Når moren får skylden
Fra avhandling til essay
Når et barn blir utsatt for seksuelle overgrep av sin far eller en annen mann i familien, skulle man tro at oppmerksomheten først og fremst ble rettet mot den som begikk handlingen.
Slik er det ikke alltid.
Spørsmålet vender seg ofte mot moren:
Hvor var hun?
Hva visste hun?
Hvorfor oppdaget hun ingenting?
Hvorfor grep hun ikke inn?
Hvordan kunne en mor la dette skje?
Spørsmålene kan være nødvendige. Noen mødre visste og unnlot å beskytte. Noen avviste barnet da det fortalte. Andre var selv følelsesmessig fraværende, voldelige eller krenkende. Mødre er ikke fritatt fra ansvar fordi de er kvinner eller fordi en annen person utførte den seksuelle handlingen.
Likevel skjer det ofte en moralsk forskyvning.
Den som begikk overgrepet, forsvinner gradvis ut av bildet. Moren blir stående igjen som den som burde ha sett, burde ha forstått og burde ha stanset. Hun får ansvar ikke bare for sine egne handlinger og forsømmelser, men også for mannens overgrep.
Slik blir moren gjort skyldig i noe hun ikke selv gjorde.
Dette kalte jeg i doktoravhandlingen Mother-Blaming og Mother-Shaming.
Forestillingen om moren
Vi bærer alle med oss en forestilling om hva en mor skal være.
Hun skal se.
Forstå.
Trøste.
Beskytte.
Hun skal vite hva barnet trenger, også når barnet ikke klarer å si det. Hun skal oppdage faren før den blir synlig for andre. Og dersom familien trues, forventes hun å sette barnet foran alt annet.
Denne forventningen har en forståelig kjerne.
Barn trenger voksne som beskytter dem. Omsorgspersoner har et reelt ansvar. Når moren ikke er der når barnet trenger henne mest, kan fraværet oppleves som et dypt svik.
Men forestillingen om den alltid nærværende og altseende moren kan også bli umenneskelig.
Ingen mor ser alt.
Ingen forelder forstår hvert tegn.
Barn som utsettes for overgrep, kan skjule det som skjer fordi de er redde, truet, lojale eller uten ord. Overgriperen kan handle på måter som nettopp har som mål å hindre oppdagelse. Familien kan utenfra fremstå alminnelig og trygg.
Likevel lever forestillingen videre:
En god mor ville ha visst.
Når hun ikke visste, må det bety at hun ikke var god.
«Hun må ha forstått»
I intervjuene fortalte flere deltakere at de var skamfulle over mødrene sine. Noen mente at moren faktisk kjente til overgrepene uten å gripe inn. Andre sa at hun ikke visste, men at hun likevel burde ha forstått at noe var galt.
De savnet moren de skulle ha hatt.
En mor som så.
En mor som trodde.
En mor som stilte seg mellom barnet og den som krenket.
Bak anklagen lå derfor ofte også en sorg.
Ikke bare over det moren gjorde eller unnlot å gjøre, men over familien som aldri fantes slik barnet hadde trengt den. Da de som voksne så tilbake, oppdaget de at moren ikke hadde vært den personen de hadde forestilt seg eller håpet at hun skulle være.
Spørsmålet «Hvor var mor?» rommet derfor mer enn anklage.
Det rommet savn.
Hvorfor kom du ikke?
Hvorfor så du meg ikke?
Hvorfor var jeg ikke viktig nok til at du beskyttet meg?
Slike spørsmål kan ikke avvises som urimelige. De uttrykker barnets erfaring av å ha blitt forlatt i en situasjon hvor det var fullstendig avhengig av de voksne.
Men det er fortsatt nødvendig å spørre hva moren faktisk visste, hvilken makt hun hadde, og hvilke muligheter som var tilgjengelige for henne.
Ansvar må undersøkes konkret
Det finnes en fare i begge retninger.
På den ene siden kan vi bagatellisere morens ansvar. Vi kan forklare passiviteten med frykt, avhengighet eller manglende kunnskap og dermed overse barnets faktiske svik.
På den andre siden kan vi gjøre moren ansvarlig for alt som skjedde i familien, også handlinger hun ikke kjente til eller hadde begrenset mulighet til å stanse.
Ingen av delene er rettferdig.
Ansvar må undersøkes konkret.
Hva visste hun?
Hva hadde hun grunn til å mistenke?
Hvordan reagerte hun da hun fikk vite?
Hvilken makt hadde hun i familien?
Hadde hun økonomiske og sosiale muligheter til å forlate mannen?
