Verdens Helse Organisasjon (WHO) har definert en skjult byrde som “en stigma som er under-rapportert og som dermed er vanskelig både å måle og evaluere”. WHO definers stigma som “et tegn på skam, vanære og kritikk som resulterer i at individet blir unngått eller avvist av andre”
(Mental Health Problems, Sheet nr 218, Nov.2001). Et slikt fenomen som er vanskelig å definerer og derfor også vanskelig å måle er "mishandling".
Omfangsstudier viser at det kan ofte være vanskelig for forskere å få eksakte målinger av hvor mange menn og kvinner det er som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Finkelhor (1984) sier at mellom 9 og 52 prosent av alle kvinner og mellom 3 0g 9 prosent av alle menn har vært utsatt for seksuelle overgrep. En undersøkelse gjort av DeMause (1991) viser at 60 prosent av alle kvinner og 45 prosent av alle menn har vært utsatt for seksuelle overgrep. En verdensomfattende undersøkselse gjort av FN i 133 land (2006) viser at mellom 13 0g 27 prosent av alle barn i verden har vært utsatt for seksuelle overgrep. Noe som er felles for alle disse undersøkselsene er at det kommer ikke klart frem hvordan de definerer seksuelle overgrep. Man lar den enkelte respondent selv avgjøre hvorvidt det de har opplevd er seksuelle overgrep eller ikke. Da kan alt fra verbale krenkende utbrudt som "din hore" til voldtrekt og incest være seksuelle overgrep i disse undersøkelsene.
En undersøkselse hvor ulike former for seksuelle overgrep er tydeliggjort er av Mossige og Stefansen (2007). De har gjort en studie blant 7033 elever ved 67 ulike videregående skoler. Deres resultater viser at 22 prosent av jentene og 8 prosent av gutten har opplevd mindre alvorlige former for seksuelle overgrep som beføling, mens 15 prosent av jentene og 7 prosent av guttene har opplevd alvorlige former for seksuelle overgrep som samleie. 9 prosent av jentene sier de har opplevd voldtekt eller voldtektsforsøk. Dette viser at det er viktig informasjon å hente med å være tydelig på hva man ønsker å finne svar på i undersøkelser, ikke minst når temaene er tabubelagt som de er med seksuelle overgrep.
Barnevernet
Barnevernet i Norge registrerer alle nye barn som får hjelp av dem hvert år. De registerer både hva slags hjelp de får og hvorfor de får denne hjelpen. Dette er med å dokumentere den store innsatsen de gjør mht til et megt vanskelig samfunnsmandat som de har. Men hvor mange barn får hjelp i barnevernet hvert år pga seksuelle overgrep? Tabellen under viser at det i 1993 var 9937 nye barn i barnevernet som mottok hjelp mens det i 2010 var hele 13727 barn som mottok hjelp. Antall barn som har mottatt hjelp pga av seksuelle overgrep har gått ned fra 199 barn i 1993 til 99 barn i 2010.
Tabell 1: Nye barn i barnevernet (Kilde: SSB)
Under 1 prosent av nye barn i barnevernet mottar hjelp pga seksuelle overgrep. Dette er vanskelig å forstå når undersølsen til Mossige og Stefansen (2007) viser at 15 prosent av jentene og 7 prosent av guttene har opplevd alvorlige former for seksuelle overgrep som samleie, mens 9 prosent av jentene sier de har opplevd voldtekt eller voldtektsforsøk. Man skulle tror at barnevernet ikke bare gav hjelp til disse barna, men også til mange flere. Etter mitt syn er dette et argument for at seksuelle overgrep er en skjult byrde, noe som er vanskelig å snakke om og søke hjelp i forhold til. Ikke bare er det vanskelig, men mange forsøker til å med å holde denne erfaringen skjult for hjelpeapparatet og andre. Mange, mange barn får hjelp av barnevernet i Norge, men få av dem får hjelp begrunnet med seksuelle overgrep. Begrunnelsen for hjelp kan være atferdsproblemer, problemer på skolen eller i hjemmet, foreldre med psykiske problemer eller rusproblemer, mm. Men det er skremmende at det var 199 nye barn i barnevernet i 1993 som fikk hjelp grunnet i seksuelle overgrep, mens antallet i 2010 var gått ned til 99 barn. Dette er med på å skjule seksuelle overgrep som et alvorlig problem for mange barn i samfunnet.
