Monday, April 30, 2012

Hannah Arendt: handling er et mål i seg selv

Hannah Arendt

Sitter hjemme i Sandefjord. Det er siste dag i april. Jeg tenker på Hannah Arendt og hennes kritikk av Kants handlingsforståelse. Mens Arendt har en radikal handlingsforståelse, er Kant egentlig ikke opptatt av handling. Han er opptatt av moral. Han har gode tanker om moral, men handlinger er det smått med. Arendt og Heidegger har begge skrevet om dette.

Arendt bruker Kant som en avsats å ta utgangspunkt i, hun gjør en kritisk analyse og så et sprang ut i sin egen handlingsforståelse. Hun sier at handling er et mål i seg selv. Ikke et middel for å komme til et mål. Altså det motsatte av Kant. Sier at det viktige med handlingene ikke et at de skal være gode, men at friheten er det viktige. Handlinger uten frihet er ikke lenger handlinger. Sier byråkrati og administrasjon ikke er handlingsorienterte. De handler ikke. Sterkt sagt! Det er litt av en kritisk tanke. Derimot mener hun at politikk er handling. Politikk må ikke bli byråkrati og administrasjon. Politikk må være fri, kun i frihet er politikk handlende. Hun bygger sin handlingsforståelse på Heidegger, tatt i betraktning hans politiske syn er dette underlig.

Det er interessant å tenke seg sammenhengen med handlingsforståelsen til Kierkegaard. Hans handlingsforståelse er blitt kalt radikal eksistensiell praksis. Hva skjer dersom jeg ser disse i sammenheng? Eller leser Arendt i lys av Kierkegaard? Jeg mener begge tar utgangspunkt i Aristoteles. Og begge kritisere Platons sannhetslære. Dette gjør kanskje Heidegger klarest. Platon så på sannheten som lyset, solen som står der og skinner så klart for dem som kommer ut av hulen.

Heidegger forsøkte å vise at sannheten er det utildekkede og at sannheten ligger i bevegelsen. Altså i handlingen. Kierkegaard mente at sannheten lå i subjektiviteten. Å bli seg selv. Å ta ansvar for seg selv og sitt liv. Å gjøre det individuelle til det almene. Særlig i Øieblikket gjør ham dette. Et politisk kampskrift. Han sier i sine journaler at sannheten er hemmeligheten som de dødende tar med seg. I et slikt perspektiv ser jeg at «Kunnskapens hemmeligheter» til John Lundstøl handler om sannheten (kanskje veien og livet også). Litt av en bok. Er politikk slik Lundstøl beskriver det, poiesis, techne eller praxis. Det kan være alle tre, men jeg tror Lundstøl mener at politikk er praxis.

Arendt går så langt i boken «Vold i vår tid» til å si at det ikke er onde handlinger som er problemet i dag. Det motsatte av gode handlinger er ikke onde handlinger, men likegyldighet. I likegyldigheten er det det samme hva man velger eller om man lar være å velge. Her ligger en kritikk av Sartre, som i eksempelet med den unge mannen i «Eksistensialisme er humanisme» står overfor et valg mellom tre alternativer. Han kan velge å bli hos sin syke mor, dra ut i krig mot nazistene, eller la være å velge (som Sartre mener også er et valg). Det siste er jeg ikke enig i. Sartre kaller dette et radikalt fritt valg. Men valget er likegyldig. Dette blir feil. Valget er ikke likegyldig. Den enkelte må tilstrebe seg mot å velge det rette. Hva det rette er må den enkelte selv finne ut av gjennom refleksjon, som kommer forut for handlingen. Sartre og Kierkegaard står langt fra hverandre. Sartres tanker er farlige fordi de preges av likegyldighet. Men det virker klargjørende å ha funnet en tenker å sette Kierkegaard opp mot. Sartre er lesbart, jeg kan ta stilling til det. Kant er derimot vanskelig synes jeg. Han gjør ting vanskelig. Som om han gjør det med vilje. En sannhet blir ikke mer sant ved å gjøre det vanskelig. Kant gjør spørsmålet «Hva skal jeg gjøre?» til et moralsk spørsmål. Arendt skriver om dette også. Sartre gjør ikke det engang. Han er verken opptatt av moral eller etikk synes jeg. Kierkegaard gjør spørsmålet til et etisk spørsmål. Han gjør etikk til handling. Kanskje man kan si at etikk er setningens verb (gjøre) ikke setningens objekt (hva). Dette mener jeg Arendt er enig i. Av den grunn er handling et mål i seg selv og ikke et middel for å oppnå et mål (hva).

Kaare T. Pettersen

Hannah Arendt: Action is an end in itself

Hannah Arendt

I'm sitting here at home in Sandefjord. It's the last day of April. My thoughts go to Hannah Arendt and her critique of Kant's understanding of the concept and phenomenom of action. While Arendt has a radical understanding of action, Kant is not really concerned with action at all. He is concerned with morality. He has many ideas about morality, but very few, if any, of action. Both Arendt and Heidegger have written about this.

Arendt uses Kant as a starting point when she makes her critical analysis of action. She says that action is an end in itself. Not a means to reach a goal but an end in itself. This is the opposite of Kant. Saying that the important thing with actions is not that they have to be good, but that the freedom to act is important. Actions without freedom are no longer acts. She even says that bureaucracy and administration systems are not action oriented. They do not even act! Strongly put! It's a bit of a critical thought. However, she believes that politics has to do with action. Politics must never become bureaucracy and administration. Policies must be free. She bases her thoughts of act on her understanding Heidegger, considering his political view, this seems strange.

It is interesting to imagine the connection with Arendts understanding of action with that of Kierkegaard. His understanding of action has been called a radical existential practice. What if I see them in context? Or read Arendt in light of Kierkegaard? I think both are based on Aristotle. And both criticize Plato's doctrine of truth. This makes perhaps the clearest Heidegger. Plato saw the truth that light, the sun is there and shines so clear to them that come out of the cave.

