Selvet
Anti-Climacus
kommer allerede på bokens første side, etter en kort innledning, med en
beskrivelse av selvbegrepet som flere har trukket frem med fornyet aktualitet
de siste årene (Pörn, 1998):
Mennesket er Aand. Men hvad er Aand? Aand er Selvet.
Men hvad er Selvet? Selvet er et Forhold, der forholder sig til sig selv, eller
er det i Forholdet, at Forholdet forholder sig til sig selv; Selvet er ikke
Forholdet, men at Forholdet forholder sig til sig selv (SV, bind 15, s.73).
Hva er dette seg selv som man forholder seg til? Anti-Climacus oversetter
dette seg selv til ens gitte
tilværelse, det vil si det liv man har levd og de bestemte muligheter som denne
tilværelsen gir. Å bli seg selv vil
da si å overta seg selv, i betydning
det man allerede er, den tilværelse som er ens egen og som man er seg selv i forhold til. Oppgaven er å vokse
sammen med seg selv.
Det er to forhold som beskrives her. Først at
selvet er en relasjon, det vil si at selvet er et forhold. Det andre er at
selvet er en prosess, det vil si at selvet er et forhold som forholder seg til
seg selv. Selvet som en relasjon innebærer at mennesket består av en grunnleggende
uoppløselig og ureduserbar dobbelthet. Anti-Climacus skriver:
Mennesket er en Synthese af Uendelighed og
Endelighed, af det Timelige og det Evige, af Frihed og Nødvendighed, kort en
Synthese (SV, bind 15, s.73).
Selvet som en prosess innebærer at det pekes mot
noe som er innvendig og skjult for forholdet, og viser den sanne karakter av
det å "forholde sig til sig selv". Hva består dette innvendige og
skjulte av? Dette svarer han på noe senere i samme bok:
Selvet er dannet af Uendelighed og Endelighed. Men
denne Synthese er et Forhold, og et Forhold, der, om end deriveret, forholder
sig til sig selv, hvilket er Frihed. Selvet er Frihed. Men Frihed er det
Dialektiske i Bestemmelserne Mulighed og Nødvendighed (SV, bind 15, s.87).
Uttrykket "et Forhold, der forholder sig til
sig selv" er en beskrivelse av en hendelse, hvor forholdet velger å bli et
selv som er "der", men bare som en mulighet som må virkeliggjøres.
Når Anti-Climacus taler om at selvet skal bli seg selv, er spørsmålet hva dette
seg selv er som man skal bli. Det er prosessen (selvet er det å forholde seg)
som forklarer relasjonen (selvet er et selv-forhold). Fordringen er nettopp at
individet ved å forholde seg, seg
selv, skal vedkjenne seg, seg
selv. Samvittigheten viser tydelig at selvet forholder seg til seg selv
og samtidig mot seg selv. Det erfarer seg selv som den som allerede forholder
seg.
Rekonstruksjonen av hva selvet er, må gå i to
retninger samtidig, både som relasjon og prosess. Den radikale tolkningen i
begynnelsen av Sygdommen til Døden gjelder fortsatt, at selvet er et
selv-forhold, forstått som det at forholdet forholder seg til seg selv. Men
samtidig er selvforholdet bestemt. Et menneske er i selvforholdet bestemt av
seg selv, men også mot seg selv. Et menneske er et selv og mot seg selv på
samme tid.
Hvis prosessen (at selvet er det at
"Forholdet forholder sig til sig selv") isoleres, blir resultatet at
mennesket kun er hva det er, gjennom hva det gjør. Selvforholdet er på en
grunnleggende måte selv-erfaring. I det å forholde seg til seg selv ligger
passivitet (at man selv lider under forholdet) og en bestemthet (at man selv er
bestemt igjennom og på tross av måten man forholder seg på). Dette forhold
gjennom aktivitet og passivitet, mellom "gjøren og liden", er hva en
teori om subjektivitet skal befeste.
