Det Myndige Menneske.

Lundstøl, John: Det Myndige Menneske.

Magistergrads avhandling utgitt i 1970 på Gyldendal.

John Lundstøl

Lundstøl tar utgangspunkt i det som er kjernen i innsatsen til Sokrates, nemlig logos (ord, tale, tanke, m.m.). For Sokrates betyr logos også intellektuell evne og ikke minst moralsk ansvar. Han ville gjøre det av med datidens sløve moralbevissthet som preget alt sosialt samliv og politisk styre. Sokrates kom dermed i den sterkeste motsetning til regeringsmakten. Det kan virke som politisk makt har stått som mål for filosofien helt siden Sokrates. Realiseringen av et politisk prosjekt mener Lundstøl, som Sokrates, er filosofiens dypeste interesse. Men Lundstøl gjør som Platon og skiller etterhvert lag med Sokrates. Både Lundstøl og Sokrates mener jeg markerer den samme grense, ved at de begge erklærer krig mot "sofistene", og gjør en opprydning iforhold til vitenskapelig postivisme og filosofi.. Men der hvor Sokrates etter denne opprydning når intetheten ("Nothingness" som Sartre ville kalle det), der ser Lundstøl Kristus og det kristne paradoks, på samme måte som Søren Kierkegaard.

Søren Kierkegaard

Lundstøl klargjør fra første avsnitt sitt ståsted som eksistens filosof med Søren Kierkegaard som følgesvenn. Hos Kierkegaard er frihet, eksistens, makt og tro kjernebegreper og Lundstøl nevner alle disse i bokens første avsnitt. Menneskelig frihet er å våge å eksistere som det ene konkrete menneske for Guds ansikt og slik "glemme" tankens knuter. Hos Lundstøl er tenkning et kjernebegrep. Tenkning skal tjene den menneskelige frihet. Tenkning stiger fra dypet av menneskets vesen og nærer seg av hele dets grunn. Tenknings speil blir en gjenspeiling. Den skal tjene! Den filosofiske tenkningen er hva Lundstøl tilstreber.

Men tanken skal mer enn å være gjenspeilinger og formelle begreper av empirisk virkelighet. På samme måte som Platon, sier Lundstøl at tankevirksomhet stadfester menneskets evne til både å holde en viss distanse til virkeligheten og evne til å forme virkeligheten. Filosofien har et spesielt ansvar for å tenke gjennom samfunnets ufullkomne virkelighet og med utgangspunkt i de enkelte menneskers liv og virke (Hiin Enkelte som Kierkegaard også hadde som utgangspunkt) skape redelighet i erkjennelsens samfunnsimpliserte engasjement. Veien man må gå er gjennom et politisk prosjekt. Tenkningen er i denne sammenheng ikke frihet, men skal tjene den menneskelige frihet.

Dette innebærer en reflekterende tankeform som stiller sine egne betingelse klart til skue i selve tankeutviklingen. Å forstå de store filosofer på ny og under forandrede betingelser, er en viktig del av arbeidet med å analysere vår egen situasjon. Hvordan kan dette muliggjøres? Det kunne her vært fristende igjen å trekke frem Sokrates og orakelets advarende ord "Kjenn deg selv". Han tok utgangspunkt i at den enkelte må tro på seg selv, på det beste i seg selv. En slik tro kan man stille opp som motsetning til de kristnes tro på en Frelser. Lundstøl trekker frem Sokates på ny og ved hjelp av Platon som filosofisk grunnvoll, setter han "Kjenn deg selv " inn i en ny samfunnsmessig og politisk sammenheng.

Dette gjør Lundstøl ved å skille mellom to former for tankevirksomhet. Den første kaller ham for abstraherende tenking. Dette innebærer å analysere et fenomen uten å gjøre rede for den sammenheng innen hvilken denne formale representasjonen blir muliggjort. Den andre formen for tankevirksomhet er den dialektiske. Her analyseres fenomenet som i et speil og gjennom en reflekterende gjengivelse innen de betingelser som gjør representasjonen mulig.

