Psykodynamisk teori og sosialt arbeid

Sigmund Freud

Sigmund Freud er betraktet som grunnleggeren av psykoanalysen, men psykodynamikk er et bredere begrep som inkluderer en rekke psykoanalytisk orienterte terapier. Begrepet psykodynamisk er tvetydig. På en ene siden viser den til en del av psykoanalysen (det dynamiske samspillet innen psyken) og på den andre siden viser den til en mer generell oppfattelse av ulike former for analyse. Først vil jeg se nærmere på ideene til ”mesteren” før jeg vil gå videre og undersøke arbeidet til hans ”disipler”.

Freuds psykoanalyse

Freuds teorier er blitt popularisert og overforenklet i en slik grad at hans opprinnelige ideer er blitt endret nesten til det ugjenkjennelige .

Eros: For Freud var libido (seksuell energi) et kjernebegrep. Det representerte en av de mest primær menneskelige instinkter, nemlig eros. Seksuelle ønsker er kilden til mange av våre handlinger. Libido er ikke et perifer hensyn som bare blir relevant i visse omstendigheter. Den er en sentral, primær faktor fordi den er en av hovedkildene til menneskelig energi og motivasjon. Med dette antyder ikke Freud at han så på seksuell atferd som å være mer fremherskende enn det egentlig er. Libido er generelt opphøyet, det vil si kanalisert inn i mer sosialt aksepterte aktiviteter slik som arbeid, idrett, kunst og så videre. På denne måten er libidiøs energi grunnlaget for vår kultur. Det er gjennom opphøyelsen av seksuell energi at kulturens og samfunnets felles bestrebelser er mulige.

"Sivilsasjonen påkaller mål-hemmende lidido på den største skala for å styrke den felles bindingen gjennom vennskapsbånd. For at disse mål skal kunne oppnåes, er en restriksjon på seksuallivet uunngåelig. Men vi er ikke i stand til å forstå nødvendigheten som styrker sivilisasjonen sammen med denne veien og som forårsaker dens motsetningsforhold til seksualitet" (Freud, 1930 i Bocock m.fl., 1980, s.75). I Freuds begreper er samfunnet basert på undertrykkelsen av medfødte drifter,

spesielt de seksuelle.

Seksualitet hos barn

Freuds oppfattelse av seksualitet er radikalt forskjellig fra det ortodokse, hverdagslige synet på seksualitet. Freud anser seksualitet som en betydningsfull faktor helt fra fødselen av og ikke bare som et fenomen som oppstår i puberteten. Seksualitet begynner i det ”orale” stadiet hvor suging og mating er hovedkildene for seksuelle tilfredsstillelse. Dette er senere erstattet av det ”anale” stadiet hvor opphisselse som er forårsaket av avføring er opplevd som lystbetont. Med tiden er voksen seksualitet oppnådd og kjernen i seksuell tilfredsstillelse er i kjønnsorganene. Da denne vektleggingen på tidlig seksuell opplevelse er mor/barn forholdet sett å ha en spesiell betydning og dette leder oss til begrepet om ”Ødipus komplekset”.

Ødipus komplekset

Små barn har meget sterke følelser rettet mot deres foreldre. Freud mente at jenter strever med å være deres mødre, mens gutter strever med å ha deres mødre. På grunn av denne ”familie romansen” går gutter direkte inn i konflikter med deres fedre som de konkurrerer med for å få oppmerksomhet fra moren. Dette har likhetstrekk med myten om Ødipus som dreper sin far for å gjøre krav på moren. For Freud er dette en universal scenario hvor denne misunnelseskampen er vanlig. Fallos er sett på som et symbol på makt. Freud mente at makt i våre patriarkalske samfunn er konsentrert hos mennene og derfor, i slike begreper, er konflikt mellom menn uunngåelig. ”Ødipus komplekset” beskriver en periode i guttens seksuelle utvikling hvor han strever etter makt og morens oppmerksomhet. Disse ”ødipale” følelsene er konstruert som en viktig del av sosialiseringen ved at de påvirker vår oppfattelse av kjønnsroller. Bocock (1983) kommenterer:

"Det er i denne fasen at barnet begynner å lære hvordan han/hun skal oppføre seg som en flink liten gutt eller liten jente slik disse rollene er definert i kulturen eller sub-kulturen, som de er født inn i. Det er to aspekter involvert her: å lære hva det vil si å være en mann eller en kvinne i en bestemt gruppe, og å lære hva som er betraktet som en god eller dårlig handling i gruppen som barnets foreldrene representerer, og spesielt, i denne kulturen, av faren" (s.49).

