Når situasjonen ikke er den samme for begge

Symbolsk interaksjonisme som praktisk filosofi i sosialt arbeid

En sosialarbeider setter seg ned på den ene siden av bordet. På den andre siden sitter en mor som er innkalt til samtale. Sosialarbeideren mener at hensikten er å bli bedre kjent med familiens situasjon og undersøke hvilken hjelp som kan være nødvendig. Moren tror at samtalen er begynnelsen på en prosess som kan ende med at hun mister barnet sitt.

De sitter i det samme rommet. De deltar i den samme samtalen. Men de befinner seg ikke nødvendigvis i den samme situasjonen.

For sosialarbeideren er møtet kanskje en undersøkende samtale. For moren kan det være et forhør. Sosialarbeideren stiller spørsmål for å forstå. Moren hører spørsmålene som uttrykk for mistanke. Den ene forsøker å skape åpenhet. Den andre forsøker å beskytte seg.

Det som skjer mellom dem, kan derfor ikke forstås bare ved å spørre hva sosialarbeideren hadde til hensikt. Det må også forstås gjennom den betydningen møtet får for den andre.

Dette er en av de viktigste innsiktene i symbolsk interaksjonisme: Mennesker handler ikke bare ut fra det som skjer, men ut fra hva de tror det som skjer, betyr.

Situasjonen slik den blir virkelig

Sosiologen W. I. Thomas formulerte en tanke som senere er blitt stående som et av de mest kjente utgangspunktene for symbolsk interaksjonisme: Når mennesker definerer en situasjon som virkelig, blir den virkelig i sine konsekvenser.

Det betyr ikke at alle fortolkninger er like sanne. Det betyr heller ikke at det ikke finnes en ytre virkelighet. Men det betyr at menneskers handlinger springer ut av den virkeligheten de oppfatter at de befinner seg i.

Dersom moren tror at sosialarbeideren ønsker å ta barnet hennes, vil frykten være virkelig, selv om sosialarbeideren ikke har en slik hensikt. Frykten kan føre til at hun blir taus, avvisende eller sint. Hun kan holde tilbake opplysninger, avslå hjelp eller forsøke å avslutte samtalen. Sosialarbeideren kan på sin side fortolke dette som manglende samarbeid, svak omsorgsinnsikt eller motstand mot nødvendige tiltak.

Slik kan to ulike definisjoner av situasjonen begynne å bekrefte hverandre.

Moren beskytter seg fordi hun opplever sosialarbeideren som truende. Sosialarbeideren blir mer bekymret fordi moren beskytter seg. Den ene ser mistanke i spørsmålene. Den andre ser fare i motstanden. Etter hvert kan begge bli sikrere på at deres egen forståelse er den riktige.

Det som begynte som en misforståelse, kan ende som en sosial virkelighet.

I sosialt arbeid er dette ikke et marginalt problem. Det befinner seg midt i praksis. Sosialarbeidere møter mennesker som allerede kan ha erfaringer med kontroll, avvisning, tap, diagnoser, fattigdom, vold eller offentlige inngrep. En ny samtale begynner derfor sjelden på et tomt sted. Den andre kommer til møtet med minner, forventninger og forestillinger om hva en sosialarbeider er, og hva hjelpeapparatet kan gjøre.

Sosialarbeideren kommer heller ikke tomhendt. Også den profesjonelle har forventninger, teorier, kategorier og erfaringer. Før den andre har rukket å fortelle sin historie, kan sosialarbeideren allerede ha begynt å ane et mønster: omsorgssvikt, rusproblemer, manglende motivasjon, psykiske vansker eller lav endringsvilje.

Begge fortolker. Forskjellen er at den profesjonelles fortolkning ofte får større makt.

Det profesjonelle blikket er ikke nøytralt

Symbolsk interaksjonisme minner oss om at mening ikke bare finnes inne i det enkelte mennesket. Mening blir til mellom mennesker. Et ansiktsuttrykk, en pause, en taushet eller en bevegelse har ingen fullstendig betydning i seg selv. Betydningen oppstår gjennom den sammenhengen handlingen blir plassert i.

Taushet kan bety skam. Den kan bety frykt. Den kan bety sinne, utmattelse, ettertanke eller manglende tillit. Den kan også være et forsøk på å bevare en siste rest av kontroll i en situasjon hvor andre stiller alle spørsmålene.

