Min skyld

Paul-Leer Salvesen

Skyld er et vanskelig tema å snakke om, ikke minst ens egen skyld. Fortrengt og uerkjent skyld kan virke både hemmende og ødeleggende. Den oppstår i våre forhold til andre mennesker og kan få relasjoner til å forvitre når den ikke innrømmes eller urettferdig legges på andre. Det er svært viktig å samtale om skyld. Boken til Paul Leer-Salvesen (2002) Min skyld sier ikke noe om hva skyld og skyldfølelse er. En av bokens målsetninger er å føre leseren inn på en vei bort fra skyld og mot tilgivelse. Tilgivelse og forsoning er uhyre vanskelige og sensitive tema han tar opp på en meget respektfull måte i andre bøker også, blant annet i Forsoning etter krenkelser (2009). Leer-Salvesen har skrevet Min skyld for dem som har krenket andre og for dem som er blitt krenket av andre. Den er også skrevet for dem som er samtalepartnere for mennesker som sliter med skyld og skyldens konsekvenser. Flere avsnitt er rettet direkte mot samtalene om skyld. 

            Leer-Salvesen har mange års yrkeserfaring som fengselsprest og representerte da kirkens budskap om skyld og tilgivelse. Han har videre arbeidet to år som forsker ved samme fengsel og hadde da rollen som intervjuer. Her gjennomførte han intervjuer med blant annet 13 drapsdømte om skyld og straff. Det viktigste han lærte i denne perioden var at ”når et menneske har såret, krenket, skadet, kanskje til og med drept en annen, er det normalt å oppleve skyld. Det den krenkede part ikke er et menneske, er det mindre vanlig å oppleve skyld. Det er som om skylden er personlig i begge ender. Det er bare personer som kan bli skyldige og det er bare personer vi blir skyldige i forhold til.

Leer-Salvesen, Paul, 2002. Min skyld

Slik hører det å kunne bli skyldig overfor andre til selve kjennetegnene på det å være menneske, det som konstituerer mennesket og så langt vi nå vet, gjør mennesket til noe annet enn andre arter. Ord som skyld og tilgivelse hører ikke hjemme hos andre dyr som for eksempel hunder og ulver.

Det å samtale med 13 drapsdømte fanger lærte Leer-Salvesen at det er normalt å oppleve skyld når en kan se for seg den en har såret og krenket, når offeret har et ansikt. Det er vanskeligere å oppleve skyld hvis offeret ikke har et ansikt, hvis det er en upersonlig instans en har forgått seg mot.

Leer-Salvesen er inspirert av den jødiske filosofen Martin Buber. Han sier at skyld oppstår når et ”jeg” krenker et ”du”. Poenget er å peke på at skylden har sin plass i våre relasjoner til andre. Det er her skylden oppstår, og det er her skylden kan bearbeides, kanskje til og med sones og tilgis.

Skyld og skyldfølelse er to forskjellige fenomener. De kan og bør ha noe med hverandre å gjøre, men de er ikke ett og det samme. Skylden er nemlig ingen følelse, men en tilstand vi kommer i når vi gjør noe galt mot andre. Det er fullt mulig å være skyldig uten å få skyldfølelse, på samme måte som det er mulig å kjenne skyldfølelse uten å være skyldig. Skyldfølelsen er nokså lumsk. Den må tolkes. Vi må lære å kjenne etter om den er sann og ekte. I det psykopatiske avviket oppstår ingen skyldfølelse hos den skyldige. I det nevrotisk avviket oppstår skyldfølelsen hos en som er uskyldig. Leer-Salvesen mener at det ikke stemmer at kvinner har mye mer skyldfølelse enn menn. Det kan imidlertid være ulikt hvordan mann og kvinner føler det er naturlig å snakke om det vi føler.

Vi er kanskje mer utlevert til det nevrotiske avviket hvis vi er i en krise eller er slitne etter stor påkjenninger. Da er vi fratatt de forsvarsmekanismene som gjør at vi ikke tar andres stemninger og sinnstilstander innover oss. Vi tolker i slike situasjoner andres signaler til oss feil. Vi må ofte spørre hva denne bestemte følelsen vil fortelle oss, hvor den kommer fra og om den sier noe som er sant.

Det finnes en rekke kulturer som fremkaller skyldfølelse. Religiøse miljøer og andre miljøer med sterke normer og ledere kan monopolisere sannheten og krever full underkastelse og absolutt lojalitet fra medlemmene. Skyldfølelse blir i slike miljøer et maktmiddel og styringsinstrument. Individuelle avvik blir tolket som forræderi og kritiske spørsmål som illojalitet.

