Anvendelsen av Martin Bubers dialogiske filosofi

Hvordan anvendes Martin Bubers dialogiske filosofi i ulike vitenskapelige disipliner?

Ideen til denne spørsmålstillingen fikk jeg i veiledningsmøte med  John Lundstøl, 04.10.04. Vi samtalte om Martin Bubers bok, Skyld og skyldfølelse (1967), som jeg nettopp hadde lest og funnet klargjørende i forhold til problemer jeg har strevd med en stund. Jeg har de siste månedene lest en del forskjellig litteratur om skyld, mest psykologi og psykiatri. Det jeg leste gav meg inntrykk av at skyld var en følelse som kunne helbredes bort gjennom samtaleterapi. Jeg stilte meg spørsmål om ikke skyld var noe annet og mer enn dette. Lundstøl hadde tidligere i år anbefalt meg å lese nevnte bok til Buber, men dette fikk jeg ikke gjort før nå. I tillegg har jeg lest boken Min skyld av Paul Leer-Salvesen, som også er inspirert av samme bok til Martin Buber. Hovedtema for meg i veiledningen med Lundstøl var hvordan kan jeg anvende det jeg har lest av Buber i min Ph.D avhandling i sosialt arbeid?

Neste skritt i denne retningen var at jeg leste boken Martin Buber, Dialog filosof och sionist (1992), som jeg fikk lånt av Lundstøl. Boken er skrevet av den svenske sosiologen Joachim Israel (som også har tatt fil. lic. i praktisk filosofi). Han har blant annet vært professor i sosiologi ved Universitetet i København fra 1968 til 1971 og ved Universitetet i Lund fra 1971-1986. I denne boken omtaler han Martin Bubers liv og gjerning, Bubers bok, Jeg og Du, han gransker noen dialogfilosofiske problemer, reflekterer over Jeg og de andre, fellesnevnerne mellom Buber og George Herbert Mead, og avslutter med å fortelle hvordan Bubers verk er blitt mottatt i Sverige. Det var svært interessant å lese hva en så anerkjent sosiolog skriver om dialogfilosofien til Martin Buber. Arbeidet med denne boken er jeg ennå ikke ferdig med. Han avslutter blant annet boken med å vise til en doktorgradsavhandling i sosialt arbeid, skrevet av Gunborg Blomdahl Frey (Universitetet i Göteborg), Mot en existentiell relationistisk helhetssyn (1988), som i sin teoretiske resonnement  anvender Martin Bubers dialogfilosofi og tillemper den til praktisk sosialt arbeid. Jeg har forsøkt å få tak i denne avhandlingen men ikke lykkes så langt.

Deretter benyttet jeg på et søkerprogram på Høgskolen i Østfolds bibliotek internettsider. Her er det mulig å finne blant annet fagartikler i ulike vitenskapsdisipliner på ulike valgte tema. Jeg søkte på Martin Buber og fant en rekke artikler. Jeg del av artiklene er online og kunne skrives ut direkte, andre måte jeg bestille utskrift av gjennom biblioteket. Nedenfor gjennomgår jeg disse fordelt på de ulike fagdisiplinene. Det har overrasket meg et denne filosofen og teologen er anvendt i så mange og ulike områder. Jeg trekker ikke noen konklusjoner ennå, men tar dette så skritt på veien mot et mål. Målet foreløpig er å finne ut hvordan jeg kan benytte Martin Bubers dialog filosofi i mitt arbeid omkring ”Skyld som problem i sosialt arbeid”.

Martin Buber var professor i sosialfilosofi ved Universitetet i Jerusalem fra 1938 til 1951. Hans filosofiske betydning er først og fremst knyttet til gjenoppdagelsen av det dialogiske prinsippet, av jeg-du forholdets grunnleggende (konstitutive) karakter. Hans filosofiske hovedverk er det programmatiske skrifet Ich und Du.