Likevel blir taushet ofte tolket. Den kan bli skrevet inn i journalen som «tilbaketrukket», «lite meddelsom», «vanskelig å komme i kontakt med» eller «viser begrenset forståelse for situasjonen».

Ordene kan fremstå som nøkterne beskrivelser. Men de er aldri bare ord. De plasserer den andre i en bestemt sammenheng. De former forventningene til neste møte. De påvirker hvordan kolleger leser saken, og hvordan nye handlinger blir forstått.

En beskrivelse kan dermed bli begynnelsen på en identitet.

Howard Becker viste hvordan avvik ikke bare handler om en bestemt handling, men også om samfunnets reaksjon på handlingen. Et menneske blir ikke bare vurdert ut fra hva det har gjort. Det kan bli merket som en bestemt type menneske: kriminell, avviker, vanskelig, uansvarlig eller farlig. Når merkelappen først er satt, risikerer senere handlinger å bli forstått gjennom den.

Den som én gang er blitt beskrevet som aggressiv, kan få sin uro tolket som truende. Den som er omtalt som lite samarbeidsvillig, kan få sine spørsmål tolket som motstand. Den som er blitt betegnet som ressurssvak, kan få sine forsøk på selvbestemmelse forstått som manglende realisme.

Et profesjonelt språk kan være nødvendig. Sosialarbeidere må undersøke, vurdere, dokumentere og treffe beslutninger. Problemet oppstår når språket mister sin foreløpige karakter – når fortolkningen blir behandlet som om den var personen selv.

Mennesket forsvinner da bak beskrivelsen av mennesket.

Selvet i den andres speil

Charles Horton Cooley brukte uttrykket speilselvet. Tanken er at vi ikke bare danner et bilde av oss selv gjennom indre betraktning. Vi ser oss selv i reaksjonene vi oppfatter hos andre.

Vi forestiller oss hvordan vi fremstår. Vi forsøker å forstå hvordan den andre vurderer oss. På grunnlag av denne forestillingen utvikler vi stolthet, skam, trygghet eller usikkerhet.

Selvet er derfor ikke en lukket eiendom som mennesket bærer uavhengig av verden. Det formes i relasjoner.

Denne innsikten har en særlig betydning i sosialt arbeid. Den profesjonelle møter ofte mennesker på tidspunkter hvor deres forståelse av seg selv allerede er utsatt. De kan ha mistet arbeid, bolig, helse, familie, sosial tilhørighet eller troen på egne muligheter. Mange har lenge sett seg selv gjennom andres kritiske eller bekymrede blikk.

Et barn som stadig blir møtt som vanskelig, kan begynne å forstå seg selv som et vanskelig barn. En forelder som bare blir sett gjennom sine mangler, kan miste kontakten med sine egne omsorgsevner. Et menneske som gjennom år er blitt omtalt som passivt, kan etter hvert oppleve at handling ikke lenger nytter.

Den profesjonelles blikk kan bekrefte denne utviklingen. Men det kan også bryte den.

Å bli møtt som et menneske med muligheter er ikke det samme som å overse problemer. Anerkjennelse betyr ikke at enhver handling skal godtas, eller at ansvar skal oppheves. Det betyr at mennesket ikke reduseres til sin svakeste handling, sin diagnose, sin journal eller sin mest belastende livssituasjon.

Den andre må kunne møtes som mer enn det den profesjonelle allerede vet.

Å ta den andres rolle

George Herbert Mead beskrev menneskets evne til å ta den andres rolle. Vi kan forsøke å se situasjonen fra et annet ståsted og forestille oss hvordan verden fremtrer derfra.

Dette er en forutsetning for sosialt samspill. Uten en slik bevegelse ville vi bare reagere ut fra vårt eget perspektiv. Vi ville høre ordene, men ikke forstå hva de betyr for den som uttaler dem.

I sosialt arbeid blir denne evnen ofte omtalt som empati. Men rolleovertakelse er noe mer enn å føle med den andre. Det innebærer å undersøke hvordan situasjonen ser ut fra et sted vi selv ikke befinner oss.

Hvordan oppleves det å bli bedt om å fortelle om sitt privatliv til en fremmed som skriver ned det man sier?

