Tuesday, April 3, 2012

Værens trefoldige enhet

Enkelte ord bruker vi så ofte at de har lett for å miste sin opprinnelige mening. Et slik ord er verbet "å være". Heidegger var veldig opptatt av "å være" og bygget opp en helt filosofi rundt begrepet og fenomenet "Dasein". Martin Heidegger har i boken "Einführung in die Metaphysik" (1935) reflektert litt over hva det vil si "å være". Nedenfor er min oversettelse av hva Heidegger mener om dette livsviktige begrepet. Det er interessant at han konkluderer at "å være" handler om "å leve, spire og dvele", noe som reiser en rekke nye spørsmål sier Heidegger.

Det tyske ordet sein (som Heidegger analyserer nedenfor) ligger nært opp til, men ikke helt nøyaktig det samme som «å være». Som alle tyske (og norske) verb, har sein to enkle eller syntetiske tider: presens (Ich bin/jeg er, osv.), og imperfektum ich war (Jeg var, osv). Andre tider er skapt analytisk, ved å kombinere en hjelpeverb (som kan være sein, haben, werden) med en av de to infinitivene, presens (sein) og perfektum (gewesen sein/å ha vært), eller med dets perfektum partisipp. Gewesen/(har) vært. «Jeg skal bli», f. eks. er ich werde sein. Sein har en presens partisipp, seiend, «Væren»

Bruken av sein kan grovt klassifiseres som predikativ (Jeg er, var, sulten), eksistensiell (Jeg tenker, dermed er jeg. Han er ikke mer.) og som hjelpeverb (Er ist gereist/han er reist). Der er også en personlig bruk, viktig i Heideggers redegjørelse for sinnsstemninger: mir ist schlecht/jeg føler meg dårlig (jeg er dårlig), mir ist unheimlich/det er uhyggelig (det gir meg gåsehud). Heidegger kaller ofte Væren i den predikative betydning for Hva-Væren (Was-sein), siden det sier hva noe er, og Væren i den eksistensielle betydning for Det-Væren (Dass-sein), siden det sier at noe er; noen ganger skiller han Hva-Væren av noe, dets essiensielle trekk (krittets materiale), fra Så-Væren (Sosein), dets mulige trekk (krittets hvithet).

Presens infinitiv, med eller uten bestemt intetkjønn artikkelen, das, skjer som substantiv: (das) Sein, «Væren». «Væren» kan være væren av noe bestemt, og så kan det være dets «eksistens» (Det-Væren), eller dets «mening» (dets Hva-Væren eller grunnleggende natur). Eller væren kan være væren i abstrakt, igjen enten i betydning av «Det-Væren» eller av «Hva-Væren». Heidegger bruker (das) Sein både for væren i betydning Dasein og for væren generelt. I ingen av disse er det slik at «Væren» skal spesifiseres som «Hva-» eller «Det-Væren», det er ganske enkelt væren; distinksjonen mellom eksistens og mening er noe som skal utforskes og ikke bare aksepteres. En substantiv er også skapt fra partisippen seiend: (das) Seiende, «det som er». Dette skjer kun i det singulære; det tillater ikke flertall mer enn det norske uttrykket «det vakre». Men det er ofte oversatt som «det Værende» eller «det Eksisterende». Heidegger kaller det kritiske distinksjonen mellom Væren (das Sein) og det Værende(das Seiende) for den ontologiske forskjellen.

Væren, argumenterer Heidegger, er vanligvis betraktet som det tynneste av abstraksjoner, det mest generelle trekke av alt som er. En distinksjon kan trekkes mellom Det-Væren og Hva-Væren. Men da er Det-Værens homogen delt med alt som eksisterer: alt er eller eksisterer på samme måte. Hva -Væren er også homogen: mennesker er dødelige på samme måte som tall er delelige; forskjellen mellom de to tilfellene er kun avhengig av forskjellene mellom mennesker og tall, mellom dødelighet og delbarhet. Heidegger, i kontrast, vektlegger den forskjellen av seien.

 Her følger Heideggers egne ord om "å være" etter min oversettelse.



Martin Heidegger
"Språkforskning, som er opptatt av ordets opprinnelse, arbeider med bl.a. å komme frem alle de ulike variasjoner til verbet «å være». Den nåværende kjennskapen til dette er på ingen måte endelig og nye oppdagelser blir stadig gjort. Hvert nytt bekjentskap må sees med nye øyne og nye spørsmål blir stilt og gjennomprøvd. Hele denne variasjonsmengden til verbet «å være» har sitt utgangspunkt i tre forskjellige opprinnelser.

De aller første kjente opprinnelsene var indo-germanske og kom derfor før de greske og latinske ord for «å være».