Buber var professor i jødisk religiøs tenkning og etikk ved Universitetet i Frankfurt am Main fra 1924 til 1933. Han var fra begynnelsen av aktiv i den sionistiske bevegelsen, men kritiserte tidlig dens nasjonalistiske tendenser. Han mente sionismens oppgave var å være en hebraisk, bibelsk humanisme. Buber regnes som den viktigste fortolker av hasidisme som støtter seg dels på en jødisk mystikk (kabbala) og dels preget på folkelige tradisjoner. Foreningen med Gud nås midt i verden, i en hengivelse til den. (Filosofisk leksikon, 1983)

Filosofi

Birnbaum, Ruth, 1998. The uniqueness of Martin Buber, i tidsskriftet Modern Age, nr.4,

s.389-396

Prosser, Brian T., 1999. Chary about Having to Do with “The Others”: The Possibility of

Community in Kierkegaard’s Thought, i tidsskriftet International Philosophical

Quarterly, nr 4, s. 413-427.

Sweetman, Brendan, 2001. Martin Buber’s Epistemology, i tidsskriftet International

Philosophical Quarterly, nr 2, s. 145-160.

            Birnbaum  drøfter med utgangspunkt i Ich und Du hvilken trussel som ligger i cyberspace og høyteknologi kommunikasjon sett i lys av Bubers beskrivelse om sfæren for det geniune møte mellom mennesker.

Prosser er opptatt av Søren Kierkegaards ambivalens mot samfunnet som kommer blant annet til uttrykk i Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed hvor han skriver at ”Enhver skal forsigtigt indlade sig selv med ”de Andre”, væsentligen kun tale med Gud og med sig selv – thi kun Een naar Maalet” (s.152, Samlede Værker, 1967 [skrevet 1848, men utgitt først 1859], bind 18). Kanskje er det ingen annen setning hos Kierkegaard som viser større spenning mellom ideen om samfunnet og Kierkegaards ide om ”Hiin Enkelte” enn nettopp denne. Setningen impliserer at det er en kvalitet som ligger i menneskets mulighet for sosialisering, av å binde enselv med ”den Andre” som undervurderer det som er en enda viktigere form for menneskelig eksistens for Kierkegaard – en eksistens som man finner i begrepet om ”Hiin Enkelte”. Prosesser drøfter i lys av Bubers dialogiske filosofi hvordan man kan forene Kierkegaards ide om ”Hiin Enkelte” og den autentiske bindingen med andre mennesker i et samfunn.

            Sweetman begynner sin artikkel med å hevde at Bubers filosofiske vektlegging på ”Jeg-Du” og ”Jeg-Det” er et gjennombrudd i vår moderne tids tenkemåte og kaller det for en ”Kopernikansk revolusjon” i filosofien. Hun drøfter videre i sin artikkel hvilke implikasjoner dette har hatt og har på vår syn på kunnskap. Hun stiller fire spørsmål og drøfter dem i sin artikkel, blant annet i lys av Gabriel Marcels filosofi:

1.      Dersom all kunnskap har sitt utgangspunkt i ”Jeg-Du” sfæren av menneskelig erfaring, hvilken status har da teoretisk kunnskap, slik som filosofi, teologi, matematikk?

2.      Mener Buber at menneskelig kunnskap representerer verden slik den egentlig er i seg selv?

3.      Hvordan skal man karakterisere vår kunnskap om ”Jeg-Du” forholdet?

4.      Har Buber tro på ”kunnskap” hvis begrepet skal forståes også å inkludere en sammenheng mellom antagelser i ens egne tanker og deres objekter i den eksterne verden?

Teologi

Eigeles, Marian, 1976. Gudsbegrepet hos Martin Buber, i Norsk teologisk tidsskrift, nr. 1, s.45-47.

Eriksen, Trond Berg, 1968. Martin Buber om Guds formørkelse, i tidsskriftet Kirke og Kultur, nr. 7, s. 38-45.

