Thursday, March 22, 2012

Skyld: En mellommenneskelig tilnærming


Roy F. Baumeister
Det følgende er en rekonstruksjon av en artikkel skrevet av Roy F Baumeister, Arlene M. Stillwell og Todd F. Heatherton, 1994. Guilt: An Interpersonal Approach, i tidsskriftet Psychological Bulletin, nr.2/1994, s. 243-267.

Innledning

Mange empiriske undersøkelser om skyld viser at skyld bør forstås hovedsakelig som et sosialt fenomen som finner sted mellom mennesker like mye som i dem. Skyld synes å finne sted i mange ulike former for menneskelige handlinger, ikke bare i krenkelser men også der hvor vi finner en positiv ulikhet mellom mennesker. Skyldens omfang synes videre å variere kraftig med variasjoner i den mellommenneskelige konteksten.
            Skyld synes å være sterkest, mest utbredt og mest konsistent i fellesskapsrelasjoner som er karakterisert med forventninger til felles mål. Skyld tjener til mange ulike fellesskapsbindende funksjoner, inkludert å motivere folk til å behandle kolleger på en god måte og unngå overtredelser, minimere ulikheter og muliggjør at mindre maktfulle kolleger kan få deres vilje samt å omfordele emosjonell fortvilelse.
            Skyld er en vanlig form for fortvilelse og påvirker mange av våre handlinger. Mange bruker skyld for å unnskylde sine krenkelser, for å uttrykke sympati, for å manipulere andre, for å avslå sex, i oppdragelse av barn,, som støtte for selvkontroll, med mer. Man utfører og/eller unngår å utføre en bemerkelsesverdig stor variasjon av handlinger på grunn av forventninger av skyld.
            Likevel har både personlighetsforsking og forskningen innen sosialpsykologi hatt en tendens til å overse dette viktige fenomenet i hverdagslivet. Når man ser bort fra artiklene om seksuelle skyld, var det i løpet av hele 1980-tallet vare skrevet tre artikler i det anerkjente fagtidsskriftet Journal of Personality and Social Psychology. I det samme tidsrom var det ingen artikler om skyld i fagtidsskriftet Annual Review of Psychology. Det er nesten ironisk at høgskole- og universitetsstudenter som skal utdannes til å arbeide med andre mennesker lærer lite eller ingenting om skyld. Bortsett fra skyld som er koblet til seksuelle handlinger og til skyld som et juridisk fenomen, synes emnet å være totalt neglisjert. Neglisjeringen av skyld som fenomen innen sosial psykologi er spesielt ironisk fordi skyld må forståes hovedsakelig som en sosial emosjon.
            Artikkelen til Baumeister et al studerer skyldens sosiale og mellommenneskelig natur. Til forskjell fra teoretiske tradisjoner som ser på emosjoner som intrapsykiske reaksjoner og behandler skyld som en sak for selvevaluering opp mot abstrakte standarder, undersøker artikkelen skyld som et resultat ab det å være menneske. Skyld er noe som finner sted mellom mennesker, ikke bare inne i dem. Det betyr at skyld er et mellommenneskelig fenomen som er funksjonelt og årsaksmessig knyttet til fellesskapsrelasjoner mellom mennesker. Skyldens opprinnelse, funksjon og prosess har alle viktige mellommenneskelige aspekter ved seg.
            Skyld kan virke slik i sosiale relasjoner at sosiale bånd blir styrket ved å bringe frem symbolske bekreftelser på omsorg og forpliktelser. Den er også en mekanisme for å utjevne ubalanse eller ulikheter i følelsesmessig fortvilelse innen relasjonen og for å utøve påvirkning overfor andre.
            Skyldens sosiale natur går mye lenger enn den vanlige oppfattelsen av at moralske standarder er overført barn og unge av signifikante andre og av samfunnet generelt. Skyld fortsetter å fremtre gjennom hele livet, hovedsakelig ut i fra mellommenneskelig handlinger. Ofte får folk deres partnere til å føle skyld på grunn av nye krenkelser og i håp om å skape endringer. Enkelte skylderfaringer vil riktignok finne sted i det private rom, i ens individuelle psyke og i sosial isolasjon. Allikevel vil de fleste av disse kunne være avledet av mellommenneskelige prosesser utført av høyt sosialiserte individer med internaliserte referansegrupper.
            Artikkelforfatterne følger en samfunnsvitenskapelig tradisjon reflektert i symbolsk interaksjonisme, sosial læringsteori, Sullivans personlighetsteori, Heideggers fenomenologi og andre som anser at intrapsykiske fenomener har en mellommenneskelig opprinnelse. De argumenterer for at skyld i de fleste tilfeller er klart og vesentlig forbundet med mellommenneskelige prosesser.