Hvordan oppleves det å få hjemmet sitt vurdert av noen som senere kan uttale seg om ens omsorgsevne?

Hvordan oppleves det å bli oppfordret til å ha tillit til en institusjon man tidligere har opplevd som kontrollerende eller krenkende?

Slike spørsmål krever ikke at sosialarbeideren oppgir sitt faglige ansvar. De krever at ansvaret forstås videre.

Det er ikke tilstrekkelig å ha gode hensikter. Den profesjonelle må også forsøke å forstå hvordan egne handlinger blir erfart av den andre.

En sosialarbeider kan være vennlig og likevel fremstå som truende. En samtale kan være ment som hjelp og likevel oppleves som kontroll. En korrekt prosedyre kan være nødvendig og samtidig virke krenkende.

Å ta den andres rolle innebærer å tåle at ens egen selvforståelse ikke er hele sannheten om møtet.

Teorien som vokste frem i nærheten av Hull House

Meads tanker om selvet, rolleovertakelsen og den sosiale handlingen ble ikke utviklet i fullstendig avstand fra det praktiske livet. Ved University of Chicago befant han seg i et intellektuelt og sosialt miljø som hadde nær forbindelse med Jane Addams og Hull House.

Hull House var opprettet i et av Chicagos fattige innvandrerkvarterer. Det var et hus for undervisning, kunst, barnearbeid, sosial undersøkelse, organisering og politisk reform. Men det var også noe mer: et sted hvor mennesker med svært forskjellige erfaringer forsøkte å leve, arbeide og tenke sammen.

George Herbert Mead og John Dewey hørte til kretsen rundt Addams. De deltok i reformarbeid, holdt foredrag og fant i Hull House et levende uttrykk for flere av pragmatismens grunnideer. Mennesket kunne ikke forstås løsrevet fra sine relasjoner. Kunnskap måtte prøves i erfaring. Demokratiet var ikke bare en styreform, men en måte å leve sammen på.

Forbindelsen mellom Mead og Addams gjør det vanskelig å opprettholde et skarpt skille mellom teori og praksis. Mead ga et filosofisk og sosialpsykologisk språk til prosesser som kunne iakttas i hverdagen ved Hull House. Barn lærte gjennom lek og deltakelse. Nye innvandrere forsøkte å orientere seg i ukjente sosiale verdener. Mennesker oppdaget seg selv gjennom andres reaksjoner og gjennom oppgavene de løste sammen.

Men påvirkningen gikk ikke bare fra universitetet til Hull House. Jane Addams var ikke en praktiker som trengte de mannlige professorene til å forklare hva hun gjorde. Hun var selv en betydelig pragmatisk tenker. Erfaringene ved Hull House utfordret og beriket filosofien og samfunnsvitenskapen som vokste frem ved University of Chicago.

Addams viste at det å ta den andres perspektiv ikke bare er en mental øvelse. Det krever nærhet, deltakelse og vilje til å la den andres erfaring forandre ens egen forståelse. Man kan ikke uten videre lære et annet menneskes verden å kjenne fra kontoret eller observasjonsposten. Man må tre inn i et felles liv hvor også ens egne forestillinger risikerer å bli forstyrret.

Hull House kan derfor forstås som et praktisk laboratorium for den tenkningen som senere ble forbundet med symbolsk interaksjonisme. Men ordet laboratorium må brukes med varsomhet. Menneskene i nabolaget var ikke forsøksobjekter. Addams motsatte seg forestillingen om at de fattiges liv først og fremst skulle gjøres til materiale for akademisk forskning. Kunnskapen måtte oppstå i møte og samarbeid med dem det gjaldt, og den måtte kunne brukes til å forandre de sosiale betingelsene de levde under.

Her finnes en tidlig forbindelse mellom symbolsk interaksjonisme og sosialt arbeid. Sosialarbeideren skal ikke bare undersøke den andre utenfra. Hun må delta i en prosess hvor mening blir skapt mellom mennesker, og hvor også hennes egne begreper og definisjoner av situasjonen kan bli forandret.

Slik blir rolleovertakelsen mer enn empati. Den blir en demokratisk og etisk praksis.

