Når skammen rammer hele mennesket

Fra avhandling til essay

Det finnes en forskjell mellom å si «jeg gjorde noe galt» og å si «det er noe galt med meg».

I den første setningen rettes oppmerksomheten mot en handling. Noe ble gjort eller forsømt. Handlingen kan vurderes, kritiseres og kanskje gjøres opp. Den som har handlet galt, kan ta ansvar, be om tilgivelse eller forsøke å reparere skaden.

I den andre setningen er det ikke lenger handlingen som står til doms. Dommen rammer mennesket selv. Det er ikke noe bestemt jeg har gjort som er galt. Det er jeg som er feil.

Her finner vi et grunnleggende skille mellom skyld og skam.

Skillet er ikke absolutt. I et levd liv glir følelsene ofte inn i hverandre. Vi bruker ordene om hverandre, og det kan være vanskelig å vite hvor den ene slutter og den andre begynner. Likevel er forskjellen avgjørende. Skyld kan knytte seg til det vi har gjort. Skammen kan omslutte hele den vi er.

Det var denne erfaringen som møtte meg igjen og igjen i arbeidet med doktoravhandlingen. Mennesker fortalte ikke bare om skam over noe som hadde hendt. De beskrev seg selv som urene, mindreverdige, annerledes og uverdige. En krenkelse som var blitt påført dem av andre, hadde gradvis fått karakter av en dom over deres egen eksistens.

Overgrepet var en handling utført av et annet menneske.

Skammen ble værende hos den som var blitt utsatt.

Dette er skammens moralske paradoks.

Når handlingen blir identitet

Skyld forutsetter vanligvis at noen har gjort noe de kunne ha unnlatt å gjøre. Den som har handlet, kan holdes ansvarlig. Skyld peker derfor mot forholdet mellom handling, ansvar og konsekvens.

Skammen følger ikke alltid denne logikken. Den kan ramme et menneske uten at det har gjort noe galt. Et barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, har ikke skyld i overgrepet. Barnet har ikke valgt handlingen, har ikke ansvar for den og har heller ikke hatt den voksnes mulighet til å forstå eller avvise det som skjedde.

Likevel kan barnet skamme seg.

Det kan skamme seg over kroppen, over det som ble gjort med kroppen, over reaksjoner det ikke forstod, over at det ikke klarte å stoppe den voksne, eller over at det ikke fortalte om overgrepet. Senere kan det voksne mennesket se tilbake og klandre barnet det en gang var, som om barnet skulle ha hatt den voksnes kunnskap, styrke og handlefrihet.

Dermed skjer en alvorlig forskyvning. Ansvaret flyttes fra den som handlet, til den som ble utsatt. Den skyldige kan unngå å kjenne skyld, mens den uskyldige bærer skammen.

Men skammen stanser ikke nødvendigvis ved hendelsen. Den kan bevege seg fra «dette hendte med meg» til «dette sier noe om meg». Deretter kan den utvikle seg videre til «dette avslører hvem jeg egentlig er».

Slik blir erfaringen til identitet.

Mennesket er ikke lenger en person som ble krenket. Det begynner å forstå seg selv som et krenket, ødelagt eller urent menneske. Det som ble påført utenfra, blir opplevd som en sannhet innenfra.

Dette er noe av det mest ødeleggende ved skammen. Den skjuler forskjellen mellom det som ble gjort mot et menneske, og den personen som handlingen ble gjort mot.

Skammen taler i hele setninger

Skyldfølelsen kan være konkret:

Jeg løy.

Jeg sviktet.

Jeg skadet et annet menneske.

Jeg skulle ha handlet annerledes.

Skammen uttrykker seg ofte mer omfattende:

Jeg er verdiløs.

Jeg er svak.

Jeg er uren.

Ingen kan være glad i meg dersom de kjenner meg slik jeg egentlig er.

Jeg fortjener ikke å høre til.

Skyldens språk kan være presist. Skammens språk er gjerne totaliserende. Den trekker slutninger om hele mennesket på grunnlag av én handling, én erfaring, én kropp eller ett forhold.

