Professoren som egentlig var en gartner

Da jeg uteksaminerte mitt første kull med sosionomstudenter, fikk jeg en liten gartnerfigur av dem. De kalte meg gjerne gartneren, ikke professoren. Jeg satte større pris på det enn de kanskje forstod.

Figuren har siden stått i kjøkkenhagen vår og passet på potetene og purren. Der har den holdt vakt i mer enn tjue år, gjennom regn, sol, frost og nye vekstsesonger. Den er blitt værbitt, men holder fremdeles stand.

Gaven fra studentene har med årene fått en betydning som går langt utover anledningen den ble gitt ved. Den rommer noe av det jeg håpet å være som lærer, kanskje også noe studentene så før jeg selv hadde funnet ordene for det.

Professoren var tittelen. Gartneren var oppgaven.

Professorens myndighet

Professoren og gartneren representerer to forskjellige måter å møte andre mennesker på.

Professoren bærer en tittel. Han har kunnskap, myndighet og rett til å vurdere. Han kan godkjenne og underkjenne, stille spørsmål studenten ikke kan besvare og sette karakter på den andres prestasjon. Selv en vennlig professor kan virke skremmende på en ung student. Rollen bærer institusjonens makt med seg.

Det finnes en avstand i professorrollen. Den som står foran auditoriet, kan lett fremstå som den som vet, mens studenten blir den som ennå ikke vet. Kunnskap kan åpne verden, men den kan også brukes til å markere avstand.

Gartneren står et annet sted.

Han står ikke over det som vokser. Han bøyer seg ned mot jorden.

Min mentor kalte dette ydmykelsens bøyning. Noen ganger må mennesket ned på knærne for å pleie jord og vekster. Man kan ikke stelle en plante på trygg avstand. Man må nær nok til å se om jorden er tørr, om bladene er angrepet, om planten trenger støtte eller beskyttelse.

Man får jord på hendene.

Gartneren kan heller ikke befale planten å vokse. Han kan så, vanne, luke og gjødsle. Han kan beskytte mot frost, snegler og rådyr. Men selve veksten må planten utføre på sine egne premisser. Trekker man i den for å få den til å vokse raskere, ødelegger man den.

Slik er det også med mennesker.

Å bli satt i en kategori

Da jeg var ti år gammel, ble jeg av skolen vurdert som psykisk utviklingshemmet og omtalt med ord som i dag fremstår både krenkende og ubegripelige. Skolen hadde en kategori tilgjengelig, og jeg ble plassert i den.

Kategorien beskrev ikke bare enkelte vansker jeg hadde. Den ble brukt som en dom over hvem jeg var, og over hva jeg kunne bli.

Livet skulle senere vise hvor feil denne vurderingen var. Jeg ble sosionom, leder i barnevernet, terapeut, forsker og professor. Jeg tok doktorgrad og skrev bøker og artikler. Men det er for enkelt å la den senere akademiske karrieren bli et triumferende bevis på at skolen tok feil. Barnet måtte leve med ordene lenge før den voksne kunne motsi dem.

Erfaringen lærte meg noe avgjørende:

Et menneske er aldri kategorien det blir plassert i.

Kategorier kan være nødvendige. Vi bruker dem i forskning, lovverk, undervisning og sosialt arbeid. Vi trenger begreper for å kunne forstå og handle. Men kategorien er et redskap. Den er ikke mennesket selv.

Når vi glemmer dette, kan beskrivelsen bli en identitet og vurderingen bli en skjebne.

Frukt og grønt

Da jeg underviste nye studenter i vitenskapsteori, brukte jeg av og til en enkel øvelse. Jeg la fram ulike ting fra butikkens avdeling for «frukt og grønt» og ba studentene klassifisere dem.

Oppgaven virket lett.

Tomat, potet, banan, bønner, sopp og urter. Dette kjente jo alle.

Likevel tok alle feil.

Tomaten er botanisk en frukt. Poteten er en stengelknoll. Bønnene er frø fra en belgplante. Soppen er verken plante eller dyr. Bananplanten er en stor urt, mens bananen vi spiser, botanisk sett er et bær.

Det som virket enkelt, viste seg å avhenge av hvilket språk og hvilket klassifikasjonssystem vi brukte: botanikkens, kjøkkenets, ernæringsfagets eller dagligvarebutikkens.

Derfra gikk vi videre til sosialt arbeid.

Dersom det er så krevende å klassifisere en tomat eller en banan, hvor varsomme bør vi ikke da være når vi klassifiserer et menneske?

I løpet av utdanningen håpet jeg studentene skulle lære at mennesker er mennesker, og at vi samtidig er forskjellige. Vi er ikke diagnosene, problemene, journalene eller kategoriene vi blir satt inn i. Et menneske er alltid mer enn det profesjonelle språket klarer å fange.

Å undervise nedenfra

Kanskje bidro min AST til at jeg ble mer gartner enn professor i møte med studentene.

AST har ikke bare vært en hindring jeg har overvunnet. Jeg har nådd mine mål og mer enn det også på grunn av den, ikke bare til tross for den.

Evnen til fordypning, utholdenheten, behovet for presisjon og motviljen mot tomme hierarkier har vært viktige ressurser gjennom livet. Erfaringen av å stå utenfor har dessuten gjort meg skeptisk til autoriteter som tror de raskt kan avgjøre hvem et annet menneske er.

Det betyr ikke at jeg alltid intuitivt forstod studentene. Tvert imot har jeg ofte måttet bruke tid på å forstå den andre. Kanskje førte nettopp dette til at jeg spurte mer og antok mindre. Jeg kunne ikke uten videre stole på at jeg allerede hadde forstått.

