Barn og mediavold

På 1980 tallet var jeg meget aktiv mot mediavold og holdt over 500 foredrag om dette på skoler rundt om i Norge i løpet av dette 10 året. Det begynte med at jeg traff en gruppe ungdommer som satt å så på video 12 timer hver dag. Fra kl. 14 om ettermiddagen til kl. 02 om natta. Hver eneste dag. De hadde holdt på med dett i mange måneder før jeg kom inn i bildet. Der ligger noe av motivasjonen min for å holde på med dette. Det var ille.  Jeg ble sint på ungdommen som satt og så på dette. 15 gutter og 5 jenter i 13-16 års alderen. Jeg ble sint på filmene. De satt og så på kannibalisme, grovporno, voldtekt, og grove voldsfilmer. Jeg ble sint på foreldrene som ikke viste hvor barna var eller ikke brydde seg om hvor barna var. Jeg var sint på skolen som nærmest syntes det var fint at barna ofte ikke møtte opp på skolen. Jeg ble en nokså sint person like etter at jeg var ferdig med utdanninga mi. Hvordan i hulleste går det an at 20 ungdommer kan bli borte fra samfunnet i flere måneder i en leilighet 12 timer hver dag uten at noen i samfunnet bryr seg om det og reagerer? Merkelig. Den aggresjonen jeg opplevde da har ikke ordentlig sluppet tak i meg. 
 

Men jeg er også litt opptatt av temaet på bakgrunn av den oppveksten jeg har. Jeg er fra USA, født og oppvokst i Brooklyn og oppvokst med TV på soverommet. Men jeg tror ikke jeg har tatt skade av det. Jeg burde kanskje ikke si det høyt. Men jeg er glad i film, liker å gå på kino, og ser nok på endel filmer av egeninteresse. Jeg er filmfanatiker vil mange si. Jeg ser mellom 500 og 800 filmer i året. Og blir kanskje litt firekantet i øynene av det. Men dette gjør jeg for å følge med i hva som er tilgjengelig på videomarkedet og hva ungdom ser på. Jeg kan ikke nekte for at dette har satt sine spor hos meg. Jeg er ikke blitt noen Rambo av å se alle action filmene. Jeg er blitt en redd mann iforhold til det jeg utsetter meg selv for. 

Fisk på skjermen.

Jeg så svart/hvit TV for første gang da jeg kom til Norge i 1968 som 14 åring. Det var en forferdelig opplevelse, det kan jeg love dere! En del av dere kan sikkert huske endel av barndommen uten TV apparat? Hvor mange av dere kan huske endel av barndommen uten TV Dere har gått glipp av mye i barndommen! Det var nesten ingen av ungdommene jeg traff her tidligere her idag fra videregående skole som kunne huske en del av barndommen uten TV. Det er blitt en selvfølgelig del av oppveksten å ha TV. En interessant diskusjon dere kan ha med barna deres er hva dere gjorde som barn uten TV apparat. Ungene vil kanskje riste på hodet av dere. Et liv uten TV! Dere vil da kanskje kunne fortelle om radioen. Hvordan dere satt rundt kjøkkenbordet og hørte på Dicky Dick Dickens for eksempel på fredags kvelden. Det var for oss enslags TV. En spennende time ved kjøkkenbordet med Dicky Dick Dikens på radioen. Da ler kanskje barna. Ja det hørtest morsomt ut sier de, fredagskvelden foran en radio og høre på Dicky Dick Dickens. Også ble det en sosial situasjon av det å sitte rundt radioen. Familien var samlet, hørte stille på samme program og drakk varm kakao.