Ødipus stadiet er derfor en viktig aspekt i den sosiale utviklingen av individer.

Konflikten som den medfører produserer karakteristisk nok en identifikasjon med de samme kjønns bestemte foreldre og de sosialt uakseptable ønsker om incest er undertrykt og gjenoppstår som ”siviliserte” familie forhold. På denne måten tjener Ødipus komplekset til å opprettholde ”incest tabuet”.

Thanatos

I tillegg til den seksuelle driften til ”Eros”, understreker Freud viktigheten av de destruktive dødsinstinktene, Thanatos. I sitt kliniske arbeid fant Freud en tvang til å gjenta smertefulle erfaringer og var ivrig til å finne et prinsipp for å forklare dette. Han søkte også etter en forklaring for hvorfor aggresjon og vold har vedvart gjennom alle tider og er ikke bare tolerert, men faktisk fornøyelig. Tilfredsstillelsesprinsippet til Eros kan ikke forklare dette, heller ikke råskapen iboende i mange former for religiøse ofringer. Ved å introdusere begrepet om ”dødsinstinkter” – en destruktiv drift som løper side om side den seksuelle driften – håpte Freud å gjøre regnskap for en bredere spekter av fenomener, inklusiv aggresjon og krig. Bocock (1976) kommenterer:

"Dødsinstinktene gir den negative energien som er brukt i destruktiv aggresjon mellom mennesker, enten mellom individer eller mellom grupper og nasjoner. Psykoanalytisk teori når et punkt hvor det ikke kunne gjøre rede for alle observasjonene gjort innen den analytiske settingen, og heller ikke impulsene vist i menneskets historiske og kulturelle utvikling. En eller annen oppfatning av det destruktive… var nødvendig for å motbalansere det positive, livsbekreftende energi til de seksuelle driftene" (s.115).
”Thanatos” ga nøyaktig denne oppfattelsen av en negativ, destruktiv energi.

Det ubevisste

På mange måter var Freud en radikal tenker og det som sannsynligvis var den mest radikale aspektet i hans arbeid er begrepet om det ”ubevisste”. Freud argumenterte for at mye av vår mentale aktivitet er ubevisst – det betyr at det ikke er lett tilgjengelig for bevisstheten. Han betrakter drømmer som symbolske uttrykk for ubevisst tankegang. Det ubevisste er der hvor undertrykte behov er å finne, det er stedet hvor sosialt uakseptable tanker, seksuelle impulser og dødsinstinkter er å finne før de er blitt ”temmet” eller endret til en annen form. Freud plasserte stor tyngde på rollen til det ubevisste: "Delingen av det psykiske i det som er bevisst og det som er ubevisst er en fundamental premiss for psykoanalysen" (1913 s.13).
For Freud er kilden til alle psykiske problemer funnet i det ubevisste. Bevisstheten er sett på ganske enkelt som et overflate fenomen og hva Freud foreslo som en ”dybde psykologi”, en teori og en terapi som graver ned i dypere aspekter av det menneskelig sinn. Han mente at innholdet til det ubevisste er ikke direkte tilgjengelig og det er nødvendig å benytte drømmetydning, fri assosiasjon og andre slike psykoanalytiske teknikker for å øke innsikten i hvordan det ubevisste sinnet fungerer. Det ubevisste er et varelager for tidligere erfaringer, uløste konflikter, frykt og ønsker. Psykoanalyse er sett på som et forsøk på å løfte opp noen av disse faktorer til bevisstheten slik at endringer i mentale funksjoner kan gjøres. For å forstå dette enda mer la oss nå se nærmere på Freuds kategorisering av det psykiske i tre bestanddeler.