Eigeles skriver i sin artikkel at Martin Buber hevder at filosofien har skapt en ”formørkelse” gjennom sin ”Jeg-Det” forhold til eksistensen, mens religionen har oppretthold et ”Jeg-Du” forhold. Buber analysere i boken Guds formørkelse filosofiens utvikling i lys av sitt dialogiske prinsipp. Gud møter oss som et konkret Du. Filosofien derimot tilstreber et størst mulig grad av abstraksjon. Filosofien har redusert Gud til et begrep og at dette gudsbegrepet har etter hvert mistet sin betydning. Filosofien mistet sin kontakt med Gud, og det er dette Buber kaller for Guds formørkelse. Begreper som ”godhet”, ”sannhet”, ”makt” og ”rettferdighet” kan betraktes som projeksjoner av Guds etiske realitet. Som etiske begreper har de sin funksjon i beskrivelsen av et dialogisk forhold. Ved å arbeide med slike begreper kan filosofien si noe om Gud. Dette ”noe” har en verdi i seg selv, da det er en del av filosofiens møte med Gud. Og dialogens Gus ønsker å møte hele vår person dvs også filosofien i oss.


Trond Berg Eriksen er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har skrevet en rekke essaysamlinger, fagbøker og lærebøker. Berg Eriksen er en av forfatterne og redaktørene for seksbindsverket Norsk idéhistorie. Han omtaler Buber i sin artikkel som tenker, dikter og profet i én og samme person. Han skriver at Buber var jøde og vokste opp hos sin bestefar, den lærde Salomon Buber, som tilhørte en liberal, jødisk reformbevegelse. Der fikk Buber et innblikk i jødedommen og jødisk åndstradisjon. Som student hørte han på Simmel og Dilthey i Berlin, og inspirert av dem studerte han mystikerne: Cusanus, Paracelsus, Boehme og Weigel, som han skrev sin doktoravhandling om. Da Buber skrev Ich und Du i 1922 var hovedhensikten å vise gudsforholdets nære forbindelse med forholdet til medmennesket. Dette reiser en rekke spørsmål. Hvordan kan Buber i det hele tatt tale om et møte med et Du? Er ikke det et forsøk på å fiksere det uutgrunnelige? Berg Eriksen sier at Gudstanken i Ich und Du er preget av en enkel radikalitet som delvis beror på den aforistiske form. ”Gud”, sier Buber, ”er det Du som ikke kan bli Det fordi Han er større enn alle våre tanker”. Møtet med Gud er bundet til Jeg-Du-relasjonen. Gjennom hvert enkelt Du møter vi det evige Du. Bare eom et Du kan Guds nærvær oppleves, men det gir oss selvsagt ikke ”kunnskap” om Gud. Det betyr ikke at Gud er person. Guds tale er det ord som skjer, som hender meg i det konkrete øyeblikk. Det karakteristiske for troens tenkemåte kaller Buber for ”dialogikk”. Ordet har klare assosiasjoner til ”dialektikk”, men mens det siste er forbeholdt den bevisste filosofi, har det dialogiske prinsippet med vårt daglige liv å gjøre og bør prege de mest hverdagslige forhold. Den dialogiske tenkning er konkret og spesiell, i motsetning til ”filosofien” som er allmenn og prinsipiell. Berg Eriksen analysere også gudsbegrepet hos Sartre, Nietzsche, Heidegger og Jung i sin artikkel. Med utgangspunkt i slike filosofer har Buber skrevet om ”Guds formørkelse” (Gottesfinsternis) forsøkt å gjeninnføre det dialogiske prinsippet.
 

Medisin

Cohn, Felicia, 2001. Existential Medicine: Martin Buber and Physician-Patient Relationships,

i Journal of Continuing Education in the Health Professions, nr.3, s.170-181.

Freed, Louis, 1973. Who is Martin Buber? i tidsskriftet South African Medical Journal, nr.7,

s.163-164.