Det er vanlig å få skyldfølelse etter en ulykke. Den dramatiske ulykken og den fysiske ødeleggelsen angriper også de berørtes følelsesliv. Det er spesielt viktig å snakke om skyld etter ulykker. I familievoldssaker er det ikke uvanlig at offeret blir fratatt selvbildet i dn grad at det overtar utøverens tolkning og forståelse av virkeligheten. Et offer kan også overta ansvaret for volden uten at utøveren direkte har lagt skylden på den andre. Vold forandre. Vold tar fra menneskene dere verdighet. Dette er spesielt aktuelt blant dem som har opplevd seksuelle overgrep. En del ofre forteller også at de har opplevd etterforskningen og rettergangen som en serie nye overgrep i tillegg til det første. Offeret opplever å ikke bli trodd. Spørsmål sår tvil. Tvil kan få frem en skyldfølelse. Offeret sitter igjen med både skam og skyldfølelse. Det kan være på sin plass å påpeke her at bare 10 prosent av anmeldte voldtekter fører til domfellelse.

Når man skal samtale med noen om skyld er det viktig å få tegnet et mest mulig sannferdig bilde av det som skjedde. En form for etisk samtale der det er viktig å felle en moralsk dom over det som skjedde, ta avstand fra det og plassere ansvaret riktig. Et offer trenger moralsk støtte, Det er ikke mulig å gi uten å ta stilling. Ofte er det krenkeren selv som er best i stand til å fjerne offerets skyldfølelse. Hendelsene blir imidlertid tåkelagt og det er i denne tåkeleggelsen at skylden få gror. I samtaler om skyld kan det være minst like viktig å få frem hva som ikke er din skyld som hva som er din skyld. Hvis du ikke har krenket den andre, er du heller ikke skyldig, uansett hva du måtte føle.

Når skyldfølelsen er borte når den absolutt burde vært der, er det et dypt etisk problem. Mennesker kan blir lært opp til å skade uten å kjenne skyldfølelse. Bruk av barnesoldater i krig er et eksempel på slik opplæring. Det er snakk om å skyve skylden fra seg. Uroskap er et annet eksempel. Man bruke stereotype setninger for å bagatellisere det som skjedde, forklare og rettferdiggjøre det. Det er ikke noe godt trekk ved en personlighet at en ikke er i stand til å innrømme en gal handling og erkjenne egen skyld i det som skjer. Barn helt ned i 3-4 års alderen bruker den berømte setningen fra sinnelagsetikken – ”Va´kke med vilje!” – til å fraskrive seg skyld ved å pynte på sine egne motiver for handlinger som har gått utover hverandre.

Barn lærer gjennom å imitere sine moralske forbilder blant andre barn og blant voksne:

-                          Å vokse opp med en far som aldri innerømmer feil og be om tilgivelse er like skadelig som å vokse opp med en far som slår.

-                          Barn kan lære å lytte til den dårlige samvittigheten, skyldfølelsen som kommer når en har gjort noe galt

-                          Barn kan lære å erkjenne skyld og gjøre noe for å ta et oppgjør med skylden.

-                          Barn kan lære å holde seg til sannheten dersom de vokser opp i en kultur som preges av sannhet og ærlighet.

Grupper som lever og arbeider under hardt press og der sterkt samhold mellom kollegene er en helt nødvendig forutsetning for å få gjort jobben, kan utvikle mønstre der en kollektivt fraskriver seg skyld. Dette ser vi i konsentrasjonsleirer, terrorisme og i krigshandlinger. Men mennesker er ikke maskindeler og må aldri få lov til å oppfatte seg som det. Der det skjer, bryter helvete løs.

Forsvarsadvokater som råder sine klienter til ikke å svare ja på skyldspørsmålet i retten er problematisk når advokaten enten vet eller aner at de er skyldige. Ærlighet gir verdighet mens løgn forderver. Nettopp derfor bør advokater være forsiktige med å nekte skyld i retten, selv om det skulle foreligge juridiske grunner for et slikt råd.

Det er farlig å tro at skyldfølelsen er et gåtefullt onde uten etisk og moralsk betydning. Det finnes en sann og naturlig skyldfølelse som et menneskeverdig samfunn ikke kan klare seg foruten. Den sanne skyldfølelsen må forsvares og pleies og den ser slik ut:

-                          Når et menneske blir skyldige ved å skade og krenke hverandre, eller ved å unnlate å gjøre det de burde gjøre mot andre, er det både naturlig og nødvendig å kjenne skyldfølelse.

