 |
| John Lundstøl |
“I
Øyeblikket” er en samling filosofiske artikler skrevet av filosofen John
Lundstøl (1999). Mange vil hevde at Lundstøl er omstridt og opprørsk, både i og
utenfor fagfilosofien. Det er et godt tegn, det viser at hans tenkning
engasjerer. Eiliv Skard sa engang at “Vitenskap er aldri ferdig, den er alltid
underveis; og den skal være en opprører og en kjetter, aldri en
pålitelig alliert for noen makthaver”[1].
I så måte er Lundstøl en opprører når han hevder at “filosofisk tenkning skal
tjene den menneskelige frihet”[2].
Han fastholder retten til å søke mot sannhet i dialog, diskusjon og gjensidig
kritikk.
Filosofien
skal engasjere seg i dagens politiske og sosiale kamp. Den skal ikke bare ta
del, men også ta parti. I dette ligger det en politisering av filosofien.
Teoretisk tenkning, hevder Lundstøl, fungerer i en samfunnsinteressert
sammenheng. En slik erkjennelse skal brukes under forutsetning av ansvarlighet
for konsekvensene. Ansvar er kjernen i all kamp for menneskelighet, frihet og
demokratisering.
“I
Øyeblikket” er inndelt i tre hoveddeler. Første del tar for seg det å være i
øyeblikket, andre del tar opp menneskesynet som ligger i Lundstøls tese om “Det
myndige menneske” og tredje del plasserer “Det myndige menneske” i øyeblikket.
I
første del tegnes konturene til øyeblikksfilosofien som Søren Kierkegaard
utviklet med fotfeste i den greske filosofi og som har eksistensen som sitt
utgangspunkt. Kierkegaards pseudonyme forfatter Vigilius Haufniensis skriver i
boken Begrebet Angest, at Aristoteles brukte betegnelsen “den første filosofi”[3]
på sin tids filosofi. I samme bok innfører han selv “den annen filosofi” “…hvis
Væsen er Transcendentsen eller Gjentagelsen” i motsetning til den platonske
filosofien “…hvis Væsen er Immanentsen, eller græsk talt, Erindringen”[4].
Haufniensis
skriver videre at øyeblikket finner man i gjentagelsen og ikke i erindringen.
En annen av de pseudonyme forfatterne til Kierkegaard, Johannes Climacus,
skriver at “I Øieblikket bliver Mennesket sig bevidst… i Øieblikket bliver han
sig Gjenfødelsen bevidst; thi hans foregaaende Tilstand var jo, ikke at være… See
dette er mit Projekt!”[5].
Dette betyr at Platon og Kierkegaard bruker begrepet øyeblikket
forskjellig. Platon oppfatter øyeblikket i retning av tidsfenomenet “nuet”, som
midtpunktet mellom fortid og fremtid. Kierkegaard lar øyeblikket sveve mellom
det timelige og det evige, og sier at vi ikke finner det evige i det fjerne,
men i det nære. Lundstøl kan berolige de som synes dette er vanskelig med å
understreke at øyeblikket er noe av det mest krevende hos Kierkegaard.
“I
Øyeblikket” kan leses nettopp som en påminnelse om å ta vare på det enkle, det
hverdagslige. Boken tar opp helt konkret de mange erfaringer vi alle gjør,
enten det er i forhold til språk, natur, historie, samfunnsliv, mennesker eller
kunst, og sier at det er når vi er “nærværende det nærværende” at vi stadig
gjentar muligheten for den dype opplevelsen som gjentagelsens øyeblikk er. Å
bevege seg mot angstens bunnløse dyp og ha en åpenhet til mysteriet, krever
oppmerksomhet overfor mulighetene vi møter underveis. Bevegelsen er et
fremmadrettet prosjekt hvor vi skal finne tilbake til oss selv i gjentagelsens
øyeblikk, et prosjekt som varer livet ut.
 |
| Egil A. Wyller |
Et
sentralt utgangspunkt for Lundstøl er Platons tredje hypotese i Parmenides[6].
Egil A. Wyller skriver i sin analyse av det tredje hypoteses øyeblikksfilosofi
at “kun Platon har - før Kierkegaard selv - tatt overgangsfenomenet opp til
metafysisk klargjøring. Og herunder fant Platon - atter i likhet med
Kierkegaard - overgangens vesen uttrykt i begrepet “Øieblikket” (exaifnés).”[7]
Wyller mener at Kierkegaard har berørt et sentralt spørsmål når han knytter
øyeblikket til et evighetsperspektiv og ikke til “et matematisk grensepunkt på
tidslinjen mellom fortid og fremtid.”