            Cohn skriver at Buber er en sosial eksistensialist som gir en “unik linse” som lege-pasient forhold kan forstås gjennom. Buber har utviklet begrepene om forhold og dialog som gir økt innsikt i lege-pasient forholdene. Hans oppfatning av ”Jeg-Du” og Jeg-Det” forhold har relevans for dagens medisinutdanning og praksis. Dagens medisinsk praksis er situert i ”Jeg-Det” sfæren hvor viktige elementer er orden, objektivitet, løsrivelse, abstraksjon og erfaring. Dette perspektivet er nødvendig for medisinsk utdanning og praksis, men kan resultere i en gradvis nedvurdering av mellommenneskelige forhold som er med på å definere medisinfaget. ”Jeg-Du” forhold, som er karakterisert av spontanitet, subjektivitet, gjensidighet og anerkjennelse av den andre som unik, er livsnødvendige for menneskeheten. Buber beskriver muligheten for et terapeutisk forhold som nærmer seg ”Jeg-Du” sfæren. Bubers tanker om dette foreslår tre begrepsmessige endringer i utviklingen av terapeutiske forhold i medisinsk praksis og som også har implikasjoner for medisinsk utdanning:

1.      fra sykdomsorientert til personorientert omsorg

2.      fra krise- til hverdagshandtering

3.      fra prinsipper og kontrakter til mellommenneskelige forhold

Freed skriver en kort artikkel om hvem Martin Buber er. Han viser til en tidligere

medisinsk artikkel som omtaler ”fenomenet skyld og skyldfølelse i lys av Buber”. Han skriver blant annet når Buber døde 18.06.1965 skrev avisen New York Times en artikkel om hans liv og beskriver ham som vår tids fremste religiøse tenker og en av verdenshistoriens mest betydningsfulle filosofer.

Psykiatri

Goldberg, Carl, 2000. Healing Madness and Despair through Meeting, I tidsskriftet American

Journal of Psychoterapy, nr.4, s.560-573.

Ticho, Ernst A., 1974. Donald W. Winnicott, Martin Buber and the Theory of Personal

Relationships, i tidsskriftet Psychiatry, nr 3, s. 240-252.

            Goldberg skriver at et eksistensiell perspektiv omkring menneskelig lidelse antyder at det psykoanalytiske syn på det ubevisste representerer et vanskelig dilemma angående selv-refleksjon. På den ene siden vil mangel på introspeksjon kunne gi den oppfatning av vi kun er drevet at instinktiver. På den annen side vil overdrevet selv-refleksjon kunne resultere i uendelig fortvilelse med hensyn til våre begrensinger og dødelig eksistens. Goldberg mener at årsaken bak et slikt dilemma ligger rotfestet i vår vestlige psykologi. Dette perspektiver ser mennesket som innkapslet bevissthet, separert fra alle andre objekter i kosmos. En slik orientering gir vanskeligheter i behandling av ”galskap” og fortvilelse. Ved bruk av klinisk materiale viser Goldberg i sin artikkel hvordan Bubers oppfatning av den autentiske dialogen kan være til stor hjelp i forsøket på å bygge bro over gapet som eksisterer mellom den som lider og hjelperen.

            Ticho skriver at mens han forsket på behandlingsmål og livsmål la han merke til parallellene mellom livsmålene slik Donald W. Winnicott og Martin Buber. Winnicott (1896-1971) er en berømt engelsk barnelege og forsker. Han var spesielt opptatt av at analysen av borderline pasienter måtte ta utgangspunkt i den preødipale fasen. I behandling av nevrotiske avvik var han opptatt av teorier om personlige forhold var avgjørende for å forstå den nevrotiske pasienten. Han har også økt vår kunnskap om det sunne og ”normale” mennesket. I denne artikkelen viser Ticho hvilke likheter han finner i Winnicott og Bubers teorier om personlige forhold. Han mener at deres måte å tenke på kan ha stor verdi for vår utvikling av behandlingsteknikker.

