Angst

Mitt utgangspunkt her er Begrepet Angest (SV, bind 6), skrevet av Vigilius Haufniensis. Det at boken er et psykologisk arbeid, kommer allerede frem i dens undertittel; "En simpel psychologisk-paapegende Overveielse i retning af det dogmatiske Problem om Arvesynden". Ved siden av det Sigmund Freud har skrevet om angst, står dette verket til Kierkegaard som banebrytende for vår forståelse av angstens betydning for selvet (Cole, 1971).

Boken er en avhandling om angstens betydning. Forskjellen på frykt og angst er at frykt retter seg mot noe bestemt, mens angstens gjenstand er:

Intet. Men hvilken Virkning har Intet? Det føder Angest. Dette er Uskyldig-hedens dybe Hemmelighed, at den paa sammeTid er Angest. Drømmende projekterer Aanden sin egen Virkelighed, men denne Virkelighed er Intet, men dette Intet seer Uskyldigheden bestandig udenfor sig (SV, bind 6, s.136).

Angsten retter seg mot fremtiden. Vigilius Haufniensis skriver: "Angest kan man sammenligne med Svimmelhed" (SV, bind 6, s.152). Gregor Malantschuk (1971, s.108 ff, og 1990, s 321 ff) har forsøkt å lese Sygdommen til Døden som en fortsettelse av Begrebet Angest. Som argument for sin fortolkning henviser Malantschuk til et utkast til Sygdommen til Døden, hvor det heter:

Hvad Svimmelhed er i Forhold til Sammensætningen af det Sjelelige og det Legemlige, er Fortvivlelse i Aandens Forhold (Journalnedtegnelse VIII 2b,6).

Kierkegaard skiller altså mellom svimmelhet og fortvilelse. Malantschuk bemerker at i utkastet er det riktignok snakk om svimmelhet og ikke angst, men han mener allikevel at svimmelhet karakteriserer angstens område, det sjelelig-legemlige om-åde. Det er snakk om to forskjellige former for svimmelhet her. I overnevnte journalnedtegnelse er det fortvilelsen som fører til svimmelhet. Vigilius Haufniensis sammenligner derimot angst med svimmelhet, men da kaller han angst for frihetens svimmelhet:

Angest kan man sammenligne med Svimmelhed…Saaledes den Frihedens Svimlen, der opkommer, idet Aanden vil sætte Synthesen, og Friheden nu skuer ned i sin egen Mulighed, og da griber Endeligheden at holde sig ved. I denne Svimlen segner Friheden (SV, bind 6, s.152-153).

I angsten oppdager et menneske seg selv som oppgave. Angsten dreier seg om selvforholdet, som mulighet og oppgave. Hvis man skal snakke om angstens område, så er det åndens. Vigilius Haufniensis sier: "Angest er en Bestemmelse af den drømmende Aand, og hører som saadan hjemme i Psychologien" (SV, bind 6, s.136). Det at ånden er drømmende tilstede, betyr at den bestandig forstyrrer "det Forhold mellem Sjel og Legeme, der vel har Bestaaen, men dog ikke har Bestaaen, forsaavidt det først får det ved Aanden" (SV, bind 6, s.138). Ånden forholder seg til seg selv som angst.

Vigilius Haufniensis sier videre: "Mennesket var altsaa en Synthese af Sjel og Legeme, men er tillige en Synthese af det Timelige og det Evige" (SV, bind 6, s.173). Syntesen av det sjelelige og det legemlige skal, for å være syntese, settes av ånd, men "Aanden er det Evige" (SV, bind 6, s.176). Angsten angår altså syntesen mellom det evige og det timelige, som "Øieblikket i det individuelle Liv" (SV, bind 6, s.176). Ånden forholder seg "til sig selv og sin Betingelse" (SV, bind 6, s.138) som angst.

Fortvilelse er derimot ikke noe som bare kommer, men noe man pådrar seg, og pådrar seg hvert øyeblikk man er fortvilet. Angsten er mer tvetydig. Angsten kommer eller tar en i besittelse, men det er fordi man gir etter, faller eller griper feil. Angsten er en fremmed makt som griper en og dermed synker man i angsten. Angstens gjenstand er ikke noe konkret, men et Intet, eller rettere sagt, noe som er Intet. Mens frykten refererer til noe bestemt, er angsten "Frihedens Virkelighed som Mulighed for Muligheden" (SV, bind 6, s.136). Denne virkelighet er Intet. Å si noe konkret om hva Intet er, er ingen lett oppgave. Skulle jeg likevel våge, måtte det være med ordene til Martin Heidegger:

Dermed er svaret på spørsmålet efter Intet innvunnet. Intet er hverken en gjenstand eller overhodet et værende. Intet forekommer hverken for seg, eller ved siden av det værende, som det liksom henger seg på. Intet er muliggjørelsen av det værendes åpenhet som sådant for den menneskelige tilværelse. Intet gir ikke først motbegrepet til det værende, men hører opprinnelig til vesenet (væren) selv. I det værendes væren skjer Intets intetgjørelse (I Aarnes og Wyller (red.), 1962,  Hva er Metafysikk, s.113. Oversettelse av Guttorm Fløistad. Orginalteksten er å finne i Heidegger, 1929/1976, Was ist Metaphysik?).

