 |
| Roy F. Baumeister |
Innledning
Mange empiriske undersøkelser om skyld viser at skyld bør
forstås hovedsakelig som et sosialt fenomen som finner sted mellom mennesker
like mye som i dem. Skyld synes å finne sted i mange ulike former for
menneskelige handlinger, ikke bare i krenkelser men også der hvor vi finner en
positiv ulikhet mellom mennesker. Skyldens omfang synes videre å variere
kraftig med variasjoner i den mellommenneskelige konteksten.
Skyld synes
å være sterkest, mest utbredt og mest konsistent i fellesskapsrelasjoner som er
karakterisert med forventninger til felles mål. Skyld tjener til mange ulike
fellesskapsbindende funksjoner, inkludert å motivere folk til å behandle
kolleger på en god måte og unngå overtredelser, minimere ulikheter og muliggjør
at mindre maktfulle kolleger kan få deres vilje samt å omfordele emosjonell
fortvilelse.
Skyld er en
vanlig form for fortvilelse og påvirker mange av våre handlinger. Mange bruker
skyld for å unnskylde sine krenkelser, for å uttrykke sympati, for å manipulere
andre, for å avslå sex, i oppdragelse av barn,, som støtte for selvkontroll,
med mer. Man utfører og/eller unngår å utføre en bemerkelsesverdig stor
variasjon av handlinger på grunn av forventninger av skyld.
Likevel har
både personlighetsforsking og forskningen innen sosialpsykologi hatt en tendens
til å overse dette viktige fenomenet i hverdagslivet. Når man ser bort fra
artiklene om seksuelle skyld, var det i løpet av hele 1980-tallet vare skrevet
tre artikler i det anerkjente fagtidsskriftet Journal of Personality and
Social Psychology. I det samme tidsrom var det ingen artikler om skyld i
fagtidsskriftet Annual Review of Psychology. Det er nesten ironisk at
høgskole- og universitetsstudenter som skal utdannes til å arbeide med andre
mennesker lærer lite eller ingenting om skyld. Bortsett fra skyld som er koblet
til seksuelle handlinger og til skyld som et juridisk fenomen, synes emnet å
være totalt neglisjert. Neglisjeringen av skyld som fenomen innen sosial
psykologi er spesielt ironisk fordi skyld må forståes hovedsakelig som en
sosial emosjon.
Artikkelen
til Baumeister et al studerer skyldens sosiale og mellommenneskelig natur. Til
forskjell fra teoretiske tradisjoner som ser på emosjoner som intrapsykiske
reaksjoner og behandler skyld som en sak for selvevaluering opp mot abstrakte
standarder, undersøker artikkelen skyld som et resultat ab det å være menneske.
Skyld er noe som finner sted mellom mennesker, ikke bare inne i dem. Det betyr
at skyld er et mellommenneskelig fenomen som er funksjonelt og årsaksmessig
knyttet til fellesskapsrelasjoner mellom mennesker. Skyldens opprinnelse,
funksjon og prosess har alle viktige mellommenneskelige aspekter ved seg.
Skyld kan
virke slik i sosiale relasjoner at sosiale bånd blir styrket ved å bringe frem
symbolske bekreftelser på omsorg og forpliktelser. Den er også en mekanisme for
å utjevne ubalanse eller ulikheter i følelsesmessig fortvilelse innen
relasjonen og for å utøve påvirkning overfor andre.
Skyldens
sosiale natur går mye lenger enn den vanlige oppfattelsen av at moralske
standarder er overført barn og unge av signifikante andre og av samfunnet
generelt. Skyld fortsetter å fremtre gjennom hele livet, hovedsakelig ut i fra
mellommenneskelig handlinger. Ofte får folk deres partnere til å føle skyld på
grunn av nye krenkelser og i håp om å skape endringer. Enkelte skylderfaringer
vil riktignok finne sted i det private rom, i ens individuelle psyke og i
sosial isolasjon. Allikevel vil de fleste av disse kunne være avledet av
mellommenneskelige prosesser utført av høyt sosialiserte individer med
internaliserte referansegrupper.
Artikkelforfatterne
følger en samfunnsvitenskapelig tradisjon reflektert i symbolsk
interaksjonisme, sosial læringsteori, Sullivans personlighetsteori, Heideggers
fenomenologi og andre som anser at intrapsykiske fenomener har en
mellommenneskelig opprinnelse. De argumenterer for at skyld i de fleste
tilfeller er klart og vesentlig forbundet med mellommenneskelige prosesser.