Var hun selv utsatt for vold, trusler eller kontroll?
Fantes det mennesker eller institusjoner som kunne støtte henne?
Forsøkte hun å beskytte barnet, selv om forsøket ikke lyktes?
Dette er ikke spørsmål som skal brukes til å frita moren på forhånd. De skal hindre at dommen avsies før situasjonen er forstått.
Skyld og ansvar må følge kunnskap, makt og reelle handlingsmuligheter.
Når moren selv lever i frykt
Flere av mødrene som ble beskrevet i avhandlingsmaterialet, så ut til å ha levd i patriarkalske familier hvor mannen tok beslutningene og utøvde makt over både kvinnen og barna.
I slike familier kan spørsmålet «Hvorfor gikk hun ikke?» virke enkelt utenfra.
Fra innsiden kan situasjonen ha vært en annen.
Kvinnen kan ha vært økonomisk avhengig.
Sosialt isolert.
Truet.
Nedbrutt gjennom mange år.
Hun kan ha visst at motstand ville føre til vold, tap av bolig eller tap av barna. Hun kan ha manglet et språk for det hun opplevde og vært overbevist om at ingen ville hjelpe.
Dette betyr ikke at barnet opplevde sviket mindre sterkt.
Barnet trengte beskyttelse og fikk den ikke.
Men morens manglende handling behøver ikke bety at hun var likegyldig. Den kan også uttrykke at hennes egen evne til å handle var blitt undergravd.
Et menneske kan ha et moralsk ansvar og samtidig ha svært begrenset frihet.
Det er nettopp derfor slike situasjoner er vanskelige.
Den passive kvinnen og den ansvarlige moren
Samfunnet kan stille motstridende krav til kvinner.
Hun skal være lojal mot familien.
Holde ekteskapet sammen.
Ikke overdrive konflikter.
Ikke beskylde mannen uten sikre bevis.
Men hun skal samtidig være den som ser alt, beskytter barnet og handler umiddelbart dersom noe er galt.
Den samme kvinnen kan kritiseres for å bryte opp familien dersom hun går, og for å ha sviktet barnet dersom hun blir.
Hun forventes å være underordnet og handlekraftig på samme tid.
Når noe alvorlig skjer, brukes idealet om den gode moren mot henne. Hun vurderes ikke bare ut fra hva hun faktisk gjorde, men ut fra alt en fullkommen mor skulle ha vært i stand til å forhindre.
Mannen blir bedømt for handlingen han utførte.
Moren blir bedømt for hele familien.
Dette er en kjønnet fordeling av ansvar.
Når barnet beskytter moren
Et slående trekk i materialet var at flere av deltakerne både anklaget og forsvarte mødrene sine.
De kunne si at moren måtte ha visst, og samtidig forklare hvorfor hun ikke grep inn. De kunne kjenne sinne og skam, men også medlidenhet og lojalitet.
Dette er ikke nødvendigvis en selvmotsigelse.
En datter kan være rasende på moren og fremdeles være glad i henne.
Hun kan forstå morens frykt uten å oppheve sitt eget svik.
Hun kan lengte etter nærhet og samtidig holde avstand.
Hun kan ønske at moren tar ansvar, men også beskytte henne mot skyld.
Menneskelige relasjoner lar seg sjelden dele i rene følelser.
Kjærlighet kan leve sammen med hat.
Savn med avvisning.
Forståelse med anklage.
Når vi krever at datteren skal velge én sann fortelling om moren, gjør vi erfaringen mindre enn den er.
Hun kan ha vært både utsatt og sviktet.
Moren kan ha vært både undertrykt og ansvarlig.
Når morens svik oppleves sterkest
Noen av deltakerne beskrev morens manglende beskyttelse som nesten mer smertefull enn farens seksuelle svik.
Ved første øyekast kan dette virke uforståelig. Faren utførte overgrepet. Hvorfor skulle følelsene mot moren bli sterkere?
En mulig forklaring ligger i relasjonens betydning.
Den krenkende faren kan etter hvert miste sin plass som en person barnet forventer omsorg fra. Tilliten blir ødelagt. Han blir den farlige.
Moren kan fortsatt stå igjen som den betydningsfulle andre.
Hun er den som skulle ha sett og reddet. Nettopp fordi forventningen til henne fortsatt lever, kan skuffelsen bli så dyp.
Man kan slutte å vente noe godt fra overgriperen.
Det er vanskeligere å slutte å lengte etter moren.
Skammen og raseriet mot henne kan derfor være knyttet til en relasjon som ennå betyr noe.
Anklagen sier ikke bare:
Du sviktet.
Den sier også:
Jeg trengte deg.
