Pilegrimsreisen Dag 19: Sahagún - Reliegos

Det er spesielt å gå gjennom Sahagún tidlig på morgenkvisten. Himmelen er fortsatt mørk og
nattlysene gir et spøkelsesaktig gult skjær gjennom gatene. Veien ut av Sahagún fører meg i første omgang over Puente del Canto, en bro som ble bygget av Alfonso den 6. allerede i året 1085. Sola står opp og jeg kommer til Calzada del Coto. Her er det plantet en rad med vakre trær langs stien som bryter ensformigheten i det flate landskapet. Siden jeg går rett vest og har solen i ryggen hele tiden, gir dessverre trærene ingen skygge for meg, de skygger bare for hverandre. Så kommer jeg til landsbyen Bercianos. Her finner jeg meg en benk, hviler meg og ser på folkelivet rundt landhandleren. Etter enda noen km kommer jeg til El Burgo Ranero som er litt større enn forrige landsby, men ellers nokså lik. Her går jeg forbi en bar med plakat hvor det står "adgang kun for menn, kvinner tillates ikke inn". Snålt å se slike skilt i moderne tid.

Veien videre nå er en tre timers vandring rett frem på denn flate stien frem til landsbyen Reliegos. Det er ikke store forskjellene på bildene idag fordi alt var egentlig likt. Dagens etappe så lik ut hele tiden. Denne ensformigheten i tilværelsen får meg til å føle at jeg er tilstede hele tiden i samme situasjon. Er ikke livet ofte slik for oss alle? Vi står opp, spiser, går på jobb, kommer hjem, spiser, sover, for så å begynne en ny dag. Og slik fortsetter vi dag etter dag, uke etter uke, år etter år.Hver dag ser helt lik ut noen ganger.

Jeg må endre mitt fokus. Det er mitt fokus som er ensformig ikke omgivelsene. Jeg kjenner på skjegget mitt at jeg begynner å endre mitt utseende. 19 dager har endret meg litt. Jeg er ikke helt den samme som da jeg begynte. Jeg har tatt av meg litt. Det kjenner jeg på livreima. Jeg snakker med skyggen min. Det har jeg ikke gjort før.

 Jeg legger merke til et korslignende skulptur langs stien. Det er svært. Under står det at korset er til minne om alle de falne under diktaturet til Francisco Franco. Har verden glemt denne krigen? Da borgerkrigen herjet som verst var hele verdens øyne rettet mot Spania og folk kom fra hele verden for å kjempe mot Franco. I tillegg til alle de falne soldatene sies det at opptil 200 000 personer ble henrettet under Francos diktatur. Jeg stopper opp under min vandring (som kanskje ikke er så ensformig likevel) og fylles med ydmyk respekt for de som kjempet og gav sine liv for å frigjøre landet jeg nå går fritt gjennom. Jeg plukker opp en stein fra veien og plasserer den ved siden av de hundre andre som ligger ved foten av dette minnesmerket. Jeg vandrer videre og møter en bonde som har en flokk med sauer etter seg. De følger etter ham som veloppdragne barn. Det er ingen gjeterhund som holder dem samlet. Bonden bare går i raske skritt foran og alle sauene løper raskt bak ham. Jeg tenker at det er en eldgammel lederstil som fortsatt fungerer ikke bare for sauebonden, men også både i offentlig forvaltning og i det privat nærlingsliv. Assosiajonen får meg til å smile og jeg tar et raskt bilde av situasjonen.

