 |
| Hannah Arendt |
Sitter hjemme i Sandefjord. Det er siste dag i april. Jeg tenker på
Hannah Arendt og hennes kritikk av Kants handlingsforståelse. Mens Arendt har en radikal
handlingsforståelse, er Kant egentlig ikke opptatt av handling. Han er opptatt
av moral. Han har gode tanker om moral, men handlinger er det smått med. Arendt og Heidegger har begge skrevet om dette.
Arendt bruker Kant som en avsats
å ta utgangspunkt i, hun gjør en kritisk analyse og så et sprang ut i sin egen
handlingsforståelse. Hun sier at handling er et mål i seg selv. Ikke et middel
for å komme til et mål. Altså det motsatte av Kant. Sier at det viktige med
handlingene ikke et at de skal være gode, men at friheten er det viktige.
Handlinger uten frihet er ikke lenger handlinger. Sier byråkrati og administrasjon
ikke er handlingsorienterte. De handler ikke. Sterkt sagt! Det er litt av en
kritisk tanke. Derimot mener hun at politikk er handling. Politikk må ikke bli
byråkrati og administrasjon. Politikk må være fri, kun i frihet er politikk
handlende. Hun bygger sin handlingsforståelse på Heidegger, tatt i betraktning
hans politiske syn er dette underlig.
Det er interessant
å tenke seg sammenhengen med handlingsforståelsen til Kierkegaard. Hans
handlingsforståelse er blitt kalt radikal eksistensiell praksis. Hva skjer
dersom jeg ser disse i sammenheng? Eller leser Arendt i lys av Kierkegaard? Jeg
mener begge tar utgangspunkt i Aristoteles. Og begge kritisere Platons
sannhetslære. Dette gjør kanskje Heidegger klarest. Platon så på sannheten som
lyset, solen som står der og skinner så klart for dem som kommer ut av hulen.
Heidegger
forsøkte å vise at sannheten er det utildekkede og at sannheten ligger i bevegelsen.
Altså i handlingen. Kierkegaard mente at sannheten lå i subjektiviteten. Å bli
seg selv. Å ta ansvar for seg selv og sitt liv. Å gjøre det individuelle til
det almene. Særlig i Øieblikket gjør ham dette. Et politisk kampskrift. Han
sier i sine journaler at sannheten er hemmeligheten som de dødende tar med seg.
I et slikt perspektiv ser jeg at «Kunnskapens hemmeligheter» til John Lundstøl handler
om sannheten (kanskje veien og livet også). Litt av en bok. Er politikk slik Lundstøl beskriver det, poiesis, techne eller praxis. Det kan være alle tre, men
jeg tror Lundstøl mener at politikk er praxis.
Arendt går
så langt i boken «Vold i vår tid» til å si at det ikke er onde handlinger som
er problemet i dag. Det motsatte av gode handlinger er ikke onde handlinger,
men likegyldighet. I likegyldigheten er det det samme hva man velger eller om
man lar være å velge. Her ligger en kritikk av Sartre, som i eksempelet med den
unge mannen i «Eksistensialisme er humanisme» står overfor et valg mellom tre
alternativer. Han kan velge å bli hos sin syke mor, dra ut i krig mot
nazistene, eller la være å velge (som Sartre mener også er et valg). Det siste
er jeg ikke enig i. Sartre kaller dette et
radikalt fritt valg. Men valget er likegyldig. Dette blir feil. Valget er ikke
likegyldig. Den enkelte må tilstrebe seg mot å velge det rette. Hva det rette
er må den enkelte selv finne ut av gjennom refleksjon, som kommer forut for
handlingen. Sartre og Kierkegaard står langt fra hverandre. Sartres tanker er
farlige fordi de preges av likegyldighet. Men det virker klargjørende å ha
funnet en tenker å sette Kierkegaard opp mot. Sartre er lesbart, jeg kan ta
stilling til det. Kant er derimot vanskelig synes jeg. Han gjør ting vanskelig. Som om
han gjør det med vilje. En sannhet blir ikke mer sant ved å gjøre det
vanskelig. Kant gjør spørsmålet «Hva skal jeg gjøre?» til et moralsk spørsmål.
Arendt skriver om dette også. Sartre gjør ikke det engang. Han er verken opptatt av
moral eller etikk synes jeg. Kierkegaard gjør spørsmålet til et etisk spørsmål.
Han gjør etikk til handling. Kanskje man kan si at etikk er setningens verb
(gjøre) ikke setningens objekt (hva). Dette mener jeg Arendt er enig i. Av den
grunn er handling et mål i seg selv og ikke et middel for å oppnå et mål (hva).
Kaare T. Pettersen
No comments:
Post a Comment