Lundstøl
sier i kap.1 at det finnes bare en tid, nemlig å være nærværende i det
nærværende og øyeblikket er når man er der. Væren er ifølge Lundstøl knyttet
til det nærværende. Han sier videre at
man må stå i sitt eget øyeblikk og fylle det med besluttsomhet og handling. Dette
er også et sentralt poeng hos Martin Heidegger, som skriver blant annet
følgende om øyeblikket: “For the temporality of resoluteness has…the character
of a moment of vision (Charakter des Augenblicks)…One’s existence in the
moment of vision (Die augenblickliche Existenz)…is fatefully whole in the sence
of the authentic historical constancy of the Self”[8]. Heidegger er tydeligvis her på bølgelengde med Kierkegaard og
Lundstøl er knyttet til dem begge.
Bokens
andre del tar opp menneskesynet som ligger i “Det myndige menneske”. Bak
studentopprøret ved filosofiske institutt i 1969, hvor Lundstøl var
opprørsleder, lå det et klart definert menneskesyn. Han oppfordret studentene
den gang og gjør det fortsatt i dag, til å bevege seg fra intensjonsplanet (den
gode viljen) til konsekvensplanet (politisk ansvarlighet). Han skriver at
“Bevisstgjøring av vår egen situasjon og frigjøring av en handlingsmotivert
forståelse er et faktum. I virkeliggjørelsen av denne erkjennelse kan
studentene i dag på en selvstendig måte frigjøres til sine dypeste interesser
som myndige mennesker i dagens samfunn”.
At et
slikt menneskesyn vil kunne få store konsekvenser er åpenbart. Johan Fr. Bjelke
sier i bokens andre del: “Dette er vesentlig og inneholder en ganske stor
sprengkraft. Konklusjonen på dette må være at selvforståelsens frihet har et
primat, er det første og grunnleggende”. Lundstøl utdyper dette ytterligere:
“De praktiske konsekvenser henger da nøye sammen med det trosmessige syn på
mennesket. Da har vi en klarere forståelse av betingelsene for at mennesket kan
nå integritet. Den kristne frihet blir til både å mestre sin livssituasjon og å
delta aktivt på ulike livsområder…til å endre samfunnet og virkeliggjøre
historisk forandring”.
Tredje
del forener de to første delene, ved å plassere det myndige menneske i
øyeblikket. Han fremsetter her gjentagelsen, som er hovedkategorien i
Kierkegaards eksistensfilosofi. Først slår han fast at “En sann antropologi vil
under enhver omstendighet være en antropologi som tenker ut fra at mennesket
som eksisterende alltid er grunnleggende bestemt av sin transcendens”.
Mennesket har alltid oppfattet seg selv som mer enn et sosialt vesen.
Konsekvensene av dette tar han opp slik: “Det er behov for en fordypet
gjennomtenkning både av etisk og politisk handling … Jeg tror en etisk
besinnelse og tilnærming kan ha en fornyende virkning i en sammensatt
overgangstid.”
Hva
er så gjentagelsen? Lundstøl avslutter boken med fortsatt fotfeste i den greske
filosofi når han beskriver hva gjentagelsen er og sier: “I sin (Platons)
berømte hulelignelse tematiserer han erkjennelsens mulighet som en personlig
vandring fra hulens mørke til tingenes virkelighet i solens klare lys, og
dernest veien ned igjen i hulen til de andre for å gi også dem del i
erkjennelsen”[9]. Denne
vandringen ned i hulen igjen, er filosofiens dypeste interesse og Kierkegaards
hovedkategori, nemlig – gjentagelsen. Lundstøl betegner denne bevegelsen som
”en hengivenhetens bøyning”. Spørsmålet man kan stille seg til slutt er om
gjentagelsen lar seg gjennomføre i praksis og så fall i hvilket paradigme?
Dette er tema som Lundstøl tar opp i de to neste bøkene i “artikler og mindre
skrifter” og som denne boken er første bind av. Tilsammen vil trebinds verket,
bestående av “I Øyeblikket”, “I hvilket paradigme” og “I praksis”, danne en
helhet for den som vil sette seg nærmere inn i Lundstøls filosofi.
