennesker lover hverandre noe, etablerer de små øyer av forutsigbarhet. De binder seg ikke fordi framtiden er sikker, men nettopp fordi den ikke er det.

Tilgivelsen åpner på sin side muligheten for at mennesket ikke for alltid skal være identisk med det det en gang gjorde. Den opphever ikke handlingen, og den gjør ikke det urettferdige rett. Men den kan løsne den skyldige fra en fortid som ellers ville bestemme hele framtiden.

Tilgivelse kan ikke kreves. Den forblir en gave og en mulighet mellom mennesker.

Her nærmer Arendt seg igjen Buber. Begge forstår at det mellomliggende kan skades, men også at noe nytt kan begynne. Relasjonen kan ikke bare administreres tilbake til sin tidligere tilstand. Den må oppstå på nytt gjennom ord, handling, svar og tillit.

Nataliteten gjelder derfor ikke bare den første fødselen.

Mennesker kan begynne igjen.

Men en ny begynnelse kan ikke utslette det som har skjedd. Den må bære erindringen om det.

Tre perspektiver på skyld og ansvar

Heidegger, Buber og Arendt gir oss tre forskjellige utgangspunkter.

Heidegger fører oss mot menneskets endelige eksistens. Skylden er grunnleggende fordi vi aldri kan bli vårt eget opphav eller virkeliggjøre alle våre muligheter.

Buber fører oss mot det direkte møtet. Skylden oppstår når et menneske ikke svarer den andre, eller når det levende mellomrommet mellom Jeg og Du blir skadet.

Arendt fører oss ut i den felles verdenen. Her er det ikke først og fremst tale om en kollektiv skyld, men om et politisk ansvar for det rommet der mennesker kan tre fram som handlende og talende personer.

Hos Heidegger finnes skylden før den konkrete handlingen.

Hos Buber får den en adressat.

Hos Arendt blir spørsmålet hvem som tar ansvar når adressatene ikke lenger har et sted å tale fra.

Disse perspektivene utelukker ikke hverandre. De viser ulike dimensjoner ved den menneskelige tilværelsen.

Vi er endelige vesener som må velge.

Vi er relasjonelle vesener som kan svikte et Du.

Og vi er politiske vesener som arver og former en verden vi deler med mennesker vi aldri vil kjenne personlig.

Når ingen lenger svarer

En verden går ikke bare tapt når bygninger ødelegges, grenser flyttes eller institusjoner oppløses.

Den kan også gå tapt mens alt tilsynelatende fortsetter som før.

Menneskene møter på arbeid, stemmer ved valg, følger nyhetene og kommuniserer ustanselig. Likevel kan rommet mellom dem bli tommere. Ordene sirkulerer, men færre opplever at de blir hørt. Mennesker blir synlige som kategorier, men usynlige som noen.

Da er spørsmålet ikke bare hvem som har skylden.

Spørsmålet er hvem som fortsatt er villig til å svare.

Arendt minner oss om at den felles verdenen aldri er sikret. Den finnes bare så lenge mennesker trer fram for hverandre, taler, handler og forsøker å se verden også fra et annet sted enn sitt eget.

Vi kan ikke alene skape dette rommet.

Men vi kan bidra til at det lukkes.

Og vi kan, mens det ennå er mulig, være med på å åpne det igjen.