Det å si at fortvilelse er en sykdom til døden,
høres unektelig svært destruktivt ut, men fortvilelse skal ikke forstås som en
forstyrrelse som skal fjernes eller forebygges mot. Med utgangspunkt i en
åndelig utvikling er det tvert imot noe sunt og livgivende ved det. Selv om det
er negativt, så er fortvilelse i det minste et tegn på at vedkommende har en
forbindelse med de krav som stilles for en åndelig utvikling. Anti-Climacus
skriver til og med at fortvilelse er den eneste veien til sannhet og befrielse.
Dette ser ut til å bety at all menneskelig utvikling må skje gjennom ulike
stadier av sykdommen. Den eneste måten man kan bli kvitt sykdommen på, er ved å
gå gjennom den.
Anti-Climacus skriver i forlengelsen av hva selvet
og fortvilelse er (SV, bind 15, s.73) at fortvilelsens radikale helbredelse er
funnet "gjennomsiktig" i den kraft som opprinnelig skapte den.
Gjennomsiktig betyr her å være i full bevissthet om seg selv, som er målet for
den åndelige utvikling. Dette betyr at helbredelsen ikke er tilgjengelig for
den enkelte, før man innser at enhver benektelse av ens avhengighet til Gud er
en handling i åpenbar motstand. Bare da vil alternativet, åpen bekjennelse av
avhengighet, være mulig.
Min enkle teologiske refleksjon over dette er at
Gud ble menneske gjennom inkarnasjonen (Kristus). Å se den andres ansikt, er å
forholde seg til Gud. Det er slik jeg leser:
Den som tar imot et sådant lite barn for mitt navns skyld, han tar imot
mig; og den som tar imot mig, han tar ikke imot mig, men imot ham som sendte
mig (Markus 9,37).
Det lille barnet det her tales om, handler ikke
bare om spebarnet som døpes i menigheten. Teksten handler også om et
disippelkall, som jeg forstår som et kall til omsorg (i lys av det å tjene den
menneskelige frihet), som ikke er for de store men for de små:
…Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i
him-melens rike (Matteus 18, 3).
Å se den andres ansikt krever at man må vende seg
helt om. Dette finner jeg i over-ensstemmelse med hva Platon legger i
dannelsens innerste vesen. Heidegger sier i Platons sannhetslære:
Paideia (dannelse) betyr å vende hele mennesket helt
om. Det innebærer å fjerne mennesket fra området hvor det først møter det
utildekkede, og overføre det gjennom en tilvenningsperiode, til en annen verden
hvor Væren kommer til syne. Denne forflytningen er mulig alene, på grunn av det
faktum at alt som til nå har vært tydelig for mennesket, samt måten det er
gjort tydelig på, blir forvandlet. Det som til enhver tid har vært utildekket
for mennesket, samt utildekkethetens egenart må bli forvandlet (2000, s.49).
Anti-Climacus tar utgangspunkt i at veien til
dette vendepunktet i sitt vesen må gå gjennom fortvilelsen. Johannes Climacus
tar i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift (SV, bind 9 og 10)
utgangs-punkt i avgjørelsens betydning: "Problemet netop ligger i Afgjørelsen"
(SV, bind 9, s.23). Men forholdet er mer komplisert enn dette. Ikke bare
fremhever Johannes Climacus lidenskapen i avgjørelsen, men han deler også
grunnproblemene som Anti-Climacus trekker frem vedrørende fortvilelsens
betyd-ning. Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift er en bok om
subjektivitet som et pro-blem, og dette problemet består i at subjektivitet
skal bli det som det er, subjekt.
Omvendt dukker problemet om subjektivitet opp hos
Anti-Climacus i Sygdommen til Døden, i form av spørsmålet om hva som
påvirker utenfra og hva som kommer inn-enfra. Hva skjer med et menneske og hva
gjør det? Hvorvidt er det lidende og hvorvidt er det handlende? At Sygdommen
til Døden dreier seg om subjektivitetens problem, viser seg videre i at
analysen av fortvilelse som omdreiningspunkt, ligger mellom bevissthet og
vilje.