Skyldfølelsen er det naturlige følelsesmessige svar på oppstått skyld. Den sanne og ekte skyldfølelsen er moralsk nødvendig, den kaller mennesker til ansvar og oppgjør, og den minsker risikoen for at de samme onde handlinger skal skje på nytt. Den som angrer og kjenner skyldens smerte, er i større grad i stand til å ta ansvar for det som skjedde og ta moralsk avstand fra det og unnlate å gjenta handlingen.

Den sanne skyldfølelsen har flere budskap og må tolkes. Den må settes i forbindelse med min historie og mitt liv til andre.

1.      Det første budskapet er eksistensielt: det som skjedde er min skyld – ”Mea culpa”.

2.      Det andre budskapet er moralsk og forteller at det som skjedde var galt og at det ikke burde ha skjedd. Den sanne skyldfølelsen er på kollisjonskurs med alle forsøk på å rettferdiggjøre det som skjedde, eller unnskylde og forklare det.

3.      Det tredje budskapet i skyldfølelsen er empatisk og gjør at jeg får det vondt. Jeg får del i den andres smerte, skjønner den og tar den inn over meg.

Å si at flaska har skylden er et forsøk på å bortforklare det eksistensielle perspektivet.

Når skyldfølelsen treffer oss blir behovet for sannhet stort. Hva var det egentlig skjedde? Hvorfor handlet jeg som jeg gjorde?

            Skyld og ansvar er ikke det samme, selv om de to har mye med hverandre å gjøre og overlapper i hverdagsspråket. Hvis jeg har gjort meg skyldig i å gjøre noe galt mot andre, har jeg et ansvar for å prøve å rette opp skadene selv om jeg personlig ikke har noen skyld i situasjonen som er oppstått. Ledere i arbeidslivet må for eksempel ta ansvar for hva medarbeiderne gjør. Likeledes foreldre for deres mindreårige barn. Ansvar kan deles av flere eller gis videre. Skylden kan ikke deles og heller ikke gis videre. Det gir heller ikke mening å si at ansvar tilgis. Bare skyld kan tilgis. I etikken og i våre moralske liv trenger vi begge deler. Begge ivaretar vesentlige erfaringer om hva det vil si å være menneske.

            Sannhet er et nøkkelord i forbindelse med skyld. Sannheten skal gi offeret en første form for oppreisning gjennom en offentliggjøring av hva offeret faktisk har vært utsatt for. Sannheten skal hjelpe gjerningspersonen til å vedstå seg skylden. Partene i en konflikt har ofte store problemer med å bli enige om hva sannheten faktisk er. Dette vet familieterapeuter mye om. Partene kan kanskje være uenige om alt unntatt at de har samlivsproblemer. Terapi kan fortone seg som en forhandling om sannhet. I en vellykket terapi kan de utvikle en større respekt for andres måte å oppfatte virkeligheten på. Det er også en form for sannhetssøken. Utroskap ledsages av løgn og løgn kan såre like mye som utroskapen. Sannheten kan gi både offer og gjerningsperson tilbake noe av den verdigheten som gikk tapt. Det instrument som da brukes er hukommelsen. Det er viktig å huske, så sant og riktig som mulig.

Desmond Tutu

            Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika (1994) jobbet med slike spørsmål. Kommisjonen hadde 17 medlemmer og behandlet 38000 saker hvorav 10000 drapssaker. Utgangspunktet for deres arbeid var at sannhet er en nødvendig forutsetning for forsoning. Det er bare sannheten som kan hjelpe ofrene og gjerningspersonene videre i livet. Sannferdige beretninger i seg selv inneholder frigjørende og helbredende krefter som kan virke både i overgripernes og ofrenes liv.

            Når skyldfølelsen er sann og ekte, er den et instrument for hukommelsen. Skyldfølelsen kommer fordi vi ikke gjemmer, men husker og holder fast det som skjedde. Slik er skyldfølelse reaktiv, en reaksjon på det som skjedde. – Det var meg – . Slik er skyldfølelsen de første skrittene inn i oppgjøret med det som skjedde.

            Smerten i sorgen er nødvendig for at den som har mistet skal kunne gå videre. Det er viktig at man går gjennom det som har skjedd og ikke utenom. Sorg er noe annet enn emosjoner som kan måles eller i aktas av andre. Sorg er veien fra tapet tilbake til livet igjen. Sannhet er viktig også i forhold til sorgen. En kan bli syk av sorg. Sorg er i seg selv ingen sykdom, det er noe av det friskeste og mest naturlige som finnes. Sorg er en prosess, en vandring, ikke en tilstand som skal være uforanderlig hele resten av livet. Den sanne skyldfølelsen ligner sorgen etter et dødsfall eller et tap. Den er en sorg over noe en har gjort, selv om en absolutt ikke burde gjøre det. Det er en smerte en må gjennom og ikke utenom, en smerte som er meningsfull fordi den bærer i seg begynnelsen til et sant oppgjør med det som skjedde.

