Å oppdage seg selv som skyldig

En refleksjon over det å oppdage seg selv som skyldig

Den danske filosofen Søren Kierkegaard har sagt at den eneste måten man kan oppdage seg selv på er gjennom sin egen fortvilelse. Det er denne ”negative” fremgangsmåten jeg benytter i min refleksjon[1] over det å oppdage seg selv som skyldig. Her reflekterer jeg over hva seksuelle overgripere har lært meg om skyld i en eksistensfilosofisk ramme. Refleksjonen bygger blant annet på en gjennomgang av en overgripers dagbok, skrevet fra første dag han ble anklaget for sin forbrytelse og til han fikk sin dom. Hva kan en overgriper lære meg om skyld? Hva har i så fall dette å gjøre med min egen selvforståelse?

Hvor finner man seg selv?

Søren Kierkegaards verk Sygdommen til Døden (1849/1963) anses av enkelte å være et av hans mest modne verk, et mesterverk og hovedverk for hele hans forfatterskap (Come, 1995, Kingo, 1995, og Krimmse, 1990). Kierkegaard har selv skrevet at han mener bokens innhold er meget verdifull (1967)[2]. Boken handler om fortvilelse, forstått som det å ikke være seg selv eller ikke å ville være seg selv. Det hele begynner med at bokens forfatter, Anti-Climacus (en av Kierkegaards mange pseudonyme forfattere)  spør hva selvet er.

Mennesket er Aand. Men hvad er Aand? Aand er Selvet. Men hvad er Selvet? Selvet er et Forhold, der forholder sig til sig selv, eller er det i Forholdet, at Forholdet forholder sig til sig selv; Selvet er ikke Forholdet, men at Forholdet forholder sig til sig selv (1849/1963, SV, bind 15, s.73).

Hva er dette seg selv som man forholder seg til? Anti-Climacus oversetter dette seg selv til ens gitte tilværelse, det vil si det liv man har levd og de bestemte muligheter som denne tilværelsen gir. Å bli seg selv vil da si å overta seg selv, i betydning det man allerede er, den tilværelse som er ens egen og som man er seg selv i forhold til. Oppgaven er å vokse sammen med seg selv.

Det er to forhold som beskrives her. Først at selvet er en relasjon, det vil si at selvet er et forhold. Det andre er at selvet er en prosess, det vil si at selvet er et forhold som forholder seg til seg selv. Selvet som en relasjon innebærer at mennesket består av en grunnleggende uoppløselig og ureduserbar dobbelthet.

Uttrykket "et Forhold, der forholder sig til sig selv" er en beskrivelse av en hendelse, hvor forholdet velger å bli et selv som er "der", men bare som en mulighet som må virkeliggjøres. Når Anti-Climacus taler om at selvet skal bli seg selv, er spørsmålet hva dette seg selv er som man skal bli. Det er prosessen (selvet er det å forholde seg) som forklarer relasjonen (selvet er et selv-forhold). Fordringen er nettopp at individet ved å forholde seg, seg selv, skal vedkjenne seg, seg selv. Samvittigheten viser tydelig at selvet forholder seg til seg selv og samtidig mot seg selv. Det erfarer seg selv som den som allerede forholder seg.

Ethvert menneske er "bestemt til at blive sig selv" (1849/1967, SV, bind 15, s.91). Hvis det skal bli seg selv, er det kun ved å smelte sammen med det som det allerede er. Sykdommen til Døden handler om fortvilelse. Det er i fortvilelsen at man finner seg selv. Hva er forbindelsen mellom spørsmål og tema? Når spørsmålet om hvor man finner seg selv skal besvares, går Anti-Climacus negativt frem ved å snakke om fortvilelse, det å ikke være seg selv. Selvet bestemmes her ikke bare som en relasjon men i høyeste grad som en prosess. Selvet er selvforholdet, ikke det å forholde seg til seg selv, men at forholdet forholder seg til seg selv. Dette kan i første omgang virke flytende, men forklaringen er egentlig meget konkret. Anti-Climacus sier nemlig at oppgaven er å smelte sammen med seg selv:

Men at vorde[3] sig selv er at vorde concret. Men at vorde concret er verken at blive endelig eller at blive uendelig, thi det der skal vorde concret er jo Synthese (1849/1967, SV, bind 15, s.87-88).