En feil blir til et bevis på at jeg er mislykket.

En avvisning blir til et bevis på at jeg ikke er verd å elske.

En krenkelse blir til et bevis på at det er noe ved meg som inviterer til krenkelse.

Et barns maktesløshet blir senere tolket som feighet eller medvirkning.

Skammen taler derfor ikke bare om fortiden. Den former også forventningen til fremtiden. Den sier ikke bare at noe vondt har hendt. Den sier at det samme vil hende igjen fordi jeg er den jeg er. Andre vil avvise meg dersom de ser meg. Nærhet vil føre til avsløring. Tillit vil ende i svik.

Skammen blir en fortolkning av livet.

Den forteller mennesket hvem det er, hvordan andre ser det, og hva det kan forvente av verden.

Men skammen er ikke nødvendigvis sann fordi den oppleves som sann.

En følelse som skjuler seg

Andre sterke følelser kan være lettere å se. Sinne kan høres i stemmen og merkes i kroppen. Frykt kan vise seg som flukt, uro eller tilbaketrekning. Sorg kan uttrykkes gjennom gråt og ord om tap.

Skammen skjuler seg ofte.

Den kan skjule seg bak taushet. Den kan komme til uttrykk som irritasjon, selvforakt, avvisning eller likegyldighet. Den kan ligge under et ytre som virker sterkt og uavhengig. Den kan også skjule seg bak et overdrevent behov for å være dyktig, hjelpsom, korrekt eller uunnværlig.

Mennesket beskytter seg mot å bli sett ved å skape en form som kan vises frem.

Det kan bli den flinke eleven, den omsorgsfulle hjelperen, den vellykkede arbeidstakeren eller den som alltid har kontroll. Dette er ikke nødvendigvis falske identiteter. Mennesket kan være både dyktig, omsorgsfullt og ansvarlig. Men når hele egenverdien avhenger av at denne formen opprettholdes, blir livet sårbart.

Et nederlag på arbeidet oppleves da ikke bare som en feil. Det truer hele selvbildet.

En kritisk kommentar gjelder ikke bare det som ble gjort. Den høres som en avsløring av hvem man er.

En konflikt er ikke bare en uenighet. Den kan oppleves som begynnelsen på utstøtelse.

Skammen gjør mennesket varsomt overfor andres blikk. Det lytter ikke bare til hva andre faktisk sier, men til hva det frykter at de tenker. Det leter etter tegn på forakt, avvisning eller nedvurdering.

Et nøytralt ansiktsuttrykk kan tolkes som misbilligelse. En pause i samtalen kan kjennes som fordømmelse. En invitasjon som ikke kommer, kan bekrefte opplevelsen av ikke å høre til.

Skammen fyller tomrommet med sin egen fortolkning.

Selvet blir til mellom mennesker

Vi omtaler gjerne skam som en indre følelse. Den kjennes i kroppen og i forholdet til oss selv. Men den oppstår ikke i et sosialt tomrom.

Selvbildet utvikles i møte med andre. Vi lærer å se oss selv gjennom ansiktene, ordene og handlingene som møter oss. Barnet er avhengig av andres blikk for å oppdage at det finnes, at det er ønsket, og at det har verdi.

Det betyr ikke at mennesket bare blir det andre mener om det. Men andres anerkjennelse har betydning for hvordan det lærer å forholde seg til seg selv.

Et barn som møtes med omsorg, lærer ikke bare at andre kan være til å stole på. Det kan også utvikle en grunnleggende tillit til at egne behov er berettigede.

Et barn som gjentatte ganger blir avvist, ydmyket eller krenket, kan lære noe annet. Det kan komme til å forstå behovene sine som belastninger, grensene sine som uviktige og kroppen som tilgjengelig for andre.

Når krenkelsen utføres av en person barnet er avhengig av, oppstår en særlig vanskelig konflikt. Barnet trenger den voksne og kan ikke uten videre forstå den voksne som farlig eller skyldig. Da kan det være lettere å legge forklaringen i seg selv:

Det er jeg som har misforstått.

Det er jeg som har fremkalt dette.

Det er jeg som er annerledes.