 

Så kommer jeg tilslutt til Reliegos, dagens siste landsby. Jeg har gått 30 km idag på en vei som var rett og flat. Ensformig? Ja, men jeg klarte å bryte ensformigheten med å legge merke til andre ting enn det som gjentar seg hele tiden. Hvis man følger med, er det alltid noe som bryter ensformigheten. Det handler om å ikke bli ensformig i ens egne tanker og hva man observerer. I Reliegos er det ikke mange steder å overnatte. Her er inngangen til herberget jeg overnattet på. Det er ikke mye som antyder at pilgrimmer er velkomne her. Jeg la bare merke til tørkestativene på utsiden langs fortauet og tenkte at her er det pilegrimer. Og det var det. Her fikk jeg en seng for natten for 3 euro (sammen med 10 andre sjeler). Etter en god dusj og en kald øl ute i skyggen, spiste jeg middag sammen med et ungt par fra Italia på en bar like ved. Her hadde de en herlig hjemmelaget gryterett med lammekjøtt og is med syltede plommer til dessert -til en pilegrimspris på bare 5 euro og da er en hel flaske med Rioja innkludert. Jeg kan ikke annet enn å tenke på at det må være noe riv ruskende galt med prisnivået i Norge. Dette er et måltid jeg gjerne hadde betalt minst 20 euro for hjemme pluss 30 euro for denne gode rødvinen, altså 50 euro. Her får jeg alt for 5 euro. Jeg nyter maten sammen med mine nye italienske venner. 

Pilgrimage Day 18: Corrión de los Condes - Sahagún

Day 18 will be a long hike, 40 kilometers long. Yesterday, it was less than 20 km because I wanted to stay at the Clara monastary. I think it is the best accommodation so far. Simple, clean, convenient, but first and foremost, very atmospheric. I begin today's journey full of impressions and think particularly of the importance of finding peace in life. My life is full of noise, especially noise that I create myself. If I can be more quiet then I might be more aware of the little things around me. And it's in the small things in life we find happiness. I walk and pay greater attention to the color of the flowers around me, the wind that strokes my cheek, a butterfly that sits on my hat; and I allow myself to be happy because of these small events.

It is pleasant to walk the first few kilometers along the main road N-120. Then there comes be a long, long stretch of cornfields on all sides of me. It is flat as a pancake, no shade, little wind, and the sun baking. The monotony provides an opportunity to continue what I started the day with, namely to train me to be quiet and let the environment speak to me. I not only see better, but I can smell better too. The fragrances of the flowers and grain filling the air is like a symphony. I walk for nearly 20 km before I reach the first village for today. I have three bottles of water with me and it was a bit too little. I saw no water pumps on this stretch and no stores or gas stations. The first village is called Calzadilla de la Cueza. Many pilgrims feel exhausted after these 20 kilometers and stops to stay in this village. I stop alsohere but only for a long break where I take off my shoes, drink lots of water and eat my bread with the world's best tomatoes.

After the break, I walk 6-7 km before I cross the river La Cueza and come to the village Lédigos. Here, everyone lives of farming and they all live in small quaint whitewashed houses. After a further 4-5 km og hiking I come to a similar small village called Terradillos the Templarios. The name gives reason to think about the Knight Templars, but there has never found traces of them here. The little church here is from the 1300s.

I'm not finished with today's walk yet, and goes on after a short break in this charming little village. My water bottles are filled, and I buy some fruit and nuts to enjoy the rest of the day as I hike. There are no stores before I come to Sahagun, they say in the local store to me. It is nearly 15 km to go before I get there. I reach Moratinos after only a few km. This little village was known to be a village where Christians and Muslims lived in peace with each other already in the year 955 The village currently has no general store or other stores at all. Only a small collection of houses. After a few km I come to San Nicolás del Real Camino. The village marks the end of Palencia province which I've been walking in for several days. After two hours of hiking, on a comfortable path, I come to the first city in the León province, Sahagún. Here I find quickly a municipal-run hostel in the Trinidad church. I pay 5 euros for the night and get my pilgrim passport stamped. There are beds for 100 pilgrims here, and fortunately it is not half full here tonight. There is plenty of room, good showers, and a large kitchen. After 40 km, I am good and tired. I long showers awaits me and after that I care to my feet. They look good. The infected blister I had under my left foot is almost healed completely and my ankles are pain free. This is promising news. I am proud of having walked so many km in one day. However, what is most difficult over time is to walk long distances every day. If you are reading my pilgrimage and want to "walk in my footsteps", work-out regularly at home in advance with long walks every day for a period. There is a big difference between walking 25 km once, than walking 25 km 30 times in a row. The everyday life on a pilgrimage is to walk, eat/drink and to rest. Life is very simple. And this simple life appeals to me more and more. What do we need all the other things in everyday life for. With 10 kilos on my back, I have everything I need to survive. I have benefited much from this reminder in my life.