Heidegger attempted to show that the truth that which is uncovered and that the truth lies in the movement. Thus the action. Kierkegaard believed that the truth lay in subjectivity. Being oneself. making responsibility for oneself and ones life. Being an individual in general. Especially in The Moment (Øieblikket) he is really radical. His political manifesto. He says in his journals that truth is the secret that the dying take with them. From this perspective, I see that " The Secrets of Knowledge" written by John Lundstøl is about truth (perhaps life as well). What a book! Politics as Lundstøl describes it, is poiesis, techne and praxis. It may be all three, but I think Lundstøl believe that politics is the most of all praxis.

Arendt goes so far in the book "Violence in our time" to say that it is not the evil acts that are the greatest problems in our modern age. The opposite of good deeds are not evil deeds, but indifference. Indifference is saying that it is the same what you choose or if you fail to choose. Here is a critique of Sartre, as in the example of the young man in "Existentialism is Humanism" is facing a choice between three options. He can choose to stay with his sick mother, to go to war against the Nazis, or not to choose (as Sartre believes is a choice). The last thing I do not agree i Sartre calls this a radical choice. But the choice is unimportant. This is incorrect. The choice is not indifferent. The individual must strive towards choosing the right choice. What the right thing to do is, the individual must find out for oneself through reflection, which precedes the action. Sartre and Kierkegaard are far apart. Sartre's ideas are dangerous because they are characterized by indifference. But it seems illuminating to have found a thinker Kierkegaard put up against. Sartre is readable, I can understand what he writes. Kant, however, is difficult. He makes things difficult. As if he does it on purpose. The truth is no more true by making it difficult. Kant makes the question "What should I do?" to a moral question. Arendt writes about this as well. Sartre does not even that. He is not concerned with morals or ethics, I think. Kierkegaard makes the question of an ethical question. He makes ethics into action. Maybe you could say that ethics is the sentence verb, not an object. This I think Arendt would agree in. For this reason, action an end in itself and not a means to achieve a goal.

Kaare T. Pettersen

Sunday, April 29, 2012

Discovering onself as guilty

A reflection on the discovering onself as guilty
The Danish philosopher Soren Kierkegaard said that the only way to discover oneself is through ones own despair. It is this "negative" approach I use in my reflection [1] anout discovering oneself as guilty. Here I will reflect on what sexual offenders have learned me about the existence of guilt and I have put this knowledge in a philosophical framework. The reflection is partly based on a review of an abuser's diary, written from the first day he was accused of his crime until he received his sentence.

Where can one find oneself?

Soren Kierkegaard's work Sickness unto Death (1849/1963) is considered by some to be one of his most mature work, a masterpiece and magnum opus of all his writings (Come, 1995, Kingo, 1995, and Krimmse, 1990). Kierkegaard himself has written that he believes the book's content is very valuable (1967) [2]. The book is about despair, understood as not being oneself or not wanting to be oneself. It all begins when the book's author, Anti-Climacus (one of Kierkegaard's many pseudonymous writers) asks what self is.

Man is spirit. But what is spirit? Spirit is Self. But what is the Self? Self is a relation, which relates oneself to oneself, or is it in the relationship, that the relationship relates itself to itself, the Self is not the relationship, but that the relationship relates itself to itself (1849/1963, SV, Volume 15, p .73).

What is this self that relates itself to itself? Anti-Climacus translates this self to one's given life, that is the life you have lived, and the specific opportunities that life provides. Being oneself will say to take over oneself, in the sense that what one already is, the existence that is one's own and that one is oneself in relation to oneself. The task is to grow together with oneself.

There are two conditions that are described here. First, the self is a relation, that is, the self is a relationship. The second is that the self is a process, i.e. the self is a subject that relates to itself. The fact that the self is a relation implies that man consists of a fundamental duality.
The phrase "a relation, which relates itself to itself" is a description of an event, where the relationship chooses to become a self that is "there", but only as an opportunity that must be implemented. When Anti-Climacus speaks of the self to be itself, the question is what this itself is that you should be. It is the process (the self must deal with itself) that explains the relationship (the self is a self-relation). Ones conscience clearly shows that the self relates to itself and also to oneself.

Sickness unto Death is about despair. It is in despair that one finds oneself. What is the connection between despair and oneself? When the question of how one finds oneself to be answered, Anti-Climacus negative forward by talking about despair, it is not to be oneself. The self here is not only a relationship but also a process. Self is the relationship itself, not to relate to oneself, but that the subject relates to itself. This may initially seem undefinable and almost fluid, but the explanation is actually very specific and concreate. Anti-Climacus says in fact that the task is to merge with oneself.

Talking with sex offenders

When I look back on my practice as a social worker, I would argue that the most difficult conversations I've had, have been with people who have committed sexual crimes. It has been about everything from groping to rape and murder. In one case the man killed his victim after having raped her. In another case it was about a man who had raped 16 young people. He knew them all from before and no one dared to report him to the police. That he was finally was caught by the police, was just a coincidence. I also remember another man who was obsessed with babies and became sexuall aroused when he touched them. He had worked as a babysitting for family and friends for many years. A woman had sexual intercourse with her minor brother, while her husband watched. In all, we are talking about 35 sexual offenders I have had conversations with. Five of these were women.

What these people told me, put me often in a shock-like state. Not in my wildest imagination could I have imagined what "these people" had done. The meeting with this reality was like standing in front of a cliff. I felt myself in a place with nowhere to go. How would I be able to communicate with "people like that"? Listening to their stories filled me with both anger and pain. I could not possibly have anything in common with "these criminals" who carried out such grotesque actions. In some countries in the world some of them would probably got the death penalty for their crimes. Here I was, trying to help them through conversation as a co-therapist under supervision of a psychiatrist.