Friedrich Wilhelm Nietzsche

Historisk dialektikk benytter seg av en dialektiserende tenkemåte hvor den gitte historiske  virkelighet bevares. Enhver stor forandring forutsetter at energi blir frigjort gjennom den handling vi kaller bevisstgjøring og at det finnes nye instanser som kan absorbere denne energi.

Lundstøl viser her til en annen eksistens filosof, Fredrich Nietzches, og omtaler hans verk som noe av det mest lysende eksempel på en slik frigjøring av energi. Dette fordi han gjør oss bevisst de historiske former av viljen til makt.

Lundstøl viser videre til at Karl Marx hevdet at politisk deltakelse i samfunnsprosjektene kan sies å være det primære medium for realiseringen av den menneskelig frihet. Nå nærmer Lundstøl seg avhandlings kjerne. Han sier at det myndige menneske i en myndig verden er et historisk uttrykk for en relativ politisk målsetting i en gitt sosial samtid. Det myndige menneske erkjenner maktutøvelsen som det primære utspring for fremmedgjøringen i den mellommenneskelige sfære og stiller mennesket den ansvarlige oppgave å ta del i maktfunksjonen for å skape betingelser for sitt sosiale liv. 

Jürgen Habermas

Lundstøl gjennomføre så en filosofisk tankerekke ved å analysere Max Webers hovedtese om at den vitenskapelige tenknings grunnform er dens hypotetiske karakter og teorien om vitenskapens verdifrihet. Lundstøl viser hvordan Marcuse hevder at det er umulig å opprettholde begrepet om den vitenskapelige nøytralitet i praksis. Deretter trekker han inn Habermas og hans tanker om teknikk og vitenskap som "ideologi". Habermas forsøkte å formulere på nytt Max Webers rasjonaliseringsbegrep i en annen ramme for å på dette grunnlag å drøfte Marcuses kritikk av Weber såvel som hans tese om det teknisk-vitenskapelige fremskrittets dobbelfunksjon. Habermas hevder at Teknikk og vitenskap idag har overtatt en herredømme-legitimerende funksjon, en ideologisk rolle. Og så konkluderer Lundstøl at denne ideologi kan det bare stilles spørsmål ved hvis vi får en ny politisert offentlig (jfr. Habermas, Den borgerlig offentlighet).

Lundstøl mener samfunnet må være referanseramme for den filosofiske forståelse. Dette innebærer at han tar avstand fra all form for abstraherende tenkning og andre former for selvforståelse som unnlater å reflektere sin virksomhet og resultater i forhold til den sosiale virkelighet innen hvilken den finner sted.

Han beskriver at et av den moderne vitenskaps mest grunnleggende behov er en metodiske, vitenskapelig tenkemåte som legitimerer en vitenskapelig holdning til selv de mest kontroversielle sosiale og politiske saker, under opprettholdelse av en verdifri og nøytral funksjon. Her viser han igjen til Max Webers og hans hovedtese om den verdifrie vitenskapelige tenkemåten og dens hypotetiske karakter. Hvordan skal vi frigjøre oss til en fornyet og fordypet forståelse av den levende samfunnssammenheng vi befinner oss i og er en del av?

Her viser Lundstøl til Habermas og begrepet erkjennelsesledende interesser, og Max Webers tanker omkring politikk som livskall. Lundstøl stå her overfor "the turning point" i hans tankerekkefølge. Det avgjørende punktet er valget mellom sinnelagsetikk og ansvarsetikk.