Å skamme seg over sin mor
Mother-Shaming handler om mer enn å holde moren ansvarlig.
Moren kan også bli fordømt og redusert gjennom forakt, ydmykelse, stigmatisering eller utestengelse.
Hun blir den dårlige moren.
Den svake kvinnen.
Den som lot det skje.
Den som ikke fortjener kontakt.
Noen døtre kan også oppleve skam over å være barn av akkurat denne moren. Morens handlinger eller passivitet blir en del av datterens egen selvforståelse:
Hva sier det om meg at jeg har en slik mor?
Her viser skammen igjen sin relasjonelle karakter. Vi skammer oss ikke bare over oss selv. Vi kan også skamme oss over mennesker vi er nært knyttet til, fordi deres handlinger oppleves som om de kaster et lys tilbake på oss.
Datteren kan forsøke å skape avstand:
Jeg skal aldri bli som henne.
Jeg skal alltid beskytte mine egne barn.
Dette kan være en viktig moralsk beslutning. Men dersom hele identiteten bygges som en motsetning til moren, forblir moren likevel et skjult sentrum i livet.
Når moren faktisk sviktet
En kritikk av Mother-Blaming må aldri bli en ny måte å bringe barnet til taushet på.
Noen mødre visste.
Noen valgte å ikke tro.
Noen beskyttet mannen eller familiens omdømme fremfor barnet.
Noen truet barnet til taushet.
Andre utsatte selv barnet for fysisk eller følelsesmessig vold.
Da er det ikke urimelig å holde moren ansvarlig.
Å forstå hennes livssituasjon betyr ikke å oppheve det hun gjorde. Forklaring og unnskyldning er ikke det samme.
Moren kan selv ha vært utsatt for undertrykkelse og samtidig ha sviktet barnet.
Hun kan ha hatt begrensede muligheter og likevel ha valgt bort de mulighetene hun hadde.
Barnets erfaring må ikke ofres for å skape et mer nyansert bilde av den voksne.
Nyansene må romme begge.
Barnet hadde rett til beskyttelse.
Moren må vurderes ut fra det hun faktisk visste og kunne gjøre.
Overgriperen må fortsatt bære ansvaret for overgrepet.
Skammen ved ikke å vite
Mødre kan også bære skam over det de ikke oppdaget.
Hvordan kunne dette skje i mitt hjem?
Hvorfor så jeg ikke tegnene?
Hva slags mor er jeg som ikke forstod?
Slike spørsmål kan oppstå selv når overgrepet var skjult og moren ikke hadde rimelig mulighet til å vite.
Etter at sannheten er kjent, kan fortiden se annerledes ut. Små hendelser får ny betydning. En endring i barnets oppførsel, en kommentar eller en uro som den gangen hadde mange mulige forklaringer, fremstår nå som et tegn hun burde ha forstått.
Men kunnskapen hun har i ettertid, var ikke nødvendigvis tilgjengelig da.
Også moren kan dømme sitt tidligere selv med den kunnskapen hun først fikk senere.
Skammen forteller henne at en god mor skulle ha sett det usynlige.
Da trenger hun ikke en rask forsikring om at hun er uten ansvar. Hun trenger hjelp til å undersøke forskjellen mellom det hun faktisk kunne ha visst, og det hun nå mener at hun burde ha visst.
Mistanken som ikke kan bevises
Avhandlingen beskrev også hvor vanskelig det kan være for en mor å leve med mistanken om at barnet kan ha blitt utsatt for overgrep når det ikke finnes sikker kunnskap.
Hun kan se tegn som bekymrer henne, men ikke vite hva de betyr. Politiet eller andre myndigheter kan henlegge saken fordi bevisene ikke er tilstrekkelige. Likevel forsvinner ikke mistanken.
Da kan moren bli stående i en uutholdelig usikkerhet.
Hvis hun tror på mistanken, risikerer hun å anklage en uskyldig.
Hvis hun avviser den, risikerer hun å svikte barnet.
Hun kan aldri få et endelig svar.
I slike situasjoner er hjelperens oppgave ikke å skape en sikkerhet materialet ikke gir grunnlag for. Den er å støtte moren i å leve og handle ansvarlig i usikkerheten.
Også her kan skammen bli sterk:
Jeg burde vite.
Jeg burde kunne beskytte.
Jeg burde finne sannheten.
Men noen ganger finnes det ingen fullstendig visshet.
Når hjelpeapparatet leter etter den ansvarlige moren
Profesjonelt sosialt arbeid og andre hjelpetjenester kan selv bidra til Mother-Blaming.