Å samtale med overgripere

Når jeg ser tilbake på min praksis som sosialarbeider, vil jeg hevde at de vanskeligste samtaler jeg har hatt, har vært overfor mennesker som har begått seksuelle overgrep. Det har dreid seg om alt fra beføling til voldtekt og drap. I et tilfelle drepte mannen sitt offer etter først å ha voldtatt henne. Hun skulle snart ha fylt 80 år. I et annet tilfelle handlet det om en mann som hadde voldtatt 16 ungdommer, like mange gutter som jenter. Han kjente dem alle fra før og ingen våget å anmelde ham. At han til slutt ble tatt av politiet, mente han bare var en ren tilfeldighet. Jeg husker også en annen mann som var besatt av tanken på å beføle spebarn, og som hadde realisert fantasiene mange ganger som barnevakt for familie og venner. En kvinne hadde seksuell omgang med sin mindreårige bror, mens mannen hennes så på. I alt dreier det seg om 35 personer jeg har hatt samtaler med, om det å begå seksuelle overgrep, fem av disse var kvinner. De fleste av disse møtte jeg da jeg arbeidet som co-terapeut for en gruppe overgripere i årene 1992 - 1996.

Det disse personene fortalte meg, satte meg ofte i en sjokklignende tilstand. Ikke i min villeste fantasi kunne jeg ha forestilt meg hva disse menneskene hadde gjort. Møtet med denne virkeligheten var rett og slett som å stå foran et stup. Hvordan skulle jeg kunne kommunisere med slike mennesker? Å lytte til deres historier fylte meg med både sinne og smerte. Jeg kunne da umulig ha noe til felles med "disse forbryterne" som utførte så groteske handlinger. I enkelte land i verden ville noen av dem sannsynligvis fått dødsstraff for ugjerningene. Her skulle jeg forsøke å hjelpe dem via samtale. I en slik sammenheng vil påstanden om at klienten kan være læremester nesten virke som en provokasjon. Hva i all verden kan en seksualovergriper lære meg? Og enda mindre sannsynlig er det at "et slikt menneske" skulle kunne lære meg noe om meg selv.

Et fellestrekk ved alle overgriperne jeg hadde samtale med var at de hadde erkjent sin ugjerning. Ikke alle overgripere gjør det, men det var en forutsetning for å begynne i samtalegruppen. Så selv om de hadde utført forskjellige handlinger, hadde de det til felles at de i hvert fall erkjente at de hadde gjort noe fryktelig galt. Denne erkjennelsen var en begynnelse. Ikke alle var anmeldt for sine handlinger og noen var blitt anmeldt, men saken var foreldet og kunne ikke behandles i retten. De fleste var imidlertid blitt anmeldt og ventet på sin dom. Noen holdt på med å sone sin dom og andre var ferdig med soningen. De var altså i forskjellige faser, noe som var en stor fordel i gruppesamtalene.

Et annet fellestrekk ved dem alle var at de ikke bare var skyldige i det de gjorde, men de opplevde skyldfølelse. De erkjente at deres handlinger hadde gjort dem skyldige. De hadde oppdaget seg selv som skyldige. Det er dette jeg vil reflektere videre over i dette kapitlet, skyld. Selv om jeg ikke hadde utført slike handlinger som mine klienter, så kunne jeg også føle skyld. Skyld ble en slags rammebetingelse mellom oss, som skapte en felles forståelse og gjorde samtalene mulig. Samtalene handlet om å oppdage seg selv som skyldig og det å oppdage det den franske filosofen Emmanuel Levinas kaller "den Annens ansikt" (1993 og 1998). Den norske professoren i etikk Paul Leer-Salvesen sier:

Når gjerningsmannen har skyldfølelse for å ha krenket sitt offer, tolker jeg dette som en i egentlig forstand livsviktig reaksjon: Han har sett den andres ansikt. Skyldfølelsen er hans svar på at han har såret dette ansiktet (1998, s.88).

