En hyllest til friheten
En av mine favorittfiler er mesterverket Gjøkeredet, regissert av Milos Forman. Det er en film som har vært tett trykket til alle radikales bryst siden den kom i 1975. Det er en film nesten alle har sett og mener noe om, og er helt sikkert manges absolutte favorittfilm. (Her er det lett å banne i kjerka!) Den er enhver "freaks" bibel, og er basert på Ken Keseys populære roman fra 1962 med samme navn.
Hovedsakelig er filmen en kritikk av autoriteter, og rammen er et mentalsykehus der friånden McMurphy (Jack Nicholson) skrives inn for observasjon. Han forsøker å snike seg unna pådømt tvangsarbeid av makelighetsgrunner, og håper å få soningstiden forkortet ved å spille gal. Den iskaldt kalkulerende og "saklige" søster Ratched (Louise Fletcher) representerer makten i et system som er glattpolert på utsiden, men pill råttent innvendig. Galehuset symboliserer verden.
McMurphys tilstedeværelse myker opp de vettskremte og kuede gutta på avdelingen, og det er fullt av nydelige mellommenneskelige øyeblikk. Mye flott vennskapsskildring. - Og befriende lun humor hele veien som forhindrer "klamhet". Filmen er lekende intelligent, eksempelvis i måten å beskrive den fine grensen mellom normalitet og galskap på: McMurphy oppfører seg klassisk "gal", hvorpå han spør: "Is that crazy enough for you? - You want me to take a shit on the floor?"
Et annet eksempel på øyeblikk som biter seg fast er når McMurphy agerer basketballkamp og underholder gutta foran en død TV-skjerm. Alle ser eksaltrerte opp mot TV’en som reflekterer deres ansikter. Genial regi! Filmen er full av slike nydelige grep!
Louise Flecher |
Milos Forman |
Brad Dourif |
No comments:
Post a Comment