Id, ego og superego

Freud mente at, i tillegg til de bevisste og det ubevisste lagene, kunne mental fungering bli strukturert ved en tredeling. Han introduserte begrepene ”id”, ”ego” og ”superego” for å beskrive de ulike aspektene. ”Id” representerer det irrasjonelle elementet, de grunnleggende instinkt driftene. Det er kilden til psykisk energi. Derek Wright (1971) uttrykker dette som følger: "Et menneske er et struktur i bevegelse. ”Id” er fellesbegrepet for energiene i et system og de er alltid tilstede i bestemt mengde" (s.31).

Disse energiene er temmet av ”ego”, den rasjonelle kontrolløren som balanserer gledes og destruksjons prinsippene til ”id” opp i mot ufriheten som ligger i familiens og samfunnets normer og andre slike hensyn. Rollen til ego er å integrere de ulike aspektene av individets erfaringer og de motstridende kravene fra hans/hennes samfunn. Ego kontrollerer og kanaliserer id (for eksempel gjennom sublimering) og derfor erstatter tilfredsstillelses prinsippet med ”realitets prinsippet”, som:

"…krever og forsterker utsettelsen av tilfredsstillelsen, forsakelsen av den mangfoldige
muligheter, og den forløpige utholdelsen av ”smerte” på den lange og vidløftige veien frem til glede" (Freud, 1922, s.5).

”Superego” er internaliseringen av påvirkningen fra foreldre og andre. Superego representerer ”farens lov” og er kilden til skyldfølelsen og holdninger til autoriteter. "Superego er født gjennom barnets forhold med sine foreldre gjennom en komplisert identifiserings prosess, hvor den eksterne autoriteten er transplantert innen subjektet og spiller rollen som vanligvis er gitt til den moralske bevissthet" (Roberts, 1966, s.336-7).

Disse er altså de tre kjernebegrepene og kreftene i den dynamiske interaksjonen som styrer personligheten og dens realisering som atferd.

Forsvarsmekanismene

Det ubevisste inneholder noen elementer som er sosialt aksepterte og andre som er det ikke (for eksempel incestiøse ønsker). En av hovedoppgavene til ego er å kontrollere tankestrømmen og følelsene fra det ubevisste, men det ubevisste synes å ha dens egen innebygget ”sensur”, som undertrykker det uakseptable. Dette bringer oss til ”forsvarsmekanismene”. Disse mekanismene er en måte å uttrykke uakseptable tanker på, men i en forkledning eller forvrengt form, og på denne måten erstatter sensurkonflikten. Det er mange slike forsvarsmekanismer, men la oss se på en lite antall av disse som en illustrasjon.

For det første tillater ”fornektelse” at undertrykt materiale uttrykkes, nettopp ved hjelp av det faktum at det er fornektet. Ideene er trygt sluppet ut i en negativ form. For eksempel, vil en homoseksuell kunne slippe ut sine ønsker mot en annen ved å tolke det om som fiendtlighet, og derfor fornekte det.

For det andre er ”projeksjon” en mekanisme hvor uakseptable ideer eller følelser er projisert over til en annen person. Dette skjer relativt ofte, for eksempel når et skyldig menneske anklager et annet menneske for hans/hennes ugjerninger. Richard Stevens (1983) klargjør dette ytterligere:

"Projeksjon er ofte en særdeles effektiv forsvarsmåte i det at det kan tilby, som en kompromiss, muligheten for at det delvis kommer til syne. Den som projiserer kan ”lovlig” oppholde seg og være opptatt av de avskylige handlingene til andre, og dermed oppnå en grad av stedfortredende tilfredsstillelse uten den kompliserende skyldfølelsen" (s.49).

Stevens foreslår også at projeksjon er et betydningsfull element i fordommene hvor undertrykte ønsker er projisert på andre grupper, for eksempel på etniske minoriteter.

For det tredje beskriver ”reaksjonsdannelse” prosessen hvor en uakseptabel tendens er uttrykt i dens motsatte form. Et eksempel på dette er personen som tildekker hans/hennes aggresjon ved å opptre særdeles ydmyk og sky. Dette gir igjen en måte å håndtere uakseptable følelser uten å komme i konflikt med sensuren til det ubevisste.