A common feature of the sexual criminals I had conversation with was that they had admitted commiting their crimes. Another common feature was that they were not only guilty of what they did, but they experienced guilt. They acknowledged that their actions and this made them feel guilt. They had identified themselves as being guilty. This is what I will reflect further into here, guilt. Although I had not performed such crimes myself, I could also feel guilt. Guilt was a kind of framework conditions between us, which created a common understanding and made it possible to talk together. The conversattions focused on discovering oneself as guilty and to discover what the French philosopher Emmanuel Levinas calls "the Other's Face" (1993, 1998). The Norwegian professor in ethics Paul Leer-Salvesen says:

When the perpetrator is guilty of having violated his victim, I interpret this as a proper sense of the vital reaction: He has seen the other's face. The guilt is his answer that he has hurt this face (1998, s.88).

An abuser's diary

Let me continue my reflection on guilt by re-telling a meeting with one of the abusers, one of the faces I met. He was around fifty years old, married and had three children. The economy was good, had a house, worked as a school supervisor, was an active local politician, and was for many years a scout leader. It was as a scout leader he committed his offenses against two underaged boys. Almost ten years after the abuse stopped, he was reported to the police by the boys who were now adults and had significant problems from the abuse.

He was confronted with the report by the police and admitted the offence. Some time later he was found guilty of having committed hundreds of violations against the two boys and was sentenced to two years imprisonment by the court. Already during the first interrogation, he was recommended by a police detective to keep a diary and was further advised to contact help. This he did. The perpetrator has given me his diary in the hope that I can tell his story to others. He has given me permission to use his diary.

The American sociologist Anthony Giddens says in his book Modernity and self-identity that writing a diary can be an important maturation process of creating a self-understanding. The diary is a tool where you can develop an imaginary or real autobiography, and help to direct ones attention to the future. An important feature of the diary is that it is personal and you should write it for oneself, as an open conversation with oneself. Because of this, and that the content is very personal, I will not reproduce the text of the diary in verbatim here, but instead I use his text as the basis of a more general description. [4]

The diary is written from the first day after the review and concluded when the sentence fell at the hearing, fifteen months later. It is recorded in many loose sheets, and reflects in itself something of the chaos and despair he was in. I have collected and systematized all the sheets in chronological order. The content is made anonymous. In the further presentation, I will highlight some reflections on how it can be to discover oneself as guilty.

He writes shortly after the indictment that the message came as a shock and the body felt like falling apart. He feels fear, emptiness, despair, but also relief. He chooses to tell about police report to his wife and she decides to support her husband. The fact that this relationship was maintained, is the main reason why he did not take his own life. The day after came nausea, tingling feelings in the chest, restlessness, feelings of being dirty and feelings of having a contagious disease of falling apart. He was laid off from work. The days that followed was characterized by body aches, nausea, emptiness and suicidal thoughts. After five days, he writes that he has started to cry because he understands that he is guilty. He experiences grief.

Paul Leer-Salvesen said that "Sorrow-pain is also a necessary pain. Sorrow-pain will bring new life, bringing the grieving from death to life "[5] (1998, s.93). And he believes that the same applies to guilt. Guilt can give one an inner sense of hope that there is a freedom in the future. But the future seems so far very far in the diary. He cannot go out the next day, he feels sick and wants to scream out loud. He writes about despair, feeling clammy, get sweating and shortness of breath. He is bothered by thought that what he has done is unforgivable, and asks himself repeatedly if there is forgiveness. Paul Leer-Salvesen said that this belief in forgiveness is important, because:

It is the belief in the possibility of forgiveness that gives one the right at all to speak of guilt. So it must be guilt: The test is to take it seriously, it is even regarded as a moral resource, and springs out from a belief that even ones relationships with others can provide the opportunity for reconciliation and liberation (1998, s.93).

After a month he begins to dream about fishing trips he helped when he was a child. Dreams that makes him even more sick, gives him violent headaches and he feels exhausted. He thinks alot of the sea and that he nearly drowned as a child. The days pass with the same physical and mental pain.
Two months after the indictment he gets another shock. He remembers all of the sudden the abuse he was subjected to as a child. From nine to twelve years old he went often on fishing trips with an older man who lived next door. What this man did to him, he remembers him as if he was struck by lightning. It's like being in a dark room and the curtain are drawn up with explosive speed, so that his eyes hurt because of the blinding sun. He remembers everything. He remembers having been bound, beaten and raped, and manages to write several pages from the memories flowing on. The abuse stops after three to four years after he jumped into the sea on one of the boat trips, to take his own life. He could take the abuse anymore. His attacker saved him by graping his hair while he was on his way down in the sea and pulled him up. He was then twelve years old. The abuse stopped and the memories of the abuse were "forgotten" for forty years.

He notices that the pieces are begining to fall into place because he can remember. He tells his wife about the atrocities that he himself has suffered, and they cry together. She said that she had a clue that something had happened to him in his childhood and was not surprised.

In the year following, he writes about a close family life, despite the fact that everything around them collapses. He loses his job and must go to the Social Services for the first time in his life and seek economical help. He was excluded from both his political party, football club and civil defense services, although he has not yet been sentenced for what he has done by the court. He was excluded from all parts of society. The year continues with thoughts of suicide. He cannot accept being forced into isolation. He thinks a lot of the boys he had abused and the suffering he has inflicted on them. Now he realizes that they will never forgive him, just as he is not able to forgive his perpetrator. The only forgiveness he's hoping to get is from God, and this he asks for often without getting answer. He also writes to a number of churches asking for prayers and forgiveness. None of the churches sends him any response back. He almost gives up now, but it turns out that his wife keeps him up and keeps the family gathered. She constantly says that they will get through this together and that together they will manage both the verdict and prison time. He does not understand how she manages to be in the situation with him over such a long time. This gives him strength and courage to continue living. But he worries about his wife because she does not herself have anyone to talk to about how she feels. Her care is the only positive thing in his life and she has probably saved his life. He begins to feel guilty also towards his wife.