 

Min bestefar hadde TV i 1968 da vi kom til Norge. Vi bodde den gangen i annen etasje hos mine besteforeldre i Arendal. Når vi skulle se på TV dengangen, satt vi tre generasjoner foran TV apparatet på kjøkkenstoler. Mine besteforeldre, mine foreldre, min søster og bror og jeg. Vi møttes i stua for å se et spennende program på TV på ettermiddagen når NRK endelig kom på. Bestefar satt høytidelig fram TV apparatet, skrudde den på og satte seg igjen. Jeg dytta bort i broren min og sa-se, Gustav glemte å åpne dørene til TV apparatet. Det var sånne skyvedører på apparatet. Kan dere huske det. Noen av dere har det kanskje enda. Jeg sa det til Gustav at han glemte å åpne dørene, og han sa nei du Kaare - du skjønner det at det er sånne gløde rør i apparatet som tar noen minutter å bli varme. Vi forsøkte å fortelle ham igjen hvordan transistorer gjorde slike gløderør unødvendige, men han sa det var feil. Det var ikke slik TV virket. Vi måtte bare være tålmodige og vente noen minutter. Og der satt vi da i 4-5 minutter, en liten evighet, og ventet på kveldens program som broren min og jeg håpet på var Batman eller Superman. Når TV'en endelig var oppvarmet så gikk bestefar bort og åpnet døren til TV apparatet. Vet dere hva vi så? Vi så fisker på skjermen! Fisker som svømte frem og tilbake! Her satt broren min og jeg og ventet på litt spenning også opplever vi å se fisker som svømmer frem og tilbake på TV skjermen. Også om ikke det var nok så sier bestefar til bestemor- se den fisken var ny, den har vi ikke sett før, og se de store der er gravid enda, det kan da ikke være lenge før den føder. Der satt faktisk mine besteforeldre og hadde en samtale om fiskene på skjermen. Husker dere de fiskene? Det må være noe som kanskje passer til vår nordiske sinn å kunne sitte og se på at fiskene går langtsomt frem og tilbake på TV skjermen. Jada... Veldig spennende. Da gikk broren min og meg ut å lekte istedet. Først da skjønte jeg hva TV apparatet hadde betyd i min oppvekst. NRK, en av og på knapp, svart/hvit bilder av fisker og det var det hele. Det var en liten sjokk opplevelse for meg.
 

Hva skal vi med hundrevis av TV kanaler?

Utviklingen har vært helt utrolig siden 1968. Utviklingen har gått i rasende fart. Teknologiske er det helt utrolig hvordan dette har utviklet seg. Flere av dere har sikkert mer enn 100 TV kanaler å velge mellom.  Hva skal vi med hundrevis av TV kanaler? En spennende oppgave som gav foreldrene på noen foreldre møter på 19780 tallet var å få dem til å sitte rundt småbord i grupper a 5, hvor de skulle gå gjennom et TV program med 30 TV kanaler å velge mellom. Hvert bord skal forestille en familie bestående av far, mor, en datter på 16 år en datter på 13 år og en sønn på 7 år. Så skal hver familie velge hva de skal se på i kveld. Far skal se på CNN, mor skal se på en dramafilm, den eldste datteren skal se en skrekkfilm, den mellomste på MTV og minste man vil se på Childrens Channel. Hvem er det som bestemmer i hjemmet? Det er alltid spennende å høre diskusjonen som blir rundt bordene. Alle har ulike behov i familien og på TV er det ulike programmer som kan tilfredsstille de ulike behovene. Som regel gir familiene rundt småbordene opp forsøket på å bli enige. Konklusjonen blir som regel alltid- vi trenger flere TV apparater! Og det er det man gjør i virkeligheten. Undersøkelser viser at over 60% av dagens hjem har to eller flere TV apparater hjemme nå. TV er på samme måte som radio blitt en vanlig husholdningsartikkel. Nesten alle har TV hjemme og de fleste har tom flere TV i huset. Jeg traff en mor på et foredrag nå forleden som hadde 9 TV apparater hjemme. Ett i stua, ett i TV stua, ett på hvert av de fire soverommene, ett på arbeidsrommet, ett på badet og ett på kjøkkenet.