Men forbindelsen til Hull House viser også noe annet. Mennesker lever ikke bare i ansikt-til-ansikt-relasjoner. De lever under bestemte sosiale forhold. Fattigdom, arbeid, boligforhold, migrasjon, kjønn, språk og politisk makt former hvilke situasjoner som overhodet blir mulige. Addams’ arbeid minner oss derfor om at forståelse av den andre ikke kan stanse ved samtalen. Den må også rette seg mot verden den andre er nødt til å leve i.

Symbolsk interaksjonisme blir fattigere dersom den reduseres til en teori om små møter mellom enkeltmennesker. I nærheten av Hull House får den en videre betydning. Den handler ikke bare om hvordan mennesker tolker hverandre, men om hvordan de sammen kan skape andre former for sosialt liv.

Hverdagslivets skuespill

Erving Goffman beskrev hverdagslivet gjennom teaterets språk. Vi opptrer overfor hverandre, forsøker å styre inntrykk og tilpasser oss de rollene situasjonen forventer av oss. Vi viser noen sider og holder andre tilbake. Vi beskytter både vårt eget og den andres ansikt.

Også møtet mellom sosialarbeideren og den hjelpesøkende har en dramaturgi.

Sosialarbeideren kan opptre rolig, kompetent og kontrollert. Usikkerhet, tidspress og tvil holdes gjerne utenfor samtalen. Den andre forsøker kanskje å fremstå som en god forelder, en ansvarlig voksen eller et menneske som fortjener hjelp. Begge vet at noe står på spill.

Dette betyr ikke at de nødvendigvis er uærlige. Det betyr at mennesker alltid presenterer seg i møte med andre. Vi forsøker å gjøre situasjonen forståelig og bevare en identitet som kan anerkjennes.

Problemet oppstår når den profesjonelle bare ser den andres fremføring, men ikke sin egen.

Sosialarbeiderrollen er også en rolle. Den har sitt språk, sine forventninger og sine innøvde former. Den profesjonelle kan gjemme seg bak rollen, på samme måte som den andre kan forsøke å beskytte seg bak sin.

Da blir spørsmålet ikke bare hvem den andre er, men hva slags møte den profesjonelle rollen gjør mulig.

Inviterer den til åpenhet, eller krever den tilpasning? Gir den plass til tvil og motfortellinger, eller forventer den at den andre aksepterer hjelpeapparatets forståelse? Kan sosialarbeideren fremstå som et menneske med faglig ansvar, eller må rollen opprettholdes som en fasade av sikkerhet?

Profesjonalitet består ikke i å være uten rolle. Den består blant annet i å kunne forholde seg reflektert til rollen man har fått.

Når møtet ikke er mellom likemenn

Symbolsk interaksjonisme er særlig sterk når den retter oppmerksomheten mot det som skjer ansikt til ansikt: blikkene, ordene, forventningene, fortolkningene og de små forskyvningene som gjør at en samtale åpner seg eller lukker seg.

Men perspektivet har også en begrensning. Det kan gi inntrykk av at møtet bare består av to mennesker som fortolker hverandre.

Slik er det sjelden i sosialt arbeid.

Sosialarbeideren og den andre møtes ikke som likemenn med samme adgang til å definere situasjonen. Den profesjonelle representerer en institusjon. Hun kan skrive journal, innhente opplysninger, foreslå tiltak og påvirke beslutninger. Ordene hennes kan følge den andre gjennom systemet og bli lest av mennesker som aldri har møtt personen de beskriver.

Den hjelpesøkende kan protestere mot beskrivelsen. Men protesten kan selv bli en del av materialet som skal fortolkes.

Makt viser seg derfor ikke bare gjennom tvang eller formelle vedtak. Den viser seg også i retten til å beskrive virkeligheten på en måte som får institusjonelle konsekvenser.

Hvem får avgjøre hva problemet er?

Hvem bestemmer hvilke opplysninger som er relevante?

Hvem får formulere målet for hjelpen?

Hvem kan avslutte samtalen uten å bli oppfattet som lite samarbeidsvillig?

Et moderne interaksjonistisk perspektiv må derfor forbindes med en forståelse av makt, sosial ulikhet og institusjonelle rammer. Det som skjer mellom mennesker, skjer alltid et sted. Samtalen påvirkes av lovverket, organisasjonen, økonomien, kulturen og samfunnets forestillinger om normalitet og avvik.