En mellommenneskelig tilnærming i tidligere teorier
Skyldens sosiale natur og mellommenneskelig opprinnelse er
blitt bekreftet av enkelte teorier tidligere, benektet av andre og forsøkt
motarbeidet av de fleste. Enkelte har til og med kombinert analyser av skyldens
viktige sosiale aspekter samtidig som de forsøker å benekte slike aspekter.
Sigmund
Freud behandlet skyld hovedsakelig i to betydningsfulle verk, Civilization
and its discontents (1930/1961) og i New introductory lectures on
psycho-analysis (1933/1964). Her behandler han skyld som et produkt av intrapsykiske
konflikter. Eller mer presist som et våpen brukt av superego for å påvirke
avgjørelser til ego. Han
skriver: ”…moral sense of guilt is the expression of the tension between the
ego end the super-ego”(1933/1964, s. 76). Senere insisterte han på at
måten super-ego fungerte på skapte skyldfølelser uten hensyn til den utvendige
verden (1933/1964, s.97). Likevel finner man, riktignok noe bortgjemt, i Freuds
teorier noen mellommenneskelige faktorer. Han vurderte nemlig super-ego til å
være en tilpasning av den menneskelige organisme til sivilisert liv
(1930/1961), som nesten pr definisjon inkluderer å leve sammen med andre
mennesker.
Helene
Block Lewis forfektet i boken Shame and guilt in neurosis (1971) at
mellommenneskelige faktorer og prosesser er helt irrelevant for skyld. Hun skriver ”Guilt is evoked only
from within the self” (1971, s.85). Hun påstod at skyld ikke engang er
avledet av en mulig kontakt med et annet menneske, slik som en generalisert
andre eller internalisert referanse gruppe. Dermed benekter hun i sine analyser
enhver signifikant rolle av mellommenneskelige prosesser, selv om mange av
hennes argumenter synes å foreslå mellommenneskelige faktorer.
Andre
teoretikere har eksplisitt og bestemt avvist et mellommenneskelig ved skyld. I boken
Shame and Guilt: A psychoanalytic and cultural study (1971) skriver
forfatterne G. Piers og M. Singer at skyld er avledet fra kastrasjonsangst og
de behandler den som en reaksjon på id impulsene; aggressivitet, destruktivitet
og seksualitet (spesielt incest). De påstår at ekte skyld følelser er
”experienced in solitude and contain noe conscious or realistic reference to an
audience” (1971, s.68), og dermed benekter de enhver form for mellommenneskelig
dimensjon.
J. Gilligan
har skrevet blant annet Beyond morality: Psychoanalyic reflections on shame,
guilt and love (1976). Gilligan forfekter at skyld oppstår som en reaksjon
på aggressive drifter forbundet med de tidligere stadiene i Freuds skjema,
nemlig ”oral-biting-cannibalistic-sadistic, anal-sadistic og
phallic-competitive” (1976, s.149). Han vektlegger straff som et viktig aspekt
ved skyld.
I boken Self-consciousness
and social anxiety (1980) skriver A. Buss at skyld er koblet til den
private selvrefleksjon, som pr definisjon ikke nødvendigvis inkluderer andre
personer eller deres perspektiver. ”Guilt is essentially private. The best test of guilt is ehether
anyone else knows of the transgression” (1980, s.159). Det at ingen
behøver å vite om skylden bekrefter dens intrapsykiske natur, ifølge Buss.
Dermed er Skyld igjen et isolert fenomen og et produkt hovedsakelig av
intrapsykiske prosesser.
D.L.Mosher bygger på et
behavioristisk perspektiv i sin artikkel Interaction of fear and guilt in
inhibiting unacceptable behavior (1965). ”Guilt may be defined as a
generalized expectancy for self-mediated punishment for violating, anticipating
the violation of, or failure to attain internalized standards of proper
behavior” (1965, s.162). Referansen til en selv påført straff gjør det
klart at fokus til skyld er ikke straff fra andre, men noe negativt man påfører
seg selv. Dermed er skyld i en slik behavioristisk perspektiv en forventning av
selv-skade, ikke et mellommenneskelig fenomen. En slik definisjon anviser ingen
rolle til mellommenneskelige faktorer, unntatt muligheten for at
”internaliserte standarder” kan være lært fra andre.