En overgripers dagbok

La meg fortsette min refleksjon om skyld ved å gjenfortelle et møte med en av overgriperne, et av ansiktene jeg møtte. Han var i femti-årsalderen, gift og hadde tre barn. Økonomien var bra, han hadde eget hus, jobbet som fritidsleder, var aktiv lokalpolitiker og var i mange år en ivrig speiderleder. Det var som speiderleder han begikk sine overgrep overfor to mindreårige gutter. Nesten ti år etter at overgrepene sluttet, ble han anmeldt av guttene som nå var voksne og hadde betydelige skader fra overgrepene.

Han ble konfrontert med anmeldelsen hos politiet og innrømmet straks forholdene. En tid senere ble han funnet skyldig i å ha begått flere hundre overgrep mot disse to guttene, og ble dømt til to års ubetinget fengsel av retten. Allerede under det første avhøret ble han anbefalt av en årvåken politietterforsker å skrive dagbok og ble videre anbefalt å ta kontakt med samtalegruppen for overgripere. Dette gjorde han. Innholdet fra samtalegruppen verken vil eller kan jeg referere videre, men denne overgriperen har gitt meg sin dagbok i håp om at jeg kan bruke hans historie til noe positivt. Han har gitt meg tillatelse til å benytte dagboken i min avhandling.

Den amerikanske sosiologen Anthony Giddens sier i boken Modernitet och självidentitet at det å skrive dagbok kan være en viktig modningsprosess i det å skape en selvforståelse. Dagboken er et redskap hvor man kan utvikle en forestilt eller virkelig selvbiografi, og er til hjelp for å kunne rette blikket fremover. Et viktig kjennetegn ved dagboken er at den er personlig og man skal skrive den for seg selv, som en åpen samtale med seg selv. "Dagboken ska man bara skriva för sig själv…aldrig i syfte att den ska visas för någon annan" (1997, s.91). På grunn av dette og at innholdet er svært personlig, vil jeg ikke gjengi teksten i dagboken ordrett her, men i stedet bruker jeg hans tekst som grunnlag i en mer generell beskrivelse.[4]

Dagboken er skrevet fra første dag etter anmeldelsen og frem til at dommen falt i forhørsretten, femten måneder senere. Den er nedtegnet på mange løse ark, og gjenspeiler i seg selv noe av kaoset og fortvilelsen han befant seg i. Jeg har samlet og systematisert alle arkene i kronologisk rekkefølge. Innholdet er anonymisert og renskrevet. I den videre fremstilling vil jeg trekke frem noen refleksjoner om det å oppdage seg selv som skyldig.

Han skriver like etter siktelsen at beskjeden kom som et sjokk og at kroppen føltes som i oppløsning. Han kjenner redsel, tomhet, oppgitthet, men samtidig lettelse. Han velger å fortelle om anmeldelsen til sin ektefelle og hun bestemmer seg for å støtte sin mann. Det at denne relasjonen til familien ble opprettholdt, mener han etterhvert er den viktigste grunnen til at han ikke tok sitt eget liv. Dagen etterpå kom kvalmen, stikking i brystet, rastløshet, følelse av å være skitten og følelse av å ha en smittsom sykdom som alle vender seg bort fra. Han permitteres fra jobben på ubestemt tid. Dagene som følger preges av fortsatt smerter i kroppen, kvalme, tomhet og selvmordstanker. Etter fem dager skriver han at han gråter fordi han forstår at han er skyldig. Han opplever sorg.