Mikromøtet kan ikke forstås løsrevet fra den større verden.

Samtidig finnes den større verden alltid i det lille møtet. Den finnes i ordene som brukes, spørsmålene som stilles, tiden som er tilgjengelig, rommet samtalen foregår i, og i hvem som etterpå får skrive referatet.

Det er her forbindelsen tilbake til Addams og Hull House blir særlig viktig. Hun forsøkte aldri å skille møtet med det enkelte mennesket fra kampen mot de sosiale forholdene som gjorde menneskets liv vanskelig. Å forstå den andre var også å forstå nabolaget, arbeidslivet, boligen, familien, migrasjonen og maktforholdene den andre levde under.

Det individuelle og det sosiale var ikke to forskjellige virkeligheter. De var vevd inn i hverandre.

Å bygge en bro mellom virkeligheter

Den praktiske oppgaven i sosialt arbeid er derfor ikke å få den andre til å godta sosialarbeiderens definisjon av situasjonen. Oppgaven er heller ikke å late som om alle definisjoner er like holdbare.

Oppgaven er å gjøre de ulike forståelsene synlige nok til at de kan undersøkes.

Sosialarbeideren kan spørre:

Hva tror du denne samtalen handler om?

Hva er du redd for at skal skje?

Hvordan har du forstått min rolle?

Er det noe ved måten vi arbeider på som gjør det vanskelig å ha tillit til oss?

Slike spørsmål løser ikke maktforskjellen. Men de kan gjøre den mindre skjult.

De viser også at sosialt arbeid ikke bare handler om å samle informasjon om den andre. Det handler om å undersøke selve møtet som informasjon. Motstand, taushet og uro er ikke bare egenskaper ved personen. De kan være reaksjoner på situasjonen som er skapt mellom partene.

Noen ganger må sosialarbeideren hjelpe den andre til å se situasjonen på en ny måte. Andre ganger er det sosialarbeiderens egen forståelse som må forandres.

Den profesjonelle oppgaven er ikke bare å fortolke. Den er også å la egne fortolkninger bli utfordret.

Dette krever mer enn metode. Det krever en form for intellektuell og moralsk beskjedenhet. Sosialarbeideren må kunne handle på grunnlag av sin faglige vurdering og samtidig erkjenne at vurderingen er gjort fra et bestemt ståsted.

Å forstå den andre er derfor ikke å erobre den andres perspektiv. Det er å nærme seg det uten å gjøre krav på å eie det.

Beskrivelsens etikk

Sosialt arbeid foregår gjennom handlinger, men også gjennom ord. Mennesker blir omtalt, vurdert, kategorisert og skrevet om. Derfor finnes det en egen etikk i beskrivelsen.

Spørsmålet er ikke bare om beskrivelsen er faglig korrekt. Spørsmålet er også hva den gjør med mennesket som beskrives.

Å skrive at en person «er manipulerende», er noe annet enn å beskrive hvilke handlinger som førte til denne vurderingen. Å skrive at en forelder «mangler omsorgsevne», er noe annet enn å beskrive hvilke konkrete omsorgsoppgaver som ikke blir ivaretatt, og under hvilke betingelser. Når mennesket og handlingen smelter sammen i språket, blir forandring vanskeligere å forestille seg.

Et menneske kan ha handlet voldelig uten å være uttømt av betegnelsen voldelig. En forelder kan ha sviktet uten at hele personen kan sammenfattes som omsorgssviktende. Et menneske kan trenge omfattende hjelp uten å være et hjelpeløst menneske.

Presist språk er ikke svakere språk. Det er mer ansvarlig språk.

Det holder muligheten åpen for at mennesket kan handle annerledes, forstå mer og bli noe annet enn det allerede er blitt kalt.

Denne etikken gjelder også forskning og kunnskapsutvikling. Hull House minner oss om at mennesker ikke bare skal beskrives, men også få delta i utformingen av den kunnskapen som angår deres liv. Det er forskjell på å samle opplysninger om mennesker og å skape forståelse sammen med dem.

Den første bevegelsen kan gjøre den andre til objekt. Den andre kan gjøre kunnskapen til en del av et felles arbeid.

Mer enn et blikk

Symbolsk interaksjonisme viser at selvet blir til i møte med andre. Men dette betyr også at ethvert møte bærer en mulighet.