Det er jeg som er skitten.

Skammen kan dermed fungere som et forsøk på å skape mening i en situasjon som ellers er uforståelig. Dersom feilen ligger i meg, kan verden rundt meg fremdeles fremstå som noenlunde ordnet. Den voksne kan fortsatt være den barnet er avhengig av. Prisen er at barnet gjør seg selv til årsaken til det som skjedde.

Dette er ikke en bevisst beslutning. Det er en måte å overleve på.

Men det som en gang hjalp barnet med å bevare en nødvendig tilknytning, kan senere bli en ødeleggende forståelse av selvet.

Skyld kan åpne – skam kan lukke

Skyld er smertefull, men den kan ha en moralsk funksjon. Når jeg erkjenner at jeg har gjort et annet menneske urett, kan skyldfølelsen oppfordre meg til å ta ansvar. Jeg kan beklage, forsøke å gjøre opp og endre mine handlinger.

Skyld kan dermed åpne en vei tilbake til fellesskapet.

Skammen gjør ofte det motsatte. Når jeg ikke bare mener at handlingen var gal, men at jeg selv er uverdig, blir det vanskelig å se hva som kan repareres. En handling kan endres. Et menneske som oppfatter hele seg selv som feil, vet ikke hvor forandringen skal begynne.

Den skyldige kan si:

Jeg gjorde noe jeg ikke skulle ha gjort. Jeg må ta ansvar.

Den skamfulle kan si:

Slik er jeg. Det finnes ingen vei ut.

Her nærmer skammen seg fortvilelsen. Fortvilelse er ikke bare en sterk følelse, men en måte å være i verden på. Fremtiden lukker seg. Mennesket klarer ikke å forestille seg at livet kan bli annerledes, fordi problemet ikke lenger oppfattes som noe det har eller noe som har hendt. Problemet er den personen det mener å være.

Skammen kan derfor gjøre forandring vanskelig selv når mennesket ønsker den. Den som oppfatter seg som uverdig, kan ha vanskelig for å motta omsorg. Anerkjennelse kan vekke mistanke. Gode ord kan avvises som uvitenhet:

Du sier dette fordi du ikke kjenner meg.

Dersom du visste hvem jeg egentlig var, ville du ha trukket deg unna.

Slik beskytter skammen seg selv. Alt som motsier den, kan forklares bort. Avvisning bekrefter skammen, mens anerkjennelse blir tolket som manglende innsikt.

Skammen danner et lukket system.

Når følelsene flyter sammen

I doktorgradsarbeidet undersøkte jeg også forholdet mellom skam og skyld ved hjelp av spørreskjemaer. Blant deltakerne som hadde opplevd seksuelle overgrep i barndommen, var sammenhengen mellom tilbøyeligheten til å kjenne skam og tilbøyeligheten til å kjenne skyld sterk.

Tallet i seg selv var mindre viktig enn spørsmålet det åpnet:

Hvorfor var disse følelsene så tett sammenvevd?

Intervjuene viste at ordene skyld og skam ofte ble brukt om hverandre. Noen skilte klart mellom dem. De visste at overgriperen var skyldig, men kjente likevel skam. Andre beskrev skyldfølelse selv om de samtidig visste at de ikke hadde vært ansvarlige.

Dette viser at en følelse ikke alltid følger den moralske virkeligheten.

Man kan føle skyld uten å ha skyld.

Man kan være skyldig uten å kjenne skyld.

Man kan skamme seg over noe som aldri burde ha blitt lagt på en selv.

Derfor kan vi ikke avgjøre ansvaret bare ved å undersøke hvem som føler mest. Den sterkeste skyldfølelsen finnes ikke nødvendigvis hos den som har størst skyld. Noen ganger er den tvert imot blitt plassert hos den som hadde minst makt.

Det moralske spørsmålet må derfor skilles fra det følelsesmessige:

Hvem handlet?

Hvem hadde makt?

Hvem hadde ansvar?

Hvem ble krenket?

Først når disse spørsmålene besvares tydelig, kan den falske skyldfølelsen og den påførte skammen utfordres.