Paul Leer-Salvesen sier at "Sorgens smerte er også en nødvendig smerte. Sorgens

smerte skal bringe nytt liv, bringe den sørgende fra død til liv igjen"[5] (1998, s.93). Og han mener at det samme gjelder for skylden. Skyldfølelsen får sin innerste mening fra håpet om at det finnes en frihet i fremtiden. Men fremtiden virker foreløpig veldig langt unna i dagboken. Han orker ikke gå ut dagen etterpå, han er fortsatt kvalm og har lyst til å skrike høyt. Han skriver om fortvilelse, følelse av innestengthet, får svettetokter og har pustebesvær. Han plages av tanker om at det han har gjort er utilgivelig, og spør seg selv gjentatte ganger om det finnes tilgivelse.  Paul Leer-Salvesen sier at denne troen på tilgivelse er viktig, fordi:

Det er troen på tilgivelsens mulighet som gir rett til overhodet å tale om skyld. Slik må det også være med skyldfølelsen: Berettigelsen til å ta den alvorlig, til endatil å regne den som en moralsk ressurs, springer ut av en tro på at også de mellommenneskelige forhold kan gi mulighet for forsoning og frigjøring (1998, s.93)

Etter en måned begynner han å drømme om fisketurer han var med på da han var barn. Drømmene gjør ham ytterligere kvalm, gir ham voldsom hodepine og han føler seg utslitt. Han tenker mye på havet og at han holdt på å drukne som barn. Dagene går med de samme fysiske og psykiske smertene.

To måneder etter siktelsen får han et nytt sjokk. Han husker plustelig overgrep han selv var utsatt for som barn. I perioden ni- til tolv-årsalderen dro han ofte på fisketurer med en eldre mann som bodde ved siden av hans hjemsted. Det denne mannen gjorde med ham, husker han som ved et lynnedslag. Det er som å ha vært i et mørkt rom og at rullgardinen trekkes opp med eksplosiv fart, slik at øynene gjør vondt på grunn av den blendende solen. Han husker alt sammen. Han husker å ha vært bundet, mishandlet og voldtatt, og klarer å skrive flere sider fra minner som strømmer på. Overgrepene slutter etter tre til fire år, etter at han hoppet i sjøen på en av båtturene, for å ta sitt eget liv. Han orket ikke flere overgrep. Hans overgriper fikk imidlertid tak i håret hans mens han var på vei ned og fikk dratt han opp. Da var han tolv år gammel. Overgrepene sluttet og minnene var borte i førti år. ­

Han merker at brikkene begynner å falle på plass fordi han klarer å huske. Han forteller kona om overgrepene som han selv har vært utsatt for, og de gråter sammen. Hun sier at hun hadde en anelse om at noe slikt hadde skjedd og var ikke overrasket. Nå har han noen å sørge sammen med.

I året som følger skriver han om et tett familieliv, tiltross for at alt rundt dem raser sammen. Han mister jobben og må oppsøke sosialkontoret. Han ekskluderes både fra sitt politiske parti, fotballtrenerjobben og sivilforsvaret, selv om han ennå ikke er dømt for det han har gjort av retten. Hele året fortsetter tankene om selvmord. Han orker ikke isolasjonen han tvinges inn i. Han tenker mye på guttene han begikk overgrep mot og lidelsene han har påført dem. Nå erkjenner han at de aldri vil kunne tilgi ham, like lite som han klarer å tilgi sin egen overgriper. Den eneste tilgivelsen han har håp om å få er fra Gud, og dette ber han ofte om. Han skriver også til en rekke menigheter og ber om forbønn og om tilgivelse. Ingen sender noe svar tilbake. Han ønsker hele tiden å gi opp, men det viser seg å være kona som holder han oppe og familien samlet. Hun sier stadig at de skal komme gjennom dette sammen, og at de sammen skal klare både dommen og fengslingstiden. Han forstår ikke hvordan hun makter å stå i situasjonen sammen med ham over så lang tid. Dette gir ham styrke og mot til å fortsette å leve. Men han bekymrer seg for sin kone fordi hun ikke har noen å snakke med om hvordan hun har det. Hennes omsorg er den eneste lysningen i tilværelsen hans denne tiden og sannsynligvis har dette reddet hans liv. Han begynner å føle seg skyldig også overfor sin kone.