Sykepleievitenskap

Doona, Mary Ellen, Lois A. Haggerty og Susan K. Chase, 1997. Nursing Presence: An

Existential Exploration of the Concept, i tidsskriftet Scholary Inquiry for Nurcing

Practice: An International Journal, nr.1, s.3-16.

Hanson, B., og M.F. Taylor, 2000. Being-With, Doing-With: a modell of the nurce-client

relationship in mental health nursing, i Journal of Psychiatric and Mental Health

Nursing, nr 7, s.417-423.

Rundquist, Christina og António Barbosa da Silva, 2000. Relevansen av Martin Bubers

dialogfilosofi för Vårdvetenskap, i tidsskriftet Vård i Norden nr.3 s.49-54.

Zerwekh, Joyce V., 1997. The Practice of Presencing, i tidsskriftet Seminars in Oncology

Nursing, nr.4, s. 262-262

            Donna, Haggerty og Chase skriver at “sykepleie nærværelse” (nursing presence) oppstår i sykepleierfaglig litteratur i 1960 årene samtidig med og i overensstemmelse med den filosofiske retningen kalt eksistensialismen representert med Gabriel Marcel, Martin Heidegger og Martin Buber. Siden 1980 årene har imidlertid begrepet vært oppsplittet i mange ulike varianter og betydninger. Dette har ført til en svekkelse i begrepets verdig i sykepleierfaget. Artikkel forfatterne fremlegger en definisjon av ”sykepleie nærværelse” som et intersubjektivt møte mellom en sykepleier og en pasient hvor sykepleieren møter pasienten som et unikt menneske i en unik situasjon og som velger å ”bruke” av seg selv for pasienten.

            Hanson beskriver en modell for sykepleier – pasient forholdet innen psykiatrisk sykepleie. Begrepene ”Gjøren-Med” og ”Væren-Med” former en kjerne for sykepleier – pasient forhold modellen og er basert på filosofien til Martin Buber. Han utviklet en filosofi for menneskelige forhold basert på hans begreper om ”Jeg-Du” og ”Jeg-Det” forhold. Forfatterne viser til kliniske eksempler i artikkelen.

            Rundquist og da Silva  holder på å skrive en lærebok i sykepleierfaget som bygger på Martins Bubers dialogfilosofi. Nerven i Bubers liv består av en forkjærlighet for og streven etter personlig engasjerte møter mellom mennesker. Dialogfilosofiens bidrag mener de er:

1.      En oppfatning av mennesket som er holostisk og vektlegger menneskets sosiale natur.

2.      En antropologisk, epistemologisk og etisk fundament for både:

a.       En definisjon av helse og sykdom

b.      Konstruksjon av en modell for autentisk kommunikasjon mellom omsorgsgiveren og pasienten.

Zerwekh reflekterer over nærværelse som begrep og dets betydning for

sykepleierfaget. Målet for artikkelen er å forstår det filosofiske grunnlaget for sykepleieintervensjon og gjennomgå litteratur og casestudier for å beskrive hvordan sykepleieren kan være nærværende i arbeid med kreftpasienter. ”Å-være-der” mener artikkelforfatteren, gir trøst både for pasient og sykepleier.

Pedagogikk

Cohen, Adir, 1979. Society and Social Education in Martin Buber’s Philosophy, i tidsskriftet

Educational Studies, nr.10, s. 335-356.

Eisenstadt, S.N., 1997. Martin Buber in the Postmodern Age, i tidskriftet Society, nr 4, s,50-

54.

Howard, Leigh Anne, 2002. From Ivory Tower to Town Hall. Using Dialogical Inquiry as a

Critical Pedagogy, i tidsskriftet American Behavioral Scientist, nr 7, s. 1125-1134.

Matott, Glenn. 1976. In Search of a Philosophical Context for Teaching Compostion, i

tidsskriftet College Composition and Communication, nr 1, s. 25-31.