For en tid tilbake besøkte jeg noen venner utenfor London. På fredagskvelden skulle vi se på en videofilm og jeg satte meg godt tilrette i stua foran TV apparatet. Far i huset satte igang videomaskinen. Og så ble jeg plustelig alene i stua. Skulle ikke vi se på video tenkte jeg, hvor var det blitt av alle de andre? Jeg gikk ut i gangen for å se om jeg kunne se noen av de andre i familien. I andre etasje så jeg at far i huset løp forbi i pysgamasbuksa og ropte etter ham, -skulle ikke vi se på en videofilm spurte jeg. Joda sa ham vi har jo TV på alle soverommene så du kan bare legge deg på gjesterommet. Det er koblet slik til at alle kan ligge i hver sin seng og se på samme videofilm! Jeg holdt på å dåne. Hvor er det blitt av den sosiale situasjonen rundt TV apparatet? Den lille stunden kjernefamilien tidligere hadde rundt TV'en er nå blitt splittet opp og vi sitter oftere hver for oss og ser på TV. Har ikke dette litt med livskvalitet å gjøre, å være sammen som familie og gjøre noe sammen som f.eks. å se på TV.

Vi begynner å få en mer amerikanisert seer mønster også her i Norden. Til nå har den typiske nordiske seer mønsteret vært at vi ser på TV og video som et gruppefenomen. Et amerikanisert seer mønster er mer individualisert, altså at man sitter mer alene og ser på TV og video. I de seneste årene , og i takt med den stadig økningen i tilbudene på TV og video, så sitter vi oftere hver for oss i familien og ser på TV og video. Dette henger sammen mer at det er ulike behov i familien, det er ulike programmer på TV for å tilfreddstille de ulike behovene og stadig flere får flere TV apparater hjemme. Kjernefamilien splittes oppp i flere enheter og TV seeing som fellesaktivitet forsvinner gredvis. Det blir interessant å følge med i hvilke konskevenser dette får på samfunnet. Den lille tiden som kjernefamilien har sammen foran TV apparatet forsvinner gradvis og jeg er redd for at dette kan få uante konsekvenser ikk bare for den enkelte familie men for hele samfunnsutviklingen. Det er i fellesskapsopplevelser som verdier og holdninger kan formidles mellom foreldre og barn. Jeg ser det som enormt viktig at vi kjemper for å få mer tid sammen som familie, som fellesskap, selv om dette kan gå på bekostning av individuelle behov hos hver enkel av oss. Det å se på TV og video kan være en enormt viktig fellesskapsopplevelse  for familien. Mitt råd til dere er at dere gjerne må se mye mer på TV og video men se på det i fellesskap med andre i familien. Det er opp til oss om TV'en skal splitte familien eller forene den.

Vold avler ikke vold, men smerte.

Jeg opplevde som sagt innledningsvis tidlig på 80-tallet 20 ungdommer mellom 13 og 16 år som misbrukte videoen ved å sitte foran den 12 timer hver dag. De satt og så på grov vold og pornografi hele dagen. Dersom det er slik at vold avler vold så burde alle de 20 jeg satt sammen med ha begått voldtekt eller drap. Men vet dere hva jeg så? Jeg så 20 ungdommer som satt og måpte. Satt med tunge øyne, munnen åpen og med haka nede på brystet. De gjespet om hverandre, knei seg i øynene, klødde seg i nakken, og så voldsomt sløve ut. Det er faktisk helt sant at flyene gikk inn og ut av kjeften på dem uten at de la merke til det. De satt der og så på at brystene på kvinner ble skjært av under voldtekt og bare gjespet. Jeg hadde lyst til å kaste opp og de bare gjespet. Akkurat den reaksjonen tror jeg er den værste skaden av å se på vold på skjermen. Du brekker i armer og ben av å se på TV, det er snakk om følelsesmessige skader. Dette kalles for desensitivisering, en generell følelsesmessig avstumping eller avflating. Man slutter etterhvert å reagere på voldsscenene og blir stille. Etterpå kommer jeg til å vise noen scener for dere som kommer til å føre til at mange av dere kommer til å se ned eller holde for øynene og synes det er ubehagelig. Dere vil kunne føle fysisk ubehag av scenene på TV apparatet. Det er ikke noe unormalt å reagere slikt, snarere tvertimot. Det som er skremmende er at vi etterhvert slutter å reagere. Vi setter opp noen følelsesmessige barrierer for å beskytte oss selv mot det vi opplever truende, vondt og smertefullt. Det blir for vondt og truende også orker vi ikke mer. Tenk dere 12 timer om dagen på denne måten her. Kroppen sier stopp vi orker ikke mer, men så fortsetter du bare å se allikevel. Det er endel grupper som ser film slik. Gruppedynamikken er veldig sterk. Og det er vanskelig å komme ut av det.