En mellommenneskelig tilnærming i tidligere teorier

Skyldens sosiale natur og mellommenneskelig opprinnelse er blitt bekreftet av enkelte teorier tidligere, benektet av andre og forsøkt motarbeidet av de fleste. Enkelte har til og med kombinert analyser av skyldens viktige sosiale aspekter samtidig som de forsøker å benekte slike aspekter.
            Sigmund Freud behandlet skyld hovedsakelig i to betydningsfulle verk, Civilization and its discontents (1930/1961) og i New introductory lectures on psycho-analysis (1933/1964). Her behandler han skyld som et produkt av intrapsykiske konflikter. Eller mer presist som et våpen brukt av superego for å påvirke avgjørelser til ego. Han skriver: ”…moral sense of guilt is the expression of the tension between the ego end the super-ego”(1933/1964, s. 76). Senere insisterte han på at måten super-ego fungerte på skapte skyldfølelser uten hensyn til den utvendige verden (1933/1964, s.97). Likevel finner man, riktignok noe bortgjemt, i Freuds teorier noen mellommenneskelige faktorer. Han vurderte nemlig super-ego til å være en tilpasning av den menneskelige organisme til sivilisert liv (1930/1961), som nesten pr definisjon inkluderer å leve sammen med andre mennesker.
            Helene Block Lewis forfektet i boken Shame and guilt in neurosis (1971) at mellommenneskelige faktorer og prosesser er helt irrelevant for skyld. Hun skriver ”Guilt is evoked only from within the self” (1971, s.85). Hun påstod at skyld ikke engang er avledet av en mulig kontakt med et annet menneske, slik som en generalisert andre eller internalisert referanse gruppe. Dermed benekter hun i sine analyser enhver signifikant rolle av mellommenneskelige prosesser, selv om mange av hennes argumenter synes å foreslå mellommenneskelige faktorer.
            Andre teoretikere har eksplisitt og bestemt avvist et mellommenneskelig ved skyld. I boken Shame and Guilt: A psychoanalytic and cultural study (1971) skriver forfatterne G. Piers og M. Singer at skyld er avledet fra kastrasjonsangst og de behandler den som en reaksjon på id impulsene; aggressivitet, destruktivitet og seksualitet (spesielt incest). De påstår at ekte skyld følelser er ”experienced in solitude and contain noe conscious or realistic reference to an audience” (1971, s.68), og dermed benekter de enhver form for mellommenneskelig dimensjon.
            J. Gilligan har skrevet blant annet Beyond morality: Psychoanalyic reflections on shame, guilt and love (1976). Gilligan forfekter at skyld oppstår som en reaksjon på aggressive drifter forbundet med de tidligere stadiene i Freuds skjema, nemlig ”oral-biting-cannibalistic-sadistic, anal-sadistic og phallic-competitive” (1976, s.149). Han vektlegger straff som et viktig aspekt ved skyld.
            I boken Self-consciousness and social anxiety (1980) skriver A. Buss at skyld er koblet til den private selvrefleksjon, som pr definisjon ikke nødvendigvis inkluderer andre personer eller deres perspektiver. ”Guilt is essentially private. The best test of guilt is ehether anyone else knows of the transgression” (1980, s.159). Det at ingen behøver å vite om skylden bekrefter dens intrapsykiske natur, ifølge Buss. Dermed er Skyld igjen et isolert fenomen og et produkt hovedsakelig av intrapsykiske prosesser.
            D.L.Mosher bygger på et behavioristisk perspektiv i sin artikkel Interaction of fear and guilt in inhibiting unacceptable behavior (1965). ”Guilt may be defined as a generalized expectancy for self-mediated punishment for violating, anticipating the violation of, or failure to attain internalized standards of proper behavior” (1965, s.162). Referansen til en selv påført straff gjør det klart at fokus til skyld er ikke straff fra andre, men noe negativt man påfører seg selv. Dermed er skyld i en slik behavioristisk perspektiv en forventning av selv-skade, ikke et mellommenneskelig fenomen. En slik definisjon anviser ingen rolle til mellommenneskelige faktorer, unntatt muligheten for at ”internaliserte standarder” kan være lært fra andre.
            O.Rank behandler fenomenet skyld i boken The trauma of birth (1929). Her tar han til ordet for at skyld har sosiale røtter. Rank begynte med standard psykoanalytiske synspunkter omkring skyld, men hans tanker utviklet seg gradvis til en teoretisk posisjon som er unikt innen psykoanalytisk psykologi. Han kom nemlig til å forstå skyld som en uunngåelig bi-produkt av individualiseringsprosessen. Skyld oppstår dermed i den infantile avhengigheten til mor og i frykt og angst over å bryte denne avhengigheten i følge Rank, og den fungerer som en kraft som fortsetter i dette forholdet.
            I tidsskriftet Psychological Review nr.62, fra 1955, har D.P.Ausbel skrevet en artikkel med tittelen Relationships between shame and guilt in the socializing process (s.378-390). Ausbel fremhevet at skam er en reaksjon til faktiske eller antatte dommer fra andre og at skyld alltid involverer en spesiell type av skam (1955, s.389), som tydeligvis antyder en sterk kobling til mellommenneskelige kontekster. En lignede implikasjon er å finne i Ausbels påstand om at skyld ”always implies an offense against the group” (1955, s.388).
            Allerede i 1937 skrev K. Horney i sin bok The neurotic personality of our time at skyld følelser stammer fra en grunnleggende frykt for andres manglende godkjenning, og hun spekulerte i at forsøk på å få andre til å føle seg skyldige kan bare komme fra nevrotiske mellommenneskelige motiver. Dermed vendte hun om på tradisjonell psykoanalytisk teori.
            I boken Social evolution (1985) skriver R.L.Trivers ut fra et evolusjonistisk perspektiv. Trives foreslår at menneskelig skyld har oppstått fra naturlig seleksjon fordi det forhindrer mennesker fra å utføre handlinger som vil kunne skade deres forhold til andre. Dette fordi slike forhold er livsviktige for overlevelse og reproduksjon.
            Slike inkonsistente funn innen og blant tidligere teorier om skyld er forståelige når man tar i betraktning det empiriske vakuumet som de er skapt innenfor. Mange av de overnevnte teoretikerne har måttet stole hovedsakelig på intuisjon, usystematiske observasjoner og kliniske inntrykk når de formulerte deres syn på skyld. I kontrast til dette er det mange empiriske studier spredt gjennom litteraturen gjennom de siste tiår, og disse studiene kan sannsynligvis gi et fastere grunnlag for å forstå skyld. Det kan faktisk virke som om innsamling av empiri har gått på bekostning av teori utvikling.
            Baumeister et al vil med denne artikkelen utlede et aspekt av skyld som er blitt forholdsvis forsømt og undervurdert i tidligere teori, men som har dukket opp som signifikant i mange empiriske undersøkelser: skyldens mellommenneskelige dimensjon.

