Tillit før dommen

Kunstig intelligens, rettsstaten og den praktiske filosofiens utfordring

Vi lever i en tid hvor kunstig intelligens utvikler seg raskere enn lovverket. Nye teknologier tas i bruk av millioner av mennesker lenge før samfunnet har rukket å avklare hvilke etiske, juridiske og politiske grenser som bør gjelde. Dette skaper en situasjon som ikke først og fremst er teknologisk. Den er praktisk filosofisk.

OpenAI, selskapet bak ChatGPT, står i dag overfor en rekke søksmål. Noen gjelder opphavsrett, andre handler om personvern, sikkerhet, markedsføring eller spørsmål om ansvar når teknologien brukes på måter som får alvorlige konsekvenser. Mange av sakene er prinsipielle, og flere vil trolig få betydning langt utover ett enkelt selskap.

Det er fristende å trekke raske konklusjoner. Noen ser søksmålene som bevis på at teknologien er uansvarlig. Andre avviser dem som forsøk på å bremse innovasjon. Begge reaksjonene overser et viktig poeng: Et søksmål er ikke en dom. I en rettsstat er forskjellen avgjørende.

Praktisk filosofi minner oss om at dømmekraft ikke består i å velge side før saken er belyst. Den består i å kunne leve med usikkerhet mens en søker sannhet gjennom argumentasjon, kritikk og dialog. Dette gjelder i rettssalen, men også i møtet med ny teknologi.

Gjennom historien har nesten alle store teknologiske gjennombrudd skapt konflikter før de ble regulert. Jernbanen, bilen, elektrisiteten, legemidler, internett og sosiale medier utfordret etablerte normer og tvang samfunnet til å utvikle nye lover. Kunstig intelligens er neppe noe unntak. Det ville snarere være overraskende om en teknologi med så stor betydning ikke utløste omfattende juridiske og etiske spørsmål.

Dette betyr ikke at kritikken mot AI-selskaper bør avvises. Tvert imot. Kritiske spørsmål om opphavsrett, personvern, barns sikkerhet og kommersielle interesser er nødvendige i et demokratisk samfunn. De minner oss om at teknologisk utvikling ikke fritar oss fra moralsk ansvar. Innovasjon alene kan aldri være målestokken for hva som er rett.

Samtidig bør også kritikken være preget av den samme intellektuelle redeligheten som vi forventer av forskningen. Det er forskjell på en anklage og en dokumentert overtredelse. Å respektere denne forskjellen er ikke å forsvare et selskap. Det er å forsvare rettsstatens grunnleggende prinsipper.

Her blir tillit et sentralt begrep.

Tillit er aldri det samme som blind tro. Vi stoler på legen uten å tro at legen er ufeilbarlig. Vi stoler på forskningen uten å mene at all forskning er endelig. Vi stoler på domstolene uten å forvente at alle avgjørelser er perfekte. Tillit innebærer alltid en vilje til å handle under usikkerhet, kombinert med muligheten for kritikk og korreksjon.

Det samme bør gjelde kunstig intelligens.

Å bruke AI innebærer verken å overlate tenkningen til maskinen eller å avvise teknologien av prinsipp. Det innebærer å møte den med det Aristoteles kalte fronesis – praktisk klokskap. Praktisk klokskap søker ikke absolutte svar, men den beste handlingen i en konkret situasjon. Den krever erfaring, refleksjon og etisk dømmekraft.

For den enkelte bruker betyr dette å lese kritisk, kontrollere kilder og være villig til å korrigere både egne og teknologiens feil. For selskapene betyr det å utvikle systemer som er åpne om begrensninger, tar sikkerhet på alvor og lar seg etterprøve. For myndighetene betyr det å utvikle lover som både beskytter mennesker og gir rom for innovasjon.

Ingen av disse oppgavene kan løses alene.

Den kanskje største faren ligger derfor verken i teknologien eller i rettssakene. Den ligger i vår tilbøyelighet til å tenke i enkle motsetninger: enten full tillit eller total mistillit, enten teknologisk optimisme eller teknologisk pessimisme. Praktisk filosofi peker mot en tredje vei. Den inviterer oss til å holde fast ved dialogen, søke sannhet gjennom kritisk refleksjon og la dommer falle først når saken er tilstrekkelig opplyst.

Kunstig intelligens utfordrer ikke bare vår tekniske kompetanse. Den utfordrer vår karakter. Den spør om vi fortsatt er villige til å tenke selv, også når maskinene kan tenke sammen med oss.

Det er kanskje den viktigste prøven på praktisk klokskap i vår egen tid.

Referanser 

Aristotle. (2009). The Nicomachean Ethics (W. D. Ross, Trans.). Oxford University Press. (Original work published ca. 350 BCE)

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and Method (2nd rev. ed., J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Trans.). Continuum.

Luhmann, N. (1979). Trust and Power. John Wiley & Sons.

MacIntyre, A. (2007). After Virtue (3rd ed.). University of Notre Dame Press.

Nussbaum, M. C. (2001). Upheavals of Thought: The Intelligence of Emotions. Cambridge University Press.

Kunstig intelligens utfordrer ikke bare vår tekniske kompetanse. 

Den utfordrer vår karakter.

Den spør om vi fortsatt er villige til å tenke selv, 

også når maskinene kan tenke sammen med oss.