Existential guilt

The offender, which I initially treated as "a case" and described as "that kind of man", has come to be a face I now see. Now I am left with a closed diary, and notice that I have learned more about what guilt is. What he has told about guilt, makes it possible for me to reflect on my own guilt. My guilt is not linked to a specific event, but is related simply to the fact that I live a human life. The German philosopher Martin Heidegger calls this kind of guilt for existential guilt and writes about this in his magnum opus Sein und Zeit. Here he mentions guilt, conscience and death phenomena that characterize the human behavior. He writes:

All ontological (what makes up the remaining being) studies of such phenomena as guilt, conscience, and death must begin with an interpretation of what everyday life 'Dasein' [6] (interpretations of human behavior) says about them (1977, § 58, s.372, my translation).

Heidegger describes guilt as a phenomenon common to all people. No matter how different we otherwise might be, we are all guilty. I have above given a description of an interpretation of guilt from the "everyday life" as an offender sees it. Paul Leer-Salvesen has in his doctoral dissertation on Man and Punishment (1991) discussions with a total of thirteen men convicted of having committed murder, and received their descriptions of daily life including guilt. For all these is the question of guilt considered by the court, which is the body that assesses whether a person is guilty or not. The fact that he has had a difficult childhood, even been abused by other people or society, can sometimes work on mitigating punishment measurement, but it does not change the question of guilt. Paul Leer-Salvesen, however, takes guilt out of the courtroom and talk with the convicted murderer of this phenomenon. His conclusion is that guilt is an existential phenomenon, involving many more pages than the question of guilt the court treats. Guilt begins before the verdict and does not end when the sentence is finished. The thirteen that Paul Leer-Salvesen has had conversations with, tells the same way as the offender writes in his diary, of an unpardonable guilt and of lifelong guilt. They are concerned that the question of repentance and forgiveness is difficult. It is difficult to forgive themselves and receive forgiveness from others. Guilt is there all the time, as one of the convicted murderer puts it:

There may be times when it fades a bit, but it is there all the time. It is there ... yes ... every time I see a man and a man looks at me, it there: The guilt ... And because there is no reconciliation and forgiveness for the type of crime I have done, then the bridges are burned down both front and behind me. The prison will only gets bigger when I come out of this prison. But it will be there. I will never finish with my guilt (1991, s.70).

Martin Heidegger says that guilt is more than a damage beyond repair. Guilt is also something more than a deficiency that can be replaced. Guilt is something we are, and one says: "I am guilty," that is a constant and characteristic part of human behavior. This means that being guilty is something we all simply have and am by living a human life. We meet guilt in our conscience, and here we encounter the call to free the existence of opportunities so that we can live a true and good life. This is a call to care. He writes:

By understanding this call, the human way of being (Dasein) under its outer existence possible. It has chosen oneself (1977, § 58, s.381-382, my translation).

To discover oneselves as guilty, is to choose oneselves, and thus involves a call for care, which means as the Norwegian philosopher John Lundstøl calls to "serve human freedom" (1970, p.7). We are all condemned to be free and serve human freedom, and it is this judgment that makes our conscienceness possible.

Conclusion

My conversation partner is talks about his guilt, but he has given me many reflections on the multiple forms of guilt. Common to them is that they all treat guilt a life's basic phenomena. By grabbing his guilt, has also chosen "the ultimate existence of opportunity", and thereby he is discovered and choses himselves. It is a timely warning Paul Leer-Salvesen provides in our meeting with guilt in others:
"And here we are to guard ourselves so we do not treat people as objects rather than as individuals" (1991, s.383).

I have here tried to look for a philosophical expression of one of the most challenging experiences in my professional practice as a social worker. In my quest for such philosophical terms, I have tried to come up with a unifying perspective that is both theoretically and practically relevant. It is my hope that the road through one's own despair to self-understanding which is discussed in the article, shows that it is possible to attach the concept of experience as a social worker does in the face of what Levinas calls "the Other's Face" (1993, 1998).

Kaare T. Pettersen

Literature:

Come, Arnold B. (1995) Kierkegaard as Humanist. Discovering My Self. London: McGill-Queen’s University Press.

Dagbladet (1992) 05.juni. Dømt for 200 sex-overgrep.

Giddens, Anthony (1997) Modernitet och självidentitet. Göteborg: Daidalos.

Heidegger, Martin [1927] (1977) Sein und Zeit. Gesamtausgabe, bind 2. Frankfurt am Main: Vittorio Klostermann.

Heidegger, Martin [1929] (1976) Was ist Metaphysik?. Gesamtausgabe, bind 9. Frankfurt am Main: Vittorio

Klostermann.

Heidegger, Martin [1931/32, 1976] (2000) Platons sannhetslære, Sandefjord, epos forlag. (Oversatt til norsk av Kåre T. Pettersen)

Inwood, Michael (1999) A Heidegger Dictionary. Oxford: Blackwell.

Johansen, Kjell Eyvind (1985) Gjentagelsens Problem hos Søren Kierkegaard. Oslo: UiO, Filosofisk Institutt.

Kierkegaard, Søren [1845] (1963) Tre Taler ved tænkte Leiligheder. Samlede Verker, bind 6, København: Gyldendal.

Kierkegaard, Søren [1846] (1963) Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift. Samlede Verker, bind 9 1.halvbind, København: Gyldendal. (Utgitt under pseudonymet Johannes Climacus.)