O.Rank
behandler fenomenet skyld i boken The trauma of birth (1929). Her tar
han til ordet for at skyld har sosiale røtter. Rank begynte med standard
psykoanalytiske synspunkter omkring skyld, men hans tanker utviklet seg gradvis
til en teoretisk posisjon som er unikt innen psykoanalytisk psykologi. Han kom
nemlig til å forstå skyld som en uunngåelig bi-produkt av
individualiseringsprosessen. Skyld oppstår dermed i den infantile avhengigheten
til mor og i frykt og angst over å bryte denne avhengigheten i følge Rank, og
den fungerer som en kraft som fortsetter i dette forholdet.
I
tidsskriftet Psychological Review nr.62, fra 1955, har D.P.Ausbel
skrevet en artikkel med tittelen Relationships between shame and guilt in
the socializing process (s.378-390). Ausbel fremhevet at skam er en
reaksjon til faktiske eller antatte dommer fra andre og at skyld alltid
involverer en spesiell type av skam (1955, s.389), som tydeligvis antyder en sterk
kobling til mellommenneskelige kontekster. En lignede implikasjon er å finne i
Ausbels påstand om at skyld ”always implies an offense against the group”
(1955, s.388).
Allerede i
1937 skrev K. Horney i sin bok The neurotic personality of our time at skyld
følelser stammer fra en grunnleggende frykt for andres manglende godkjenning,
og hun spekulerte i at forsøk på å få andre til å føle seg skyldige kan bare
komme fra nevrotiske mellommenneskelige motiver. Dermed vendte hun om på
tradisjonell psykoanalytisk teori.
I boken Social
evolution (1985) skriver R.L.Trivers ut fra et evolusjonistisk perspektiv.
Trives foreslår at menneskelig skyld har oppstått fra naturlig seleksjon fordi
det forhindrer mennesker fra å utføre handlinger som vil kunne skade deres
forhold til andre. Dette fordi slike forhold er livsviktige for overlevelse og
reproduksjon.
Slike
inkonsistente funn innen og blant tidligere teorier om skyld er forståelige når
man tar i betraktning det empiriske vakuumet som de er skapt innenfor. Mange av
de overnevnte teoretikerne har måttet stole hovedsakelig på intuisjon,
usystematiske observasjoner og kliniske inntrykk når de formulerte deres syn på
skyld. I kontrast til dette er det mange empiriske studier spredt gjennom
litteraturen gjennom de siste tiår, og disse studiene kan sannsynligvis gi et
fastere grunnlag for å forstå skyld. Det kan faktisk virke som om innsamling av
empiri har gått på bekostning av teori utvikling.
Baumeister
et al vil med denne artikkelen utlede et aspekt av skyld som er blitt
forholdsvis forsømt og undervurdert i tidligere teori, men som har dukket opp
som signifikant i mange empiriske undersøkelser: skyldens mellommenneskelige
dimensjon.
Definisjon av skyld
Forsøk på å konstruere enkle definisjoner v skyld er preget
av det faktum at begrepet er benyttet av folk på mange og motsetningsfulle
måter. I særdeleshet brukes begrepene skyld og skam om hverandre, selv om
begrepene viser til to tydelig forskjellige erfaringer.
Hovedinteressen
til psykologer er den subjektive følelsen av skyld, sammen med dens årsaker og
adferdsmessige konsekvenser. Baumeister et al er oppatt med hva som får
mennesker til å føle skyld og hva denne følelsen – eller motivasjonen til å
unngå denne følelsen – får dem til å gjøre.
En tilnærming til skyld som en
subjektiv tilstand medfører at andre viktige og innflytelsesrike måter som
skyld brukes på blir irrelevante. Juridisk skyld for eksempel har tekniske
definisjoner som er ganske uavhengige subjektive følelser eller til og med
ansvar for tidligere handlinger. Juridisk skyld er basert på antagelsen om
brudd på juridiske regler, selv om den tekniske betydningen av juridisk skyld
har utviklet seg lenger enn å være avhengig av bevisets betingelse og omfang. I
boken til Helene Block Lewis (1971) nevnt ovenfor heter det at mennesker kan
være skyldige uten noen bestemt følelse. En slik definisjon passer godt med den
juridiske bruken av skyld. Dette drøftes videre i boken Is guilt an emotion?
av A. Ortony (1987) hvor det argumenteres for at skyld har to betydninger, en
sosio-juridisk og en emosjonell betydning.
Artikkelen til Baumeister et al
fokuserer på skyldens emosjonelle betydning. Med skyld forståes et individs
ubehagelige emosjonelle tilstand i forbindelse med mulige motforestillinger til
hans eller hennes handlinger, mangel på handlinger, omstendigheter eller
hensikter. Skyld er en emosjonell fortvilelse som er forskjellig fra frykt og
sinne, og basert på muligheten for at en kan ha gjort noe galt og at andre også
kan mene det samme. Artikkelen fokuserer på skyld som følelse og ikke en
juridisk, teknisk, ontologisk eller teologisk betydning.