Lag din egen film!

Det vi gjorde med den gruppen med 20 ungdommer var at jeg spurt de hva vi skulle gjøre, vi måtte finne på et eller annet. Det var viktig å jobbe forebyggende med dem. Det vi fant ut etterhvert var at vi kunne lage våre egne filmer. Vi fikk kr.30.000.- av det som den gang kaltes Sentralrådet for Narkotikaproblemer for å lage et pilotprosjekt om hvordan bruke video positiv i forhold til ungdom med adfersproblemer. Det var spennende å gjøre noe sammen. Det første disse ungdommene kom på å lage var sin egen pornofilm. Det kunne jeg selvsagt som representant for barnevernet ikke være med på.  Jeg spurte om ikke det var noe annet vi kunne lage film om. Det tok nokså lang tid blant ungdommene før de kom med neste forslag, som var -hvor får vi tak i hasj i Sandefjord. For det var også noe de var opptatt av. Det var jo et interessant tema, hvor får ungdom tak i hasj i Sandefjord. De lagde en film som det bare finnes et eksemplar av. Det er ikke en film som man utgir hos videoforhandleren. En veldig personlig film, hvor ungdommene selv måtte fordele roller, skrive et manus, ta ansvar for kamera, lyseffekter, lydeffekter, osv. Det er så mye sppende med det å lage film. Men så spurte de hvordan skal vi lage film, hvordan få til alt dette. Så kom det frem fra disse 20 ungdommene med adferdsproblemmer, Vi trenger en lærer! Det var vanskelig for dem å si. Den satt langt inne. De hadde så lyst til å lage en film at de måtte spørre om det var en lærer på skolen som kunne hjelpe dem. Og vi fikk tak i en lærer som kunne fortelle dem hvordan de skulle bruke utstyret, hvordan skrive et manus, hvordan redigere osv. De lærte hvordan det skulle gjøres også gjorde de det etterpå. Etter to uker med videoprodusjon slutte de etter eget initiativ å misbruke videoen som de hadde gjort til nå. Denne subkulturelle gruppen som brukte mesteparten av dagen på å se på video, var nå filmprodusenter! De hadde mye mer lyst til å være aktive programprodusenter enn å være passive videotittere. Også begynte de å få noen usynlige skilt på seg, kameramann, lydmann, lysmann, teknikker,osv. Jeg fikk dem inn igjen i den kommunale fritidsklubben og de gikk rundt med hevet hodet og trodde alle kunne se disse usynlige skiltene. De fikk en identitet som de var stolt av, de kunne noe som andre syntes var verdifulllt. De begynte å få litt positivt selvbilde.

Et politisk ansvar?