Kierkegaard, Søren [1849] (1963) Sygdommen til Døden. Samlede Verker, bind 15, København: Gyldendal. (Utgitt under pseudonymet Anti-Climacus.)

Kierkegaard, Søren (1967) Journals and Papers. Bloomington: Indiana University Press.

Kingo, Anders (1995) Analogiens teologi. En dogmatisk studie over dialektikken i Søren Kierkegaards opbyggelige og pseudonyme forfatterskap. København: GAD.

Krimmse, Bruce H. (1990) Kierkegaard in Golden Age Denmark. Bloomington: Indiana University Press.

Leer-Salvesen, Paul (1991) Menneske og Straff. Oslo: Universitetsforlaget.

Leer-Salvesen, Paul (1998) Tilgivelse. Oslo: Universitetsforlaget.

Levinas, Emmanuel [1972] (1993) Den Annens humanisme. Oslo: Aschehoug.

Levinas, Emmanuel (1998) Underveis mot den annen. Essays av og om Levinas ved Asbjørn Aarnes. Oslo: Vidarforlaget.

Lundstøl, John (1970) Det myndige menneske. Oslo: Gyldendal.

Pettersen, Kåre T. (2001) Veier til selvforståelse. Noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid. HiO-hovedfagsrapport

2001, nr 4.

Pettersen, Kåre T. (2002) Å leve etisk, i:Lundstøl, John (red) I dannelsens tegn. Profesjonell selvforståelse i arbeid

med mennesker. Oslo: Gyldendal Akademisk Forlag.

Aarnes, Asbjørn og Egil A. Wyller (red.) (1962) Hva er metafysikk. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag

Å oppdage seg selv som skyldig

En refleksjon over det å oppdage seg selv som skyldig

Den danske filosofen Søren Kierkegaard har sagt at den eneste måten man kan oppdage seg selv på er gjennom sin egen fortvilelse. Det er denne ”negative” fremgangsmåten jeg benytter i min refleksjon[1] over det å oppdage seg selv som skyldig. Her reflekterer jeg over hva seksuelle overgripere har lært meg om skyld i en eksistensfilosofisk ramme. Refleksjonen bygger blant annet på en gjennomgang av en overgripers dagbok, skrevet fra første dag han ble anklaget for sin forbrytelse og til han fikk sin dom. Hva kan en overgriper lære meg om skyld? Hva har i så fall dette å gjøre med min egen selvforståelse?

Hvor finner man seg selv?

Søren Kierkegaards verk Sygdommen til Døden (1849/1963) anses av enkelte å være et av hans mest modne verk, et mesterverk og hovedverk for hele hans forfatterskap (Come, 1995, Kingo, 1995, og Krimmse, 1990). Kierkegaard har selv skrevet at han mener bokens innhold er meget verdifull (1967)[2]. Boken handler om fortvilelse, forstått som det å ikke være seg selv eller ikke å ville være seg selv. Det hele begynner med at bokens forfatter, Anti-Climacus (en av Kierkegaards mange pseudonyme forfattere) spør hva selvet er.

Mennesket er Aand. Men hvad er Aand? Aand er Selvet. Men hvad er Selvet? Selvet er et Forhold, der forholder sig til sig selv, eller er det i Forholdet, at Forholdet forholder sig til sig selv; Selvet er ikke Forholdet, men at Forholdet forholder sig til sig selv (1849/1963, SV, bind 15, s.73).

Hva er dette seg selv som man forholder seg til? Anti-Climacus oversetter dette seg selv til ens gitte tilværelse, det vil si det liv man har levd og de bestemte muligheter som denne tilværelsen gir. Å bli seg selv vil da si å overta seg selv, i betydning det man allerede er, den tilværelse som er ens egen og som man er seg selv i forhold til. Oppgaven er å vokse sammen med seg selv.

Det er to forhold som beskrives her. Først at selvet er en relasjon, det vil si at selvet er et forhold. Det andre er at selvet er en prosess, det vil si at selvet er et forhold som forholder seg til seg selv. Selvet som en relasjon innebærer at mennesket består av en grunnleggende uoppløselig og ureduserbar dobbelthet.

Uttrykket "et Forhold, der forholder sig til sig selv" er en beskrivelse av en hendelse, hvor forholdet velger å bli et selv som er "der", men bare som en mulighet som må virkeliggjøres. Når Anti-Climacus taler om at selvet skal bli seg selv, er spørsmålet hva dette seg selv er som man skal bli. Det er prosessen (selvet er det å forholde seg) som forklarer relasjonen (selvet er et selv-forhold). Fordringen er nettopp at individet ved å forholde seg, seg selv, skal vedkjenne seg, seg selv. Samvittigheten viser tydelig at selvet forholder seg til seg selv og samtidig mot seg selv. Det erfarer seg selv som den som allerede forholder seg.

Ethvert menneske er "bestemt til at blive sig selv" (1849/1967, SV, bind 15, s.91). Hvis det skal bli seg selv, er det kun ved å smelte sammen med det som det allerede er. Sykdommen til Døden handler om fortvilelse. Det er i fortvilelsen at man finner seg selv. Hva er forbindelsen mellom spørsmål og tema? Når spørsmålet om hvor man finner seg selv skal besvares, går Anti-Climacus negativt frem ved å snakke om fortvilelse, det å ikke være seg selv. Selvet bestemmes her ikke bare som en relasjon men i høyeste grad som en prosess. Selvet er selvforholdet, ikke det å forholde seg til seg selv, men at forholdet forholder seg til seg selv. Dette kan i første omgang virke flytende, men forklaringen er egentlig meget konkret. Anti-Climacus sier nemlig at oppgaven er å smelte sammen med seg selv:

Men at vorde[3] sig selv er at vorde concret. Men at vorde concret er verken at blive endelig eller at blive uendelig, thi det der skal vorde concret er jo Synthese (1849/1967, SV, bind 15, s.87-88).