Han definerer mennesket som et "Zoon Politikon" og sier at en politiker den som tar ansvar for følgende av sine beslutninger. Det er i et politisk prosjekt at mennesket fullfører strukturen i sin mulige eksistens. Den menneskelige frihet er en avgjørende del av menneskets vesen og har ikke bare med politisk undertrykkelse å gjøre. Den menneskelige frihet oppnåes ved handling, ved å selvstendiggjøre handlingen i øyeblikket. Handling må behandles både som avgjørelse og virkeliggjørelse. Det er et viktig poeng at Lundstøl knytter handlingen til øyeblikket. Det er øyeblikket som gir evigheten betydning, fordi evigheten og øyeblikket blir motsetninger. Det er først gjennom inderlighetens og troens spenning (kristendommen) at øyebliket kan forståes og evigheten får betydning. Kierkegaard sier tom av øyeblikket er commensurabel for det evige, de uttrykker det samme.

Lunstøl argumenterer for at svært mye menneskelig energi er feilinvestert i ulike former for privatiserende holdning som som verken er kristent eller overhodet religiøst fundert. Han tar så et oppgjør med Luthers forhold til trosliv og samfunnsliv, som står sentralt i hans to-regimentslære. Luthers lære godtar ikke opprør og i utgangspunktet skal man ifølge Luther godta "øvrigheten". Dette leder Lundstøl til neste punkt som et forslag til løsning på overnevnte spørsmål om hvordan vi skal frigjøre oss.

Når Lundstøl argumenterer for at den filosofiske tenknings dypeste interesse et et politisk prosjekt tar han utgangspunkt i Habermas og begrepet erkjennelsesledende interesse og vektlegger dets praktiske karakter. Vi bygger vårt samfunn på det som er skrevet til nå. Ingen teoretisk tenkning har monopol på en praktisk rådgivning og problemløsning. Teoretisk tenkning, hevder Lundstøl, fungerer i en samfunnsinteressert sammenheng. En slik erkjennelse skal, her ligger Lundstøls vilje, brukes under forutsetning av ansvarlighet for konsekvensene av denne inngripen fra vitenskapens og teknikens side. Ansvarlighets-forutsetningen er kjernen i all kamp for menneskelighet, frihet og demokratisering.

Når Lundstøl bruker begrepet politisk prosjekt, definerer han prosjekt som det mest konkrete og direkte  begrep for filosofiens praktiske interesse. Prosjekt er en forutanelse om noe kommende, samtidig som interessen for virkeliggjørelse er så sterk at selve utkastet mot fremtiden medinnbefatter etablering av forutsetninger for selve realiseringen. Prosjektet bestemthet er forutsetningen for virkeliggjøring.

Formynderholdningen er selve fornektelsen av realiteten i den menneskelige frihet. Den representerer et illegitimt innbrudd fra den ene person i den annen persons livsområde. Formynder-holdningen er eksistensielt ugyldig fordi den ikke representerer hvert menneskes rett til å leve sitt eget liv. Det myndige menneskes holdning er å kjempe for sine verdier, om nødvendig med makt, for å realisere dem, men uten å forkludre skillet mellom verdien og maktutøvelsen. Det myndige menneske foretar valg.

Martin Buber

Her viser Lundstøl at Søren Kierkegaard og Martin Buber er enig om valgets betydning. Begge skriver inspirert av virkeliggjørelsen eller gjentakelsen. Buber sier det så klart at "djevelen er ikke den som fattet en avgjørelse mot Gud, men han som ikke fattet noen avgjørelse". Makt, sier Lundstøl, er evnen til å gjennomføre konsekvensrike avgjørelser. Målet for denne makten må være virkeliggjørelsen av det sosiale livs frihet. Den menneskelige eksistens, i sin virkelig frihet, er overhodet ikke tilgjengelig for iakttakelse eller forståelse. Denne eksistensielle frihet er den antropologiske basis for den uavhengighet og selvstendighet og Lundstøl kaller den for den menneskelige myndighet.

