Skyld som sosialt bånd

Om skyld, tilhørighet og ansvar i menneskelige relasjoner

Skyld er ikke bare en tung følelse. Den kan også være et tegn på at et menneske fortsatt står i forbindelse med andre mennesker.

Det kan høres underlig ut. Vi forbinder ofte skyld med noe negativt: uro, selvbebreidelse, frykt, skam og ønsket om å slippe unna. Skyld kan også brukes til å kontrollere mennesker. Den kan misbrukes av foreldre, partnere, religiøse miljøer, institusjoner og profesjoner. Derfor har mange god grunn til å være på vakt når ordet skyld brukes.

Men skyld er ikke bare undertrykkelse. Den kan også være et moralsk bånd.

Når jeg kjenner skyld fordi jeg har såret et annet menneske, viser det at den andre betyr noe for meg. Den andres smerte er ikke likegyldig. Jeg kan ikke bare gå videre som om ingenting har skjedd. Skyldfølelsen sier: Du lever ikke alene. Det du gjør, berører andre.

Dette er hovedpoenget hos Baumeister, Stillwell og Heatherton. De forstår skyld som en grunnleggende mellommenneskelig følelse. Skyld oppstår ikke bare inne i individet, men i relasjoner. Den hører særlig hjemme der mennesker er bundet til hverandre gjennom tillit, omsorg, avhengighet, kjærlighet, lojalitet eller fellesskap.

Vi kjenner sterkest skyld overfor dem vi står nær.

Det er sjelden tilfeldig. Den fremmede kan vi overse lettere. Den fjerne kan vi gjøre abstrakt. Men den vi lever sammen med, arbeider sammen med, har ansvar for, eller er glad i, kan ikke like lett forsvinne fra samvittigheten. Den andres ansikt blir værende i oss.

Her møter vi også Martin Bubers grunnleggende innsikt: mennesket blir til i møte med et du. Når jeg krenker et du, skjer det ikke bare noe med den andre. Det skjer også noe med forholdet mellom oss. Skyld er derfor ikke bare en dom over en handling. Den er et tegn på at relasjonen er skadet.

Skyld som sosialt bånd betyr at mennesket ikke er moralsk isolert.

Jeg kan ikke fullt ut forstå meg selv uten å forstå hvordan jeg berører andre. Mine ord, min taushet, min feighet, min likegyldighet eller min unnfallenhet kan få betydning i et annet menneskes liv. Skyldfølelsen kan derfor være samvittighetens måte å minne meg om dette på.

Den sier: Den andre ble rammet.

Den sier: Forholdet mellom oss er ikke som før.

Den sier: Noe må gjøres.

På sitt beste kan skyld åpne for reparasjon. Ikke nødvendigvis full forsoning, og ikke nødvendigvis tilgivelse. Den som ble rammet skylder ikke den skyldige å gjøre alt godt igjen. Men skyldfølelsen kan bevege den skyldige ut av selvforsvaret og inn i ansvar. Den kan føre til en unnskyldning, til erkjennelse, til bot, til endret handling.

Derfor er det viktig å skille skyld fra skam.

Skam sier: Jeg er feil. Skyld sier: Jeg gjorde noe galt. Skam kan lukke mennesket inne i selvforakt. Skyld kan, når den er sann og riktig plassert, vende mennesket mot den andre. Den spør ikke bare hvem jeg er, men hva jeg har gjort, og hva jeg nå kan gjøre.

Skyldens sosiale betydning ligger nettopp her.

Den kan beskytte relasjoner mot likegyldighet. Et menneske som aldri kjenner skyld, kan bli farlig. Ikke nødvendigvis fordi det er ondt i stor dramatisk forstand, men fordi den andre ikke får tilstrekkelig moralsk vekt. Da blir skade noe som forklares bort. Sårbarhet blir svakhet. Protest blir brysomhet. Relasjonen blir et sted der den sterkeste får definere virkeligheten.

Et samfunn uten skyld ville ikke nødvendigvis bli fritt. Det kunne bli kaldt.

Hvis ingen kjenner skyld, blir det vanskelig å si: Jeg skulle ikke ha gjort dette. Jeg såret deg. Jeg misbrukte tilliten din. Jeg tok ikke ansvar. Jeg må forsøke å gjøre noe annerledes. Uten slike setninger svekkes fellesskapet. Da mister vi et språk for å reparere det vi selv har vært med på å skade.

Men skyld som sosialt bånd har også en mørk side.