Å samtale med overgripere

Når jeg ser tilbake på min praksis som sosialarbeider, vil jeg hevde at de vanskeligste samtaler jeg har hatt, har vært overfor mennesker som har begått seksuelle overgrep. Det har dreid seg om alt fra beføling til voldtekt og drap. I et tilfelle drepte mannen sitt offer etter først å ha voldtatt henne. Hun skulle snart ha fylt 80 år. I et annet tilfelle handlet det om en mann som hadde voldtatt 16 ungdommer, like mange gutter som jenter. Han kjente dem alle fra før og ingen våget å anmelde ham. At han til slutt ble tatt av politiet, mente han bare var en ren tilfeldighet. Jeg husker også en annen mann som var besatt av tanken på å beføle spebarn, og som hadde realisert fantasiene mange ganger som barnevakt for familie og venner. En kvinne hadde seksuell omgang med sin mindreårige bror, mens mannen hennes så på. I alt dreier det seg om 35 personer jeg har hatt samtaler med, om det å begå seksuelle overgrep, fem av disse var kvinner. De fleste av disse møtte jeg da jeg arbeidet som co-terapeut for en gruppe overgripere i årene 1992 - 1996.

Det disse personene fortalte meg, satte meg ofte i en sjokklignende tilstand. Ikke i min villeste fantasi kunne jeg ha forestilt meg hva disse menneskene hadde gjort. Møtet med denne virkeligheten var rett og slett som å stå foran et stup. Hvordan skulle jeg kunne kommunisere med slike mennesker? Å lytte til deres historier fylte meg med både sinne og smerte. Jeg kunne da umulig ha noe til felles med "disse forbryterne" som utførte så groteske handlinger. I enkelte land i verden ville noen av dem sannsynligvis fått dødsstraff for ugjerningene. Her skulle jeg forsøke å hjelpe dem via samtale. I en slik sammenheng vil påstanden om at klienten kan være læremester nesten virke som en provokasjon. Hva i all verden kan en seksualovergriper lære meg? Og enda mindre sannsynlig er det at "et slikt menneske" skulle kunne lære meg noe om meg selv.

Et fellestrekk ved alle overgriperne jeg hadde samtale med var at de hadde erkjent sin ugjerning. Ikke alle overgripere gjør det, men det var en forutsetning for å begynne i samtalegruppen. Så selv om de hadde utført forskjellige handlinger, hadde de det til felles at de i hvert fall erkjente at de hadde gjort noe fryktelig galt. Denne erkjennelsen var en begynnelse. Ikke alle var anmeldt for sine handlinger og noen var blitt anmeldt, men saken var foreldet og kunne ikke behandles i retten. De fleste var imidlertid blitt anmeldt og ventet på sin dom. Noen holdt på med å sone sin dom og andre var ferdig med soningen. De var altså i forskjellige faser, noe som var en stor fordel i gruppesamtalene.

Et annet fellestrekk ved dem alle var at de ikke bare var skyldige i det de gjorde, men de opplevde skyldfølelse. De erkjente at deres handlinger hadde gjort dem skyldige. De hadde oppdaget seg selv som skyldige. Det er dette jeg vil reflektere videre over i dette kapitlet, skyld. Selv om jeg ikke hadde utført slike handlinger som mine klienter, så kunne jeg også føle skyld. Skyld ble en slags rammebetingelse mellom oss, som skapte en felles forståelse og gjorde samtalene mulig. Samtalene handlet om å oppdage seg selv som skyldig og det å oppdage det den franske filosofen Emmanuel Levinas kaller "den Annens ansikt" (1993 og 1998). Den norske professoren i etikk Paul Leer-Salvesen sier:

Når gjerningsmannen har skyldfølelse for å ha krenket sitt offer, tolker jeg dette som en i egentlig forstand livsviktig reaksjon: Han har sett den andres ansikt. Skyldfølelsen er hans svar på at han har såret dette ansiktet (1998, s.88).

En overgripers dagbok

La meg fortsette min refleksjon om skyld ved å gjenfortelle et møte med en av overgriperne, et av ansiktene jeg møtte. Han var i femti-årsalderen, gift og hadde tre barn. Økonomien var bra, han hadde eget hus, jobbet som fritidsleder, var aktiv lokalpolitiker og var i mange år en ivrig speiderleder. Det var som speiderleder han begikk sine overgrep overfor to mindreårige gutter. Nesten ti år etter at overgrepene sluttet, ble han anmeldt av guttene som nå var voksne og hadde betydelige skader fra overgrepene.

Han ble konfrontert med anmeldelsen hos politiet og innrømmet straks forholdene. En tid senere ble han funnet skyldig i å ha begått flere hundre overgrep mot disse to guttene, og ble dømt til to års ubetinget fengsel av retten. Allerede under det første avhøret ble han anbefalt av en årvåken politietterforsker å skrive dagbok og ble videre anbefalt å ta kontakt med samtalegruppen for overgripere. Dette gjorde han. Innholdet fra samtalegruppen verken vil eller kan jeg referere videre, men denne overgriperen har gitt meg sin dagbok i håp om at jeg kan bruke hans historie til noe positivt. Han har gitt meg tillatelse til å benytte dagboken i min avhandling.