Politi og domstolene
Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) for 2010 viser at 724 personer ble straffet for seksuelle overgrep dette året, hvorav 716 menn (98.9%) og 8 kvinner (1.1%). Tabellen 2 viser at kun 2 personer ble straffet for å ha begått incest i Norge. Når vi vet at seksuelle overgrep skjer oftest innenfor hjemmets fire vegger, må man spørre om 2 straffede (begge menn) i 2010 gir et riktig bilde av det som er et alvorlig problem for mange barn i Norge.
Tabell 2: Type seksuelle overgrep, antall straffede for delt på menn og kvinner for 2010 (Kilde: SSB)
Problemet her handler om at etterforskning av incest saker er kanskje noe av det vanskeligste og mest krevende etterforskningssaker politiet har. Det skal legges frem bevis for domsstolene som bekrefter ata overgrep har funnet sted. Vi har saker hvor menn og kvinner er blitt uskyldig dømt for påstått overgrep. Av den grunn er det viktig at politiet gjør en grundig jobb i etterforskningsfasen. Og politiet er blitt meget flinke. De er skolerte i det å samtale med barn, de har tillit i vårt samfunn, de våger å være i vanskelige situsajoner over tid, og behersker etterforskning som metode. Når kun 2 personer blir straffet for incest i 2010, betyr ikke dette at det var 2 barn i Norge som ble utsatt for seksuelle overgrep av sine fedre i 2010, men at det var kun 2 saker som var godt nok etterforsket at de førte til straff.
Tabell 3 (under) viser at antall anmeldelser til politiet om seksuelle overgrep mellom 2000 og 2010 har økt kraftig, fra 2713 til 4160. Men antall anmeldelser av incest har gått ned fra 84 til 77. Vi ser av tabellen også at antall domfelte i samme periode har gått opp fra 356 til 724 (1999). Dette synes å tyde på at seksuelle overgrep har høy prioritet hos politiet og at de er blitt dyktigere til å etterforske slike saker. Men tabellen viser også at antall domfelte i incestsaker har ligget nokså stabilt i denne perioden på 2 personer hvert år.
Tabell 3: Antall anmeldelser om seksuelle overgrep mellom 2000 og 2010, antall domfelt og prosent av anmeldelser som førte til domfellelse. Tall for incestsaker er i parantes (Kilde SSB)
Tabellen viser at antall anmeldelser som fører til domfellelse har økt fra 13.1% i 2000 til 17.6% i 2009. Det er flott at vi ser en prosentvis økning i perioden, men dette betyr at det fortsatt i 2009 er 82.4% av anmeldelsene som ikke fører frem til domfellelse. Men enda verre blir dette i incestsakene. Her er økningen fra 1.1% i 2000 til 2.8% i 2009. Hele 97.2% av de anmelde incestsakene fører ikke frem til domfellelse. Igjen viser dette hvor vanskelig det er å etterforskse disse sakene på en slik måte at de fører til domfellelse.
Avslutende tanker
Mine tanker går avslutningsvis til de mange tusen personene som hvert år anmelder seksuelle overgrepssaker til politiet, men står igjen etterpå med uforrettet sak. De er ikke blitt trodd. Uansett om overgrep faktisk fant sted eller ikke er spørsmålet - hvem følger dem opp? Trenger vi et nytt system som fanger opp alle disse konfliktsakene? Kan konfliktrådene, barnevernet, familierådgivningen, psykiatien og politiet bemannes til å ta disse konfliktene og samarbeide for å løse dem til beste for alle parter? Noe må gjøres og vi trenger radikale løsninger - NÅ. At 97.2% av anmeldte incest saker i 2009 ikke fører frem i retten, betyr ikke at det er kun 2 barn som ble utsatt for incest dette året, men at det finnes mange hundre familier i en krise, hvor en voksen tillitsperson for barnet er blitt mistenkt for å ha begått seksuelle overgrep. Disse sakene er krevende. Barn lider, de voksne lider, søsken lider, familiemedlemer lider, og denne lidelsen blir holdt skjult som en skjult byrde for hele familien og omgivelsene. Noen må ta ansvar for å gi disse barna og deres familier hjelp NÅ.