McHenry, Henry D., 2004. Education as Encounter: Buber’s Pragmatic Ontology, i

tidsskriftet Educational Theory, nr 3, s.341-357.

Myhre, Reidar, 1993. Buber på ny. En kommentar til Wivestads artikkel, i Norsk Pedagogisk

Tidsskrift, nr.2 s.110-111

Roberts, Peter, 1999. Beyond Buber: Dialogue, Education, and Politics, i tidsskriftet Journal

of Educational Thought, nr.2, s. 183-189.

Wivestad, Stein. 1992. Tolkning av Martin Buber: Jeg og Du, i Norsk Pedagogisk Tidsskrift,

nr.2, s. 82-84.

            Cohen skriver at Martin Buber hadde en sterk tro på kraften som ligger i utdannelse for å frembringe en revolusjon innenfra i samfunnet mot politisk tvang og konsentrasjon av autoritet. De sistnevnte var krefter som Buber mente forvrengte det sanne innholdet av det menneskelige samfunnet. Bubers håp på en sosial revolusjon lå i hans tro på muligheten for å utdanne en hel generasjon til autenisk sosial bevissthet og til en ekte følelse for politisk hensikt. Utdanning er et kraftig instrument som samfunnet utøver stor kontroll over. Artikkelforfatteren drøfter Bubers samfunnssyn i lys av Max Stirner, Søren Kierkegaard, Max Weber.

            Eisenstadt spør hvorfor det slik at Bubers tanker er blitt mer og mer viktig i diskusjonene innen filosofi, samfunnsvitenskap, psykiatri og utdanning. Han spør videre hvordan skal vi forholde oss til Bubers vektlegging på dialogen og på menneskehetens forhold til Gud. Eisenstadt fremhever at styrken og særegenheten som ligger i Bubers visjoner ligger i sammenkoblingen mellom det ulike områdene i hans arbeid og tanker. Vi kan ikke forstå fullt ut et område uten å reflektere over de andre. Artikkelen vektlegger tre områder i Bubers arbeid: utopia, utdannelse og samfunnet.

            Howard forklare hvordan dialogisk kommunikasjon og kritisk pedagogikk kan virke sammen for å bygge en utdannelsespraksis som kan støtte seg på en tradisjon av offentlig diskurs. Hun begynner først med å si noen ord om hva som skiller et klasserom fra samfunnet for øvrig. Deretter beskriver hun hvordan Martin Bubers dialog er en måte å kunne realisere kritisk pedagogikk.

            Matott  argumenterer fire poeng i sin artikkel:

1.      De nyeste trender i undervisning av komposisjon inneholder en radikal endring fra den tradisjonell fokus og metodologi.

2.      At denne trenden reflekterer et syn på den menneskelige erfaringen som er best forklart gjennom Sartres eksistensialisme.

3.      At denne filosofiske orienteringen er både uhensiktsmessig for lærere i kommunikasjonsferdigheter og potensielt farlig for studenter.

4.      At Martin Bubers tanker peker ut veien mot et alternativ som verken er en tilbakegang til det gamle eller en fortsettelse av vår nåværende retning.

McHenry  åpner med å hevde at delt kunnskap slik at den blir felles, handler like mye

om det å dele som kunnskap. I alle klasserom er lærerens hovedarbeidsområde verbal kommunikasjon og dette kan ikke være effektiv uten at studentene ”deler utførlig bakgrunnskunnskap”. Ved å anvende Bubers tanker fordyper MaHenry seg i hvilke omstendigheter som må foreligger for å kunne dele kunnskap med andre.

            Wivestad og Myhre  sine artikler i det norske tidsskriftet Norsk Pedagogisk Tidsskrift er en diskusjon om det foreligger en sammenkobling av Buber med amerikansk selvrealiseringspedagogikk. Wivestad er kritisk til en slik kobling, mens Myhre mener at Buber har sitt utspring i amerikansk humanisme og dette fremhever han også i sin bok Grunnlinjer i pedagogikkens historie.