            Sorg tar tid, ofte lang tid. Den er likevel ikke en kronisk tilstand som gir ny identitet, men en prosess som skal frigjøre. ”Det du gir din bevissthet, er det du henter din styrke fra.”  Det er viktig å bekjenne og dele sine erfaringer med andre. En av ti drapsmenn i Norge tar sitt eget liv på åstedet eller umiddelbart etterpå. Den smertefulle skyldfølelsen blir litt lettere å bære når en har bekjent sin skyld for andre. En kan bli syk av fortrengt og innestengt skyld.

            Den som vil ta et oppgjør med noe som har gjort, trenger mennesker som lytter, mennesker som kan være ledsagere i sorgen igjen. Kvinner har lettere enn menn å finne noen å samtale med. Menn går oftere alene med det som har skjedd, og er tause. Betyr disse kjønnsforskjellene at menn har vanskeligere for å innrømme skyld enn kvinner? Nei. Det er like lett eller vanskelig for begge kjønn. Men de sosiale og kulturelle forskjellene mellom kjønnene gjør at menn og kvinner ofte reagerer ulikt når de er i krise. Det at kvinner snakker mer enn menn, betyr ikke at de snakker om skyld i samtalene. Samtalene for kvinner er en aktivitet på lik linje med mannens aktiviteter som å stelle bilen, hagen, løpe en tur, osv. Det er lettere å snakke om de krenkelser en selv er blitt påført enn de krenkelser en har påført andre. I  vår kultur er det mangel på rom en kan oppsøke for å bekjenne sin skyld. Slik rom er nødvendige. For hvis den sanne skyldfølelsen skal fortsette å være sunn, trenger den luft, den trenger ord, den trenger et tilsvar.

Knud E. Løgstrup

            Skriftemålet er en levende institusjon i katolske, ortodokse og anglikalske kirker. Det er en begynnende renessanse i mange protestantiske kirker. Her har en prest imot skriftemålet uten å se den andres ansikt. Presten lytter, stiller spørsmål, gir råd, leser en bønn, siterer fra Bibelen, foreslår botsøvelser og tilslutt gir tilgivelse på Guds vegne. Knud E. Løgstrup (Den etiske fordring) skriver om ”de kretsende tankefølelsene”: hat, misunnelse og selviskhet, og sier at disse er destruktive krefter som får relasjoner til å forvitre og som fremmer ondskapen i verden. Han skriver at fra vugge til grav er jeg et relasjonelt menneske, vevd tett inn i samliv med andre. Løgstrup uttrykker dette slik: ”Jeg bærer alltid litt av et annet menneskes liv i mine hender”. Jeg har alltid en eller annen form for makt over andre, og den andre har makt over meg. 

            Guds tilgivelse er et av kristendommens stor mysterier. Kirkens tilgivelse kalles for absolusjon, og betyr å sette fri. Også andre religioner og trostradisjoner er bærere av dyp innsikt i skyldens vesen. Det er ikke snakk om å bli skyldfri, men å bli satt fri for skylden. Kirken sier at mennesket er skyldig og det er Gud som setter fri. Leer-Salvesen spør om denne tanke er mulig å overføre til andre områder og viser igjen til Martin Buber. I boken Skyld og skyldfølelse, sier Buber at jødiske og kristne botstradisjoner og ritualer inneholder viktige erfaringer med skyld og skyldbearbeiding som kan tas i bruk i samfunn som skal ta oppgjør med sin fortid og prøve å løse konflikter i samtiden. Buber pekte på at nettopp erfaringene fra sjelesorgen og boten i synagogene og kirkene lar seg overføre fra de religiøse rammene til de verdslige. Skyld må behandles som et moralsk og etisk størrelse og Buber oppfordrer mennesker til å bekjenne og gjøre bot.

            Jeg-Du

            Skyld oppstår når et ”jeg” krenker et ”du”. Skyld er ikke en metafysisk fenomen, men oppstår i den konkrete handlingen mellom mennesker. Skyld er et etisk og moralsk fenomen. Skyld er personlig og oppstår i en relasjon.

            Erkjenne og bekjenne.

            Det er viktig å innrømme skyld. Men må spørre på samme måte som i politietterforskningen, ”hva skjedde?”. En sannferdig fortelling om min egn historie og om noe jeg har gjort.

            Fremtiden.