(Mental Health Problems, Sheet nr 218, Nov.2001). Et slikt fenomen som er vanskelig å definerer og derfor også vanskelig å måle er "mishandling".
Omfangsstudier viser at det kan ofte være vanskelig for forskere å få eksakte målinger av hvor mange menn og kvinner det er som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Finkelhor (1984) sier at mellom 9 og 52 prosent av alle kvinner og mellom 3 0g 9 prosent av alle menn har vært utsatt for seksuelle overgrep. En undersøkelse gjort av DeMause (1991) viser at 60 prosent av alle kvinner og 45 prosent av alle menn har vært utsatt for seksuelle overgrep. En verdensomfattende undersøkselse gjort av FN i 133 land (2006) viser at mellom 13 0g 27 prosent av alle barn i verden har vært utsatt for seksuelle overgrep. Noe som er felles for alle disse undersøkselsene er at det kommer ikke klart frem hvordan de definerer seksuelle overgrep. Man lar den enkelte respondent selv avgjøre hvorvidt det de har opplevd er seksuelle overgrep eller ikke. Da kan alt fra verbale krenkende utbrudt som "din hore" til voldtrekt og incest være seksuelle overgrep i disse undersøkelsene.
En undersøkselse hvor ulike former for seksuelle overgrep er tydeliggjort er av Mossige og Stefansen (2007). De har gjort en studie blant 7033 elever ved 67 ulike videregående skoler. Deres resultater viser at 22 prosent av jentene og 8 prosent av gutten har opplevd mindre alvorlige former for seksuelle overgrep som beføling, mens 15 prosent av jentene og 7 prosent av guttene har opplevd alvorlige former for seksuelle overgrep som samleie. 9 prosent av jentene sier de har opplevd voldtekt eller voldtektsforsøk. Dette viser at det er viktig informasjon å hente med å være tydelig på hva man ønsker å finne svar på i undersøkelser, ikke minst når temaene er tabubelagt som de er med seksuelle overgrep.
Barnevernet
Barnevernet i Norge registrerer alle nye barn som får hjelp av dem hvert år. De registerer både hva slags hjelp de får og hvorfor de får denne hjelpen. Dette er med å dokumentere den store innsatsen de gjør mht til et megt vanskelig samfunnsmandat som de har. Men hvor mange barn får hjelp i barnevernet hvert år pga seksuelle overgrep? Tabellen under viser at det i 1993 var 9937 nye barn i barnevernet som mottok hjelp mens det i 2010 var hele 13727 barn som mottok hjelp. Antall barn som har mottatt hjelp pga av seksuelle overgrep har gått ned fra 199 barn i 1993 til 99 barn i 2010.
Tabell 1: Nye barn i barnevernet (Kilde: SSB)
Under 1 prosent av nye barn i barnevernet mottar hjelp pga seksuelle overgrep. Dette er vanskelig å forstå når undersølsen til Mossige og Stefansen (2007) viser at 15 prosent av jentene og 7 prosent av guttene har opplevd alvorlige former for seksuelle overgrep som samleie, mens 9 prosent av jentene sier de har opplevd voldtekt eller voldtektsforsøk. Man skulle tror at barnevernet ikke bare gav hjelp til disse barna, men også til mange flere. Etter mitt syn er dette et argument for at seksuelle overgrep er en skjult byrde, noe som er vanskelig å snakke om og søke hjelp i forhold til. Ikke bare er det vanskelig, men mange forsøker til å med å holde denne erfaringen skjult for hjelpeapparatet og andre. Mange, mange barn får hjelp av barnevernet i Norge, men få av dem får hjelp begrunnet med seksuelle overgrep. Begrunnelsen for hjelp kan være atferdsproblemer, problemer på skolen eller i hjemmet, foreldre med psykiske problemer eller rusproblemer, mm. Men det er skremmende at det var 199 nye barn i barnevernet i 1993 som fikk hjelp grunnet i seksuelle overgrep, mens antallet i 2010 var gått ned til 99 barn. Dette er med på å skjule seksuelle overgrep som et alvorlig problem for mange barn i samfunnet.