Jeg tok dette opp i barnevernsnemnda i Sandefjord den gang. Dette for å synliggjøre at dette også er et politisk problem. At 20 ungdommer kunne sitte 12 timer om dagen og se på videofilm uten at noen reagerte. Og jeg fikk kontakt med 4 grupper til som satt og så på film mer en 6 timer hver eneste dag. Og det er et nytt fenomen i vårt samfunn sitter og ser på grov vold på skjermen mer enn 6 timer hver dag. Ungdom som fra før av har store problemer med sin egen aggresjon sitter og ser på aggresjon på skjermen. Jeg mener det er som å avsikre en ladd pistol, eller det vi kaller for en trigger effekt. Politikerne var ikke helt enige med meg. De sa at de viste at jeg var sosionom og at jeg dermed sikkert var marksist eller noe slikt. Alle vet jo at sosionomer er venstreradikale. Også kunne de høre at jeg skarer på r'en, og konkluderte med at jeg dermed var sørlending og dermed også pietisk. Barnevernsnemda mente at mine konklusjoner sikert var preget av mine verdier og holdninger som de mente at jeg hadde. Hva er det med Kaare Pettersen som gjør at han mener at vold er så skadelig å se på. De kunne ikke tro helt på Kaare Pettersen. Flere av politikerne mente det måtte være en velsignelse at ungdommen nå holdt seg borte fra alle andre 12 timer om dagen-for da gjorde de ihvertfall ikke noe galt. Ja, de bestemte at de selv fikk avgjøre dette og ville se filmer som ungdommene hadde sett på. Det gikk med hele 6 møter i barnevernsnemda for å diskutere problemet og se på filmer. Og det var ungdommene som hjalp meg å plukke ut filmer til politikerne. Og ungdommen mente at jeg ikke kunne vise de og de filmene til barnevernsnemnda- de kommer til å få sjokk sa ungdommene. De sa at voksne tåler ikke sånne filmer som dette. De var omsorgsfulle mot de voksne! Mange virket mer omsorgsfulle enn foreldrene sine. Nei det gikk ikke an å vise det værste til barnevernsnemda. Etter det femte møte i barnevernsnemda sa jeg til ungdommene at politikkerne ikke syntes dette var ille nok. Himmel og hav sa de, ja da får du ta med disse da, sa ungdommene, og gav meg en kasse med skikkelig grove filmer for å vise politikerne. De sa at dersom de tåler dette her, ja da er det noe galt med dem. Barnevernsnemda så filmene og konkluderte med at dette handler ikke om ytringsfrihet men om kulturforsøppling, ja om barnemishandling. Dette sa potikererne i blåeste blå Sandefjord. Dette handler om politikk, om verdier og holdninger som vi må beskytte barna våre for. Vedtaket ble til slutt at jeg ble forespurt om å se gjennom 200 videofilmer. Men det var jo ikke det jeg mente det skulle ende opp med. Jo sa de, det ungdom ser på er avhengig av hva som er tilgjengelig på markedet. De ba meg om å foreta en markedsundersøkelse og en innholdsanalyse av 200 filmer. Ja vel sa jeg og tok imot utfordringen. Litt typisk at byråkratiet nedsetter en komitee for å utrede hvordan en hest ser ut. Det holdt ikke at 20 ungdommer så på filmene, nei de ville ha en beskrivelse av filmene. Og Kåre Pettersen sa ja til oppdraget. 

200 videofilmer

Jeg var den gang over 30 år gammel og skulle gjøre en undersøkelse om innholdet i 200 videofilmer, jeg blir nysgjerrig, og så var det hele igang. Winston Churchill sa en gang at forskning er nysgjerrighet satt i system. Den gang viste jeg ikke hvordan jeg skulle sette dette i system, men jeg var nysgjerrig. Jeg hoppet på denne bølgen som kom og ville  ri på den og hvor jeg havnet hen.

Den tredje filmen husker jeg het Dark Angel og er altså ern mykpornofilm. Dvs at det ikke vises nærbilder av kjønnsorganer i seksuell aktivitet. Men filmen var svært erotisk filmet. Jeg husker en scene hvor mann og kvinne kysser, det er et lidenskapelig tungekyss som var filmet lidenskapelig med musikk til som skapte en eggende atmosfære. Han begynte å kysse henne nedover halsen og ned mot brystene. Så begynte han å suge på brystvorten som ble stiv. Så tar mannen og biter til, han biter av hele brystvorten og spytter den ut. Blodet strømmer ut av hullet mannen har etterlatt seg i kvinnens bryst og hun hyler av smerte. Dette hadde ikke jeg fantasi til å tenke meg tidligere. At en mann kunne bite av brystvorten på en kvinne. Det var akkurat som en kniv traff meg rett i magen, jeg fikk fysisk vondt av den ene scenen. En stemme inne i meg sa at dette var galt, det er sprøtt det du sitter og ser på nå. Så satte jeg på neste film og neste film. Og forsøkte å se på filmene på samme måte som disse ungdommene. Massevis av film etter hverandre, og ikke snakke med noen om det jeg opplevde. Ungdommene jeg hadde truffet hadde sittet i månedsvis 12 timer om dagen og sett på dette og de pratet ikke med noen om det de opplevde. Når de klarte det så måtte vel også jeg klare det. Jeg hadde meste lyst til å vekke kona mi og si at nå er jeg redd, hva i hulleste er det som tenner menn i sexlivet. Skal menn bli seksuelt opphisset av å se på en mann som biter av brystvorten på en kvinne. Det er ikke mulig. 