            Den skyldige må gjøre bot. Hva kan jeg gjøre videre? Bot er et ønske om å gjøre noe godt når en har gjort noe galt.

            Bot har vært gjennomført på mange ulike måter opp gjennom historien. I middelalderen gikk man i sekk og aske, man har foretatt pilgrimsreiser, gitt gaver til kirken eller til de fattige, fastet, hatt lange perioder med bønn, begått selvpisking og kjøpt seg avlat ved å gi penger til kirken. Boten kan enten bestå av symbolske handlinger eller konkrete gjøre-godt-igjen-handlinger som er rettet mot andre mennesker.

            Straffens formål er at den skal virke som en gjengjeldelse og være et smertefullt onde. Straff er et oppgjør som gjennomføres for å gjøre noe godt igjen. Dødsstraff er den mest ekstreme form for gjengjeldelse.

            Mange menn trenger å lære samtalens kunst. Kvinner på sin side må bli flinkere til å se hva mennene prøver å uttrykke gjennom sine praktiske gjøremål. Det utføres store mengder botshandlinger hver eneste dag i det norske hverdagskulturen.

            En del botshandlinger er opptatt av ydmykelse og nedverdigelse. Eksempler på dette kan være gapestokk, spissrotgang og ”shaming” (å måte gå med skilt på seg over en tid for å vise omgivelsene hva man har gjort galt). Det er viktig å være bevisst om ritualenes betydning. Konstruktive ritualer må ta vare på partenes verdighet. Skyld bearbeides gjennom å gjøre gode gjerninger. Den skyldige får en mulighet til å vise frem andre sider av seg selv og får en sjans til å opparbeide tillit igjen. Botshandlinger dreier seg først og fremst om å gjøre noe for andre, ikke for en selv. Anger er mer tvetydig. Anger en tristhet over situasjonen en har bragt seg selv i, og dermed mer egosentrisk. Men anger er også et ønske om å gjøre noe godt igjen. Omgivelsene krever ofte anger. Bot kan gi anger et språk.

            Skyld og tilgivelse opptrer sammen i hverdagsspråket. Der det oppstår skyld, skapes det også en lengsel etter tilgivelse eller en fortvilelse over at tilgivelse ikke synes å være mulig. Skyld er et kjernebegrep i jussen, men tilgivelse er ikke et juridisk begrep. Skyld er sentralt i terapeutiske disipliner. Tilgivelse er det er liten grad. Tilgivelse er sentralt i teologien, ellers er den et ikketema i det akademiske liv. 

Hannah Arendt

Hannah Arendt (The Human Condition, 1958) løfter tilgivelse ut av kirkerommet og inn i det sosiale og mellommenneskelige forhold. Tilgivelse hører hjemme mellom personer som har krenket hverandre. Mennesker som innser at de er blitt urettferdig behandlet av andre, tilgir når de frivillig gir avkall på harme, bitterhet og lignende reaksjoner de med full rett har hatt overfor krenkeren, og i stedet bestreber seg på å forholde seg til ham ut fra et moralsk prinsipp om godhet som krenkeren ut fra sine handlinger ikke har fortjent.

Om Paul-Leer Salvesen:

Paul Leer-Salvesen arbeider til daglig som professor ved Høgskolen i Agder, Kristiansand, Fakultet for humanistiske fag, Institutt for teologi og filosofi. Han er utdannet Cand theol (1976) og Dr philos (1991 fra det juridiske fakultet). Fagområdene som han underviser i er systematisk teologi og etikk. Hans forskningsområder er innen etikk, rettsfilosofi og kriminologi. Han har en omfattende publikasjon bak seg, 4 romaner, 7 ungdomsromaner, 9 barneromaner, 6 bøker til bruk som kateketisk litteratur for barn og unge, 3 fagbøker for barn og unge, 9 fagbøker for voksne, 11 faglige artikler og 22 fagartikler som er publisert i tidsskrifter. Paul Leer-Salvesen er medlem av Norges Etiske komité for Samfunnsfag og Humaniora (NESH). Jeg er opptatt av Leer-Salvesen først og fremst ut i fra hans refleksjoner om skyld. Hans doktorgradsavhandling Menneske og straff (1991, Universitetsforlaget) var til stor nytte for meg i min hovedfagsoppgave. Her tar han blant annet begrepet skyld ut av rettsvesenet og viser, gjennom en empirisk undersøkelse bestående av intervju med 13 drapsdømte fanger, hvordan begrepet skyld anvendes i hverdagsspråket.

Kaare T. Pettersen

Litteratur:

Leer-Salvesen, Paul, 2002. Min skyld. Oslo: Verbum.