Eksistensiell skyld

Overgriperen, som jeg innledningsvis behandlet som et tilfelle eller en sak og omtalte som blant annet den slag menneske, er kommet meg så nær at jeg ser hans ansikt. Nå sitter jeg igjen med en lukket dagbok, og merker at jeg har lært mer om hva skyld er. Det han har fortalt om skyld, gjør det mulig for meg å reflektere over min egen skyld. Min skyld er ikke knyttet til en bestemt handling som hos min klient, men er knyttet rett og slett til det at jeg lever et menneskeliv. Den tyske filosofen Martin Heidegger kaller denne form for skyld for eksistensiell skyld og skriver om dette blant annet i sitt hovedverk Sein und Zeit. Her nevner han skyld, samvittighet og døden som fenomener som preger den menneskelige væremåte. Han skriver:

Alle ontologiske (det som utgjør det Værendes vesen) undersøkelser av slike fenomener som skyld, samvittighet og død må begynne med en tolkning av hva hverdagslivets 'Dasein'[6] (utlegninger om den menneskelige væremåte) sier om dem (1977, §58, s.372, min oversettelse).

Heidegger beskriver skyld som et fenomen som er felles for alle mennesker. Uansett hvor ulike vi ellers måtte være, vi er alle skyldige. Jeg har ovenfor gitt en beskrivelse av en tolkning av skyld fra hverdagslivet slik en overgriper ser det. Paul Leer-Salvesen har i sin doktorgradsavhandling om Menneske og Straff (1991) hatt samtaler med i alt tretten menn dømt for å ha begått drap, og fått deres hverdagsbeskrivelser av blant annet skyld. For alle disse er skyldspørsmålet vurdert av retten, som er den instans som vurderer om et menneske er skyldig eller ikke. At vedkommende har hatt en vanskelig barndom, selv vært utsatt for overgrep av andre personer eller samfunnet, kan noen ganger virke formildende på straffeut-målingen, men det forandrer ikke skyldspørsmålet. Paul Leer-Salvesen tar imidlertid skylden ut av rettssalen og snakker med de drapsdømte om dette fenomenet. Hans konklusjon er blant annet at skyld er et eksistensielt fenomen, som omfatter mange flere sider enn skyldspørsmålet som retten behandler. Skylden begynner før dommen og avsluttes ikke når dommen er ferdig sonet. De tretten som Paul Leer-Salvesen har hatt samtaler med, forteller på samme måte som overgriperen skriver i sin dagbok, om en utilgivelig skyld og om livslang skyld. De er opptatt av at spørsmål om anger og tilgivelse er vanskelige. Det er vanskelig både å tilgi seg selv og få tilgivelse fra andre. Skylden er der hele tiden, som en av de drapsdømte uttrykker det:

Det kan komme perioder da det blekner litt, men det ligger der hele tida. Den ligger der…ja…hver gang jeg ser et menneske og et menneske ser på meg, så ligger den der: Skyldfølelsen…Og fordi det ikke finnes noen forsoning og tilgivelse for den type forbrytelse jeg har gjort, så er broene brent ned både foran og bak meg. Det fengselet jeg sitter i her, det blir litt større når jeg kommer ut. Men det vil være der ennå. Jeg blir aldri ferdig (1991, s.70).

Martin Heidegger sier at skyld er noe mer enn en skade som lar seg reparere. Skyld er også noe mer enn en mangel som lar seg erstatte eller utligne. Skyld er noe vi er, og det heter: "Jeg er skyldig", det er en konstant og karakteriserende del av den menneskelige væremåte. Dette betyr at skyldig er noe vi alle rett og slett er ved å leve et menneskeliv. Vi møter skyld i vår samvittighet, og her møter vi kallet om å frigjøre eksistensmulighetene slik at vi kan leve et egentlig og godt liv. Dette er et kall til omsorg. Han skriver:

Ved å forstå dette kallet, er den menneskelige væremåte (Dasein) underlagt dens ytterste eksistensmulighet. Det har valgt seg selv (1977, §58, s.381-382, min oversettelse).