Politi og domstolene
Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) for 2010 viser at 724 personer ble straffet for seksuelle overgrep dette året, hvorav 716 menn (98.9%) og 8 kvinner (1.1%). Tabellen 2 viser at kun 2 personer ble straffet for å ha begått incest i Norge. Når vi vet at seksuelle overgrep skjer oftest innenfor hjemmets fire vegger, må man spørre om 2 straffede (begge menn) i 2010 gir et riktig bilde av det som er et alvorlig problem for mange barn i Norge.
Tabell 2: Type seksuelle overgrep, antall straffede for delt på menn og kvinner for 2010 (Kilde: SSB)
Problemet her handler om at etterforskning av incest saker er kanskje noe av det vanskeligste og mest krevende etterforskningssaker politiet har. Det skal legges frem bevis for domsstolene som bekrefter ata overgrep har funnet sted. Vi har saker hvor menn og kvinner er blitt uskyldig dømt for påstått overgrep. Av den grunn er det viktig at politiet gjør en grundig jobb i etterforskningsfasen. Og politiet er blitt meget flinke. De er skolerte i det å samtale med barn, de har tillit i vårt samfunn, de våger å være i vanskelige situsajoner over tid, og behersker etterforskning som metode. Når kun 2 personer blir straffet for incest i 2010, betyr ikke dette at det var 2 barn i Norge som ble utsatt for seksuelle overgrep av sine fedre i 2010, men at det var kun 2 saker som var godt nok etterforsket at de førte til straff.
Tabell 3 (under) viser at antall anmeldelser til politiet om seksuelle overgrep mellom 2000 og 2010 har økt kraftig, fra 2713 til 4160. Men antall anmeldelser av incest har gått ned fra 84 til 77. Vi ser av tabellen også at antall domfelte i samme periode har gått opp fra 356 til 724 (1999). Dette synes å tyde på at seksuelle overgrep har høy prioritet hos politiet og at de er blitt dyktigere til å etterforske slike saker. Men tabellen viser også at antall domfelte i incestsaker har ligget nokså stabilt i denne perioden på 2 personer hvert år.
Tabell 3: Antall anmeldelser om seksuelle overgrep mellom 2000 og 2010, antall domfelt og prosent av anmeldelser som førte til domfellelse. Tall for incestsaker er i parantes (Kilde SSB)
 | ||||||||||||
| Legg til bildetekst |
Tabellen viser at antall anmeldelser som fører til domfellelse har økt fra 13.1% i 2000 til 17.6% i 2009. Det er flott at vi ser en prosentvis økning i perioden, men dette betyr at det fortsatt i 2009 er 82.4% av anmeldelsene som ikke fører frem til domfellelse. Men enda verre blir dette i incestsakene. Her er økningen fra 1.1% i 2000 til 2.8% i 2009. Hele 97.2% av de anmelde incestsakene fører ikke frem til domfellelse. Igjen viser dette hvor vanskelig det er å etterforskse disse sakene på en slik måte at de fører til domfellelse.
Avslutende tanker
Mine tanker går avslutningsvis til de mange tusen personene som hvert år anmelder seksuelle overgrepssaker til politiet, men står igjen etterpå med uforrettet sak. De er ikke blitt trodd. Uansett om overgrep faktisk fant sted eller ikke er spørsmålet - hvem følger dem opp? Trenger vi et nytt system som fanger opp alle disse konfliktsakene? Kan konfliktrådene, barnevernet, familierådgivningen, psykiatien og politiet bemannes til å ta disse konfliktene og samarbeide for å løse dem til beste for alle parter? Noe må gjøres og vi trenger radikale løsninger - NÅ. At 97.2% av anmeldte incest saker i 2009 ikke fører frem i retten, betyr ikke at det er kun 2 barn som ble utsatt for incest dette året, men at det finnes mange hundre familier i en krise, hvor en voksen tillitsperson for barnet er blitt mistenkt for å ha begått seksuelle overgrep. Disse sakene er krevende. Barn lider, de voksne lider, søsken lider, familiemedlemer lider, og denne lidelsen blir holdt skjult som en skjult byrde for hele familien og omgivelsene. Noen må ta ansvar for å gi disse barna og deres familier hjelp NÅ.
Kaare T. Pettersen
No comments:
Post a Comment