Enkelte ord bruker vi så ofte at de har lett for å miste sin opprinnelige mening. Et slik ord er verbet "å være". Heidegger var veldig opptatt av "å være" og bygget opp en helt filosofi rundt begrepet og fenomenet "Dasein". Martin Heidegger har i boken "Einführung in die Metaphysik" (1935) reflektert litt over hva det vil si "å være". Nedenfor er min oversettelse av hva Heidegger mener om dette livsviktige begrepet. Det er interessant at han konkluderer at "å være" handler om "å leve,
spire og dvele", noe som reiser en rekke nye spørsmål sier Heidegger.
Det tyske
ordet sein (som Heidegger analyserer nedenfor) ligger nært opp til, men ikke helt nøyaktig det samme som «å være».
Som alle tyske (og norske) verb, har sein to enkle eller syntetiske tider:
presens (Ich bin/jeg er, osv.), og imperfektum ich war (Jeg var, osv). Andre
tider er skapt analytisk, ved å kombinere en hjelpeverb (som kan være sein,
haben, werden) med en av de to infinitivene, presens (sein) og perfektum
(gewesen sein/å ha vært), eller med dets perfektum partisipp. Gewesen/(har)
vært. «Jeg skal bli», f. eks. er ich werde sein. Sein har en presens partisipp,
seiend, «Væren»
Bruken av
sein kan grovt klassifiseres som predikativ (Jeg er, var, sulten),
eksistensiell (Jeg tenker, dermed er jeg. Han er ikke mer.) og som hjelpeverb
(Er ist gereist/han er reist). Der er også en personlig bruk, viktig i
Heideggers redegjørelse for sinnsstemninger: mir ist schlecht/jeg føler meg
dårlig (jeg er dårlig), mir ist unheimlich/det er uhyggelig (det gir meg
gåsehud). Heidegger kaller ofte Væren i den predikative betydning for Hva-Væren
(Was-sein), siden det sier hva noe er, og Væren i den eksistensielle betydning
for Det-Væren (Dass-sein), siden det sier at noe er; noen ganger skiller han
Hva-Væren av noe, dets essiensielle trekk (krittets materiale), fra Så-Væren
(Sosein), dets mulige trekk (krittets hvithet).
Presens
infinitiv, med eller uten bestemt intetkjønn artikkelen, das, skjer som substantiv:
(das) Sein, «Væren». «Væren» kan være væren av noe bestemt, og så kan det være
dets «eksistens» (Det-Væren), eller dets «mening» (dets Hva-Væren eller grunnleggende
natur). Eller væren kan være væren i abstrakt, igjen enten i betydning av
«Det-Væren» eller av «Hva-Væren». Heidegger bruker (das) Sein både for væren i
betydning Dasein og for væren generelt. I ingen av disse er det slik at «Væren»
skal spesifiseres som «Hva-» eller «Det-Væren», det er ganske enkelt væren;
distinksjonen mellom eksistens og mening er noe som skal utforskes og ikke bare
aksepteres. En substantiv er også skapt fra partisippen seiend: (das) Seiende,
«det som er». Dette skjer kun i det singulære; det tillater ikke flertall mer
enn det norske uttrykket «det vakre». Men det er ofte oversatt som «det
Værende» eller «det Eksisterende». Heidegger kaller det kritiske distinksjonen
mellom Væren (das Sein) og det Værende(das Seiende) for den ontologiske
forskjellen.
Væren,
argumenterer Heidegger, er vanligvis betraktet som det tynneste av abstraksjoner,
det mest generelle trekke av alt som er. En distinksjon kan trekkes mellom
Det-Væren og Hva-Væren. Men da er Det-Værens homogen delt med alt som
eksisterer: alt er eller eksisterer på samme måte. Hva -Væren er også homogen:
mennesker er dødelige på samme måte som tall er delelige; forskjellen mellom de
to tilfellene er kun avhengig av forskjellene mellom mennesker og tall, mellom
dødelighet og delbarhet. Heidegger, i kontrast, vektlegger den forskjellen av
seien.
Her følger Heideggers egne ord om "å være" etter min oversettelse.
 |
| Martin Heidegger |
"Språkforskning,
som er opptatt av ordets opprinnelse, arbeider med bl.a. å komme frem alle de
ulike variasjoner til verbet «å være». Den nåværende kjennskapen til dette er
på ingen måte endelig og nye oppdagelser blir stadig gjort. Hvert nytt
bekjentskap må sees med nye øyne og nye spørsmål blir stilt og gjennomprøvd.
Hele denne variasjonsmengden til verbet «å være» har sitt utgangspunkt i tre
forskjellige opprinnelser.
De aller
første kjente opprinnelsene var indo-germanske og kom derfor før de greske og
latinske ord for «å være».