Disse forsvarsmekanismene utgjør en viktig del av Freuds psykologi, spesielt hans teori om nevroser. I følge Freud, har ethvert individ sitt eget repertoar av mekanismer og for ”friske” (dvs de ikke-nevrotiske) personer er disse mekanismene vellykkede ved at de oppnår sine mål. Men for nevrotiske personer er det en annen situasjon. Mislykkede mekanismer er benyttet og det er nødvendig å bruke dem stadig på nytt i et forsøk på å unngå angst forårsaket av konflikten med sensueren. Ingen fremgang er gjort og dermed blir bare mer og mer nervøs energi spredt omkring. Nevrosen blir derfor noen ganger selvforsterkende. For eksempel dersom fornektelse er benyttet for å beskytte ego fra en bestemt trussel, er trusselen ikke møtt med en motvekt. Problemet er ikke løst og dermed må fornektelse brukes igjen og angsten (og tilhørende nevrose) fortsetter. Freud festet særlig vekt på studiet av nevroser fordi han mente at stedene hvor psykologisk fungering bryter ned er nyttige indikatorer på normal fungering, det vil si at dysfunksjon klargjør funksjon. Han henviser til analogi om krystallet som viser sitt struktur nettopp hvor og når det er brukket. På denne måten tjener Freuds kliniske arbeid med mentalt forstyrrede mennesker som en verdifull informasjonskilde og inspirasjon for sin teoribygging.

Psykoanalytisk teori

Freuds teori er ”hydraulisk” med hensyn til energistrømninger, blokkeringer og omkanalisering. Driftene til eros og thanatos gir energi, men sivilisasjonens sensur introduserer et komplisert nettverk av ”forsiktighetsregler” som forhindrer, utvanner eller kamuflerer uttrykket til de sosialt uakseptable tenker og følelser.

Konflikten mellom instinktive krav og sosiale restriksjoner er vanligvis håndtert på en vellykket måte, men noen mennesker strever med å leve med disse motsetningene, og finner dem uhåndterlige og psykologisk uorden garanteres.

Dette er psykoanalytisk teori i et nøtteskal. Igjen må jeg understreke at dette er ganske enkelt et ”nøtteskal”, en kort og overforenklet redegjørelse bare benyttet som en introduksjon. For en dypere forståelse av psykoanalyse er en lesning av Stevens (1983) å anbefale.

Psykodynamikk utover Freud

Det har vært mange tenkere som har tatt til seg de generelle tema og prinsippene til Freud, men som har gjort endringer, noen ganger små, andre ganger store. Det er for stort et prosjekt for denne teksten å undersøke ideene til Freuds etterfølgere i noen som helst dybde, men jeg skal gjøre en kort avstikker inn i arbeidet til to av disse tenkerne for illustrasjonens skyld. Man kan merke seg at påvirkningen som psykodynamikk har gjort på sosialt arbeid stammer like mye fra disiplene som fra mesteren selv. Faktisk, i fare for å bli kynisk, kunne man konkludere med at det er den populariserte, overforenklede psykodynamikken som har gjort sine krav på sosialt arbeid.

Adler

Arbeidet til Alfred Adler (jf Adler, 1928) introduserte behovet for makt. Han erstattet den sentrale rollen til libido med ”vilje til makt”. Han trodde at makt oppnåelse og dens overlegenhet er en viktig motivasjonsfaktori menneskelig atferd. Han følte at frustrasjonen til vilje til makt var nevrosens kilde. Barnet begynner livet i et stadium av total hjelpeløshet og må være avhengig av andre. I dette stadium har barnet følelser av underlegenhet og lærer hvordan bruke familieforhold for å kompensere for disse følelsene. Barnet utvikler en ”livsstil”, et repertoar av å koble mekanismer opp mot å oppnå makt og overlegenhet. Når livsstil utviklet av et individ svikter å møte disse målene, vil resultatene kunne bli nevrose i form av ”mindreverdighetskompleks”, et uoppfylt behov for å kompensere for mindreverdighetsfølelser. Adlers arbeid, selv om det radikalt forskjellig fra Freuds arbeid, forblir innen det brede feltet av psykoanalyse og som sådan har dens påvirkning sivet inn i sosialt arbeid, som er tydelig ved dens vektlegging på å bygge selvtillit.

