Krenkelsens pedagogikk

Paulo Freie

Paulo Frieres aller siste book Pedagogy of Indignation kom ut i 2004, syv år etter hans død. Boken er en samling med brev og andre skrifter fra Freires liv. Etter å ha lest boken, sitter jeg igjen med endel forvirrende følelser. Sliten og med en vond tapsfølelse som er koblet sammen med tvil og tristhet -men også en forventning. Friere utfordrer oss til å forestille oss en verden som er mer menneskelig enn den vi har idag. En slik oppgave krever et oppgjør med krefter i samfunnet som skaper og opprettholder diskriminering og andre menneskelige lidelser.

Han er veldig opptatt av en kamp mot autoriteter. I denne kampen mener han at det er legitimt å bruke sinne på en konstruktiv måte. Når man står overfor mennesker som er blitt krenket, både personlig og i forhold til samfunnsrettigheter, har man lov til å bli sint. Sinne er en naturlig følelse overfor urett. Sinne er et redskap som vil gjøre det mulig for alle som lengter etter sosial rettferdighet til å gjenerobre vår verdighet, tiltross for skuffelser og ondskapen som stadig trykker oss ned. Det er ikke bare vi som observerer krenkelsene som har lov til å bli sinte, men også dem som blir krenket. De krenkede har en rett til å uttrykke sitt sinne, og fremheve sitt sinne som ens motiv for å kjempe. Dette forklarer Freire med at mens vi alle lever som historiske vesener, lever vi også ut vår historiske tid fremover med muligheter for endringer.

Sinne som brukes i kampen mot krenkelser må brukes sammen med håp. Sinne er nødvendig men ikke tilstrekkelig alene. Å endre verden krever en dialektisk dynamikk mellom det å avskaffe en umenneskelig verden full av urettferdighet og våre drømmer. Håp er enhver dialektisk matrise mellom sinne, krenkelse og kjærlighet. Friere understreker i boken at kjærlighet til en mer menneskelig verden er drømmen bak hans politiske sinne mot krenkelser i samfunnet.

Teori og praksis henger sammen for Freire. Han sier at man kan ikke forandre verden uten å forstå dialogens hemmelighet. Han kaller dette for teoretisk praksis, og den er kun mulig når den ivaretar den dialektiske bevegelsen mellom seg selv og praksisen som utføres i en bestemt kontekst. Med andre ord: refleksjon er kun mulig når den sender oss tilbake til den bestemte situasjonen hvor vi kan handle.

Siste kapittel i boken handler om temaet vold. Freire ser på vold ikke kun som fysisk vold, men som gjentagende symbolsk vold som viser seg som vold som sult, vold som økonomiske interesser og makt, vold og religion, vold og politikk, vold og rasisme, vold og sexisme, vold og sosial klasse. Kamp for fred i verden, er en kamp mot vold og erstattet med rettferdighet. Han er opptatt av at mennesker som stjeler fra et annet menneske bør straffes. Likeledes mennesker som mishandler eller på annen måte krenker et annet menneske. Dette må også gjelder, ifølge Freire, for kulturer og sivilisasjoner.

Vår utopiske virkelighet bygger på en tro om at makt hviler på etiske forutsetninger. Uten etikk ville verden smuldre bort. I en verden hvor makt bygger på etikk, handler politisk makt om å garantere frihet, rettigheter, plikter og rettferdighet. Å drømme om en slik verden er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Man må kjempe for å realisere denne drømmen hver dag. Det ville vært uutholdelig og grusomt dersom vi var følsomme for smerte, sult, urettferdighet, og trusler, uten å ha mulighet for å forstå årsakene for denne negativiteten. Det ville vært grusomt, skriver Freire, dersom vi bare kunne oppleve undertrykkelse uten å kunne forestille oss en annen og bedre verden, eller drømme om et prosjekt som handler om en kamp for rettferdighet.

Frihet er ikke en gave som er gitt oss. Det er noe personer og samfunn har gjort seg fortjent til gjennom kamp. Vår frihet, sier Freire, trues stadig og vi må derfor hele tiden kjempe for å beholde den. Det handler om å kjempe mot alle former for vold, enten det er vold mot natiren, eller vår kultur. Det er en kamp mot holdninger som oppmuntrer til kriminalitet, mishandling, mangel på respekt for de svake og alt som er levende i blant oss. Uten denne kampen ville livet i seg selv ikk elenger hatt noen verdi, skiver Freire. Drømmen om en bedre verden krever at alle kjemper sine kamper uten å miste håpet. Uansett hvilket samfunn vi tilhører, er det påtrengende, avslutter Freie at vi kjemper med håp og uten frykt.

Litteratur: Freie, Paulo. 2004. Pedagogy of Indignation.London: Paradigm Books