Skam er ikke det samme som samvittighet

Skam kan være en del av vårt moralske liv. Vi kan med rette skamme oss når vi har opptrådt feigt, nedverdigende eller hensynsløst. Skammen kan varsle at vi har sviktet verdier vi ønsker å leve etter.

Men skammen er en upålitelig dommer.

Den kan reagere på urett, men også på forskjellighet.

Den kan vekkes når vi har krenket andre, men også når vi selv er blitt krenket.

Den kan beskytte fellesskapet mot hensynsløshet, men også beskytte fellesskapets fordommer mot den som ikke passer inn.

Mennesker har blitt påført skam på grunn av fattigdom, sykdom, funksjonsnedsettelser, kropp, seksualitet, sosial bakgrunn og psykiske lidelser. Skammen har ofte sagt mer om fellesskapets normer enn om den enkeltes moral.

Derfor må vi skille mellom den skammen som peker mot et faktisk ansvar, og den skammen som er blitt brukt til å holde mennesker på plass.

Skam er ikke moralsk sannhet bare fordi den gjør vondt.

Den må undersøkes.

Hva er det jeg skammer meg over?

Har jeg faktisk gjort et annet menneske urett?

Eller har jeg overtatt en dom som andre har rettet mot meg?

Bærer jeg ansvar for en handling?

Eller bærer jeg konsekvensene av en handling en annen utførte?

Dette er praktisk-filosofiske spørsmål fordi de handler om hvordan vi skal forstå oss selv og leve sammen med andre. De krever både selvinnsikt og en kritisk undersøkelse av de normene vi har lært å se oss selv gjennom.

Hjelperens ansvar

Når skammen rammer hele mennesket, er det ikke tilstrekkelig å si at den skamfulle ikke har noe å skamme seg over.

Utsagnet kan være sant. Men det når ikke nødvendigvis frem.

Den som har levd med skam over lang tid, bærer den ikke bare som en feilaktig tanke. Skammen kan være blitt en del av kroppen, relasjonene, språket og forventningene. Den kan ha formet hvordan mennesket tar imot andre, hvordan det tolker nærhet, og hva det mener å fortjene.

Skammen kan derfor ikke alltid snakkes bort.

Hjelperens første oppgave er heller ikke å korrigere, men å forstå hvor mennesket befinner seg. Det betyr ikke å bekrefte den skamfulle selvfordømmelsen. Det betyr å ta erfaringen alvorlig uten å gjøre skammens dom til sannhet.

Her blir måten vi møter den andre på, avgjørende.

Dersom et menneske forteller om noe det skammer seg over, og møtes med uro, avstand eller et raskt ønske om å skifte tema, kan den gamle dommen bekreftes: Dette tåler ingen å høre. Jeg er alene med det.

Dersom den andre overtar fortellingen, forklarer for raskt eller gjør mennesket til et interessant faglig tilfelle, kan erfaringen av å bli gjort til et objekt gjentas.

Men dersom fortellingen møtes med ro, respekt og tydelig plassering av ansvar, kan noe annet begynne.

Det som skjedde, var virkelig.

Det var alvorlig.

Ansvaret lå ikke hos barnet.

Den som ble krenket, er mer enn krenkelsen.

Slike setninger kan virke enkle. Men de får først betydning når de bæres av en relasjon som gjør dem troverdige.

Anerkjennelse er ikke bare å si de riktige ordene. Det er å møte den andre på en måte som gjør det mulig å erfare seg selv annerledes.

Å skille mennesket fra dommen

Når skammen sier «jeg er verdiløs», kan svaret ikke bare være «nei, det er du ikke». Det avgjørende er å undersøke hvordan denne dommen ble til.

Hvem lærte mennesket å se seg selv slik?

Hvilke erfaringer gjorde selvforakten forståelig?

Hvilke relasjoner holdt dommen ved like?

Og hvilke nye erfaringer kan utfordre den?

Skammens dom kan oppleves som en indre sannhet, men den har en historie. Den ble til et sted. Den oppstod i bestemte relasjoner, handlinger og fortolkninger. Det betyr at den heller ikke behøver å være endelig.