            Roberts fremhever at Buber er en tenker med mange sider og motsetter seg enhver form for klassifisering. Han er av den mening at Bubers tanker om den dialogiske relasjonen er svært viktig mellom lærer og student, men at Buders ideer har ikke fått den oppmerksomheten innen utdanningsinstitusjonene som de fortjener. Han forteller videre i sin artikkel om likhetene mellom Bubers tanker og de til Paulo Freire. Begge mener for eksempel at dialogen er en fundamental dimensjon for det gode liv.

Familieterapi

Fishbane, Mona DeKoven, 1998. I, Thou, and We: A Dialogical Approach to Couples

Therapy, i tidsskriftet Journal of Marital and Family Therapy, nr 1, s. 41-58.

            Fishbane skriver om det relasjonistiske synet på mennesket som ligger i Martin Bubers dialogfilosofi. Artikkelen viser hvordan dette synet er representert i personlighetsutvikling, ”gender” studier, psykoterapi og familieterapi. En dialogisk tilnærming til par i terapi blir presentert. Her blir samlivspartnere oppfordret til å bevege seg mot et mer samarbeidende og empatisk forhold – et forhold bestående av et ”Jeg og Du”.

Sosialøkonomi

Minker, Lanse, 1999. The Problem with Utility: Toward a Non-Consequentialist/Utility

Theory Synthesis, i tidsskriftet Review of Social Economy, nr 1, s. 4-24

            Minker er opptatt av at vår nåværende ramme for å foreta avgjørelser, nytteteori, er når det er brukt alene:

1.      beskrivelsesmessig ufullstendig,

2.      teoretisk meget tynt begrunnet

3.      og etisk meget tvilsomt.

Minker foreslår i stedet et rammeverk som inkorporerer både konsekvens og ikke-

konsekvens motiverte avgjørelser. Ved å tilføre et hengivenhetsaspekt er det mulig å lage en syntese som fjerner problemer assosiert med nytteteori. Tilslutt viser Minken hvordan Kant, Ross og Buber gi et etisk grunnlag for dette rammeverket.

Litteraturvitenskap

Friedman, Maurice, 2001. Martin Buber and Mikhail Bakhtin: The Dialogue of Voices and

the Word that is Spoken, i tidsskriftet Religion and Literature, Autumn 2001, s. 25-36.

            Friedman skriver at den russiske litterturkritikeren og filosofen Mikhail Bakhtin skal engang i et intervju ha sagt at Buber er ”den største filosofen i det 20.århundre, og kanskje i dette filosofisk mørklagte århundre den eneste filosofen som er på scenen”.  Bakhtin anså Berdyaev, Shestov og Sartre som eksempler på fremstående tenkere, men at Buber er en filosof. Bakhtin vektlegger særlig Bubers ide om dialogen. Friedman skriver i sin artikkel om hvordan Bakhtins eget arbeid som litteraturkritiker og filosof er påvirket av Bubers tanker omkring ”Jeg-Du” forholdet og ”Jeg-Det” forholdet. Bakhtin fremhever Dostoevsky som en dialogisk forfatter og sier at hans forfatterskap i sin helhet er konstruert av interaksjonen mellom flere uavhengige bevisstheter som ikke blir til et objekt (etter et ”Det”) for andre, men forblir et ”Du” som ikke kan absorberes av andre bevisstheter. Bakhtin avviser dialektikken fordi den lett assosieres med psykologismen fordi den fjerner hendelser som skjer mellom personer og gjør dem intrapsykiske fenomener. Dialektikk ligger også nært opp til monologen, dialogen blir her neutralisert og avpersonifisert til en monologisk bevissthet. ”Dialektikk er det abstrakte produktet av dialogen. Ta en dialog og fjern stemmene… skjær ut abstrakte begreper og oppfatninger fra levende ord og tilsvar, stapp alt in i et abstrakt bevissthet – og det er hvordan du får dialektikk” skriver Bakhtin.

