Sannheten bak Sannhet og metode til Hans-Georg Gadamer

Wahrheit und Methode

Da Gadamer var ferdig med manuskriptet til Sannhet og metode hadde han gitt boken tittelen Grunnlaget for en filosofisk hermeneutikk. Forlaget han brukte likte ikke tittelen. Forleggeren var belest innen teologisk hermeneutikk og var ikke begeistret for den filosofiske vendingen. Tittelen måtte endres. Gadamer brukte flere dager sammen med sin kone for å finne en ny tittel. De foreslo tilslutt Forståelse og hendelser (Verstehen und Geschehen). Forlaget var fortsatt ikke fornøyd. De synes tittelen var for lik en bok til Bultmann som het Tro og forståelse (Glauben und Verstehen). Tilslutt kom forlaget og Gadamer trem til tittelen Sannhet og metode (Wahrheit und Methode). Inspirasjonen til denne tittelen kommer antagelig fra Goethes bok Diktning og metode (Dichtung und Wahrheit). Men tittelen har i ettertid gitt grobunn for mange misforståelser. Gadamer mente at tittelen var dekkende for hans tanker om sannhet (forståelse) som kommer som en plutselig hendelse, som metode bare kan komme diltende etter. Sannhet kommer alltid før metode. Sannhet skal oppdages av en metode, ikke skapes av en metode. Gadamer forfektet at en slik sannhet eksisterer og at vi ikke kan leve uten den. Han var kritisk til at dagens vitenskap hadde en tendens til å sette metode før sannhet.

            Sannhet og metode er en kraftfull bok på over 500 sider. Den er en klassiker innen filosofisk hermeneutikk. I tillegg til Gadamer er det som oftest Paul Riceour som det henvises til som sentral i denne retningen. Boken begynner forsiktig med hva som er et riktig utgangspunkt for humanvitenskapene, så går den videre gjennom kunst, språk og hele den vestlige filosofiske tradisjon, og avsluttes med en universal ontologi (læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut).

            Det som gjør boken noe provoserende er dens argumentering for at vår menneskelige forståelse kan aldri lykkes i å gripe dens ”objekt”. Grunnen til dette, og dette er bokens grunnleggende tese, er at vi alltid kommer for seint når vi forsøker å sette begreper på og velger metode for å si noe om hva vi faktisk forstår. Vi klarer aldri helt å begrunne vår forståelse, fordi vår forståelse er selve grunnen som vi står på. Gadamer sier at hermeneutikkens paradoksale oppgave er ”å forstå det som allerede forstår oss”. Poenget er ikke å oppdage et endelig grunnlag for vår forståelse slik Descartes var opptatt av i utviklingen av den metodologiske vitenskapen. Det er denne metodebesettelsen som Gadamer forsøker å advare oss mot med den Goethe inspirerte tittelen.

            Poenget er i stedet å gjøre oss oppmerksomme på at den hermeneutiske erfaringen har en natur som vil ikke kan begrunne fullt ut. Den hermeneutiske erfaringen er ikke noe som man kan planlegge og kontrollere som en vitenskapelig metode. I stedet er denne erfaringen ofte det motsatte av hva man forventer. Den bringer deg alltid til en begynnelse, til en følelse av tilkortkommethet, og tvinger deg til stadig å tenke deg om på nytt. Det er denne hermeneutiske erfaringen som avgjør ethvert forsøk på forståelse, enten oppgaven er å tolke en tekst, eller å utføre en vitenskapelig eller kunstnerisk oppgave, eller rett og slett å sette ord på noe.

            Vi er alltid omringet av en virkningshistorie, som Gadamer sier er en tradisjon som åpner opp for oss perspektiver og forståelseshorisonter og skjuler andre for oss. Poenget er å gjøre oss oppmerksomme på våre begrensninger for å komme frem til en horisont og vokse litt utover grensene for vår nåværende ståsted, tiltross for at vi ikke klarer å overvinne vår endelighet. Det kan virke litt tragisk at vår forståelse er så begrenset, men det er nettopp denne begrensingen som gjør det mulig for oss å lære av hverandre og alltid være åpne for andres erfaringer, i tillegg til å bli oppmerksomhet på slektskap og fellestrekk i andres forståelser som støtter våre egne.

            Gadamer angriper ikke vitenskap så sådan, men dens opptatthet av metode. Han mener det er bare en liten del av våre livserfaringer som kan kontrolleres på en metodisk måte. Hele livsuniverset, som Gadamer sier består av for eksempel vår samspill med andre, kjærlighet, sympatier, antipatier, affekter, osv, er ikke områder som er gjenstand for kontroll. Men det betyr ikke at vi ikke kan si noe om dem, synliggjøre dem, lære av dem, skrive om dem. Vi kan nemlig finne en ”sannhet” i det vi erfarer, kommuniserer og deler med andre. Det er den hermeneutiske sannheten som Sannhet og metode er opptatt av.

            Her ligger kjernen i diskursen mellom Gadamer og Habermas. Gadamer kommer, i følge Habermas, ufrivillig den positivistiske nedvurderingen av hermeneutikken i møte når han hevder i innledningen av Sannhet og metode at den hermeneutiske erfaringen ”overstiger kontrollområdet for vitenskapelig metodikk”. Det å objektivisere vår selvforståelse er feil, sier Habermas, og er enig i Gadamers kritikk her. Det å utvide dette til å oppheve den metodiske fremmedgjøringen av gjenstanden, mener Habermas blir feil. Han mener det er forskjell på en selvreflekterende forståelse og hverdagens kommunikative erfaring. Konfrontasjonen mellom ”sannhet” og metode” burde ikke ha forledet Gadamer til å sette den hermeneutiske erfaringen opp mot den metodiske erkjennelsen. Skillet mellom Gadamer og Habermas synes for meg å ligge i deres ulike vektlegging av tradisjonsbegrepet.