I tillegg til å ha sitt ståsted godt forankret i eksistens filosofien, kombinerer han sitt ståsted med kritisk teori. Han forsøker i sin bok å forene eksistens filosofiens idealisme med kritisk teoris dialektikk. Idealisme kan forstås som en oppfatning av virkeligheten som fullkommen. Eksistens filosofien er idealisme fordi den på en måte fullkommengjør det enkelte menneskets handling i øyeblikket. Dialektikk er å tenke virkeligheten og det fullkomne i en motsigelse. Kritisk teori er dialektikk fordi den gjør det fullkomne til en negasjon av det nærværende. Lundstøl forener idealismen og dialektikken ved at han etter en negasjon av en samfunnsmessig praksis vil gå inn i denne praksis for å forbedre den innenfra.

Lundstøl avslutter sin avhandling med refleksjoner over sin egen visjon, det myndige menneske. Bokens avslutning er en oppsummering og nødvendig konklusjon av sin avhandling. All bevisstgjøring og frigjøring må ha et mål. Å være menneske er å bevare sin selvstendighet overfor de makter som til enhver tid søker å fange menneskene i sin fold.  Det er både et ansvar og oppgave for mennesket å være myndig. Det er mer en hard og vanskelig oppgave enn en belønning. Skal man lykkes er det viktig å stå sammen i en massiv kamp mot den undertrykkende positivismen. Kritisk teori kan brukes for å hjelpe undertrykte folkegrupper mot bevisstgjøringens mål: frihetens virkeliggjørelse.

Lundstøl har som nevnt tidligere argumentert for at den filosofiske tenkningens dypeste interesse er et politisk prosjekt og vektlagt den praktiske betydningen av den erkjennelsensledende interesse. Anti-Climacus til Kierkegaard  har i denne sammenheng hevdet at det må skilles mellom den handlende/praktiske selv og det lidende selv. Her gjør Lundstøl en grenseoverskridende tanke iforhold til Sokrates. Han trekker inn den kristne paradoks.

Den kristne tro beskriver et liv i tjeneste. Lundstøl viser til Jesus som levde for de andre og tok andres lidelse på seg. Noe dypere sannhet er ennå ikke hørt i verden. Det å leve for andre overstiger vår evne. Selv om Jesus kunne være et myndig menneske, viste han sin styrke ved å unnlate å gjøre bruk av den. Foreningen mellom myndighet og tjeneste er og forblir gåte og paradoks.

Lundstøl avslutter med å minne om at det å være myndig er ingen endelig mål, men det å leve for andre er heller ingen enkel resept. Direkte maktbruk er ikke dt høyeste mål. Frihet i den konkrete eksistens er transcenderende nettopp i sin fulle konkrethet. Den konkrete tilværelse er det modne menneskets eksistensform. Virkeliggjørelsens verden er i særlig grad det myndige menneskets sted.

Vi må leve i verden som om Gud ikke fantes. Det er nok en paradoks at Gud som er med oss, er den Gud som overlater oss til oss selv. Når vi trenger hjelp på vår vei, finner vi Gud ikke i hans allmakt som overtar for oss, men vi finner en lidende Gud. En Gud som hjelper i kraft av sin svakhet. Bare den lidende Gud kan hjelpe. Vårt forhold til Gud er et nytt liv i "å-være-til-for-andre". Det transcenderende ligger i det jeg til enhver tid kan nå, det nærmeste, Gud i menneskets skikkelse.

Etter min oppfatning slutter Lundstøls avhandling med en ny begynnelse. Eller som Husserl uttrykker det: vi står alltid ved begynnelsen. Det myndige menneske er ingen endelig mål, men et prosjekt hvor den enkelte holder fokus på det å leve, å eksistere, og er på leting etter inderlighetens og troens spenning. Lundstøl offentliggjorde sitt livsprosjekt i 1970 gjennom denne avhandlingen. Det er over 40 år siden og han har etter min oppfatning maktet å gjennomføre sitt filosofiske prosjekt. Han har levd sitt liv som det myndige menneske og gjennomført det Søren Kierkegaard kaller gjentagelsen, å eksistere I Øyeblikket.

Kaare T. Pettersen

Kilde
LUNDSTØL, JOHN. 1970. Det myndige menneske. Oslo: Fakkel bok