Etter to uker med videoseeing på denne måten så opplevde jeg angst for første gang i mitt liv. Jeg drømte om natta og hadde skikkelig mareritt. Jeg måtte stå opp og gå rundt i rommet og få litt bakkekontakt igjen. Det var en fryktelig opplevelse. Jeg hadde mareritt hver natt. Over 30 år gammel, opplevde svært mye igjennom livet, følte meg i god form og sterk, og etter to uker med dette prosjektet så var ikke jeg særlig tess lenger. Da begynte jeg å gå til psykolog for å få veiledning.

Det som skjedde dengangen, tidlig på 80-tallet, var at jeg skrev en 100 siders rapport til barnevernsnemda og kommunen anmeldte samtlige av byens 15 videoforhandler til politiet for omsetning av ulovlige videofilmer. 30 av de filmene jeg gikk igjennom ble funnet ulovlige og forhandlerne fikk et inndragningsforelegg. Idag er markedet helt anderledes. Publikum skal kunne gå inn i et hvilket som helst videoforretning og kun finne lovlige videofilmer. Alle skal være registert i Statens Videogramregister.Det jeg skal komme inn på etterhvert er at selv de filmene som omsettes helt lovlig har en god del vold. Og ikke alle barn bør se alle disse filmene. 

Når en film har 18 års grense, så betyr dette at filmen ikke er beregnet på 12 åringer. Selv om de fleste 12 åringer har sett film med 18 års grense, så er aldersgrensen satt der av en grunn. Så skal vi se på hva som er tilgjengelig på postordremarkedet. Og på filmer som ungdom låner av hverandre. Undersøkelser viser at ca.60% av dagens ungdomsskole elever har sett såkalte ulovlige filmer. Disse er ikke tilgjengelige hos videoforhandleren men som de låner av kamerater. Noen har fått dem gjennom postordre eller selv vært i utlandet og kjøpt dem. Filmene blir kopiert når de kommer hjem med dem og låner dem bort eller gir dem bort til kamerater. Kopiene blir igjen kopiert opp av andre igjen, og plutselig har den ene filmene blitt til 50 filmer i et boområde. 

Jeg snakket har snakket med ungdomsskoleelever som har hatt filmen Nekromantikk hjemme. En pornografisk film som handler om å være seksuelt tiltrukket døden. Filmen avsluttes med at hovedrolleinnehaveren får sin livs største orgasme ved å stikke en kniv inn i magen, dreier den rundt og rundt, og i dødskrampen får han utløsning. På slutten av 80 tallet ble denne filmen om nekrofili produsert. Denne filmen har altså altså også barn og ungdom sett.