Det første skrittet mot å bli seg selv finner jeg
hos Johannes Climacus, som spør i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift
hvordan subjektiviteten må være, for at problemet med dens utildekkethet
(sannhet) skal kunne vise seg for den. Han betoner at subjektiviteten i seg
selv er selve problemet:
Saasnart man tager Subjektiviteten bort, og af Subjektiviteten
Lidenskab, og af Lidenskab den uendelige Interesse, saa er der overhovedet slet
ingen Af-gjørelse, verken i dette eller i noget andet Problem. Al Afgjørelse,
al væsentlig Afgjørelse ligger i Subjektiviteten (SV, bind 9, s.32).
Han fremhever subjektiviteten her som et problem.
Subjektivitet er ikke et uproblematisk utgangspunkt, og i en viss forstand er
det også hele problemet. Problemet består i dette å bli subjektiv. Subjektivitet
er ikke en posisjon som et individ kan innta, men et problem som det allerede
er. Subjektivitet er ikke en mulighet utenfor oss som vi kan velge, men er det
vi allerede selv er. Det første skrittet Johannes Climacus tar, er å behandle
subjektivitet som et problem.
Det andre skrittet finner jeg i den negative
ansatsen i Sygdommen til Døden, hvor Anti-Climacus begynner med å
bestemme hva selvet er, for så umiddelbart etter å tale om fortvilelse som et
misforhold i selvet. Spørsmålet om selvet går direkte til temaet om
fortvilelse. I stedet for å direkte avdekke hva det vil si å bli seg selv,
trekker Anti-Climacus frem ulike former for fortvilelse:
Fortvivlelse er en Sygdom i Aanden, i Selvet, og
kan saaledes være et Tredobbelt: fortvivlet ikke at være sig bevidst at have et
Selv (uegentlig Fortvivlelse); fortvivlet ikke at ville være sig selv;
fortvivlet at ville være sig selv (SV, bind 15, s.73).
Hva betyr denne negative fremgangsmåte? Det er en
forbindelse mellom det å bli seg selv og det ikke å bli seg selv. Den normative
bestemmelsen (å bli seg selv) går gjennom det negative (fortvilelsen, det ikke
å være seg selv), i den dobbelte forstand at den normative bestemmelsen (å bli
seg selv for å være seg selv) dels forutsetter og dels svarer til den negative
mulighet (ikke å være seg selv). Fordringen om å bli seg selv forutsetter at et
menneske kan tape seg selv. Og den enkelte blir seg selv først ved å bli fri
fra fortvilelsen. Den negative fremgangsmåten er ikke en overflødig omvei, men
den normative bestemmelse. Å bli seg selv, er å (gjen)vinne seg selv, men for å
vinne seg selv må et menneske tape seg selv.
Det tredje skritt på veien for å bli seg selv
finner jeg også i ansatsen til Sygdommen til Døden, men fører problemet
videre, fordi det utdyper den negative omvei. Arne Grøn skriver i sin
doktorgradsavhandling, Subjektivitet og Negativitet - Kierkegaard
(1997), at dette består i å ta utgangspunkt i en kritikk av
idealforestillinger. Den normative bestemmelse av selvet må gå gjennom en
normativitetskritikk. Her understrekes det at fra Anti-Climacus sin ansats er
det ikke mulig å snakke om det sanne selv. Problemet med normativ identitet
består i det merkelige forhold at det er snakk om en identitet som har mulighet
i seg til ikke å være tilstede. Det å ikke være seg selv er et misforhold, en
mangel på overensstemmelse med seg selv. Ansatsen til Anti-Climacus er
imidlertid enda mer radikal. Hans negative fremgangsmåte er begrunnet i at den
normative bestemmelse av selvet ikke kan gjøres gjeldende direkte, fordi
problemet er nettopp selvforholdet. Fordringen om å bli seg selv har den
enkelte ikke bare foran seg, men den griper også tilbake i det som allerede er
og i det forhold som det allerede står i til seg selv. Problemet er ikke bare å
realisere en ideal fordring.