Skyld er forskjellig fra skam
særlig fordi skyld forholder seg til en bestemt handling, i motsetning til skam
som forholder seg til hele selvet (jf Lewis 1971).Skyld kan likeledes være
adskilt fra frykt for straff på bakgrunn av at fortvilelse er rettet mot selve
handlingen i stedet for forventningen for handlingen. Man kan klart føle skyld
i situasjoner hvor det er lite sannsynlig med straff og dermed ingen frykt.
Kunnskap om at man har krenket en annen person kan være tilstrekkelig til å
forårsake skyld, selv om offeret ikke er i stand til å gjengjelde krenkelsen.
På den annen side burde det være relativt vanskelig å frykte straff fra andre
uten å føle noe som helst form for skyld selv, unntatt kanskje om den andre
personen er preget av fiendtlighet i stedet for krenkelse.
Det at skyld defineres som en
subjektiv emosjonell tilstand medfører at intrapsykiske prosesser også er
tilstede. Baumeister el al ønsker med sin artikkel å understreke at denne
intrapsykiske reaksjonen har betydelige mellommenneskelige aspekter ved seg.
En mellommenneskelig analyse av skyld
Fra et mellommenneskelig perspektiv vil den vanligste
årsaken til skyld være påførelse av skade, tap eller fortvilelse på en
relasjonspartner. Selv om skyld ofte er knyttet til nære relasjoner er den ikke
begrenset til dem. Tilbøyelighet til skyld kan være generalisert fra andre
forhold, inkludert grupper. Spesielt godt sosialiserte personer vil sannsynligvis
ha lært å føle skyld etter å ha påført skade til fremmede personer også. En
mellommenneskelig tilnærming vil likevel forutsi at skyldrelasjoner vil være
sterkere, mer alminnelig og mer betydningsfull i nære relasjoner enn i svake
eller fjerne forhold.
Ethvert
fellesskapsforhold er definert ved eksistensen av stilletiende regler som
medfører at individer må være opptatt av hverandres velferd. En konsekvens av
dette er at fellesskapsforhold gjør ting ganske enkelt for å gagne hverandre
uten å forvente lik eller umiddelbar gagn tilbake, i kontrast til partnere i
bytteforhold som søker å opprettholde likhet og som gagner hverandre bar når
man forventer lik eller større gagn i retur. Folk synes rede til å samhandle
selv med fremmede mennesker på et grunnlag bygd på fellesskap ganske enkelt
fordi de forventer muligheten for et fellesskapsforhold. I
fellesskapsrelasjoner holder folk spontant følge med hverandres behov, selv om
ingenting umiddelbart kan gjøres for å tilfredsstille disse behovene, de yter
mer hjelp til deres relasjonspartnere, de føler seg bedre etter å ha gitt hjelp
både med hensyn til stemning og med hensyn til selv-evaluering, og de er mer
mottagelige til partnerens emosjonelle tilstand. Slike fellesskapsrelasjoner og
bytterelasjoner er drøftet nærmere i en artikkel skrevet av M.S.Clark, J.Mills
og D.M.Cororan i fagtidsskriftet Personality and Social Psychology Bulletin,
nr.15/1989 under tittelen Keeping track of needs and inputs of friends and
strangers. I virkeligheten vil mange forhold ikke være rene fellesskaps-
eller bytterelasjoner men ha en blanding av begge. Uansett er det sannsynlig at
skyld i alle relasjoner oppstår hovedsakelig fra fellesskaps komponenten.
Å beskrive
skyld som et mellommenneskelig eller sosialt fenomen kan bety ganske
forskjellige ting avhengig av om man fokuserer på fellesskaps- eller
bytteforhold. Sigmund Freud (1930/1961) sier at det sosiale grunnlaget for
skyld kan i sin helhet være forstått på bakgrunn av bytteforhold. Han betegnet
skyld som et bi-produkt av den menneskelige tilvenningen til et liv i et
sivilisert samfunn. Meningen med en slik tilvenning er at alle medlemmer må
avstå fra bestemte tilbøyeligheter og behov slik at alle kan bli beskyttet fra
å bli gjort til et offer av andre. Skyld, ifølge Freud, er et resultat av den
interne mekanismen som får hvert individ til å adlyde gruppens regler og dermed
gjøre handel og byttetransaksjoner mulig.