Det å oppdage seg selv som skyldig, er å velge seg selv, og det innebærer altså et kall til omsorg, noe som innebærer det den norske filosofen John Lundstøl kaller å "tjene den menneskelige frihet" (1970, s.7). Dette er på en måte vår dom. Vi er dømt til å være frie og tjene den menneskelige frihet, og det er denne dommen som gjør samvittigheten mulig.

Avslutning

Min samtalepartner snakker om sin skyld, men han har gitt meg mange refleksjoner om flere former for skyld. Felles for dem er at all tale om skyld handler om tilværelsens grunnfenomener. Og ved å gripe sin skyld, har man også valgt "den ytterste eksistensmulighet", man har altså oppdaget og valgt seg selv. Det er en betimelig advarsel Paul Leer-Salvesen gir i vårt møte med skyld og andre av tilværelsens grunnfenomener: "Og her skal vi vokte oss så vi ikke behandler mennesker som saker i stedet for som personer" (1991, s.383).

Jeg har i min artikkel forsøkt å lete etter et filosofisk uttrykk for en av de mest krevende erfaringer i min profesjonelle praksis som sosialarbeider. I min søken etter et slikt filosofisk uttrykk har jeg prøvd å komme frem til et samlende perspektiv, som både er teoretisk og praktisk relevant. Det er mitt håp at veien gjennom ens egen fortvilelse til selvforståelse som er drøftet i artikkelen, viser at det er mulig å begrepsfeste erfaringer som sosialarbeideren gjør i møte med det Levinas kaller "den Annens ansikt" (1993, 1998).

Litteraturliste

Come, Arnold B. (1995) Kierkegaard as Humanist. Discovering My Self. London: McGill-Queen’s University Press.

Dagbladet (1992) 05.juni. Dømt for 200 sex-overgrep.

Giddens, Anthony (1997) Modernitet och självidentitet. Göteborg: Daidalos.

Heidegger, Martin [1927] (1977) Sein und Zeit. Gesamtausgabe, bind 2. Frankfurt am Main: Vittorio Klostermann.

Heidegger, Martin [1929] (1976) Was ist Metaphysik?. Gesamtausgabe, bind 9. Frankfurt am Main: Vittorio

                Klostermann.

Heidegger, Martin [1931/32, 1976] (2000) Platons sannhetslære, Sandefjord, epos forlag. (Oversatt til norsk av Kåre T. Pettersen) 

Inwood, Michael (1999) A Heidegger Dictionary. Oxford: Blackwell.

Johansen, Kjell Eyvind (1985) Gjentagelsens Problem hos Søren Kierkegaard. Oslo: UiO, Filosofisk Institutt.

Kierkegaard, Søren [1845] (1963) Tre Taler ved tænkte Leiligheder. Samlede Verker,  bind 6, København: Gyldendal.

Kierkegaard, Søren [1846] (1963) Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift. Samlede Verker,  bind 9 1.halvbind, København: Gyldendal. (Utgitt under pseudonymet Johannes Climacus.)

Kierkegaard, Søren [1849] (1963) Sygdommen til Døden. Samlede Verker,  bind 15, København: Gyldendal. (Utgitt under pseudonymet Anti-Climacus.)

Kierkegaard, Søren (1967) Journals and Papers. Bloomington: Indiana University Press.

Kingo, Anders (1995) Analogiens teologi. En dogmatisk studie over dialektikken i Søren Kierkegaards opbyggelige og pseudonyme forfatterskap. København: GAD.

Krimmse, Bruce H. (1990) Kierkegaard in Golden Age Denmark. Bloomington: Indiana University Press.

Leer-Salvesen, Paul (1991) Menneske og Straff. Oslo: Universitetsforlaget.

Leer-Salvesen, Paul (1998) Tilgivelse. Oslo: Universitetsforlaget.

Levinas, Emmanuel [1972] (1993) Den Annens humanisme. Oslo: Aschehoug.

Levinas, Emmanuel (1998) Underveis mot den annen. Essays av og om Levinas ved Asbjørn Aarnes. Oslo: Vidarforlaget.

Lundstøl, John (1970) Det myndige menneske. Oslo: Gyldendal.