Erikson

I sitt hovedverk Childhood and Society (1950) presenterer Erik Erikson en høyst leselig og overbevisende teoretisk variant av psykoanalyse. Hans skrifter er ikke så mye en akademisk avhandling, men i stedet hva han kaller en ”begrepsmessig reisebeskrivelse” (s.11). De er et forsøk på å gi mening til indre erfaringer. Erikson gav lite oppmerksomhet til det ubevisste og konsentrerte i stedet på bevisste prosesser og påvirkningen fra en egen kultur. Han plasserte stor vekt på de ulike betydningene som kultur hadde på den psykodynamiske utviklingen av deres medlemmer. For eksempel studerte han amerikanske indianer og lagde en komparativ analyse av deres praksis med oppdragelse og de personlige kvalitetene som hver kultur oppmuntrer. Der hvor Freud mente at Ødipus komplekset var universal, hevdet Erikson at menneskelig utvikling var kultur spesifikk. Dette ledet ham til å uttrykke følgende: "Hva som er ”godt for barnet” og hva som kan skje til ham, avhenger av hva han er ment å bli og hvor" (s.64).

I tillegg til betydningen av kulturelle mønstre og forventninger, var Erikson også kjent for sin introduksjon av de ”åtte stadier til mennesket”. Etter hvert som vi utvikler oss gjennom livet, går vi gjennom en rekke betydelige vendepunkter eller livskriser. Hvert stadium består av en polarisering, en positiv og en negativ. Det første alderstrinnet er forbundet med tillit versus mistillit. Det er gjennom dette at grunnleggende trygghet er vunnet eller mistet. Dette stadiet skjer i tidlig barndom og de resterende sju oppstår nøkkel alderstrinn i menneskelig utvikling. Det siste stadiet er møtt i gammel alder. Måten som en person møter gammel alder og død er innhyllet i polariteten av ”ego integrering versus fortvilelse”. Ego kan forbli integrert (og integrerer) i denne tiden eller det kan desintegrere inn i fortvilelse. Dette på sin side påvirker utviklingen av de som går gjennom de tidligere alderstrinnene. Erikson kommenterer: "Sunne barn vil ikke frykte livet dersom deres eldste har integritet nok til å frykte døden" (s.242).

Teoretiske antagelser

En av nøkkel sakene til å bli undersøkt i forhold til antagelser er om fri vilje versus determinisme. Så langt som psykodynamikk er involvert, er saken uklar, slik som Freud snakket om ”over-determinering” i stedet for determinisme. Han trodde at våre handlinger er ”forårsaket” på en rekke nivåer ved mange medvirkende faktorer, dermed ”over-determinert”. La oss se nærmere på disse spørsmålene.

Menneskesyn

Det er en kritikk av psykoanalyse at den er deterministisk og tillater ikke et perspektiv for menneskets valgfrihet. Våre handlinger synes å være styrt av familiære faktorer, medfødte drifter og sosiale forbud som samhandler innen det ubevisste, et område som vi har lite eller ingen kontroll.

Innen den psykoanalytiske litteraturen er ”valg” et begrep som sjeldent , om noen gang, fremstår i argumenter, eksempler og forklaringer. Simone de Beauvoir kritiserer denne implisitte determinismen: "Alle psykoanalytikere avviser systematisk ideen om valg og det tilstøtende begrepet verdier, og deri ligger den kompliserte svakheten i systemet. Ved å ha skilt tvang og forbud fra individenes frie valg, mislykkes Freud i å gi oss en forklaring av deres opprinnelse – han tar dem for gitt" (1972, s.76).

De Beauvoir avviser ikke viktigheten av seksualitet, destruksjon eller sosiale forbud, men hun ønsker å plassere dem i deres eksistensielle sammenheng, det er i form av valg og egen definisjon. Jeg vil komme tilbake til dette punktet nedenfor.

