Skyld uten adressat

Heidegger, Buber og det som går tapt mellom mennesker

Vi forbinder vanligvis skyld med noe vi har gjort. Vi har brutt en avtale, såret et menneske, forsømt en oppgave eller unnlatt å gripe inn da vi burde. Skylden har da en hendelse, en norm og som regel også en adressat. Noen kan si: Dette gjorde du mot meg.

Slik skyld kan erkjennes. Den kan kanskje sones, tilgis eller gjøres godt igjen. En gjeld kan i beste fall betales.

Men hva slags skyld blir igjen når det ikke lenger finnes noen å gjøre opp med? Hva skjer når det som er gått tapt, ikke bare er en handling eller en mulighet, men et bestemt forhold mellom mennesker?

I §58 av Sein und Zeit forsøker Martin Heidegger å føre skyldbegrepet tilbake til et mer opprinnelig nivå. Den moralske skylden vi pådrar oss gjennom bestemte handlinger, er etter hans syn bare én mulig og avledet form for skyld. Før vi kan være skyldige i noe, må det allerede finnes en væren som kan være skyldig.

Skylden er derfor ikke først og fremst noe mennesket har. Den tilhører måten mennesket eksisterer på.

Heidegger omtaler dette som Schuldigsein – skyldig-væren.

Å være skyldig før man har gjort noe galt

Mennesket er kastet inn i en verden det ikke selv har valgt. Vi velger ikke å bli født, den historiske tiden vi fødes inn i, kroppen vi får, våre foreldre eller de første betingelsene livet gir oss. Likevel må vi gjøre noe med den tilværelsen vi er kastet inn i. Vi må overta den gjennom valg.

Men ethvert valg er samtidig et fravalg.

Når én mulighet virkeliggjøres, blir andre stående ulevd. Ingen kan bli alt det han eller hun kunne ha blitt. Vi må velge uten å ha full oversikt, og vi må handle uten noen gang å kunne gjøre vårt eget grunnlag fullstendig gjennomsiktig.

For Heidegger er denne negativiteten ikke en moralsk feil som kan rettes opp. Den er et vilkår ved selve eksistensen. Mennesket står på det han omtaler som et «nulls grunn». Vi er ikke vårt eget opphav, og vi kan heller ikke virkeliggjøre alle mulighetene vi rommer.

Det er derfor noe uinnhentelig ved ethvert menneskeliv. Noe mangler, ikke nødvendigvis fordi livet har gått galt, men fordi et endelig liv aldri kan bli helt.

Heideggers eksistensielle skyld kan dermed forstås som en skyld uten konkret adressat. Den går forut for ethvert svik, enhver forsømmelse og enhver moralsk overtredelse. Den finnes før vi har såret noen, fordi den springer ut av selve måten vi eksisterer på.

Vi er skyldige, ikke først fordi vi har gjort noe galt, men fordi vi alltid må være én mulighet ved å la andre muligheter fare.

Dette er en krevende tanke. Den løsriver skylden fra den enkelte handlingen og gjør den til et grunnvilkår. Samtidig oppstår også begrensningen ved Heideggers begrep.

For når et Du blir borte, er det ikke bare min endelighet jeg sørger over.

Når Du-et blir borte

Et Du kan bli borte ved døden. Men et menneske kan også bli borte mens begge fortsatt lever: gjennom taushet, avstand, brutt tillit eller en henvendelse som ikke lenger blir besvart.

Det som da er gått tapt, er ikke bare en av mine urealiserte muligheter. Tapet har et navn, et ansikt og en historie. Det gjelder et bestemt menneske og noe som en gang fantes mellom oss.

Martin Buber gir oss et annet språk for dette.

For Buber finnes det menneskelige ikke bare inne i det enkelte individet. Det oppstår i møtet. Mellom Jeg og Du finnes en relasjonell virkelighet som ikke kan reduseres til meg og heller ikke til den andre. Buber omtaler dette som das Zwischen – det mellomliggende.

Dette mellomrommet er ikke en fysisk avstand. Det er det som oppstår når jeg ikke bare betrakter den andre som en person med bestemte egenskaper, roller eller funksjoner, men møter ham eller henne som et Du.