Den amerikanske sosiologen Anthony Giddens sier i boken Modernitet och självidentitet at det å skrive dagbok kan være en viktig modningsprosess i det å skape en selvforståelse. Dagboken er et redskap hvor man kan utvikle en forestilt eller virkelig selvbiografi, og er til hjelp for å kunne rette blikket fremover. Et viktig kjennetegn ved dagboken er at den er personlig og man skal skrive den for seg selv, som en åpen samtale med seg selv. "Dagboken ska man bara skriva för sig själv…aldrig i syfte att den ska visas för någon annan" (1997, s.91). På grunn av dette og at innholdet er svært personlig, vil jeg ikke gjengi teksten i dagboken ordrett her, men i stedet bruker jeg hans tekst som grunnlag i en mer generell beskrivelse.[4]

Dagboken er skrevet fra første dag etter anmeldelsen og frem til at dommen falt i forhørsretten, femten måneder senere. Den er nedtegnet på mange løse ark, og gjenspeiler i seg selv noe av kaoset og fortvilelsen han befant seg i. Jeg har samlet og systematisert alle arkene i kronologisk rekkefølge. Innholdet er anonymisert og renskrevet. I den videre fremstilling vil jeg trekke frem noen refleksjoner om det å oppdage seg selv som skyldig.

Han skriver like etter siktelsen at beskjeden kom som et sjokk og at kroppen føltes som i oppløsning. Han kjenner redsel, tomhet, oppgitthet, men samtidig lettelse. Han velger å fortelle om anmeldelsen til sin ektefelle og hun bestemmer seg for å støtte sin mann. Det at denne relasjonen til familien ble opprettholdt, mener han etterhvert er den viktigste grunnen til at han ikke tok sitt eget liv. Dagen etterpå kom kvalmen, stikking i brystet, rastløshet, følelse av å være skitten og følelse av å ha en smittsom sykdom som alle vender seg bort fra. Han permitteres fra jobben på ubestemt tid. Dagene som følger preges av fortsatt smerter i kroppen, kvalme, tomhet og selvmordstanker. Etter fem dager skriver han at han gråter fordi han forstår at han er skyldig. Han opplever sorg.

Paul Leer-Salvesen sier at "Sorgens smerte er også en nødvendig smerte. Sorgens

smerte skal bringe nytt liv, bringe den sørgende fra død til liv igjen"[5] (1998, s.93). Og han mener at det samme gjelder for skylden. Skyldfølelsen får sin innerste mening fra håpet om at det finnes en frihet i fremtiden. Men fremtiden virker foreløpig veldig langt unna i dagboken. Han orker ikke gå ut dagen etterpå, han er fortsatt kvalm og har lyst til å skrike høyt. Han skriver om fortvilelse, følelse av innestengthet, får svettetokter og har pustebesvær. Han plages av tanker om at det han har gjort er utilgivelig, og spør seg selv gjentatte ganger om det finnes tilgivelse. Paul Leer-Salvesen sier at denne troen på tilgivelse er viktig, fordi:

Det er troen på tilgivelsens mulighet som gir rett til overhodet å tale om skyld. Slik må det også være med skyldfølelsen: Berettigelsen til å ta den alvorlig, til endatil å regne den som en moralsk ressurs, springer ut av en tro på at også de mellommenneskelige forhold kan gi mulighet for forsoning og frigjøring (1998, s.93)

Etter en måned begynner han å drømme om fisketurer han var med på da han var barn. Drømmene gjør ham ytterligere kvalm, gir ham voldsom hodepine og han føler seg utslitt. Han tenker mye på havet og at han holdt på å drukne som barn. Dagene går med de samme fysiske og psykiske smertene.

To måneder etter siktelsen får han et nytt sjokk. Han husker plustelig overgrep han selv var utsatt for som barn. I perioden ni- til tolv-årsalderen dro han ofte på fisketurer med en eldre mann som bodde ved siden av hans hjemsted. Det denne mannen gjorde med ham, husker han som ved et lynnedslag. Det er som å ha vært i et mørkt rom og at rullgardinen trekkes opp med eksplosiv fart, slik at øynene gjør vondt på grunn av den blendende solen. Han husker alt sammen. Han husker å ha vært bundet, mishandlet og voldtatt, og klarer å skrive flere sider fra minner som strømmer på. Overgrepene slutter etter tre til fire år, etter at han hoppet i sjøen på en av båtturene, for å ta sitt eget liv. Han orket ikke flere overgrep. Hans overgriper fikk imidlertid tak i håret hans mens han var på vei ned og fikk dratt han opp. Da var han tolv år gammel. Overgrepene sluttet og minnene var borte i førti år.

Han merker at brikkene begynner å falle på plass fordi han klarer å huske. Han forteller kona om overgrepene som han selv har vært utsatt for, og de gråter sammen. Hun sier at hun hadde en anelse om at noe slikt hadde skjedd og var ikke overrasket. Nå har han noen å sørge sammen med.

I året som følger skriver han om et tett familieliv, tiltross for at alt rundt dem raser sammen. Han mister jobben og må oppsøke sosialkontoret. Han ekskluderes både fra sitt politiske parti, fotballtrenerjobben og sivilforsvaret, selv om han ennå ikke er dømt for det han har gjort av retten. Hele året fortsetter tankene om selvmord. Han orker ikke isolasjonen han tvinges inn i. Han tenker mye på guttene han begikk overgrep mot og lidelsene han har påført dem. Nå erkjenner han at de aldri vil kunne tilgi ham, like lite som han klarer å tilgi sin egen overgriper. Den eneste tilgivelsen han har håp om å få er fra Gud, og dette ber han ofte om. Han skriver også til en rekke menigheter og ber om forbønn og om tilgivelse. Ingen sender noe svar tilbake. Han ønsker hele tiden å gi opp, men det viser seg å være kona som holder han oppe og familien samlet. Hun sier stadig at de skal komme gjennom dette sammen, og at de sammen skal klare både dommen og fengslingstiden. Han forstår ikke hvordan hun makter å stå i situasjonen sammen med ham over så lang tid. Dette gir ham styrke og mot til å fortsette å leve. Men han bekymrer seg for sin kone fordi hun ikke har noen å snakke med om hvordan hun har det. Hennes omsorg er den eneste lysningen i tilværelsen hans denne tiden og sannsynligvis har dette reddet hans liv. Han begynner å føle seg skyldig også overfor sin kone.