Juliet Mitchell (1974) godtar ikke kritikken fra de Beauvoir og anklager henne for å ha misforstått. Hun kommenterer: "De Beauvoir motsetter seg hele tiden (på sammen måten som feministene) det hun ser som ”determinisme” iboende i psykoanalyse. Men Freuds vitenskap bruker begrepet ”over-determinering” (som er et begrep som Freud har funnet på). Dette er et komplisert forestilling av ”mangfoldig årsaksforhold” hvor mange faktorer kan forsterke, overlappe og oppheve hverandre, eller motsi hverandre – en veldig annerledes erklæring enn den som foreslås av den enkle determinismen" (s.309).

Det er klart fra dette avsnittet at i psykoanalytiske begreper er atferd ”forårsaket” av noe, om enn på en komplisert måte og på en rekke ulike nivåer. Når vi møter atferd som er forårsaket av noe, finner vi at faktisitet er umulig, og determinisme erstatter frihet. ”Over-determinering” er derfor ikke mer enn en raffinert form for determinisme.

Samfunnssyn

Mange sosiologer har ofret deres oppmerksomhet til de ulike modellene av samfunn som er tatt for gitt i teoretiske formuleringer. Hovedforskjellen som er gjort er mellom ”harmoni” modeller og ”konflikt” modeller. Den første viser til modeller som antar at harmoni mellom verdier og dagens samfunn er en homogen enhet som har de samme grunnleggende mål, med bare relativt små avvik fra den generelle regelen for samarbeid og enighet. Den siste viser til modeller som fastslår en grunnleggende motsetningsforhold i samfunnet. Denne form for modell fokuserer på maktrelasjoner, konflikter mellom grupper med ulike interesser. Harmoni er sett på som en myte anvendt for å skjule ulike forskjeller i samfunnet, spesielt den ujevne fordelingen av rikdom og makt.

Det mest kjente eksemplet av en harmonimodell er ”funksjonalisme”, som presenterer en samfunnssyn analogt med menneskekroppen med ulike deler som utgjør en funksjonell helhet. Funksjonalistisk sosiologi anser et hvilket som helst del av samfunnet, slik som utdanningssystemet eller familien, til å være underordnet hele sosial systemet det er en del av. Hver del har sin spesielle funksjon som tjener å vedlikeholde det sosiale systemet. Det interne fellesskapet mellom de ulike delene er avgjørende fordi det reflekterer en indre avhengighet som er antatt å ligge under som en felles verdigrunnlag eller enighet.

I kontrast til dette er marxisme et klart eksempel av en konfliktmodell. Marx mente at konflikter mellom klassene som å være selve drivkraften i historien. Samfunnet er sett på som et slagmark mellom konkurrerende krefter med motsatte interesser, verdier og mål. Denne konflikten er ikke åpen og synlig, men i stedet tildekket av dominansen til den herskende klassens ideer som er presentert i form av felles verdier – harmoni.

Eksistensialismen til Sartes tilhører klart denne andre kategorien av konfliktmodeller. Den anser sosiale former som områder hvor makt kamp finner sted, en scenario av grupper og individer kjemper for dominans. Selvsagt er konflikt et sentralt begrep i psykoanalyse – konflikt mellom id, ego og superego, mellom det bevisste og det ubevisste og mellom individet og samfunnet. Vi burde ikke tillate dette til å lede oss til falske konklusjoner om at det tilhører en konfliktmodell. Tvert imot er det mange indikasjoner som peker mot at en konfliktmodell av samfunnet er implisitt i psykodynamisk teori. ”Samfunnets” interesser er vanligvis presentert i begreper om felles goder. Det underliggende grunnlaget av samfunnet er udiskutabel. Det er argumentert for at seksualitet kan ikke tillate å ha frie tøyler og må være temmet for sosialt produktive hensikter, men det er antatt at det er en felles enighet vedrørende hva som er sosialt verdifullt og hva som ikke er det. Dette spørsmålet er aldri tatt opp fordi det er tatt for gitt at eksisterende sosiale arrangementer er naturlige og uunngåelige, gitt den (ødipale) psykologiske utseende til mann og kvinne.