Definisjon av skyld

Forsøk på å konstruere enkle definisjoner v skyld er preget av det faktum at begrepet er benyttet av folk på mange og motsetningsfulle måter. I særdeleshet brukes begrepene skyld og skam om hverandre, selv om begrepene viser til to tydelig forskjellige erfaringer.
            Hovedinteressen til psykologer er den subjektive følelsen av skyld, sammen med dens årsaker og adferdsmessige konsekvenser. Baumeister et al er oppatt med hva som får mennesker til å føle skyld og hva denne følelsen – eller motivasjonen til å unngå denne følelsen – får dem til å gjøre.
En tilnærming til skyld som en subjektiv tilstand medfører at andre viktige og innflytelsesrike måter som skyld brukes på blir irrelevante. Juridisk skyld for eksempel har tekniske definisjoner som er ganske uavhengige subjektive følelser eller til og med ansvar for tidligere handlinger. Juridisk skyld er basert på antagelsen om brudd på juridiske regler, selv om den tekniske betydningen av juridisk skyld har utviklet seg lenger enn å være avhengig av bevisets betingelse og omfang. I boken til Helene Block Lewis (1971) nevnt ovenfor heter det at mennesker kan være skyldige uten noen bestemt følelse. En slik definisjon passer godt med den juridiske bruken av skyld. Dette drøftes videre i boken Is guilt an emotion? av A. Ortony (1987) hvor det argumenteres for at skyld har to betydninger, en sosio-juridisk og en emosjonell betydning.
Artikkelen til Baumeister et al fokuserer på skyldens emosjonelle betydning. Med skyld forståes et individs ubehagelige emosjonelle tilstand i forbindelse med mulige motforestillinger til hans eller hennes handlinger, mangel på handlinger, omstendigheter eller hensikter. Skyld er en emosjonell fortvilelse som er forskjellig fra frykt og sinne, og basert på muligheten for at en kan ha gjort noe galt og at andre også kan mene det samme. Artikkelen fokuserer på skyld som følelse og ikke en juridisk, teknisk, ontologisk eller teologisk betydning.
Skyld er forskjellig fra skam særlig fordi skyld forholder seg til en bestemt handling, i motsetning til skam som forholder seg til hele selvet (jf Lewis 1971).Skyld kan likeledes være adskilt fra frykt for straff på bakgrunn av at fortvilelse er rettet mot selve handlingen i stedet for forventningen for handlingen. Man kan klart føle skyld i situasjoner hvor det er lite sannsynlig med straff og dermed ingen frykt. Kunnskap om at man har krenket en annen person kan være tilstrekkelig til å forårsake skyld, selv om offeret ikke er i stand til å gjengjelde krenkelsen. På den annen side burde det være relativt vanskelig å frykte straff fra andre uten å føle noe som helst form for skyld selv, unntatt kanskje om den andre personen er preget av fiendtlighet i stedet for krenkelse.
Det at skyld defineres som en subjektiv emosjonell tilstand medfører at intrapsykiske prosesser også er tilstede. Baumeister el al ønsker med sin artikkel å understreke at denne intrapsykiske reaksjonen har betydelige mellommenneskelige aspekter ved seg.