Sosiologi

Friedman, Maurice, 1999. The Interhuman and What is Common to All: Martin Buber and

Sociology, i Journal for the Theory of Social Behaviour, nr 4, s. 403-417.

            Friedman skriver at Martin Buber var tilkyttet sosiologi og sosiologer helt fra når han studerte på universitetet og til han døde. Han var sterkt på virket av to av sine lærere: Wilhelm Dilthey og Georg Simmel. Buber hadde også en del kontakt med den tyske religionssosiologen Ernest Troeltsch. Kunnskapssosiologen Max Scheler var en nær ven av Buber. Friedman beskriver koblingen som er mellom Buber og disse. Han går videre til å forklare likheter med George Herbert Mead og analyserer en rekke av Bubers bøker blant annet ”Hva er felles for alle”, ” Skyld og skyldfølelse”, ”Samfunnet og staten” og”Veier til utopia”.

Psykologi

Dourley, John, 2001. Responses to Barbara Stephens’s “The Martin Buber – Carl Jung

disputations: protecting the sacred in the battle for the boundries of analytical

psychology”, I Journal of Analytical Psycholgy, nr 47, s. 479-502.

Jääskeläinen, Manu, 2000. A Comparative Study of Adler and Buber: From Contact to

Cooperation, i The Journal of Individual Psychology, nr.2, s.141-154.

Lipari, Lisbeth, 2004. Listening for the Other: Ethical Implications of the Buber-Levinas

Encounter, i tidsskriftet Communication Theory, nr 2, s, 122-141.

Stephens, Barbara D., 2001. The Martin Buber – Carl Jung disputations: protecting the sacred

in the battle for the boundries of analytical psychology, i Journal of Analytical

Psychology, nr 46, s.455-491.

            Dourley og Stephens skriver artikler som er en pågående diskusjon om Martin Buber kontra Carl Jung. Stephens kom først ut med sin artikkel og fremhever at denne disputten er en mer betydningsfull paradigme for å forstå konfliktene som er oppstått innen det jungianske samfunnet som omslutter klinisk praksis og utdanning. Denne disputten er til og med viktigere enn splittelsen mellom Freud og Jung. Disputten handler hovedsakelig om hvordan erfaringer av det absolutte, ”Gud” , kan underlegges psykologiske vurderinger og hvordan denne dimensjonen er forvrengt i klinisk praksis og utdanning. Artikkelen til Dourley er en respons til artikkelen til Stephens. Han mener også at denne diskusjonen er viktig og må holdes i live, men han mener at Dourley tar feil og at Jung anerkjenner at det eksisterer noe som er større enn oss selv og det Buber kaller ”Du”.

            Jääskeläinen mener at den relevansen som Martin Bubers filosofi har hatt på moderne psykologi er velkjent. Ideen om menneskelig kontakt er viktig både for Adler (Gemeinschaftsgefühl) og Buber (Ich-Du), men det er også en rekke andre elementer som er felles mellom dem. Forfatteren sammenligner i sin artikkel individual psykologi og Bubers filosofi. Deretter tar han og anvender Bubers filosofi innen individual psykologien. Tilslutt drøfter han hvilken betydning denne koblingen har på vår forståelse av sosiale interesser, personer, empati, forståelse, dialog, hva liv og mental helse betyr og implikasjoner for terapi.

            Lipari mener at det er mye felles mellom Buber og Levinas, som for eksempel dialogisk etikk og engasjement med den ”Andre”. Mye gjenstår imidlertid for å klargjøre fellesskapet mellom dem. Lipari drøfter i sin artikkel kommunikasjonen mellom disse to filosofen og viktigheten av å lytte til hva de har å si oss i dag. Hun avslutter med å si at det hebraiske ordet for hellig (Kaddosh) betyr også ”den Andre”. Ved å lytte til ”den Andre”, er det mulig for oss å møte det hellige (det som er større enn oss).

Kaare T.Pettersen