Pilegrimsreisen Dag 18: Corrión de los Condes - Sahagún

Dag 18 blir en lang vandringsdag på 40 kilometer. Igår ble det i underkant av 20 kilometer fordi jeg ville få med meg en overnatting hos Klarissasøstrene. Tror det er den beste overnattingen til nå. Enkelt, reint, praktisk, men først og fremst veldig stemningsfullt. Jeg begynner dagens vandring full av inntrykk og tenker spesielt på betydningen av å finne stillheten i mitt liv. Mitt liv er fullt av støy, ikke minst støy som jeg selv lager. Hvis jeg kan være mer stille da kan jeg kanskje være mer oppmerksom på de små finessene rundt meg. Og det er gjerne i alt det som er smått at man finner lykke. Jeg vandrer og legger i større grad merke til fargen på blomstene rundt meg, vinden som stryker mitt kinn, en sommerfugl som setter seg på hatten min, og så tillater jeg meg selv å være lykkelig over disse små hendelsene.

Det er behagelig å gå de første kilometrene langs hovedveien N-120. Så blir det en lang, lang strekning med kornåkre på alle sider av meg. Det er flatt som en pannekake, ikke skygge, lite vind, og sola steker. Ensformigheten gir anledning til å fortsette med det jeg begynte dagen med, nemlig å øve meg på å være stille og la omgivelsene tale til meg. Jeg ikke bare ser bedre, men jeg lukter bedre også. Duftene fra blomstene og kornet som fyller luften blir som et symfoniorkester. Jeg går i nesten 20 km før jeg kommer til første landsby idag. Jeg har tre flasker med vann med meg og det var litt for lite. Jeg så ingen vannposter på denne strekningen og ingen butikker eller bensinstasjoner. Den første landsbyen heter Calzadilla de la Cueza. Mange pilegrimer kjenner seg utkjørt etter disse 20 kilometrene og stopper for å overnatte i denne landsbyen. Jeg stopper i hvertfall opp her og tar en lang pause hvor jeg tar av meg skoene, drikker mye vann og spiser medbrakt brød med tomater på.

Etter pausen går jeg 6-7 km til før jeg krysser elven La Cueza og kommer til landsbyen Lédigos. Her lever alle av landbruk og alle lever i små yndige hvitkalkede hus. Etter ytterligere 4-5 km kommer jeg til en lignende liten landsby som heter Terradillos de Templarios. Navnet gir grunn til å tenke på tempelridderne men det er aldri funnet spor etter dem her. Den lille kirken her er fra 1300-tallet.

Jeg er ikke ferdig med dagens vandring ennå, og går videre etter en liten pause i denne sjarmerende lille landsbyen. Fyller vannflaskene, kjøper med meg noe frukt og nøtter for å kose meg med resten av dagen mens jeg går. Det er ikke flere forretninger før jeg kommer til Sahagún sier de i den lokale butikken her. Det er nesten 15 km igjen før jeg kommer dit. Jeg kommer til Moratinos etter bare noen få km. Denne lille landsbyen var kjent for å være en landsby hvor kristne og muslimer levde i fred med hverandre allerede i år 955. Landsbyen har idag verken landhandel eller andre butikker. Bare en liten samling med beskjedende hus. Etter enda noen km kommer jeg til San Nicolás del Real Camino. Landsbyen markerer slutten på provinen Palencia som jeg har vandret i en stund nå. Etter to timer til med vandring på en behagelig sti kommer jeg til den første byen i León provinsen, Sahagún. Her finner jeg fort et kommunalt drevet herberge i den ombygde Trinidadkirken, betaler 5 euro for natten og får mitt pilegrimspass stemplet. Det er plass til 100 pilegrimer her, og heldigvis blir det ikke halvfullt her inatt. Her er god plass, gode dusjer, og et stort kjøkken. Etter 40 km er jeg bra sliten. Jeg dusjer lenge og steller føtene mine. De ser bra ut. Såret jeg hadde under venstre fot er nesten grodd helt igjen og anklene er smertefrie. Dette lover godt. Tror nesten jeg begynner å komme i mitt livs form. Jeg er litt stolt av å ha tilbakelagt så pass mange kilometer på en dag. Det som imidlertid sliter over tid er at det er lange strekninger hver eneste dag. Dersom du som leser mine skildringer får lyst til å "gå i mine fotspor", tren jevnlig hjemme på forhånd med lange turer hver dag i en periode. Det er stor forskjell på å gå 25 km en gang enn å gå 25 km 30 ganger etter hverandre. Det som er hverdagen på pilegrimsreisen er å gå, spise/drikke og hvile. Livet er svært så enkelt. Og dette enkle livet tiltaler meg bare mer og mer. Hva trenger vi alt det andre i hverdagen til. Med 10 kilo på ryggen har jeg alt jeg trenger for å overleve. Jeg har godt av denne påminnelsen i livet mitt.  