1.  Det eldste og egentlige opprinnelsesordet er «es», sanskrit «asus», og betyr livet, det levende, det som består av seg selv, kommer og går: det Uavhengige. Til dette tilhører i det muntelige sanskrit orddannelsene esmi, esi, esti, asmi. Det tilsvarende i gresk er   ε ι μί og ε ι˜ ναι, og i latin esum og esse. På tysk ville dette bli sunt, sind og sein. Det er bemerkelsesverdig hvordan man i de aller første indo-germanske språk har fremholdt ordet «er» (ε˜  στιν, est…).

2.  Den andre indo-germanske opprinnelsen er bhû, bheu. Det tilsvarende i gresk er φύω, som betyr å åpne seg, å stige opp, å herske, å komme seg frem til sitt bestemmelsessted, og bli på sitt bestemmelsessted. Etter den vanlig og overflatiske oppfatningen er bhû  opphavet til det greske ordene φύσις og φύειν, som kan oversettes med natur og å vokse. Fra denne opprinnelsen, begynte gresk filosofi å klargjøre sammenhengen mellom å vokse og evidens. Evidens er å forstå som noe konkret som kommer til syne, som vokser frem. I den senere tid har språkforskere brakt roten φυ- i sammenheng med φα-, φαίνεαθαι. Ordet φύσις betyr da å komme frem i lyset, og φύειν å lyse, å skinne og av dette: tilsynekomst (jfr. Zeitschrift für vergl. Sprachforschung, Bind 59). Dette er også opprinnelsen til det latinske perfektum fui, fuo; som ble benyttet også i det tyske språket frem til det 14.århundre som bin, bist, wir birn og ihr birt. Ordene bin og bist  og imperativet bis har holdt seg lengre (bis mein Weib/bli min kone, sei mein Weib/vær min kone).

3.  Den tredje opprinnelsen kommer bare frem i bøyningen av det germasnke verbet sein, av wes: a.ind.: vasami; germ.: wesan, wohen, verweilen, sich aufhalten; som igjen kommer fra ves: βεστήα, βάστυ, vesta, vestibulum. Herfra har det på tysk dannet seg: gewesen; ferner: was, war, es, west, wesen. Partisippet wesend (det Virkelige) er forstått som ved-det-virkelige, fra-det-virkelige. Substantivet vesen betyr ikke Hva-væren, quidditas, men Væren i sin alminnelighet, ved-Vesen og fra-Vesen. Ordet sens i de latinske orden pre-sens og ab-sens er gått tapt. Betyr begrepet Dii con-con-sentes egentlig det samme som ved-virkelige guder?

Av disse tre opprinnelsene kan vi anskueliggjøre de tre tilhørende betydningene: leve, spire og dvele. Språkvitenskapen har slått dette fast. Den har også slått fast at den opprinnelige betydningen har gått tapt i vår tid; at det som er tilbake er bare en «abstrakt» betydning. Og her kommer vi frem til et avgjørende spørsmål: Hvor og hvori kommer den anførte trefoldigheten overens? Hva bærer og fører Værens historie? Hvori består Værens historie, med alle dens språkelige variasjoner? Er begge, historien og Værens forståelsen, den samme eller ikke? Hvor i Værens historien er det blitt av undersøkelsene av Væren og det Værende? Så verdifull som den kjente forståelsen til språkvitenskapen er, så kan den ikke bli med her. Etter å ha slått fast dette, kan spørsmålene begynne:

Vi har en kjede av spørsmål å stille:

1.  Hvilken type abstraksjon var i spill ved dannelsen av ordet å være.
2.  Lar det seg overhodet gjøre å sette ord på en abstraksjon?
3.  Hva er da betydningene på de øvrige tilblitte abstraksjonene?
4.  Kan det som er lagt frem her, de forskjellige betydningene som er gått tapt, fortsatt erfares gjennom verbest mange variasjoner?
5.  Hvilken førende grunnbetydning kan den her viste sammenblandningen ha ledsaget?
6.  Hvilken riktighets betydning inneholder alle utviskingene gjennom sammenblandingen?
7.  Må ikke den indre ordhistorien til disse ordene utforskes og utdypes med bakgrunn i den opprinnelige betydningen (leve, spire, dvele).
8.  Kan Værens enhet, som vår i avgrunn bare i logisk grammatisk betydning forstår abstrakt, i sin fullstendige og opprinnelige form erfares?
9.  Lar det seg gjøre å få tilbake i språket den opprinnelige betydning av ordet å være?"
 Oversettelse av Kaare T. Pettersen

Litteratur:
Heidegger. Martin, (1935), 1983. Einführung in die Metaphysik. Gesamtausgabe, bind 40. Frankfurt am Main, Vittorio Klostermann, §22 Die Dreistämmigkeit des Verbum «sein» und die Frage nach der Einheit, s. 75-78. 


Inwodd, Michael, 1999. A Heidegger Dictionary. Oxford: Blackwell.

Wyller, Egil A., 1999. Enhet og Væren. Heidegger versus henologi. Henologisk skriftserie, bind 16. Oslo: Spartacus/Andresen & Butenshøn.

No comments:

Post a Comment