Det å vise samme film for 10 ulike barn i et geburtsdagsselskap vil kunne være spille russisk rullet med barna. Tenk dere 10 gutter som er hjemme hos en klassekammerat som fyller 11 år. Og som så ofte ellers, skal de se på en videofilm i selskapet. De aller fleste av oss har brukt video i et slikt selskap. Den ene av guttene har akkurat scoret 4 mål i bygdas fotballag. Han sitter i selskapet og tenker tilbake. Han ser om igjen og om igjen de 4 målene han lagde. Samme hva du setter på TV så kommer han til å se tvers igjennom hele TV apparatet, tvers igjennom hele veggen og bort til fotballbanen. Også ser han de 4 målene i super slow motion.Han gleder seg til å komme hjem og høre at foreldrene skryter av ham. Videoen vil ikke ha noe effekt på han i det hele tatt. Og så har du en annen gutt i selskapet som kom hjem fra skolen en halv time for sent og fikk av faren en kraftig ørefik. Han sitter og kjenner seg litt sint og urettferdig behandlet av faren. Tredjemann i selskapet opplevde for noen måneder siden at foreldrene gikk fra hverandre og at faren ikke har vært hjemme siden. Han har ikke sett faren på flere måneder og sitter i selskapet med savn etter faren, kanskje han egentlig har mest lyst til å skrike høyt etter faren. Fjerdemann opplevde at hunden hans ble overkjørt av en bil forrig uke. Han sitter i selskapet og ser for seg hunden i veibanen. Han har kanskje mest lyst til å gråte men er redd for å vise følelsene. Femtemann er glad og fornøyd og gleder seg til å se filmen. Sjettemann gelder seg til pølsene og sitter urolig og spør om ikke de skal spise hele tiden. Og slik kan vi fortsette. Alle barna er i forskjellige situasjoner og vil oppleve det de ser på vidt forskjellige måter. De ti barna vil oppleve de samme bildene på ti vidt forskjellige måter.

Film er kommunikasjon på en følelsesmessig plan. En dårlig film er f.eks. dagsrevy som snakker følelseløst om krigen i Irak eller om flyulykken i Kina, osv. Følelsesløst viser man døende mennesker, og snakker om virkeligheten uten følelser, nærmest bare som informasjonsformidling. Nyheter er det ungdom svarer i undersøkelser at de ser mest sjeldent på. De ser mye heller på en actionfilm enn pådagsrevyen. Dagsrevyen er bånn i bøtta på seerstatitstikken blant ungdom. Ungdom svarer at de mye heller ser på musikkprogram og tom tegnefilm enn på dagsrevy. De vil heller se fantasien enn virkeligheten. Det å se virkeligheten er ikke så poplulært.

Barn reagerer kraftigst på det som er virkelighetsnært for dem. Vi voksne har en tendens til å reagere utifra voldens intensitet mens barna reagerer mye mer utifra om de kjenner dette igjen i hverdagen sin eller ikke. Den Brennende Sengen, som er en prisbelønt film om kvinnemishandling, er en film som vil kunne skremme veldig mange fordi her er det mor og far som krangler ved middagsbordet. Dette gir en stor gjenkjennelseseffekt.

For en tid tilbake ble jeg bedt av en barnehage i Tønsberg å hjelpe dem iforhold til to 6 år gamle gutter de hadde i barnehagen. Gutten kom til barnehagen om morgenen, blide og fornøyde, kledde av seg på overkroppen, og løp deretter rundt i barnehagen og slo de andre barna med karate slag og spark. Treåringene lå strødd rundt i barnehagen. De to guttene lekte at de var helten Jean Claude Van Damme. De leker sammen med en Batman, en Superman, en Zorro og en Pippi Langstrømpe. De leker ut de figurene de har sett på TV. Disse to lekte at de var Van Damme, karateeksperter. Leken blir farlig. Førskolelærene mente at det var et under at ingen av barna ble mar alvorlig skadet enn det de ble. Et galt slag i nakken f.eks. kunne jo ha ført til lammelse og uante skader for resten av livet. Barnehagen tok dette opp på et foreldremøte, jeg holdt et foredrag for dem om temaet førskolebarns opplevelse/forståelse av levende bilder, og så snakket vi med foreldrene til disse to guttene etterpå. Også sier foreldrene, hva skal vi gjøre? Kan ikke barnehagen hjelpe oss. Guttene er av type A++ mennesker, som står opp blid og fornøyde kl.05.30 hver morgen, kommer inn på foreldrene soverom og spør om ikke de kan dra tidlig til barnehagen. Foreldrene legger ikke skjul på at de er en type B-- mennesker som står helst opp etter kl.10.00 hver morgen. De ber barna gå ut fra soverommet og heller komme igjen om noen timer. Foreldrene sovner igjen mens gutten går blide og fornøyde ned til stua og tar frem storebrors beste karatefilm med Van Damme, skrur på TV apparatet, setter inn videofilmen, trykker på Play, og sitter blide og fornøyde i en og enhalv time og ser på karate. Guttene blir ikke skremt engang av denne form for vold. De sier ikke au engang på filmen. De ser bare masse kroppsbevegelser som de får en uimotståelig lyst til å gjenta. Glade og fornøyde spiser de forkost med foreldrene noen timer senere, kommer glade og fornøyde til barnehagen, kler av seg på overkroppen, og glade og fornøyde tar de og slår ned de andre barna med karate slag og spark. Dette er noe de har lært ved repetisjon på TV i en og enhalv time før de kom i barnehagen. Om igjen og om igjen ser de hvordan slag og spark skal utføres uten at det gjør vondt. Dette blir gjentatt så ofte at de tror at budskapet er sant.