Dersom man
analyserer skyld i fellesskapsrelasjoner vil derimot utgift-gagn analysen miste
sin sentrale betydning. I stedet kan man se skyld som formet for å forsterke
fellesskapsnormene av felles interesse og oppfostring, og til å beskytte de
mellommenneskelige bånd mellom nære individer. Funksjonene til skyld vil derfor
være relasjonsforsterkende. I tillegg virker det som folk ønsker og kanskje
trenger fellesskapsrelasjoner, slik at folk vil
noen ganger kunne reagere på bakgrunn av fellesskapsrelasjonens normer,
ganske enkelt fordi den andre er en potensielt tilgjengelig relasjonspartner
(dvs selv om ingen fellesskapsrelasjon ennå eksisterer). Mange mennesker viser
at de vil adoptere en fellesskapstilnærning ganske enkelt fordi de tror at
personen de nettopp har møtt muligens kan bli en del av fellesskapet. Dette er
viktig for å forstå hvorfor enkelte personer reagerer med skyldfølelser overfor
tilsynelatende fremmede mennesker som ellers ville være forbeholdt mer intime
partnere.
Skyldens følelsesmessige sider
Hva er det som gjør mennesker i stand til å føle skyld? Det
er nødvendig med noen betraktninger av denne iboende kapasitet for å kunne
utvikle en teori og skyld. Det synes klart at skyld betyr å føle seg ille, og
dermed begynner kapasiteten for skyld antagelig med et naturlig grunnlag for å
føle seg ille. Skyld må forståes som en ubehagelig vekkelse beslektet med
angst.
Baumeister
et al foreslår to kilder som skyld kan stamme fra, vekkelse av empati og angst
for sosial eksklusjon. Begge disse er viktige og kraftfulle kilder til følelser
og motivasjon i nære fellesskapsrelasjoner. Mennesker er iboende beredt til å
føle empatisk fortvilelse som reaksjon på andres lidelser og skyld kombinerer
empatisk fortvilelse med en selv tillagt egenskap av et ubesværet ansvar for
andres nød og lidelser. Dette siste er beskrevet av M.L.Hoffman i Development
of prosocial motivation: Empathy and guilt som er et kapittel i boken The
development of prosocial behavior, N. Eisenberg (red), 1982. Når man ser
andres lidelser, vil man føle seg ille, og denne dårlige følelsen er grunnlaget
for skyld. Selv om empatisk fortvilelse kan oppstå med enhver lidelse, er
empatiske reaksjoner vanligvis anerkjent som sterkest i nære relasjoner.
Fellesskapsbekymring for andres velferd vil sannsynligvis ha en sterk binding
til empatiske reaksjoner. Sammen med empati er tilhørighet og hengivenhet kraftfulle
kilder for følelsesmessige reaksjoner.
Mennesket opplever angst ved å
stå overfor en trussel om separasjon eller eksklusjon fra deres mødre.
Hendelser som øker trussel om sosial eksklusjon skulle derfor forårsake angst
og en form som denne angsten kan ta er skyld. Mye tyder på at det er sterke og
signifikante korrelasjoner mellom angst og skyld. Spesielt dersom man har gjort
noe (for eksempel en krenkelse) som vil kunne forårsake avvisning av en
partner, da vil resultatet av angsten over den mulige avvisningen kunne
oppleves som skyld.
Å kombinere empatisk fortvilelse
og eksklusjonsangst skaper en potensielt mektig basis for å analysere skyld og
forutse dens mønster. Skyld bør sees i sammenheng med felles sosial
tilknytninger og bli forbundet med forstyrrelser av tilhørighetsfølelsen,
spesielt de som oppstår fra lidelser man selv er årsak til. Utviklingsmessig
burde primitiv skyld fokusere hovedsakelig de som står en nærmest til en selv.
Mer moden skyld vil kunne reflektere den stadig økende brede følelsen av
fellesskap, men det burde fortsatt være tendenser for skyld til å være sterkest
med fortrolige partnere. Sett på denne måten har det emosjonelle grunnlaget for
skyld en sterk mellommenneskelig komponent. Dette synet skiller seg vesentlig
fra analyser som baserer skyld på slike faktorer som kastrasjonsangst,
aggresjon man retter mot seg selv, eller en betinget forventning av straff. De
følelsesmessige røttene til skyld ligger i menneskelig tilhørighet, det vil si
i menneskets kapasitet til å føle lidelse og fortvilelse til andre og i den
grunnleggende frykten for å fremmedgjøre faktiske eller potensielle
relasjonspartnere.
Kaare T. Pettersen
No comments:
Post a Comment