Mennesket er ikke et uforanderlig vesen som én gang for alle er bestemt av det som har hendt. Selvet blir til i relasjoner og kan også forandres gjennom relasjoner.

Dette betyr ikke at fortiden forsvinner. Det som er gjort, kan ikke gjøres ugjort. Minnene kan ikke alltid fjernes, og konsekvensene kan følge et menneske gjennom livet.

Men forholdet til det som skjedde, kan forandres.

«Jeg er ødelagt» kan langsomt bli til «jeg ble utsatt for noe som skadet meg».

«Jeg er uren» kan bli til «noen krenket kroppen min».

«Jeg var medskyldig» kan bli til «jeg var et barn som forsøkte å overleve».

Dette er ikke bare nye formuleringer. Det er en moralsk gjenopprettelse av forskjellen mellom handling og menneske, ansvar og lidelse, skyld og skam.

Mer enn det som hendte

Den som har opplevd en alvorlig krenkelse, kan aldri reduseres til krenkelsen. Men hjelpeapparatet kan uforvarende gjøre nettopp dette. Mennesket blir «den overgrepsutsatte», «den traumatiserte», «den selvskadende» eller «pasienten med skamproblematikk».

Slike betegnelser kan ha en faglig funksjon. De kan beskrive erfaringer, hjelpebehov og symptomer. Men de blir farlige dersom de får stå som hele fortellingen om et menneske.

Da gjentar vi skammens egen bevegelse. Vi lar én erfaring omslutte hele personen.

Et menneske er alltid mer enn det som hendte med det. Det er også sine relasjoner, handlinger, håp, interesser, ferdigheter, motsetninger og muligheter. Det kan være både sårbart og sterkt, preget av fortiden og samtidig i stand til å skape noe nytt.

Å anerkjenne dette er ikke å bagatellisere krenkelsen. Det er å nekte krenkelsen retten til å definere hele mennesket.

Skammen sier:

Dette er alt du er.

Anerkjennelsen svarer:

Dette er en del av din historie, men historien er større enn dette.

En dom som kan motsies

Når skammen rammer hele mennesket, kan den oppleves som endelig. Den sier at det ikke finnes noe sted å gå, fordi man ikke kan flykte fra den man er.

Men skammens dom er ikke den siste dommen over et menneske.

Den kan motsies.

Ikke gjennom tomme forsikringer, men gjennom nye erfaringer av å bli sett uten å bli avvist, hørt uten å bli overtatt og møtt uten å bli redusert.

Den kan motsies når ansvaret blir plassert der det hører hjemme.

Den kan motsies når mennesket oppdager at følelsen av skyld ikke er det samme som faktisk skyld.

Den kan motsies når kroppen ikke lenger bare forstås som stedet for krenkelsen, men også som den levende kroppen som fortsatt tilhører en selv.

Og den kan motsies når mennesket langsomt klarer å skille mellom det som ble gjort mot det, og den det er.

Dette er ingen rask vei. Skammen ble ofte til gjennom gjentatte erfaringer, og den forsvinner sjelden gjennom én samtale. Men et menneske kan gradvis utvikle et nytt forhold til seg selv.

Det kan lære å si:

Dette hendte med meg, men det er ikke hele meg.

Jeg bar skammen, men ansvaret var ikke mitt.

Jeg ble krenket, men min verdighet ble ikke opphevet.

Skammen rammer hele mennesket når en handling, en krenkelse eller en avvisning blir gjort til sannheten om hvem det er. Veien ut begynner når denne sammenblandingen blir synlig.

Mennesket er ikke sin skam.

Det er den skammen forsøker å få mennesket til å glemme.

Mennesket er ikke sin skam.

Det er den skammen forsøker å få mennesket til å glemme.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT

Essayet inngår i serien «Fra avhandling til essay» og bygger særlig på doktoravhandlingens kapitler om skam og skyld, selvet, selvbildet, fortvilelse og negativ selvvurdering: Pettersen, K. T. (2009). An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse: An Existential-Dialogical Perspective of Social Work within the Settings of a Norwegian Incest Centre. NTNU.