Pettersen, Kåre T. (2001) Veier til selvforståelse. Noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid. HiO-hovedfagsrapport

                2001, nr 4.

Pettersen, Kåre T. (2002) Å leve etisk, i:Lundstøl, John (red) I dannelsens tegn. Profesjonell selvforståelse i arbeid

                med mennesker. Oslo: Gyldendal Akademisk Forlag.

Aarnes, Asbjørn og Egil A. Wyller (red.) (1962) Hva er metafysikk. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag

Summary:

Guilt – A reflection upon discovering oneself as guilty

The danish philosopher Søren Kierkegaard has said that the only way one can discover oneself is through ones own

dispare. It is this “negative” methode that I use in my reflection over discovering oneself as guilty. I reflect here upon

what sexual offenders have taught me about guilt in an existence philosophical frame. The reflection is built on e.g.

an analyse of an offenders diary, written from the first day he was accused for his crime and until he was condemned.

What can a sexual offender teach me about guilt? What can this have to do with my own self-understanding?

Kaare T. Pettersen

---

[1] Artikkelen bygger på et kapittel om skyld i min hovedfagsoppgave i sosialt arbeid, Veier til selvforståelse. Noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid (2001).

[2] Journalnedtegnelse X' A 147

[3] Vorden (tysk: Werden, å bli eller å bli til), forandring og bevegelse i videste forstand. For den tyske filosofen Georg W. F. Hegel var vorden uttrykk for at utgangspunktet er motsetningsfullt eller mangelfullt og at vorden kunne oppheve motsigelsen eller mangelen. Kierkegaard kritiserte Hegels rent dialektiske begrep om at vorden skulle kunne gjøre rede for all overgang mellom væren og intet. I stedet skiller han mellom dialektiske (logiske og nødvendige) overganger og patetiske (gripende) overganger, som skjer gjennom det Kierkegaard kaller sprang (Johansen, 1985).

[4] Historien er også dokumentert i en avisartikkel fra Dagbladet, 1992, 05.juni.

[5] Søren Kierkegaard skriver i Tre Taler ved tænkte Leiligheter:"Sorg er derfor Begyndelsen, og Bæven er Sorgens Aarvaagenhed. Jo dybere Sorgen er, desto mere føler Mennesket sig som et Intet, som mindre end Intet, og netop dette er fordi den Sørgende er den Sørgende, som begynder at tage Kjende paa Gud." (SV, bind 6, s.264). Refleksjoner om hva Intet er, utfører jeg mer fyldig i en fotnote på side 63. Jeg vil her kort anføre at en av dem som har fordypet seg mest i Intets mysterier er Martin Heidegger.  Selv om hans analyse av Intet er tildels vanskelig å sette seg inn i, vil jeg her knytte et sitat til Leer-Salvesen og Kierkegaards tanker om sorgen: "I den lyse natt av angstens Intet oppstår først den opprinnelige åpenhet av det værende som et sådant: at det er  værende - og ikke Intet"  (I Aarnes og Wyller (red.), 1962, Hva er metafysikk, s.112. Oversettelse av Guttorm Fløistad. Orginalteksten er å finne i Heidegger, 1929/1976, Was ist Metaphysik?).

[6] Dasein er ikke noe lett ord å oversette direkte til norsk.  Med forbehold om språkets begrensninger, oversetter jeg Dasein, som Paul Leer-Salvesen gjør det i Menneske og Straff (1991, s.377), som utlegninger om "den menneskelige væremåte". Dasein er satt sammen av "da" og "sein". "Da" kan ha flere betydninger som der, her, så vel som da og siden. "Sein" betyr ganske enkelt å være. Tilsammen burde det være greit å si at Dasein betyr "å være der". Men Heidegger legger mye mer i dette begrepet, og bruker til og med begrepet på forskjellige måter. Slik jeg oppfatter Heidegger, mener jeg at Dasein vektlegger det faktum at man er kastet inn i eksistensen og at man derfor må velge hvordan man skal være der man er (Inwood, 1999, s.42ff). Dasein handler derfor ikke så mye om "å være der", men mer om "hvordan man er der".