Et slikt møte kan ikke sikres én gang for alle.

Du-et kan ikke eies. Det kan ikke oppbevares som en gjenstand eller garanteres som en framtid. Relasjonen må stadig mottas på nytt, og den avhenger av at begge på en eller annen måte holder mellomrommet åpent.

Når dette rommet lukker seg, er det derfor ikke bare et individ som mister en mulighet til å leve mer autentisk. Noe felles bryter sammen.

En samtale finner ikke lenger sted. En tillit blir ikke besvart. Et menneske vender seg bort, kanskje uten fullt ut å forstå hva som samtidig forsvinner. Det som var levende mellom to mennesker, blir svakere, tausere og til slutt kanskje utilgjengelig.

Med utgangspunkt i Bubers tanker om det mellom-menneskelige kan skyld derfor forstås som noe som ikke bare finnes i individet, men som viser tilbake til en relasjonell virkelighet som er blitt skadet.

Skylden får en adresse.

Skyld og skyldfølelse

Også hos Buber er det nødvendig å skille mellom skyld og skyldfølelse.

Et menneske kan føle seg skyldig uten å ha gjort noe galt. Skyldfølelsen kan være formet av skam, angst, oppdragelse eller andres urimelige krav. Den kan bli så sterk at personen tar ansvar for hendelser han eller hun aldri kunne kontrollere.

Men det motsatte er også mulig. Et menneske kan ha sviktet uten å kjenne skyld.

Fraværet av skyldfølelse opphever ikke handlingens betydning.

Skyld kan derfor ikke reduseres til en indre emosjon. Den må forstås i lys av den virkeligheten som faktisk er blitt skadet. Det avgjørende spørsmålet er ikke bare hvordan jeg føler meg, men hva som har skjedd mellom meg og den andre.

Jeg kan svikte ved ikke å svare når jeg blir tiltalt. Jeg kan gjøre den andre til en ting, en funksjon eller et problem. Jeg kan trekke meg tilbake fra et ansvar som bare jeg kunne ha tatt.

Denne skylden peker tilbake mot noe konkret: et menneske jeg ikke så, et ord jeg ikke svarte på, en tillit jeg lot forvitre.

Men adressaten er ikke alltid tilgjengelig.

Den andre kan ha trukket seg tilbake, avsluttet relasjonen eller dødd. Noen ganger kommer erkjennelsen først når det ikke lenger finnes noen å be om tilgivelse.

Da kan skylden ikke gjøres opp som en regning.

Likevel er den ikke uten retning.

To tyngdepunkter

Heidegger og Buber beveger seg begge under den alminnelige moralpsykologien. Ingen av dem nøyer seg med å spørre hvordan skyld føles. De spør hva slags menneskelig virkelighet som gjør skyld mulig.

Men de legger tyngdepunktet forskjellig.

Hos Heidegger er eksistensen alltid min. Ingen kan dø min død, velge mine muligheter eller overta min væren. Denne strukturen omtaler han som Jemeinigkeit – at tilværelsen i hvert enkelt tilfelle er min egen.

Mennesket kan leve sammen med andre, men det kan ikke unnslippe at det må overta sitt eget liv. Skylden hører derfor til den enkeltes forhold til sin kastethet, endelighet og død.

Hos Buber forskyves tyngdepunktet.

Det avgjørende er ikke bare at eksistensen alltid er min, men at mennesket blir til og stilles til ansvar i møtet med et Du. Jeg er ikke først et ferdig selv som deretter går inn i en relasjon. Jeg blir et Jeg i møte med den andre.

Dermed får også skylden en annen retning.

Heidegger undersøker skyld ut fra den enkeltes uunngåelige ufullstendighet. Buber gjør det mulig å undersøke skyld ut fra relasjonens skjørhet og det ansvaret som oppstår mellom mennesker.

Heidegger viser oss at ingen kan leve uten å la muligheter gå tapt. Buber viser oss at ikke alle tap bare er uttrykk for menneskets endelighet.

Noen tap skyldes at et menneske ikke svarte mens svaret ennå var mulig.