Begrepet om sosiale goder er tingliggjort. Det er ikke sett som å være åpen for fortolkning eller subjekt for ulike perspektiver. Inntrykket vi sitter igjen med er en sunn fornuft ”menneske natur” oppfatning av samfunnet. Samfunnets ”behov” og kulturens ”krav” (for eksempel sublimering) er presentert som del av den ”arketypiske arv”. Det er ikke verdsatt at behov og krav fra samfunnet er ulike for ulike grupper. Erich Fromm (1970) kommenterer Freuds implisitte syn på samfunnet slikt:

"Freud var en modig og radikal tenker i sine store oppdagelser, men i deres anvendelse var han forhindret av en udiskutabel tro på at hans samfunn, selv om det ikke på noen måter er tilfredsstillende, representerte den fremste form for menneskelig fremskritt og kunne ikke bli forbedret i noen som helst form av betydning" (s.15).

Det er lite eller ingen spillerom for å vurdere alternative syn, ei heller er det tilstrekkelig oppmerksomhet gitt til hvordan individuell og gruppe praksis bidra til produksjon av sosiale behov og krav. I sammenligning med eksistensiell sosial teori, er freudiansk oppfatninger av samfunnet er svakt utviklet og mangler i bredde og dybde. Hovedproblemet med Freuds samfunnsmodell i henhold til Mark Poster (1978) er at det er ganske enkelt en forlengelse av hans psykologi av individet:

"… Freuds psykohistorie er en myte som projisere nåværende strukturer tilbake gjennom tid. Sivilisasjonen er ingenting annet enn Freuds modell av den individuelle psyke som sådan. Sivilisasjon for ham er i all vesentlighet en kamp mellom Eros og Thanatos; individet er drevet av samme to-sidighet av instinktene…Ved hvert poeng av hans individuelle psykiske struktur, utarbeider Freud en nøyaktig likhetslære for samfunnsnivået" (s.39).

Dette synet er videre styrket av Freuds egne uttalelse at han så på sosiologi som en form for anvendt psykologi. Det er denne manglende evnen for å se samfunnet i begreper av spesielle sosiale prosesser som forhindrer en tilstrekkelig analyse av konflikter mellom grupper, konkurrerende perspektiver, fremmedgjøring og gruppe dannelse – de faktiske faktorer som er vurdert som viktigst i Sartres sosiale teori.

Vitenskapssyn

Psykoanalyse er en hybrid mellom positivistisk vitenskap, men vektlegging på data og motsigelsesfrihet, og den fenomenologiske vitenskapen som vektlegger mening og forklarende krefter. På den ene siden er hovedstyrken til psykoanalysen dens tilgjengelighet for å gjøre rede for en ekstrem bredde i fenomener. Det er dette som tjener dens tittel som ”stor teori”, et forsøk på en alt-omfattende teori om menneskelig fungering.

I så henseende har Freuds arbeid mer felles til filosofi enn til vitenskap, men Freud unngikk begrepet filosofi og foretrakk å se på sin teori som vitenskapelig arbeid grunnlagt på ”data” fra sin kliniske praksis som psykoterapeut. Mye av psykoanalysens appell stammer fra dens ”semantiske” rolle, dens evne til å tilknytte seg en mening, og gjøre forståelig en varierende rekke av faktorer og knytte dem sammen i en filosofisk og/eller vitenskapelig ramme.

På den andre siden er det mange aspekter av positivisme til å bli funnet i psykodynamikken, spesielt i Freuds egne arbeider. Hans studier ligner på dem innenfor naturvitenskapene. Han betraktet sitt arbeid som en forlengelse av biologi og trodde at arbeid han utførte var noe lignende og en like gyldig form for vitenskap. Juliet Mitchell (1974) gjør følgende betydelige kommentar: "Det kan ikke være noen meningsfull forskjell mellom sosial-, natur- eller fysisk vitenskap. En vitenskap er kunnskap" (s.323).

Dette avsnittet illustrerer forvirringen omkring hva som utgjør en gyldig vitenskap. Bocock kommenterer: "Freud tar feil når han tenker at bare biologisk observerbare eller biokjemiske målbare begreper og erklæringer teller som vitenskap ved studiet av menneskelige handlinger" (1976, s.26).