1. Det eldste
og egentlige opprinnelsesordet er «es», sanskrit «asus», og betyr livet, det
levende, det som består av seg selv, kommer og går: det Uavhengige. Til dette
tilhører i det muntelige sanskrit orddannelsene esmi, esi, esti, asmi. Det
tilsvarende i gresk er ε
ι’
μί
og ε
’ι˜ ναι, og i latin esum og esse. På tysk ville
dette bli sunt, sind og sein. Det er bemerkelsesverdig hvordan man i de aller
første indo-germanske språk har fremholdt ordet «er» (’ε˜ στιν, est…).
2. Den andre
indo-germanske opprinnelsen er bhû, bheu. Det tilsvarende i gresk er φύω,
som betyr å åpne seg, å stige opp, å herske, å komme seg frem til sitt bestemmelsessted,
og bli på sitt bestemmelsessted. Etter den vanlig og overflatiske oppfatningen
er bhû opphavet til det greske ordene φύσις
og φύειν,
som kan oversettes med natur og å vokse. Fra denne opprinnelsen, begynte gresk
filosofi å klargjøre sammenhengen mellom å vokse og evidens. Evidens er å
forstå som noe konkret som kommer til syne, som vokser frem. I den senere tid
har språkforskere brakt roten φυ- i sammenheng med φα-,
φαίνεαθαι.
Ordet φύσις
betyr da å komme frem i lyset, og φύειν å lyse, å skinne og av dette: tilsynekomst
(jfr. Zeitschrift für vergl. Sprachforschung, Bind 59). Dette er også
opprinnelsen til det latinske perfektum fui, fuo; som ble benyttet også i det
tyske språket frem til det 14.århundre som bin, bist, wir birn og ihr birt.
Ordene bin og bist og imperativet bis
har holdt seg lengre (bis mein Weib/bli min kone, sei mein Weib/vær min kone).
3. Den tredje
opprinnelsen kommer bare frem i bøyningen av det germasnke verbet sein, av wes:
a.ind.: vasami; germ.: wesan, wohen, verweilen, sich aufhalten; som igjen
kommer fra ves: βεστήα,
βάστυ,
vesta, vestibulum. Herfra har det på tysk dannet seg: gewesen; ferner: was,
war, es, west, wesen. Partisippet wesend (det Virkelige) er forstått som
ved-det-virkelige, fra-det-virkelige. Substantivet vesen betyr ikke Hva-væren,
quidditas, men Væren i sin alminnelighet, ved-Vesen og fra-Vesen. Ordet sens i
de latinske orden pre-sens og ab-sens er gått tapt. Betyr begrepet Dii
con-con-sentes egentlig det samme som ved-virkelige guder?
Av disse
tre opprinnelsene kan vi anskueliggjøre de tre tilhørende betydningene: leve,
spire og dvele. Språkvitenskapen har slått dette fast. Den har også slått fast
at den opprinnelige betydningen har gått tapt i vår tid; at det som er tilbake
er bare en «abstrakt» betydning. Og her kommer vi frem til et avgjørende
spørsmål: Hvor og hvori kommer den anførte trefoldigheten overens? Hva bærer og
fører Værens historie? Hvori består Værens historie, med alle dens språkelige
variasjoner? Er begge, historien og Værens forståelsen, den samme eller ikke?
Hvor i Værens historien er det blitt av undersøkelsene av Væren og det Værende?
Så verdifull som den kjente forståelsen til språkvitenskapen er, så kan den
ikke bli med her. Etter å ha slått fast dette, kan spørsmålene begynne:
Vi har en
kjede av spørsmål å stille:
1. Hvilken
type abstraksjon var i spill ved dannelsen av ordet å være.
2. Lar det seg
overhodet gjøre å sette ord på en abstraksjon?
3. Hva er da
betydningene på de øvrige tilblitte abstraksjonene?
4. Kan det som
er lagt frem her, de forskjellige betydningene som er gått tapt, fortsatt
erfares gjennom verbest mange variasjoner?
5. Hvilken
førende grunnbetydning kan den her viste sammenblandningen ha ledsaget?
6. Hvilken
riktighets betydning inneholder alle utviskingene gjennom sammenblandingen?
7. Må ikke den
indre ordhistorien til disse ordene utforskes og utdypes med bakgrunn i den
opprinnelige betydningen (leve, spire, dvele).
8. Kan Værens
enhet, som vår i avgrunn bare i logisk grammatisk betydning forstår abstrakt, i
sin fullstendige og opprinnelige form erfares?
9. Lar det seg
gjøre å få tilbake i språket den opprinnelige betydning av ordet å være?"
Oversettelse av Kaare T. Pettersen
Litteratur:
Heidegger.
Martin, (1935), 1983. Einführung in die Metaphysik. Gesamtausgabe, bind 40.
Frankfurt am Main, Vittorio Klostermann, §22 Die Dreistämmigkeit des Verbum
«sein» und die Frage nach der Einheit, s. 75-78.
Inwodd,
Michael, 1999. A Heidegger Dictionary. Oxford: Blackwell.
Wyller,
Egil A., 1999. Enhet og Væren. Heidegger versus henologi. Henologisk skriftserie,
bind 16. Oslo: Spartacus/Andresen & Butenshøn.
No comments:
Post a Comment