Når livet blir ens eget igjen

Fra avhandling til essay

Frihet er et ord vi gjerne forbinder med politikk.

Med ytringsfrihet.

Bevegelsesfrihet.

Valgfrihet.

Men det finnes en annen form for frihet som sjelden blir omtalt.

Friheten til å leve sitt eget liv.

Ikke fordi ingen setter grenser.

Men fordi man igjen opplever seg selv som den som kan handle.

Denne friheten kan gå tapt lenge før den ytre friheten gjør det.

Når andre overtar livet

En alvorlig krenkelse handler aldri bare om det som skjer.

Den handler også om hvem som får bestemme.

Noen andre tar kontroll over kroppen.

Over grensene.

Over situasjonen.

Det som skulle vært mitt, blir gjort til noe den andre disponerer.

Derfor etterlater krenkelser ofte mer enn smerte.

De etterlater en erfaring av avmakt.

Ikke nødvendigvis fordi mennesket mangler styrke.

Men fordi det over tid har lært at egne valg ikke forandrer det som skjer.

Avmaktens stille språk

Avmakt roper sjelden.

Den hvisker.

Den viser seg når et menneske slutter å forsøke.

Når spørsmål blir stående ubesvart.

Når initiativene blir færre.

Når livet gradvis leves innenfor stadig smalere rammer.

Fra utsiden kan dette se ut som passivitet.

Fra innsiden kan det oppleves som realisme.

Hvorfor forsøke når erfaringen forteller at det ikke nytter?

Slik blir avmakt ikke bare en følelse.

Den blir en måte å forstå verden på.

Små handlinger

Gjennom arbeidet med doktoravhandlingen ble jeg stadig mer oppmerksom på at veien ut av avmakt sjelden begynner med store beslutninger.

Den begynner ofte med små handlinger.

Et menneske sier nei.

Et annet ber om en pause.

En tredje velger hvor han eller hun vil sitte.

Slike valg kan virke ubetydelige.

Likevel rommer de noe grunnleggende.

De sier:

Jeg kan fortsatt påvirke noe.

Friheten vender ofte tilbake i slike beskjedne bevegelser.

Den profesjonelles fristelse

Den som ønsker å hjelpe, vil gjerne gjøre mye.

Forklare.

Råde.

Organisere.

Finne løsninger.

Alt dette kan være nødvendig.

Men hjelpen kan også komme til å overta det livet som nettopp forsøker å bli sitt eget igjen.

Vi risikerer å gjøre gode valg på vegne av den andre.

Ikke fordi vi vil dominere.

Men fordi vi vil hjelpe.

Da oppstår et paradoks.

Vi forsøker å styrke den andres frihet ved å overta den.

Å gi tilbake valget

Gjennom hele avhandlingsarbeidet ble det stadig tydeligere at respekt ofte viser seg på en enkel måte.

Ved å la mennesket velge.

Ikke alle valg.

Ikke alltid.

Men de valgene som faktisk kan være dets egne.

Vil du snakke nå?

Vil du vente?

Hvor ønsker du å begynne?

Hva er viktigst for deg i dag?

Slike spørsmål virker små.

Likevel flytter de noe.

De minner mennesket om at det fortsatt er en aktør i sitt eget liv.

Frihet og ansvar

Frihet betyr ikke at alt blir lett.

Tvert imot.

Når mennesket igjen oppdager at det kan velge, følger også ansvaret.

Det kan oppleves skremmende.

For hvis jeg kan velge, kan jeg også velge feil.

Derfor kan noen holde fast ved avmakten lenger enn de egentlig ønsker.

Ikke fordi den er god.

Men fordi den er kjent.

Friheten krever mot.

Ikke bare fordi verden er usikker.

Men fordi livet igjen blir mitt.

Mellom fortid og fremtid

Fortiden kan ikke forandres.

Det som skjedde, skjedde.

Men fortiden trenger ikke eie hele fremtiden.

Dette er ikke en oppfordring til å glemme.

Det er en invitasjon til å handle.

Et menneske blir aldri helt fritt fra sin historie.

Men det kan gradvis bli friere i den.

Forskjellen er avgjørende.

Den langsomme gjenopprettelsen

Gjennom doktoravhandlingen møtte jeg mennesker som hadde levd lenge med erfaringer de ikke selv hadde valgt.

Likevel var det slående hvor ofte forandringen begynte i det hverdagslige.

En ny rutine.

En ny relasjon.

En ny måte å sette grenser på.

Et nytt språk for det gamle.

Livet ble ikke nytt over natten.

Men det ble langsomt mer deres eget.

Frihet som relasjon

Vi tenker ofte at frihet betyr uavhengighet.

Men kanskje er den dypeste friheten noe annet.

Den oppstår ikke i ensomheten.

Den vokser i relasjoner hvor mennesket ikke lenger behøver å beskytte seg mot den andre.

Der kan nye valg prøves.

Der kan nye erfaringer få vokse frem.

Der kan mennesket oppdage at frihet ikke bare handler om å være alene.

Den handler også om å kunne være seg selv sammen med andre.

Å bli den som handler

Gjennom arbeidet med doktoravhandlingen ble dette stående igjen som en innsikt jeg først forstod fullt ut etterpå.

Profesjonelt sosialt arbeid handler ikke bare om å lindre lidelse.

Det handler om å bidra til at mennesker igjen kan tre frem som handlende subjekter i sine egne liv.

Ikke som objekter for hjelp.

Ikke som bærere av en diagnose.

Ikke som summen av det de har vært utsatt for.

Men som mennesker som, steg for steg, igjen kan si:

Dette livet er mitt.

Ingen hjelper kan gi et annet menneske frihet.

Men et menneske kan møte et annet på en måte som gjør det mulig å oppdage at evnen til å handle aldri helt gikk tapt.

Kanskje er dette den dypeste betydningen av hjelp.

Ikke å leve et annet menneskes liv.

Men å være til stede lenge nok til at den andre igjen våger å leve sitt eget.

Ingen hjelper kan gi et annet menneske frihet. 

Men et menneske kan møte et annet på en måte s

om gjør det mulig å oppdage at evnen til å handle aldri helt gikk tapt.

Essayet er skrevet i en samtale med ChatGPT

---

Dette essayet inngår i serien «Fra avhandling til essay» og bygger særlig på doktoravhandlingens eksistensielt-dialogiske drøftinger av subjektivitet, ansvar, handlingsrom, relasjoner og menneskets gradvise gjenerobring av autonomi etter krenkelser: Pettersen, K. T. (2009). An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse: An Existential-Dialogical Perspective of Social Work within the Settings of a Norwegian Incest Centre. NTNU.