En mellommenneskelig analyse av skyld

Fra et mellommenneskelig perspektiv vil den vanligste årsaken til skyld være påførelse av skade, tap eller fortvilelse på en relasjonspartner. Selv om skyld ofte er knyttet til nære relasjoner er den ikke begrenset til dem. Tilbøyelighet til skyld kan være generalisert fra andre forhold, inkludert grupper. Spesielt godt sosialiserte personer vil sannsynligvis ha lært å føle skyld etter å ha påført skade til fremmede personer også. En mellommenneskelig tilnærming vil likevel forutsi at skyldrelasjoner vil være sterkere, mer alminnelig og mer betydningsfull i nære relasjoner enn i svake eller fjerne forhold.
            Ethvert fellesskapsforhold er definert ved eksistensen av stilletiende regler som medfører at individer må være opptatt av hverandres velferd. En konsekvens av dette er at fellesskapsforhold gjør ting ganske enkelt for å gagne hverandre uten å forvente lik eller umiddelbar gagn tilbake, i kontrast til partnere i bytteforhold som søker å opprettholde likhet og som gagner hverandre bar når man forventer lik eller større gagn i retur. Folk synes rede til å samhandle selv med fremmede mennesker på et grunnlag bygd på fellesskap ganske enkelt fordi de forventer muligheten for et fellesskapsforhold. I fellesskapsrelasjoner holder folk spontant følge med hverandres behov, selv om ingenting umiddelbart kan gjøres for å tilfredsstille disse behovene, de yter mer hjelp til deres relasjonspartnere, de føler seg bedre etter å ha gitt hjelp både med hensyn til stemning og med hensyn til selv-evaluering, og de er mer mottagelige til partnerens emosjonelle tilstand. Slike fellesskapsrelasjoner og bytterelasjoner er drøftet nærmere i en artikkel skrevet av M.S.Clark, J.Mills og D.M.Cororan i fagtidsskriftet Personality and Social Psychology Bulletin, nr.15/1989 under tittelen Keeping track of needs and inputs of friends and strangers. I virkeligheten vil mange forhold ikke være rene fellesskaps- eller bytterelasjoner men ha en blanding av begge. Uansett er det sannsynlig at skyld i alle relasjoner oppstår hovedsakelig fra fellesskaps komponenten.
            Å beskrive skyld som et mellommenneskelig eller sosialt fenomen kan bety ganske forskjellige ting avhengig av om man fokuserer på fellesskaps- eller bytteforhold. Sigmund Freud (1930/1961) sier at det sosiale grunnlaget for skyld kan i sin helhet være forstått på bakgrunn av bytteforhold. Han betegnet skyld som et bi-produkt av den menneskelige tilvenningen til et liv i et sivilisert samfunn. Meningen med en slik tilvenning er at alle medlemmer må avstå fra bestemte tilbøyeligheter og behov slik at alle kan bli beskyttet fra å bli gjort til et offer av andre. Skyld, ifølge Freud, er et resultat av den interne mekanismen som får hvert individ til å adlyde gruppens regler og dermed gjøre handel og byttetransaksjoner mulig.
            Dersom man analyserer skyld i fellesskapsrelasjoner vil derimot utgift-gagn analysen miste sin sentrale betydning. I stedet kan man se skyld som formet for å forsterke fellesskapsnormene av felles interesse og oppfostring, og til å beskytte de mellommenneskelige bånd mellom nære individer. Funksjonene til skyld vil derfor være relasjonsforsterkende. I tillegg virker det som folk ønsker og kanskje trenger fellesskapsrelasjoner, slik at folk vil  noen ganger kunne reagere på bakgrunn av fellesskapsrelasjonens normer, ganske enkelt fordi den andre er en potensielt tilgjengelig relasjonspartner (dvs selv om ingen fellesskapsrelasjon ennå eksisterer). Mange mennesker viser at de vil adoptere en fellesskapstilnærning ganske enkelt fordi de tror at personen de nettopp har møtt muligens kan bli en del av fellesskapet. Dette er viktig for å forstå hvorfor enkelte personer reagerer med skyldfølelser overfor tilsynelatende fremmede mennesker som ellers ville være forbeholdt mer intime partnere.