Hva dette værendes Væren egentlig er, er det ingen som kan si med sikkerhet (ikke engang Heidegger), fordi vi alle er berørt av Værens historisk betingede tildekkethet, det Heidegger kaller "Seinvergessenheit" i sitt to-bindsverk om  Nietzsche. Her skriver han at dette betyr: "...selvtildekkethet av Værens opprinnelige skille mellom Hva-Væren (Was-sein) og Det-Væren (Das-sein), til fordel for Væren som opplyser det Værende som Værende og forblir ubestridt som Væren" (1961/ 1997, s.366, min oversettelse). Heidegger beskriver i Platons sannhetslære (2000, s.39) at Det-Væren (Das-sein) er væren i sin eksistensielle og egentlige form utenfor hulen, mens Hva-Væren (Was-sein) er værens predikative form innenfor hulen. Ifølge Heidegger ligger sannheten i det som er tildekket mellom disse, "det som leder hele mennesket til vendepunktet for sitt vesen" (2000, s.45). 

Min assosiasjon til disse dypsindige og nesten utilgjengelige ordene til Heidegger går til en av Platons dialoger, kalt Parmenides. I denne dialogen fremsettes det i alt ni hypoteser. Egil A. Wyller (1995, bind 2) betegner Parmenides som Platons Kunst der Fuge, der de to første hypotesene handler om tankens forvandling fra mangfold til enhet (oppstigning, gresk: anabasis), og de syv siste om tankens forvandling fra enhet til annethet (nedstigning, gresk: katabasis). I den tredje hypotesen, mellom oppstigningen og nedstigningen, finner vi imidlertid en transcendental dreining (overgang, gresk: metabolé). Akkurat som i hulelignelsen må mennesket vende seg helt om for å kunne oppdage seg selv. Søren Kierkegaard kalte dette merkelige stedløse fenomenet, for "Øieblikket" (gresk: exaifnés). Det er dette punktet jeg forbinder med Intet. Et dreiningspunkt som befinner seg i en "Synthese af Uendelighed og Endelighed, af det Timelige og det Evige, af Frihed og Nødvendighed" (SV, bind 15, s.73). Egil A. Wyller har oversatt den tredje hypotesens midtre del slik:

Det er dette underlig stedløse som det må være i når det slår om: Øyeblikket. For øyeblikket (eller 'det plutselige': to exaifnes) synes å betegne noe slikt som 'utgangspunkt (ex) for omslag i to retninger'. Omslaget foregår ikke fra hvile sålenge hvilen pågår, eller fra bevegelsen sålenge bevegelsen ennu pågår, - men øyeblikket, denne underlige ting, er plassert mellom bevegelsen og hvilen, utenfor enhver tid; og til og fra dette foregår omslaget fra bevegelse til hvile og fra hvile til bevegelse." (1995, bind 2, s.144).

At den er frihetens mulighet, vil si at i angsten viser frihetens eller selvforholdets radikale betydning seg. I angsten oppdager et menneske seg selv som oppgave. Mulighet til å virkeliggjøre en frihet eller å bli ufri. Det er individets mulighet til selv å være fri. Angsten gjelder frihetens mulighet som en tvetydig mulighet. Denne tvetydigheten er et nøkkelbegrep i angstanalysen.

Begrepet Angest handler i stor grad om arvesynd. Det er bokens siktepunkt; "En…Overveielse i Retning af…Arvesynden" heter det i bokens undertittel. Hvorfor forbinder Vigilius Haufniensis angst med arvesynd?  Arvesynd består av to kategorier som egentlig ikke hører sammen. En naturkategori (arv) og en etisk kategori (synd eller skyld). Det man har fått gjennom arv, er noe man vanligvis ikke forbinder med skyld. Det man er skyld i kan man vanligvis ikke bortforklare som en arvelig/medfødt belastning. Mine refleksjoner over dette går i retning av at angst er en mellombestemmelse. Dens betydning som mellombestemmelse angår nettopp det problem som ligger i begrepet arvesynd.  Arvesynd dreier seg om forholdet mellom det individet er gitt gjennom arv og det det selv gjør, som kan føre til skyld. Det tvetydige ved angsten gjelder nå spørsmålet om skyld. Angsten er en mellombestemmelse mellom mulighet (skyldighet) og virkelighet (skyld).

Mennesket er et selv som er gitt det oppgave å bli seg selv. Det grunnleggende valg er å velge seg selv og det vil si å bli seg selv. Angsten gir muligheten for å oppdage seg selv som et selv, men også at man kan bli ufri i angst, og det vil si at man ikke er seg selv. Denne spesielle oppfattelsen av mennesket som et selv, som Begrebet Angest fremsetter mer indirekte, utfoldes først og fremst i Sygdommen til Døden. Dette verket kan leses som en avhandling om mennesket som et selv.
Å velge seg selv betyr ikke å skape seg selv. Et menneske er gitt oppgaven å bli seg selv. Det skjer ved å tape seg selv. Frihetens mulighet viser seg som et selv, som kan forholde seg til seg selv. I Sygdommen til Døden beskrives mennesket som en syntese, eller et forhold på den måten at det forholder seg til det forhold, som det selv er: "Et Forhold, der, om end deriveret, forholder sig til sig selv, hvilket er Frihed. Selvet er Frihed " (SV, bind 15, s.87). Friheten er her muligheten til å forholde seg annerledes enn man har gjort eller gjør, eller hva andre forventer. 

Kaare T. Pettersen