Det ga plass til studentens egen stemme.

Å undervise som gartner betyr ikke å være ettergivende eller unnlate å stille krav. En hage trenger både omsorg og grenser. Noe må støttes, noe må bindes opp, og noe må beskjæres. Men inngrepet må tjene veksten, ikke gartnerens behov for kontroll.

Studentene skulle ikke bli kopier av professoren. De skulle utvikle sitt eget faglige skjønn, sitt eget språk og sin egen måte å møte mennesker på.

Min oppgave var ikke å forme dem etter mitt bilde, men å bidra til vekstvilkårene.

Jordmorkunst

Dette er nært beslektet med det greske ordet μαιευτική – jordmorkunst.

Hos Sokrates er læreren en jordmor som hjelper en innsikt fram, uten selv å være dens opphav. Jordmoren skaper ikke barnet. Hun bistår ved fødselen.

Også gartneren utøver en form for jordmorkunst. Han frembringer ikke livet, men hjelper det fram. Han forsøker å skape forhold der noe kan spire, slå rot og vokse.

Det samme gjelder den gode hjelperen i sosialt arbeid. Vi skaper ikke det andre mennesket. Vi eier ikke dets utvikling. Vi kan lytte, beskytte, utfordre, støtte og bidra til at nye muligheter blir synlige.

Men livet må leves av den andre.

Å hjelpe er ikke å forme et menneske etter vårt eget bilde. Det er å verne om betingelsene som gjør vekst mulig.

Botanikerdrømmen

Som ung drømte jeg om å bli botaniker.

Da jeg var atten år, møtte jeg kvinnen som fremdeles er min kone. Jeg var gift som nittenåring og far som tjueåring. Livet krevde en trygg og forholdsvis rask vei til arbeid, og jeg valgte en treårig sosionomutdanning. Som tjuefireåring hadde jeg full jobb.

Den videre akademiske utdanningen kom først da våre tre barn var blitt voksne, og jeg kunne begynne å drømme igjen. Da var sosialt arbeid allerede blitt mitt fag.

Jeg ville levd det samme livet om igjen dersom det var mulig. Jeg har vært heldig.

Men botanikeren forsvant aldri helt.

Han lever videre i kjøkkenhagen vi overtok sammen med funkisboligen etter mine svigerforeldre. De hadde kjøkkenhage på dette stedet allerede på 1960-tallet, og vi har ført tradisjonen videre. Her vokser urter, grønnsaker, frukt og bær.

Hagen gir mat, men den holder også min aldrende kropp i bevegelse. Jeg går, bøyer meg, løfter, luker og bærer. Plantene gir meg en grunn til å gå ut og undersøke hva som har skjedd siden i går.

Når jeg arbeider der, bærer jeg ofte en ekte stråhatt jeg kjøpte i et Amish-samfunn i USA under en forelesningsreise. Den beskytter mot solen, men er også blitt en del av gartnerrollen. I illustrasjonen til denne teksten har den lille gartnerfiguren fått en slik hatt. På den måten ligner den ikke bare studentenes gave. Den ligner også litt på meg.

Et portrett i forkledning.

Humus og human

Ordet humus betyr jord. Det er språklig beslektet med humanus, det menneskelige.

Mennesket er det jordbundne vesenet.

Vi lever av jorden, arbeider med den og vender til slutt tilbake til den. Når jeg bøyer meg over bedet, vet jeg at det ikke bare er plantene som hører jorden til. Om noen år skal også jeg være under denne jorden.

Det er ikke nødvendigvis en mørk tanke. Den krever ydmykhet og aksept.

Ydmykelsens bøyning blir da mer enn en arbeidsstilling. Den er en livsholdning: å bøye seg uten å bli knekket, å erkjenne sin begrensning uten å miste sin handlekraft.

Jeg vet at livet er endelig, og likevel sår jeg.

Jeg planter noe jeg kanskje ikke får følge gjennom alle kommende år. En dag skal jeg bæres ut fra huset og forbi kjøkkenhagen. Men inntil da vil jeg fortsette å stelle det som vokser.

Gartneren underviser fortsatt

Jeg er ikke lenger professor i institusjonell forstand, men mange av mine tidligere studenter følger bloggen min om praktisk filosofi. Av og til legger de igjen en «like» eller et hjerte under en tekst.

Det kan se ut som en liten gest, men jeg oppfatter den som et tegn på gjenkjennelse:

Læreren deres underviser fortsatt og forteller fremdeles historier.

Undervisningen tok ikke slutt da auditoriet ble tomt. Den skiftet form.

På bloggen finnes ikke karakterer, eksamener eller pensumlister. Der kan tankene få vokse langsommere. Jeg kan skrive om skam, skyld, alderdom, autisme, sosialt arbeid, øyenstikkere, bønner og bananplanter. Alt kan bli praktisk filosofi når det undersøkes nær nok.

Den lille gartnerfiguren står fremdeles blant potetene og purren, værbitt, men utholdende. Han minner meg om studentene som så noe i meg før jeg selv fullt ut hadde satt ord på det.

De forstod at kunnskap ikke bare handler om å stå oppreist foran andre og fortelle dem hva som er sant.

Noen ganger må den som underviser, bøye seg ned.

For den som aldri bøyer seg, kommer heller ikke nær nok til å se hva som trenger omsorg.

Kanskje begynner all virkelig undervisning nettopp der: ikke med professorens myndighet, men med gartnerens oppmerksomhet.