Skyldens følelsesmessige sider

Hva er det som gjør mennesker i stand til å føle skyld? Det er nødvendig med noen betraktninger av denne iboende kapasitet for å kunne utvikle en teori og skyld. Det synes klart at skyld betyr å føle seg ille, og dermed begynner kapasiteten for skyld antagelig med et naturlig grunnlag for å føle seg ille. Skyld må forståes som en ubehagelig vekkelse beslektet med angst.
            Baumeister et al foreslår to kilder som skyld kan stamme fra, vekkelse av empati og angst for sosial eksklusjon. Begge disse er viktige og kraftfulle kilder til følelser og motivasjon i nære fellesskapsrelasjoner. Mennesker er iboende beredt til å føle empatisk fortvilelse som reaksjon på andres lidelser og skyld kombinerer empatisk fortvilelse med en selv tillagt egenskap av et ubesværet ansvar for andres nød og lidelser. Dette siste er beskrevet av M.L.Hoffman i Development of prosocial motivation: Empathy and guilt som er et kapittel i boken The development of prosocial behavior, N. Eisenberg (red), 1982. Når man ser andres lidelser, vil man føle seg ille, og denne dårlige følelsen er grunnlaget for skyld. Selv om empatisk fortvilelse kan oppstå med enhver lidelse, er empatiske reaksjoner vanligvis anerkjent som sterkest i nære relasjoner. Fellesskapsbekymring for andres velferd vil sannsynligvis ha en sterk binding til empatiske reaksjoner. Sammen med empati er tilhørighet og hengivenhet kraftfulle kilder for følelsesmessige reaksjoner.
Mennesket opplever angst ved å stå overfor en trussel om separasjon eller eksklusjon fra deres mødre. Hendelser som øker trussel om sosial eksklusjon skulle derfor forårsake angst og en form som denne angsten kan ta er skyld. Mye tyder på at det er sterke og signifikante korrelasjoner mellom angst og skyld. Spesielt dersom man har gjort noe (for eksempel en krenkelse) som vil kunne forårsake avvisning av en partner, da vil resultatet av angsten over den mulige avvisningen kunne oppleves som skyld.
Å kombinere empatisk fortvilelse og eksklusjonsangst skaper en potensielt mektig basis for å analysere skyld og forutse dens mønster. Skyld bør sees i sammenheng med felles sosial tilknytninger og bli forbundet med forstyrrelser av tilhørighetsfølelsen, spesielt de som oppstår fra lidelser man selv er årsak til. Utviklingsmessig burde primitiv skyld fokusere hovedsakelig de som står en nærmest til en selv. Mer moden skyld vil kunne reflektere den stadig økende brede følelsen av fellesskap, men det burde fortsatt være tendenser for skyld til å være sterkest med fortrolige partnere. Sett på denne måten har det emosjonelle grunnlaget for skyld en sterk mellommenneskelig komponent. Dette synet skiller seg vesentlig fra analyser som baserer skyld på slike faktorer som kastrasjonsangst, aggresjon man retter mot seg selv, eller en betinget forventning av straff. De følelsesmessige røttene til skyld ligger i menneskelig tilhørighet, det vil si i menneskets kapasitet til å føle lidelse og fortvilelse til andre og i den grunnleggende frykten for å fremmedgjøre faktiske eller potensielle relasjonspartnere.
Kaare T. Pettersen

No comments:

Post a Comment