Eksistensiell skyld

Overgriperen, som jeg innledningsvis behandlet som et tilfelle eller en sak og omtalte som blant annet den slag menneske, er kommet meg så nær at jeg ser hans ansikt. Nå sitter jeg igjen med en lukket dagbok, og merker at jeg har lært mer om hva skyld er. Det han har fortalt om skyld, gjør det mulig for meg å reflektere over min egen skyld. Min skyld er ikke knyttet til en bestemt handling som hos min klient, men er knyttet rett og slett til det at jeg lever et menneskeliv. Den tyske filosofen Martin Heidegger kaller denne form for skyld for eksistensiell skyld og skriver om dette blant annet i sitt hovedverk Sein und Zeit. Her nevner han skyld, samvittighet og døden som fenomener som preger den menneskelige væremåte. Han skriver:

Alle ontologiske (det som utgjør det Værendes vesen) undersøkelser av slike fenomener som skyld, samvittighet og død må begynne med en tolkning av hva hverdagslivets 'Dasein'[6] (utlegninger om den menneskelige væremåte) sier om dem (1977, §58, s.372, min oversettelse).

Heidegger beskriver skyld som et fenomen som er felles for alle mennesker. Uansett hvor ulike vi ellers måtte være, vi er alle skyldige. Jeg har ovenfor gitt en beskrivelse av en tolkning av skyld fra hverdagslivet slik en overgriper ser det. Paul Leer-Salvesen har i sin doktorgradsavhandling om Menneske og Straff (1991) hatt samtaler med i alt tretten menn dømt for å ha begått drap, og fått deres hverdagsbeskrivelser av blant annet skyld. For alle disse er skyldspørsmålet vurdert av retten, som er den instans som vurderer om et menneske er skyldig eller ikke. At vedkommende har hatt en vanskelig barndom, selv vært utsatt for overgrep av andre personer eller samfunnet, kan noen ganger virke formildende på straffeut-målingen, men det forandrer ikke skyldspørsmålet. Paul Leer-Salvesen tar imidlertid skylden ut av rettssalen og snakker med de drapsdømte om dette fenomenet. Hans konklusjon er blant annet at skyld er et eksistensielt fenomen, som omfatter mange flere sider enn skyldspørsmålet som retten behandler. Skylden begynner før dommen og avsluttes ikke når dommen er ferdig sonet. De tretten som Paul Leer-Salvesen har hatt samtaler med, forteller på samme måte som overgriperen skriver i sin dagbok, om en utilgivelig skyld og om livslang skyld. De er opptatt av at spørsmål om anger og tilgivelse er vanskelige. Det er vanskelig både å tilgi seg selv og få tilgivelse fra andre. Skylden er der hele tiden, som en av de drapsdømte uttrykker det:

Det kan komme perioder da det blekner litt, men det ligger der hele tida. Den ligger der…ja…hver gang jeg ser et menneske og et menneske ser på meg, så ligger den der: Skyldfølelsen…Og fordi det ikke finnes noen forsoning og tilgivelse for den type forbrytelse jeg har gjort, så er broene brent ned både foran og bak meg. Det fengselet jeg sitter i her, det blir litt større når jeg kommer ut. Men det vil være der ennå. Jeg blir aldri ferdig (1991, s.70).

Martin Heidegger sier at skyld er noe mer enn en skade som lar seg reparere. Skyld er også noe mer enn en mangel som lar seg erstatte eller utligne. Skyld er noe vi er, og det heter: "Jeg er skyldig", det er en konstant og karakteriserende del av den menneskelige væremåte. Dette betyr at skyldig er noe vi alle rett og slett er ved å leve et menneskeliv. Vi møter skyld i vår samvittighet, og her møter vi kallet om å frigjøre eksistensmulighetene slik at vi kan leve et egentlig og godt liv. Dette er et kall til omsorg. Han skriver:

Ved å forstå dette kallet, er den menneskelige væremåte (Dasein) underlagt dens ytterste eksistensmulighet. Det har valgt seg selv (1977, §58, s.381-382, min oversettelse).

Det å oppdage seg selv som skyldig, er å velge seg selv, og det innebærer altså et kall til omsorg, noe som innebærer det den norske filosofen John Lundstøl kaller å "tjene den menneskelige frihet" (1970, s.7). Dette er på en måte vår dom. Vi er dømt til å være frie og tjene den menneskelige frihet, og det er denne dommen som gjør samvittigheten mulig.

Avslutning

Min samtalepartner snakker om sin skyld, men han har gitt meg mange refleksjoner om flere former for skyld. Felles for dem er at all tale om skyld handler om tilværelsens grunnfenomener. Og ved å gripe sin skyld, har man også valgt "den ytterste eksistensmulighet", man har altså oppdaget og valgt seg selv. Det er en betimelig advarsel Paul Leer-Salvesen gir i vårt møte med skyld og andre av tilværelsens grunnfenomener: "Og her skal vi vokte oss så vi ikke behandler mennesker som saker i stedet for som personer" (1991, s.383).

Jeg har i min artikkel forsøkt å lete etter et filosofisk uttrykk for en av de mest krevende erfaringer i min profesjonelle praksis som sosialarbeider. I min søken etter et slikt filosofisk uttrykk har jeg prøvd å komme frem til et samlende perspektiv, som både er teoretisk og praktisk relevant. Det er mitt håp at veien gjennom ens egen fortvilelse til selvforståelse som er drøftet i artikkelen, viser at det er mulig å begrepsfeste erfaringer som sosialarbeideren gjør i møte med det Levinas kaller "den Annens ansikt" (1993, 1998).

Litteraturliste