Anti-Climacus skriver i Sygdommen til Døden
at problemet begynner allerede med at man vil være en annen enn den man er. Med
andre ord, problemet er de ideal-forestillinger et menneske setter for seg
selv. De kan brukes som forestillinger til ikke å vedkjenne seg selv. Med
idealforestillinger vil individet ha seg selv til å være en annen enn det er.
Idealforestillingene kan altså lede bort fra det som er oppgaven, nemlig å bli
seg selv.
Når Anti-Climacus snakker om fortvilelse som et
misforhold i selvforholdet, er det nærliggende å tolke det slik at det man er,
ikke svarer til de forestillinger man selv har om hva man skulle være. Men
Anti-Climacus lokaliserer problemet enda lenger tilbake, i det som individet
vil ha seg selv til å være. Fortvilelsens misforhold etableres også ved de
idealforestillinger som et menneske gjør seg. Problemet er ikke at vi mangler
idealforestillinger om hva vi skal være, men at vi vil ha oss selv til å være
noe annet enn vi er. Spørsmålet bak den kritiske ansatsen til Anti-Climacus er
nesten som å lese Nietzsche. James Kellenberg sier i sin bok Kierkegaard and
Nietzsche:
For at Overmennesket skal kunne komme frem, for at
hans visjoner skal kunne bli forstått, for at
mennesker skal kunne bli bevisste skapere av egne verdier og meninger,
mente han (Nietzsche) at Gud måtte dø, selv på det dypeste psykologiske nivå
(1997, s.79, min oversettelse)
Anti-Climacus skriver at vi ikke uten videre kan
gjøre gjeldende en normativ bestemmelse for menneskelig subjektivitet. Det må
skje indirekte, ikke bare gjennom fortvilelsens negativitet, men også gjennom
det problem som ligger i det å sette seg et ideal. Kort sagt, den normative bestemmelse
må gjennom en kritikk av idealene. Formulert subjektteoretisk, må et menneskes
idealforestillinger om seg selv bli brutt for at det kan bli seg selv. Selv
om Anti-Climacus har et kritisk blikk for idealforestillingene, fastholder han
likevel den normative bestemmelse for det å være menneske. Den bestemmelse som Sygdommen
til Døden åpner med, viser seg å være normativ: mennesket er ånd og som ånd
selv. Et menneske skal bli seg selv, fordi det kun er et selv ved å bli seg
selv. Anti-Climacus gjør tydelig en normativ målestokk gjeldende i
fortvilelsesanalysen, nemlig åndsbestemmelsen. Men det er samtidig en
bestemmelse av hva et menneske er som menneske.
Det som gjør ansatsen bemerkelsesverdig, er at
den normative bestemmelse bøyes tilbake til det et menneske allerede er. At
selvets oppgave er å bli seg selv, betyr at det skal bli konkret eller vokse
sammen med seg selv. Men det vil si at det skal bli som det allerede er. Et
menneske blir kun seg selv ved at dets selvbestemmelse blir brutt. Å bli seg
selv er i denne forstand å komme til seg selv. Et menneske er et selv i den
forstand at det allerede forholder seg til seg selv. Dette er et synspunkt som
får avgjørende betydning i analysen av fortvilelsen. Et menneske når kun seg
selv ved å gå veien, som viser seg ikke bare å være en omvei, men en negativ
omvei. Den negative fremgangsmåten inneholder den tese at subjektiviteten kun
kan forståes ad den negative omvei. Den metodiske negativismen henger her
sammen med subjektivitetsteorien.
Sygdommen til Døden har to overordnede trekk som forholder seg til
hverandre. Det er en avhandling om selvet og det er en avhandling om
fortvilelse. Begge trekk holdes sammen med: "for å naae Sandheden maa man
igjennem enhver Negativitet" (SV, bind 15, s.100). Selvets oppgave er å
bli seg selv, men det å bli seg selv gjøres kun ved å gå gjennom det negative
ved ikke å være seg selv. Når Anti-Climacus skal utfolde hva det vil si å være
et selv, går han negativt frem ved å analysere former for ikke å være seg selv.