Det uopprettelige mellom oss

Forskjellen blir særlig tydelig når en relasjon bryter sammen.

Heidegger kan hjelpe oss til å forstå at livet aldri kan gjøres om. Det valgte livet kaster skygge over de uvalgte livene. Vi kan ikke vende tilbake til begynnelsen og velge på nytt med den innsikten vi har i dag.

Men Heideggers analyse sier mindre om hvem som sto på den andre siden av valget.

Buber minner oss om at det uopprettelige ikke bare består i at en mulighet gikk tapt for meg. Et annet menneske kan ha blitt stående alene. En henvendelse kan ha forblitt ubesvart. Et felles rom kan ha falt sammen fordi jeg ikke gikk inn i det, eller fordi jeg forlot det mens den andre fortsatt ventet.

Dette betyr ikke at alle brutte relasjoner har én skyldig part.

Et mellomrom kan forlates av begge. Det kan bryte sammen gjennom misforståelser, frykt, makt, taushet eller manglende evne til å se hva som er i ferd med å gå tapt.

Men den gjensidige karakteren fritar ikke nødvendigvis den enkelte for ansvar.

Det er mulig at begge hadde et ansvar, uten at ansvaret derfor var likt. Det er også mulig at én forsøkte å holde rommet åpent, mens den andre lukket det.

Relasjonell skyld lar seg ikke fordele matematisk.

Den må møtes gjennom erkjennelse.

Å bære det som ikke kan gjøres godt igjen

Hva vil det si å forholde seg sant til en skyld som ikke kan oppheves?

Hos Heidegger handler autentisitet ikke om å bli fri fra skyld, men om å overta den. Mennesket må vedkjenne seg at det aldri kan bli grunnlaget for seg selv, og at ethvert liv vil være preget av valg, begrensning og tap.

Også i et bubersk perspektiv kan skylden være noe som ikke lar seg fjerne. Men den kan erkjennes som skyld overfor noen eller noe.

Når en konkret gjenopprettelse er mulig, må erkjennelsen søke handling. En unnskyldning som ikke forandrer noe, kan lett bli en måte å berolige seg selv på. Å ta ansvar kan kreve at man lytter, tåler den andres reaksjon og avstår fra å kreve tilgivelse.

Tilgivelse kan aldri være den skyldiges rettighet.

Noen ganger finnes imidlertid ikke lenger den andre. Da kan ansvaret bare uttrykkes indirekte: gjennom en annen måte å leve på, gjennom større oppmerksomhet i nye møter eller gjennom en beslutning om ikke å gjenta sviket.

Det tapte mellomrommet vender ikke tilbake.

Likevel kan det få betydning for hvordan vi går inn i de mellomrommene som fortsatt finnes. Skylden kan da bli mer enn selvstraff. Den kan bli en smertefull form for kunnskap.

Ikke en kunnskap som opphever det som skjedde, men en som forandrer hvordan vi svarer neste gang et menneske henvender seg til oss.

Mellom endeligheten og den andre

Heidegger og Buber gir oss to ulike innganger til skyldens grunn.

Heidegger fører oss mot den enkeltes endelige eksistens. Han minner oss om at ingen kan overta livet vårt, og at vi aldri kan virkeliggjøre alle mulighetene vi rommer.

Buber fører oss mot den andre. Han minner oss om at et menneske ikke bare kan miste seg selv gjennom uautentiske valg. Det kan også miste det som bare kunne eksistere mellom to mennesker.

Hos Heidegger er skylden grunnleggende fordi eksistensen er endelig.

Hos Buber blir skylden alvorlig fordi relasjonen er skjør.

Kanskje trenger vi begge perspektivene. Heidegger beskytter oss mot forestillingen om at ethvert tap kunne vært unngått dersom vi bare hadde valgt riktigere. Buber beskytter oss mot å gjøre konkrete svik til abstrakte uttrykk for menneskets endelighet.

Ikke alt vi mister, er vår skyld. Noe tilhører endeligheten og kunne aldri ha blitt bevart.

Men noe går tapt fordi vi ikke svarte mens svaret ennå var mulig.