Hermeneutikk som praktisk filosofi

Hermeneutikk er et svært gammelt begrep som fikk ny aktualitet i 1960 med boken Sannhet og metode. Med hermeneutikk mener man vanligvis tolkningsteori eller kunst. På 1700-tallet plasserte man denne kunstformen sammen med fag som grammatikk, retorikk og dialektikk. Denne kunstlæren (techne) går tilbake til en annen utdanningstradisjon som har begynte å bli mer levende igjen; den aristoteliske filosofien. Her hadde man noe som ble kalt ”prakstisk filosofi”. Dette var et fag som var levende i utdanningen fra omkring 350 f.kr. til omkring 1700-tallet. Praktisk filosofi skapte en systematisk ramme alle kunstformene, i den grad de var til samfunnets tjeneste.

Aristoteles

Hva betyr så praktisk filosofi? Filosofi var tidligere en del av vitenskapen, eller rettere sagt, det var vitenskapen. Den hadde en slik rolle frem til 1700-tallet. Det moderne motsetningsforholdet mellom teori og praxis er annerledes enn den klassiske motsetningen, som var innenfor selve kunnskapen. Det vil si at kunnskap i seg selv kunne være motsetningsfull. Aristoteles sier i Politikken at ”teori er selv en form for praxis” (1325b21). I dag kan dette høres ut som en selvmotsigelse fordi vi forstår praxis som anvendelse av teori eller vitenskap.

Praxis er hvordan vi lever våre liv, et levesett, som leves på en bestemt måte. Begrepet ble anvendt av Aristoteles også som den status den frie medborgeren har i polis. Praktisk filosofi handler ikke om håndverk og ferdigheter, men sysler med å skape en bevissthet om hva som kjennetegner mennesket, nemlig å foreta valg og å ta ansvar for det gode.

Kunsten av å forstå en tradisjon, hellige bøker, rettstekster, eller store mesterverk, forutsetter ikke bare at man kjenner dem, men også at man fører dem videre på en produktiv måte. Kontakt med en tradisjon er ikke en enkel tilegnelse. Det kreves at man går tilbake til de egentlige kildene, skape et historisk bilde av det som har vært og stille det på et nytt grunnlag. Dette er hermeneutikkens dypeste mening.

Bare å beskrive en indre struktur og sammenheng i en gitt tekst, eller bare å gjengi hva forfatteren sier, betyr ikke at teksten er forstått. Man må være fortrolig med det teksten handler om. Hovedproblemet i all forståelse handler om det saklige forholdet mellom hva teksten sier og hvordan vi forstår den. Dette kan gjøres ”vitenskapelig” ved å fjerne alle subjektive forutsetninger, skape et verifikasjonsgrunnlag og anvende kontrollerbare måter å tolke teksten på. Det er skrevet mange og svære bind om hvordan dette skulle gjøres.

René Descartes

Først når hele vår kultur ble utsatt for tvil og radikal kritikk, fikk hermeneutikk en fornyet universell betydning. Denne tvilen begynte på alvor med Nietzsche, som mente at vi måtte tvile mye dypere enn hva Descartes anbefalte. Han sa vi måte tvile på selvbevissthetens illusjoner og selvinnsiktens idoler. 

Friedrich Nietzsche

 Tolkning betyr ikke en utlegning av den egenlige mening av en vanskelig tekst, men krever at man går bak de åpenbare fenomenene som kan observeres. Slike vanskelige tekster kan være  Heideggers bøker Was ist Metaphysik? og Sein und Zeit , Gadamers bok Wahrheit und Methode, eller Kierkegaards bok Sygdommen til Døden.  Det er først når man forstår for eksempel spørsmålet Hva er metafysikk? at man kan besvare spørsmålet. Hermeneutikk handler ikke først å fremst å svare på spørsmålet, men å gå bak spørsmålet. Dette krever en helt ny forståelse av selvet fordi begrepet selvforståelse har brutt sammen i dagens samfunn.