Bak den negative fremgangsmåten ligger bokens tese som skiller mellom
forskjellige betydninger av negativitet i ikke å være seg selv.
Anti-Climacus sier i Sygdommen til Døden
at "Fortvivlelse er en Sygdom i Aanden, i Selvet" (SV, bind 15,
s.73). Fortvilelse er med andre ord en sykdom eller et misforhold i
selvforholdet. Spørsmålet er hva som kjennetegner et selvforhold som er et
misforhold. "Fortvivlelsens Misforhold er ikke et simpelt Misforhold men
et Misforhold i et Forhold, der forholder sig til sig selv" (SV, bind 15,
s.74). Når et menneske er fortvilet, forholder det seg til noe som det selv
står i misforhold til.
Fortvilelse er ikke noe som bare hender et
menneske. Fortvilelsens misforhold er noe man pådrar seg, det vil si at et
menneske selv gjør noe når det fortviler, idet man selv fortviler. De to
betydningene bringes sammen i en nøkkelformulering i Sygdommen til Døden,fortvilelse
er å ha tapt seg selv: "Den største Fare, den at tabe sig selv, kan i
Verden gaae saa stille af som var det Ingenting" (SV, bind 15, s.90) og
"…han har tapt det Evige[1] og sig selv" (SV, bind 15, s.117). Michael
Theunissen sier at å fortvile over det evige betyr "å miste tiltro til det
som redder" (1991, s.133, min oversettelse). Å tillegge tapet evig
betydning, vil nettopp si å miste håpet eller motet, som nettopp er å forvile
over det evige. Når man fortviler så gjør man noe, nemlig å oppgi håpet og man
gjør det mot seg selv.
Tanken til Anti-Climacus om selvbestemthet
inneholder en dobbelthet. Man er allerede et bestemt selv og dermed bestemt av
seg selv, men samtidig er fordringen at man skal ta dette på seg. Denne
dobbelte karakter er konstituerende for samvittigheten. For samvittighet er å
være bestemt av seg selv, men inneholder samtidig en fordring om å la seg selv
være bestemt av seg selv. Samvittighet er et menneskes viten om seg selv. Det
er imidlertid ikke en hvilken som helst viten, men den bevissthet om seg selv
som et menneske ikke kan komme bak. Samvittigheten betyr at man ikke kan unnvike
den viten om seg selv som man allerede har. Samvittigheten kan sove, idet et
menneske søker å overdøve dens stemme. Det vil si at det forsøker å høre noe
annet enn det samvittigheten sier. Den kan også ytre seg gjennom angst, uro og
rastløshet. I forordet til boken Dømmer Selv! [2] gjør Kierkegaard et frontalangrep mot kirken og
dens ledende menn. Her skriver han: "Thi hvad er det at være og at ville
være den Enkelte? Det er at have og at ville have Samvittighet" (SV, bind
17, s.127).
Anti-Climacus
beskriver selvet som frihet. Frihet er det dialektiske i bestemmelsene,
mulighet og nødvendighet:
Jo mer
Bevidsthed jo mere Selv; jo mere Bevidsthed jo mere Villie, jo mere Villie jo mere Selv. Et Menneske, der slet ingen Villie har,
er intet Selv; men jo mere Villie han har, jo mere Selvbevidsthed har han ogsaa
(SV, bind 15, s.87).
Vigilius
Haufniensis skriver videre i Begrepet Angest at angst er "Frihedens
Vir-kelighed som Mulighed for Muligheden" (SV, bind 6, s.136), en frihet
som oppdager seg selv, altså frihetens egen angst. Men angst er samtidig
friheten som taper seg selv. Å tape seg selv er å tape friheten.
[1]
Vigilius Haufniensis skriver i Begrebet Angest: "Det Evige derimod
er det Nærværende" (SV, bind 6, s. 174).
[2] Boken er
skrevet av Kierkegaard mellom 1851-1852,
men utgitt først i 1876, 21 år etter hans død.
No comments:
Post a Comment