Den noe tvetydige vitenskapsmodellen som er knyttet til psykodynamikk gjør disiplinen åpen for angrep fra begge sider. Dens hermeneutiske kvaliteter er ikke verdsatt av positivistene som kritiserer den på empirisk grunnlag (for eksempel Eysenck, 1953) og kravene fra analytikere som Freud og Fromm at dere praksis tjener som gyldig data fjerner ikke nøkkelkritikken om ”motsigelsesfrihet”. Freuds ”pseudo-empirisme” inviterer også kritikk fra reduksjonismen i og med at han reduserer begrepsmessige saker til empirisk vitenskap.

Dette er dermed grunnlaget for Freuds vitenskapssyn. Det er primært en hermeneutisk modell, men ironisk nok betraktet Freud selv den som empiristisk eller positivistisk.

Psykodynamikk og sosialt arbeid

Psykodynamisk casework har for mange ti år vært en hoveddel av sosialt arbeids hverdag, men mindre nå enn tidligere. Psykoanalytisk teori har derfor vært ganske betydningsfull med hensyn til en teori som underbygger sosialt arbeids praksis. Men for å gjøre sakene enda mer komplisert må det erkjennes at mye av psykodynamikkens påvirkning innen sosialt arbeid kommer ikke så mye fra Freud og hans medsvorne analytikere, men fra den populariserte og forvrengte freudianismen som man møter i hverdagslig tenkning. Popularisert psykoanalyse er ganske enkelt en personlighetsteori hvor atferd er betraktet som å være grunnlaget for å undertrykke seksuelle drifter. Denne overforenklingen ignorerer skarpsindigheten i Freuds tanker og fullstendig benekter den sosiale teorien som ligger implisitt i hans arbeid. Den siste tendensen er i seg selv tegn på psykodynamisk orientert sosialt arbeid som fokuserer på en individuell, intrapsykisk dimensjon av erfaring på bekostning av de sosiale aspektene.

Det er derfor viktig å legge merke til at bindingene mellom sosialt arbeid og psykoanalytisk teori er mindre direkte enn vanligvis antatt. Det er utvilsomt klare bindinger mellom psykoanalyse og sosialt arbeid (psykodynamisk casework) som en hvilken som helst studie av sosialt arbeids historie vil vise. Men disse bindingene er påtenkt gjennom den forvrengte populære versjonen av Freuds ideer.

Det er mye å vinne fra psykoanalyse, men rammeverket som Freud har presenterte den i, er ikke akseptabel i forhold til sosialt arbeid. Det som er nødvendig er en oversettelse av Freuds ideer til en form som overvinner fallgruvene som er nevnt ovenfor. Konteksten som Freuds teorier er i, er fra en pioner som anstrengte seg for å bryte ny jord og gi ny mening til en stor variasjon av komplekse og følsomme saker. Naturligvis inneholder dette pionerarbeidet feil og misforståelser, men de verdifulle delene av hans arbeid kan bli beholdt og virkelig trollbinde når det er plassert i en sterkere kunnskapskritisk kontekst eller rammeverk.

Kaare T. Pettersen

Litteratur:

Adler, A., 1928. Understanding Human Nature. London: Allen and Unwin.

Beauvoir, S. de, 1972. The Second Sex. Harmondsworth: Penguin.

Bocock, R., 1976. Freud and Modern Society. London: Nelson

Bocock, R., 1983. Sigmund Freud. London: Tavistock

Bocock, R., P. Hamilton, K. Thompson, A. Waton (red), 1980. An Introduction to Sociology. London: Fontana

Erikson, E., 1950. Childhood and Society. St.Albans: Triad Paladin.

Freud, S., 1913. Totem and Taboo. Bind 13 av standard utgaven av samlede psykologiske verker, C.L. Rothgeb

(red), London.

Freud, S., 1920. Beyond the Pleasure Principle. Bind 18. London.

Freud, S., 1922. Group Psychology and the Analysis of the Ego. Bind 18. London.