Johann Gottlieb Fichte

Selvforståelse er på mange måte et moteord som brukes i politikk, romaner, samfunnsdiskusjoner, med mer. Det var Fichte som gav begrepet sin tyngde i sitt stor verk om vitenskapsteori på 1700-tallet. Han mente at man må kreve konsekvenser av en som tenker. Det er bare gjennom radikale konsekvenser at man utvikler sine tanker , og det å nå frem til en ekte selvforståelse, krever filosofering. I Fichtes øyne er det bare en mulighet for å være i full og motsigelsesfri overensstemmelse med sitt eget tenkende, og det er i selvbevissthetens spontanitet. Fichtes verk om vitenskapsteori handler om å forstå alt i verden ut i fra ens selvbevissthet.  

Den nye innsikten vi har fått gjennom vitenskapen de siste hundreårene, gir ikke anledning til å anvende dette prinsippet i særlig grad, samtidig som vi trenger en revidering av vår selvforståelse. Selvforståelse kan ikke lenger knyttes til en fullstendig røntenfotografering av hvem vi er, det vil si en fullstendig nærvær for oss selv. Selvforståelse er alltid allerede noe som er på vei, samtidig er det en vei som er umulig å tilbakelegge helt. Denne grunnleggende tvilen på hvem vi er, på selvbevissthetens legitimitet er viktig å ha i minne for å forstå oppgaven for og grensene for hermeneutikken.

En fullstendig avslutende tolkning er en selvmotsigelse i seg selv. Fortolkning er som selvbevisstheten alltid på vei. Hermeneutikk var før et fag, et spesielt område hvor man kunne anvende en teknikk for å overvinne vanskelige tekster. Man kunne forstå hermeneutikk som en kunstlære – men slik er det ikke lenger.

Den filosofiske hermeneutikken er mer opptatt av spørsmålene enn svarene. Spesielt er det viktig å gå tilbake til de bakenforliggende spørsmålene. Når vi skal svare på et spørsmål og ikke helt forstår spørsmålet, det vil si at vi ikke helt vet hva den andre vil vite, da må vi åpenbart forsøke å forstå spørsmålet bedre. Vi kan spørre ”Hvorfor spør du om dette?” Først når jeg kjenner de bakenforliggende elementene i spørsmålet, kan jeg i det hele tatt begynne å søke etter et svar. Vi må fundere over hvilke forutsetninger som gjemmer seg i spørsmålene. Hermeneutikkens første mål er nettopp å forstå hva som gjemmer seg bak spørsmålene. Å klargjøre den hermeneutiske situasjonen betyr å innse at vi aldri vil få full innsikt og klarhet om hensiktene bak spørsmålene.

Forståelse, akkurat som handling, er alltid et vågestykke og tillater aldri en enkel anvendelse av et regelsett for å forstå gitt utsagn eller tekster. Forståelse er på mange måter som et eventyr, og like farlig og med like mange muligheter. Hermeneutikk har mye mindre sikkerhet i seg enn naturvitenskapelige metoder, ikke minst fordi den ikke nøyer seg med svar, eller med hva som står skrevet, men vil gå tilbake til de interesser og spørsmål som styrer oss. Gadamers teori om horisontsammensmeltning (Sannhet og metode) er ikke bare anvendbar i samtalesituasjoner, men også i høyeste grad på tolkning av en tekst, som vi kommer på talefot med ved å stille nye spørsmål.

På denne måten mener Gadamer at den praktiske filosofien lever videre i hermeneutikken. Hermeneutikk handler om en teoretisk holdning innenfor en fortolkende praxis, men også av de erfaringer som kommer frem og om de perspektivene som kommuniseres. Sammenhengen mellom en allmenn vilje til å tilegne seg kunnskap og konkret praktisk klokskap (fronesis) er en vekselvirkning. Derfor anser Gadamer at teoretisk bevissthet i forhold til forståelsens erfaring og forståelsens praxis, filosofisk hermeneutikk og dens selvforståelse, kan ikke skilles fra hverandre. 

Hans-George Gadamer