John
Lundstøls måte å skrive på ligner mye på skrivestilen til Søren Kierkegaard.
Begge skriver på en måte med “usynlig blekk”. Mange vil synes det er vanskelig
å lese slike tekster. Men det dreier seg egentlig om å lære å se - og å se
riktig - og det innebærer en god del mer enn å bruke øynene. Forsøk å lese
boken ikke bare som en samling vitenskapelige artikler, men også som om det var et kunstverk. Den russiske
vitenskapsmannen Leonid Ponomarev skrev en gang at “Sann vitenskap er i slekt med
kunst, og virkelig kunst inneholder alltid elementer av vitenskap. De uttrykker
ulike, utfyllende sider ved menneskenes erfaring og gir oss bare et helt og
fullstendig bilde av verden når de virker sammen”[10].
Å se
på et kunstverk innebærer å tømme sinnet for alle tanker og fylle tomrommet med
en ånd større enn en selv. Det å tømme sitt sinn for tanker innebærer
umiddelbart en konflikt mellom tenkeren og tanken. Når dette oppfattes som et
faktum, blir man rolig til sinns. Denne tilstanden av ro som man kommer i,
mener Kierkegaard er kjennetegnet av tre forhold, nemlig: taushet, lydighet og
glede. Han skriver at øyeblikket finnes kun i tausheten og at det er her man
skal begynne. Videre at det kun er i ubetinget lydighet at vi kan handle i
øyeblikket og være uforstyrret av neste øyeblikk. Om glede skrive han at dette
er noe man opplever når man er seg selv nærværende i den nærværende tid. Han
skriver: “Og derfor er Lilien og Fuglen Glæden, fordi de ved Taushed og
ubetinget Lydighed ganske ere sig selv nærværende i at være idag”[11].
Slike
tekster hos Kierkegaard kan leses som de er, men åpner også for å se det som er
bak teksten. Lundstøls tekster kan leses på samme måte. Tekstene preges av det
Kierkegaard betegnet som “indirekte meddelelser”. Den indirekte meddelelsens
hemmelighet er å sette leseren fri. Leseren skal forstå seg selv i det han/hun
leser[12]
og teksten gir derfor mange ulike tolkningsmuligheter. Det å trenge inn i det
usynlige medfører som lyrikeren John Keats en gang skrev: “en opplevelse av å sveve
i det uvisse og man kan fylles av mysterier og tvil uten å bli distrahert av en
tvang til å finne fram til kjennsgjerninger og fornuftsløsninger”[13].
Lawrence J. Young har på en treffende måte oppsummert hvordan det er å
møte Lundstøl slik: “Looking for John, we find Plato, Buber, Victor Eremita,
Kierkegaard, and a whole host of others… but they all lead us back, finally,…
to ourselves.”[14]
Litteratur: Lundstøl, John, 1999. I Øyeblikket. Antropologiske refleksjoner. Artikler og mindre skrifter 1. Rapportserie Høgskolen i Oslo.
Kåre Torgny Pettersen
[3] Aristoteles.
Metafysikk, Bok V.
[4] Kierkegaard, Søren, (1844) 1962. Begrebet Angest.
Samlede Værker, bind 6. København: Gyldendal. (s.119)
[5] Kierkegaard, Søren, (1844) 1962. Philosophiske
Smuler. Samlede Værker, bind 6. København: Gyldendal. (s.24f)
[6] Platon. Parmenides.
155E4-157B5.
[7] Wyller, Egil A., 1995. Platon II. Det Gode og det
Ene. Henologisk Skriftserie, bind 5. Oslo: Spartacus Forlag A/S. (s.141)
[9] Jfr. Platon,
Staten. Bok VII. 514a-521b
[10] Ponomarev, Leonid,
1973. In Quest of the Quantum. Moskva:
Mir. Sitatet er hentet fra Edwards, Betty (1987) s.51
[11] Kierkegaard, Søren, (1849), 1962. Lilien paa Marken
og Fuglen under Himlen. Samlede Værker, bind 14. (s.129).
[12] Grøn, Arne, 1997. Kierkegaard. Subjektivitet og
Negativitet. København: Gyldendal. (s.249 ff).
[13] Edwards, Betty, 1987. Å tegne er å se. Oslo: Grøndahl
& Søn Forlag A/S. (s. 114).
No comments:
Post a Comment