Frihetens pedagogikk

Frihetens pedagogikk til Paulo Freire utkom i 1998 og blir av mange vurdert til å være hans viktigste bok etter De undertryktes pedagogikk. Boken baserer seg på behovet i verden for å lære seg en ny og mer kommunikativ måte å kontruere utdanningsteori på. Freire utfordrer leserne til å strekke seg etter ubrukte muligheter. Han utforsker i boken både etikk og demokrati, og beskriver hvordan disse kan utløse løsninger for de som lenge har vært utnyttede, krenket og truet til taushet. Han flagger her en "Ideologi om Frihet" i en verden preget av en form for globalisering som har anser som en trussel, og som preges av en mediaverden som driver med en skjult manipulering. Under overflaten i boken er det likevel en sterk understrøm, som i alle hans bøker, om lidenskap, kjærlighet og omsorg.

Allerede i første kapittel slår han an tonen. Her hevder han at det finnes ikke undervisning uten læring. Dersom studentene ikke lærer, er det undervisningen som det er noe feil med, ikke studentene. Lærere har en metodisk stahet mot å undervise på den måten de er trygge på, ikke på den måten som gir studentene mest læring. Enhver lærer må begynne der studenten er ikke der hvor han/hun selv befinner seg. Han sier at det å være lærer i så måte er fullt med risiko da læreren må akseptere det som er nytt og samtidig avvise det som virker diskriminerende og ekskluderende. Undervisningens mål må være å bygge opp en kritisk refleksjon om praksis hos studentene.

Deretter slår han fast i andre kapittel at undervisning handler ikke om overføring av kunnskap. Undervisningen er en dannelsesprosess hvor kjernen er nødt til å være en anerkjennelse av en berettiget respekt for studentens selvstendighet (autonomi). Læreren må ha fokus på det som er uferdig hos studenten og at de er underveis. Utdanningssystemet må ha en ydmykhet og toleranse for at studentene fører en kamp for en rett til utdanning (dvs til læring). Læreren må i sin undervisning ikke fokusere på å overføre boklig kunnskap, men på å utvikle studentenes avne til å oppfatte virkeligheten. Dette må gjøres, sier Freire gjennom glede og håp, og med en overbevisning om at endring alltid er mulig. Det viktigste en lærer kan gjøre i undervisningen er å vekke studentenes nysgjerrighet. En lærer kan egentlig ikke lære en student noe som helst, bare legge forholdene til rette for at studenten selv blir nysgjerrig og utvikler en evne til å oppfatte virkeligheten (dvs lærer noe om virkeligheten).

Freire er i kapittel tre opptatt av at undervisning er ikke noe metafysisk hokus pokus, men en helt vanlig menneskelig handling som preges av generøsitet fra læreren. Dette krever av læreren å kunne lytte til hvor studentene er og ha en åpenhet til dialog samtidig som man viser kjærlig omsorg for studentene.

Utdanningens dannelse blir vitenskapelig når studentene (be-)griper koblingen mellom teori og praksis gjennom en prosess hvor antagelsen er at individet på alle måter er uferdig. Vi er alle underveis. Undervisningen skal være objektiv, men Freire hevder at all objektivitet inneholder et element av subjektivitet. Undervisningen må derfor være dialektisk, med en vekselvirkning mellom det objektive og de subjektive.

Et mer menneskelig samfunn, som Freire er stadig opptatt av, handler ikke bare om å ha en jobb, nok mat på bordet, og en forsvarlig bolig. Det må også inneholde en kulturell frihet, en mulighet for individet for å kunne velge egne verdier og handlingsregler som strider mot vanlige sosiale normer, kreve deltagelse i det politiske og det sivile samfunnet, kunne kreve full deltagelse av alle borgere i alle deler av samfunnet gjennom alle faser av livet. Alle borgere i et samfunn må utdannes til å bli nysgjerrige slik at det ikke bare spør "hvorfor" men også "hva" spørsmål. Grunnsteinen i hele utdanningsprosessen er denne nysgjerrigheten. En student som har nådd dette målet er klar til å forlange makt, som tross alt, avslutter Freire i boken, er målet for enhver frihetens pedagogikk.

Kilde: Freire, Paulo. 1998. Pedagogy of Freedom. Ethics, Democracy, and Civic Freedom. London: Rowman & Littlefield