Når et barn er utsatt, rettes oppmerksomheten ofte mot morens omsorgsevne:
Hvorfor beskyttet hun ikke?
Kan hun fortsatt ha omsorgen?
Er hun sterk nok til å stå imot mannen?
Slike vurderinger kan være nødvendige for barnets sikkerhet. Men de kan også føre til at morens feil undersøkes grundigere enn overgriperens handlinger og de samfunnsmessige forholdene som gjorde familien isolert.
Moren blir den tilgjengelige personen.
Hun møter til samtaler.
Hun skal forklare.
Hun skal gjennomføre tiltakene.
Hun skal sikre barnet og samarbeide med tjenestene.
Den som begikk overgrepet, kan være borte, nekte eller forbli utilgjengelig.
Dermed samler hjelpeapparatets krav seg rundt moren.
Dette kan være praktisk forståelig, men moralsk problematisk. Den som er mest tilgjengelig, blir ikke automatisk den som bærer størst skyld.
Bedre spørsmål
I stedet for straks å spørre hvorfor moren ikke gikk, kan vi spørre:
Hva hindret henne?
Hvilken støtte manglet?
Hvilke trusler levde hun med?
Hvem kunne hun ha henvendt seg til?
Hvordan ble hun møtt da hun forsøkte å fortelle?
Hva trenger hun nå for å kunne beskytte barnet?
Slike spørsmål fritar henne ikke fra ansvar.
De gjør ansvaret konkret.
De åpner også for handling. Dersom moren lever i frykt, økonomisk avhengighet eller sosial isolasjon, er det ikke nok å be henne være sterkere. Handlingsrommet hennes må faktisk utvides.
Hun kan trenge bolig.
Juridisk beskyttelse.
Økonomisk støtte.
Kunnskap.
Mennesker som står sammen med henne når hun bryter med mannen eller familien.
Å kreve mot uten å tilby støtte er en enkel form for moral.
Profesjonell hjelp må gjøre handling mulig.
Anerkjennelse er ikke frifinnelse
Å møte moren med anerkjennelse betyr ikke å erklære henne uskyldig.
Det betyr å møte henne som et menneske før konklusjonen trekkes.
Hun må få fortelle hva hun visste, fryktet og forsøkte. Hennes livssituasjon må undersøkes uten at barnets erfaring blir borte.
Anerkjennelse kan også innebære å si tydelig:
Du skulle ha beskyttet barnet.
Det du gjorde, var ikke tilstrekkelig.
Barnet har rett til å være sint.
Men en slik konfrontasjon må rettes mot bestemte handlinger og forsømmelser. Den må ikke bli en dom over hele mennesket:
Du er en dårlig mor.
Du er svak.
Alt er din skyld.
Det første kan åpne for ansvar.
Det andre skaper skam.
En destruktiv spiral
I avhandlingen beskrev jeg Mother-Blaming, Mother-Shaming, Child-Blaming og Child-Shaming som deler av en destruktiv spiral.
Faren eller en annen voksen krenker barnet.
Barnet får skyld og skam.
Moren blir anklaget for ikke å ha beskyttet.
Hun bærer sin egen skyld og skam.
Barnet kan beskytte moren, samtidig som det er rasende på henne.
Moren kan bli så overveldet av egen skam at hun får mindre evne til å møte barnets smerte.
Deretter kan barnet oppleve at det igjen må ta hensyn til moren.
Slik flyttes byrdene mellom dem.
Den som begikk overgrepet, kan forsvinne ut av relasjonen, mens mor og barn blir stående igjen med skyld, sinne, sorg og skam.
Skammen løser ikke ansvaret.
Den binder dem til hverandre på en smertefull måte.
Å skille skyld fra sorg
For datteren kan det være avgjørende å få lov til å sørge over moren hun ikke hadde.
Ikke bare å anklage.
Ikke straks å tilgi.
Men å sørge.
Hun kan ha mistet forestillingen om den beskyttende moren, selv om moren fortsatt lever. Dette er et tap uten en tydelig avslutning. Relasjonen finnes, men er ikke den relasjonen barnet trengte.
Sorgen kan romme flere sannheter:
Jeg elsker henne.
Jeg er sint på henne.
Hun sviktet meg.
Hun var selv redd.
Jeg forstår mer nå.
Det som skjedde, var fortsatt urett.
Slik sorg trenger ikke ende i forsoning eller kontakt. Men den kan gjøre det mulig å leve uten at skammen og anklagen alene organiserer hele relasjonen.
Moren som også trenger hjelp
Dersom målet er å beskytte barn, må vi også hjelpe mødre som lever under undertrykkelse.