Den andre kan få øye på seg selv gjennom vårt blikk. Dette gjør blikket farlig, men også skapende.

Et blikk kan fastholde et menneske i skam. Det kan si: Du er problemet. Du er slik vi allerede har forstått deg. Ingenting du sier, vil forandre dette.

Men blikket kan også åpne en annen erfaring: Du er mer enn det som har skjedd. Du har ansvar for dine handlinger, men du er ikke identisk med din dårligste handling. Din fortelling er ikke ferdig fordi en profesjonell har skrevet et sammendrag av den.

Dette er ikke naiv optimisme. Sosialt arbeid må noen ganger sette grenser, gripe inn og beskytte mennesker mot skade. Anerkjennelse kan ikke erstatte ansvar. Men ansvar uten anerkjennelse risikerer å bli ren bedømmelse.

Den praktisk-filosofiske utfordringen består i å holde begge deler sammen: å se handlingen klart uten å miste mennesket av syne.

Her møtes Mead og Addams på en særlig fruktbar måte. Mead viser hvordan selvet oppstår i samhandling med andre. Addams viser at denne samhandlingen også må forstås som et sosialt og demokratisk ansvar. Det er ikke nok å vite at mennesket formes i relasjoner. Vi må også spørre hva slags relasjoner og samfunnsformer vi er med på å skape.

Når situasjonen kan bli en annen

Sosialt arbeid begynner ofte i en situasjon som allerede er definert: et problem er meldt, en bekymring er formulert, en diagnose er stilt eller et vedtak er fattet.

Men situasjoner er ikke bare noe mennesker kommer inn i. De blir også skapt og forandret gjennom det som skjer mellom dem.

En samtale kan forsterke frykt, eller den kan gjøre frykten mulig å uttrykke. En vurdering kan låse identiteten, eller den kan åpne for nye handlingsmuligheter. En profesjonell kan bekrefte den andres erfaring av å være et objekt for systemet, eller forsøke å skape et møte hvor den andre igjen kan opptre som et handlende menneske.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare: Hva er situasjonen?

Vi må også spørre: Hvem har fått definere den? Hvordan har denne definisjonen oppstått? Hvilke konsekvenser får den? Og hva skjer dersom vi våger å se den fra den andre siden av bordet?

Sosialt arbeid foregår mellom mennesker som aldri fullt ut befinner seg i den samme virkeligheten. Vi ser fra ulike steder, med ulike erfaringer og ulik makt. Likevel er det nettopp mellom disse forskjellige virkelighetene at hjelpen må finne sin form.

Den profesjonelles oppgave er ikke å oppheve forskjellen eller late som den ikke finnes. Oppgaven er å bygge en bro som er sterk nok til at begge kan tre frem som virkelige mennesker.

Men broen kan ikke bare gå mellom to personer. Den må også føre ut mot den verden de lever i. Mot institusjonene, språket, arbeidslivet, nabolaget og de sosiale betingelsene som former deres muligheter.

Dette er kanskje den viktigste arven fra forbindelsen mellom Mead og Hull House: Mennesket blir til mellom mennesker, men møtet mellom mennesker finner alltid sted i en verden som både kan opprettholdes og forandres.

Først når sosialt arbeid holder møtet og verden sammen, kan også situasjonen bli en annen.

Referanseliste og videre lesing:

Addams, J. (1902). Democracy and social ethics. Macmillan.

Becker, H. S. (1963). Outsiders: Studies in the sociology of deviance. Free Press of Glencoe.

Blumer, H. (1969). Symbolic interactionism: Perspective and method. University of California Press.

Cooley, C. H. (1902). Human nature and the social order. Charles Scribner’s Sons.

Goffman, E. (1959). The presentation of self in everyday life. Doubleday Anchor Books.

Mead, G. H. (1934). Mind, self, and society: From the standpoint of a social behaviorist (C. W. Morris, Ed.). University of Chicago Press.

Thomas, W. I., & Thomas, D. S. (1928). The child in America: Behavior problems and programs. Alfred A. Knopf.

Oppgaven er å bygge en bro som er sterk nok 

til at begge kan tre frem som virkelige mennesker.

Essayet bygger på mine forelesningsnotater om dette temaet for studenter i sosialt arbeid. Det er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT, som også laget illutrasjonen.