Pilgrimage Day 17: Frómista - Carrión de los Condes

Today's route follows a path that is as straight as a ruler. The original pilgrim road I should have followed today is unfortunately become part of a cornfield 200-300 meters parallell to the new pilgrim road. The old route has not been taken care of. The new road is modern and very comfortable to walk on, even if it is next to a traficated road. I am not alone on my journey today, even though the loneliness is still there. I am beginning to like the silence and loneliness here in the highlands. I'm glad that I've experienced it. I've much to learn from this.

I walk past several villages today. The first is Poblacion de Campos. It was formerly the headquarters of the Order of St John and just before the village I come to a beautiful little chapel (San Miquel) from the 1300's. I go over the river Ucieza and just follow a straight line till rearch Revenga de Campos. This village is from the year 1000. Very little (nothing) really to see here so I walk quickly on. The next village today is Villarmentero de Campos. The only thing I remember from this village is that I found a bench where I could rest a bit.
 



Then I walk for almost 15 km before I come to Villalcázar the Sirga. Here I visit Santa Maria la Blanca church which is mighty nice. The church was begun in Romanesque style but finished in the Gothic style. Especially the enterance is amazing with its many sculptures and looks a bit like the Trondheim Cathedral. After a well deserved break for lunch here, I go back to the pilgrim road and walk straight to Carrion de los Condes. This has for centuries been one of the main places for pilgrims. In the 1500s, there were four pilgrim hospitals here, in addition to five monasteries. Now there's just one monastery left and I plan to stay in that one for the night. A real convent with real nuns and everything! The monastery is located near the Santa Maria church and the nuns here are called the Order of Saint Clares (latin: Ordo sanctae Clarae). They have also been called the Order of Poor Ladies, the Clarisses, the Minoresses, the Franciscan Clarist Order. It was Francis of Assisi who himself made the rules for the Order of Saint Clares in 1224 and approved by Pope Innocent IV the day before Clare's death in 1253. The nuns here are contemplative, which means that they keep themselves inside the walls of the monastary all the time. They do not talk to strangers at all, and do not go outside the monastery's thick walls. We can see them during the service in the Santa Maria church, but there is a solid metal fence between us and they stay well away from us. Their order is a branch of the Franciscan order. After just a few days in a silent and lonely landscape, I can understand that there is much to be learned from these two aspects of life. The silence and loneliness which most people today are afraid of, is a way of living for these nuns. I am able to grasp a little part of the treasure they share with each other as "Poor Ladies". This is a wonderful monastery and I go in and ask if is possible to get a room here for the night. I'm lucky and get one of the few beds they have for pilgrims.

The conditions are very simple and I get the feeling of how it must be to live in a monastery. Everything is clean, quiet, little light, small rooms, thick walls with bars on the windows. I live in a room with three other men. It is a devotional atmosphere between us. We speak softly so as not to destroy the atmosphere which the monastery gives to us for the night.