Ikke fordi deres behov er viktigere enn barnets.
Men fordi morens mulighet til å beskytte ofte avhenger av den støtten hun selv får.
En mor som møtes bare med kritikk, kan bli mer skamfull, mer defensiv og mindre i stand til å handle. En mor som møtes med respekt, tydelig ansvarliggjøring og konkret hjelp, kan få større mulighet til å stå sammen med barnet.
Hun trenger kanskje å høre to budskap samtidig:
Barnet må beskyttes.
Du skal ikke stå alene i arbeidet med å beskytte det.
Dette er ikke ettergivenhet.
Det er praktisk klokskap.
Når ansvaret finner sin rette plass
Det er ikke alltid mulig å skape en fortelling hvor alle blir forstått og forholdet repareres.
Noen mødre tar aldri ansvar.
Noen barn ønsker eller trenger ikke videre kontakt.
Noen relasjoner er så krenkende at avstand er nødvendig.
Målet kan derfor ikke være å gjenforene mor og barn for enhver pris.
Målet må være at ansvaret plasseres sannferdig.
Overgriperen bærer ansvaret for overgrepet.
Moren bærer ansvaret for det hun visste, gjorde og unnlot å gjøre innenfor sitt faktiske handlingsrom.
Samfunnet og hjelpeapparatet må undersøke hvilken beskyttelse og støtte som manglet.
Barnet bærer ikke de voksnes skyld.
Når disse forskjellene blir tydeligere, kan den destruktive spiralen kanskje brytes.
Moren er mer enn dommen
Skammen vil gjerne gjøre ett svik til hele sannheten om et menneske.
Den sier:
Hun beskyttet ikke. Derfor er hun bare en dårlig mor.
Men et menneske kan ikke reduseres til én betegnelse, heller ikke når det har sviktet alvorlig.
Å se mer betyr ikke å gjøre sviket mindre.
Det betyr å holde fast ved at ansvar og menneskeverd kan eksistere samtidig.
Moren kan stilles til ansvar uten å ydmykes.
Barnets sinne kan anerkjennes uten at det brukes til å videreføre samfunnets forakt for kvinner.
Maktforholdene i familien kan undersøkes uten at morens handlinger forsvinner.
Dette er krevende fordi vi ofte søker én skyldig.
Den skyldige faren.
Den sviktende moren.
Den tause familien.
Virkeligheten kan romme alle disse samtidig, men ikke med samme ansvar.
Når moren får skylden
Moren får skylden når hun gjøres ansvarlig for mer enn hun visste, kunne eller gjorde.
Hun får også skylden når samfunnets forventninger til morsrollen brukes som målestokk for en fullkommen beskyttelse ingen kan garantere.
Men kritikken av Mother-Blaming må aldri føre til at barnets erfaring blir forklart bort.
Noen mødre sviktet.
Noen sviktet alvorlig.
Barnet har rett til å si:
Du var ikke der da jeg trengte deg.
Samtidig må sosialt arbeid spørre:
Hva skjedde med morens mulighet til å være der?
Hvem kontrollerte familien?
Hvilken støtte fikk hun?
Og hvorfor blir hun stående igjen med ansvaret for den handlingen en annen utførte?
Kanskje ligger den praktisk-filosofiske oppgaven nettopp her:
Å nekte de enkle dommene.
Å se både barnet og moren.
Å plassere ansvaret presist.
Å møte sviket uten å skape ny skam.
For dersom vi bekjemper krenkelse ved å ydmyke enda et menneske, har vi ikke brutt skammens bevegelse.
Vi har bare sendt den videre.
For dersom vi bekjemper krenkelse ved å ydmyke enda et menneske,
har vi ikke brutt skammens bevegelse.
Vi har bare sendt den videre.
Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT
*Dette essayet inngår som essay 14 i serien «Fra avhandling til essay» og bygger særlig på doktoravhandlingens kapitler om mødre og om Mother-Blaming og Mother-Shaming. I materialet nevnte alle deltakerne temaet mødre og skam. Flere la et særlig ansvar for beskyttelse på moren, også når hun ikke kjente til overgrepene, mens andre beskrev reelle erfaringer av passivitet, avvisning eller svik. Avhandlingen drøfter hvordan skyldlegging og skamming av mødre kan bygge på idealiserte morsbilder og kjønnete forventninger, samtidig som mødres faktiske ansvar må vurderes konkret. Den peker også på at flere av mødrene kan ha levd i undertrykkende, patriarkalske relasjoner og hatt behov for støtte og anerkjennelse fremfor ytterligere skyld og skam. *
No comments:
Post a Comment