Fordi skyld virker i relasjoner, kan den brukes til å binde mennesker på urett måte. Noen får andre til å føle skyld for å beholde makt. Barn kan gjøres ansvarlige for voksnes følelser. Pårørende kan føle skyld fordi de ikke klarer å strekke til. Studenter kan føle skyld fordi de ikke innfrir alle forventninger. Gamle mennesker kan føle skyld for å trenge hjelp. Den som setter grenser, kan få høre at han er egoistisk.

Da er ikke skyld et sant sosialt bånd. Da er den en lenke.

Derfor må skyld alltid tolkes. Vi må spørre: Hvilket bånd skaper denne skyldfølelsen? Kaller den mennesket til ansvar for noe det faktisk har gjort? Eller binder den mennesket til ansvar for noe som aldri var dets skyld?

Dette skillet er avgjørende.

Falsk skyld ødelegger relasjoner. Den gjør den ene til bærer av noe som tilhører en annen. Sann skyld kan derimot gjøre relasjoner mer ærlige. Den kan gi den skyldige mulighet til å tre frem som ansvarlig. Den kan gi den rammede en bekreftelse: Det som skjedde, var virkelig. Det var ikke bare din opplevelse. Den andre ser det nå.

Skyldens sosiale funksjon er derfor ikke å knuse mennesket. Den er å hindre at vi blir likegyldige for hverandre.

I profesjonelt arbeid er dette særlig viktig. Læreren, sosialarbeideren, terapeuten, presten, legen eller lederen må kunne kjenne et visst ubehag når den andre blir oversett eller krenket. Ikke som selvødeleggende skyld, men som profesjonell samvittighet. Den som har ansvar for andre, bør ikke være uberørt av hvordan makten brukes.

Samtidig må profesjonelle ikke bruke skyld som styringsmiddel på en ukritisk måte. Det er lett å få sårbare mennesker til å føle skyld. Det er vanskeligere å hjelpe dem til å forstå hva de faktisk har ansvar for, og hva de ikke skal bære. God profesjonell dømmekraft består ofte i å plassere skyld og ansvar presist.

Skyld som sosialt bånd peker derfor mot en grunnleggende praktisk-filosofisk innsikt: Mennesket er et ansvarlig relasjonsvesen.

Vi er ikke bare frie individer. Vi er heller ikke bare produkter av systemer. Vi lever mellom hverandre. Vi formes av hverandre. Vi skader og bærer hverandre. Derfor trenger vi et språk som både kan frigjøre mennesker fra falsk skyld og kalle mennesker til sant ansvar.

Skyld er farlig når den blir uklar.

Den er nødvendig når den hjelper oss å se den andre.

Det er kanskje her skyldens verdighet ligger. Ikke i straffen. Ikke i selvbebreidelsen. Ikke i den tunge følelsen i seg selv. Men i muligheten for å bli vekket av den andres sårbarhet. I muligheten for å si: Jeg gjorde noe som berørte deg. Jeg må ikke flykte fra det. Jeg må svare for det.

Slik kan skyld, når den er sann, bli en form for moralsk forbindelse.

Den minner oss om at relasjoner ikke bare består av nærhet og varme. De består også av ansvar. Å høre til betyr ikke bare å bli elsket, sett og båret. Det betyr også å kunne svare når man selv har såret, sviktet eller krenket.

Skyld er derfor ikke bare et tegn på brudd.

Den kan også være begynnelsen på en ny ærlighet.

Ikke alle relasjoner kan repareres. Ikke alle sår kan leges. Ikke all skyld kan følges av tilgivelse. Men uten skyldens språk blir det enda vanskeligere å skille mellom skade og ansvar, mellom krenkelse og forklaring, mellom falsk fred og sann forsoning.

Skyld som sosialt bånd sier til oss:

Den andre angår meg.

Det jeg gjør, betyr noe.

Og når jeg har gjort urett, må jeg ikke bare spørre hvordan jeg kan slippe skyldfølelsen.

Jeg må spørre hvordan jeg kan møte den andre med sannhet.

Referanser

Baumeister, R. F., Stillwell, A. M., & Heatherton, T. F. (1994). Guilt: An interpersonal approach. Psychological Bulletin, 115(2), 243–267. https://doi.org/10.1037/0033-2909.115.2.243

Buber, M. (1970). I and thou (W. Kaufmann, Trans.). Charles Scribner’s Sons. (Original work published 1923)

Leer-Salvesen, P. (1991). Menneske og straff: En refleksjon om skyld og straff som et bidrag til arbeidet med straffens etikk. Universitetsforlaget.

Tangney, J. P., & Dearing, R. L. (2002). Shame and guilt. Guilford Press.