Konklusjon

Så langt har vi sett hvordan våre unge blir desensitivisert, får en forskjøvet normutvikling og lever ikke historieløst som mange vil hevde men enda verre med en historieforfalskning. Når disse tre virkningene opptrer samtidig hos unge gutter i 13 til 16 års alderen som kanskje i tillegg har problemer med sin egen aggressjon, så skal det ikke mye fantasi til for å forstå at dette kan få katastrofale følger dersom det samtidig oppstår en farlig situasjon som de f.eks. kan oppleve truende. Enkelte ungdommer i enkelte situasjonen vil kunne tro at det kan skru av mennesker i virkeligheten på samme måten som de skur av TV apparatet. I massemedia de siste årene har vi kunnet lese om mange grusomme handlinger begått av unge gutter helt ned i 10 års alderen, som f.eks. ran, tortur av hjelpeløse mennesker, og tom drap, hvor ikke bare journalistene men også psykologer, psykiatere, politi, dommere, m.fl. mener de unge gjerningsmennene har vært påvirket av film i gjerningsøyeblikket. 

Vold er ikke noe nytt fenomen i vårt samfunn, men det er et nytt fenomen at unge mennesker med adferdsproblemer og problemer med egen aggressjon sitter foran TV-apparatet i mer enn 6 timer hver dag og ser på vold. Jeg mener ikke at vold på skjermen skal har ansvaret alene for volden i vårt samfunn. Et slikt ressonnement blir for lett vindt. Og vi skal vokte oss for enkle svar på vanskelige spørsmål. Men vi må våge å stille spørsmål ved om vold på skjermen kan være en medvirkende årsak i enkelte saker. Hvis så er tilfelle, mener jeg at vi må forsøke å forebygge vold der vi kan, og da må hensiktsmessige tiltak straks sette iverk mot vold på skjermen for å forebygge asosial og antisosial adferd hos de unge. Tenk etter hva slags tiltak du tror kan være hensiktsmessig og hva du kan bidra med i ditt hjem og lokalsamfunn. 

Idag befinner barna våre i en mediaskogen alene, og de famler i blinde uten å kjenne filmens språk og følelseslivets ABC. Vi voksne må fortest mulig inn i denne skogen og hjelpe de unge videre. Ikke ved å forby alt som heter film, men kanskje tvertimot å se mye mer film, sammen med de unge. Og i fellesskap finne frem til kvalitet i filmene. De unge kan mye må estetiske virkemider som de kaller effekter, og vi voksne er opptatt av etikk. Det er viktig for oss å huske før jeg går videre at film er en syntese av begge disse. Filmens estetiske innhold må ses sammen med den etiske rammen som er rundt den. Denne helheten er nødvendig. Etiske vurderinger alene er like galt som estetiske vurderinger alene. Dette tør jeg hevde fordi jeg mener film er et speilbilde av samfunnet de blir laget i. 

Kaare T. Pettersen