Det som hjelper og skader samtidig
Om overlevelsesstrategier, selvbeskyttelse og den vanskelige veien mot forandring
Noen handlinger ser bare skadelige ut utenfra.
Å vaske huden til den blir sår.
Å kontrollere maten.
Å arbeide til man nesten ikke orker mer.
Å holde mennesker på avstand.
Å skade seg selv.
Å forsvinne fra kroppen når nærheten blir for sterk.
Det er lett å møte slike handlinger med ett spørsmål:
Hvordan kan dette stanses?
Men i samtalene som dannet grunnlaget for min doktoravhandling A Study of Shame, blir et annet spørsmål minst like viktig:
Hva har handlingen hjulpet personen med?
Det betyr ikke at det skadelige skal forsvares. Det betyr heller ikke at alvorlige handlinger skal romantiseres. Men dersom vi bare ser skaden, risikerer vi å overse funksjonen. Og dersom funksjonen ikke blir forstått, kan hjelpen komme til å fjerne det eneste vernet personen ennå har, før noe tryggere er kommet på plass.
Noe kan skade og samtidig hjelpe.
Det er dette paradokset essayet handler om.
Strategien som oppstod før språket
Mange overlevelsesstrategier oppstår før personen kan forklare dem.
Kroppen finner en løsning.
Barnet trekker seg bort fra følelsene.
Det blir stille.
Det følger med på den voksnes humør.
Det vasker.
Det spiser eller lar være å spise.
Det skader kroppen.
Det gjør seg umerkelig.
Det lærer å være flink.
Ingen setter nødvendigvis ord på at dette er en strategi. Handlingen bare finnes, gjentas og blir etter hvert en del av hverdagen.
Først senere kan personen se tilbake og spørre:
Hva var det egentlig jeg gjorde?
Hvorfor måtte jeg gjøre det?
Hvorfor sluttet jeg ikke?
Men strategien ble ikke skapt i et rolig rom. Den oppstod i en situasjon hvor noe måtte håndteres raskt, ofte uten hjelp og uten språk.
Den bør derfor ikke vurderes som om den først og fremst var et dårlig valg.
Den var et svar på en umulig situasjon.
Når selvskading gir en form for kontroll
Selvskading er et tydelig eksempel på noe som både kan hjelpe og skade.
Utenfra ser man såret.
Blodet.
Arret.
Faren.
Innenfra kan handlingen ha flere betydninger.
Den kan avlede en diffus indre smerte ved å gjøre den konkret.
Den kan bryte gjennom nummenhet.
Den kan straffe en kropp som oppleves som skitten eller skyldig.
Den kan skape ro etter sterk uro.
Den kan gi en følelse av kontroll:
Dette er en smerte jeg selv bestemmer over.
Når følelsene er kaotiske, kan den fysiske smerten ha en begynnelse og en slutt. Den kan plasseres. Den kan sees. Den kan behandles.
Dette gjør ikke handlingen trygg. Men det gjør den forståelig.
Dersom hjelperen bare sier «du må slutte», kan personen høre:
Du tar fra meg det som foreløpig gjør livet mulig.
Forandring krever derfor mer enn forbud. Den krever at handlingens oppgave blir sett.
Hva skjer rett før?
Hva blir lettere etterpå?
Hva beskytter handlingen mot?
Hvilket behov forsøker den å møte?
Først da kan noe annet langsomt få overta samme funksjon.
Når smerten flyttes
Skammen kan være vanskelig å holde.
Den er ofte diffus.
Den finnes i kroppen, tankene og blikket på en selv. Den kan være uten form og uten klare grenser.
En fysisk handling kan gi den form.
Det indre såret blir et ytre sår.
Det usynlige blir synlig.
Det som ikke kan fortelles, blir skrevet i huden.
Slik kan kroppen komme til å bære det språket personen mangler.
Men det som gir form, skaper samtidig ny smerte.
Det kan oppstå arr.
Hemmeligheter.
Frykt for å bli oppdaget.
Ny skam over handlingen.
Strategien som først reduserte skammen, kan senere gi mer skam.
Jeg skammer meg over det som skjedde.
Så skader jeg meg for å holde ut skammen.
Deretter skammer jeg meg over at jeg skadet meg.
Slik kan personen bli fanget i en sirkel hvor hjelpen og skaden stadig avløser hverandre.
Vaskingen som lindring og fengsel
Vasking kan ha samme dobbelthet.
For den som opplever kroppen som uren, kan dusjen gi et øyeblikk av lettelse.
Vannet renner.
Huden skrubbes.
Noe blir gjort.
Følelsen av urenhet kan dempes for en stund.
Men fordi det som forsøkes vasket bort, ikke egentlig finnes på huden, kommer behovet tilbake.
Enda en dusj.
Enda en vask.
Enda en kontroll.
Det som først var lindring, blir etter hvert et krav.
Personen vasker ikke lenger fordi hun velger det, men fordi hun ikke kan la være.
Strategien beskytter mot en følelse, men gjør samtidig livet smalere.
Den tar tid.
Den skader huden.
Den styrer dagen.
Den bekrefter også indirekte skammens påstand:
Dersom jeg må vaske meg igjen, må det bety at jeg fortsatt er uren.
Slik kan handlingen som skulle korrigere skammen, i stedet holde den i live.
Mat som vern og straff
Også forholdet til mat kan få en dobbel funksjon.
Å spise kan roe.
Det kan fylle tomhet.
Det kan dempe uro og gi kroppen tyngde.
Å la være å spise kan gi kontroll.
Det kan gjøre kroppen mindre synlig.
Det kan dempe seksualitet.
Det kan være en måte å straffe seg selv på.
Det kan også uttrykke:
Denne kroppen skal ikke få noe.
Eller:
Denne kroppen skal bli så liten at ingen lenger ser den.
Begge strategiene kan gi en kortvarig opplevelse av å ha styring. Samtidig kan de skade kroppen og gjøre forholdet til den enda mer konfliktfylt.
Det er ikke nok å spørre hvor mye personen spiser.
Man må også spørre:
Hva betyr maten?
Hva betyr sulten?
Hva blir mulig når kroppen er tom?
Hva blir uutholdelig når den er mett?
Uten slike spørsmål blir kroppen igjen bare et objekt som skal korrigeres.
Å forsvinne fra kroppen
Frakobling kan være en av de mest effektive strategiene i selve krenkelsen.
Barnet er fysisk til stede, men mentalt et annet sted.
Det ser taket.
Teller mønstre.
Tenker på noe annet.
Forsvinner inn i en forestilling.
Kjenner kroppen som fjern eller fremmed.
Dette kan være en måte å overleve på når flukt ikke er mulig.
Men strategien kan senere følge med inn i situasjoner hvor den ikke lenger trengs.
Personen forsvinner i nærhet.
Mister kontakten med kroppen.
Husker ikke deler av samtaler.
Opplever seg selv utenfra.
Det som en gang beskyttet mot overveldelse, kan senere gjøre det vanskelig å være til stede i eget liv.
Likevel kan frakoblingen ikke bare kommanderes bort.
Å si «vær her nå» hjelper lite dersom kroppen fortsatt opplever nærvær som fare.
Personen trenger gradvis å erfare at det er mulig å være til stede og samtidig ha kontroll over grensen.
At hun kan komme tilbake uten å bli fanget.
At hun kan kjenne kroppen uten å bli overtatt av fortiden.
Det nyttige ved å ikke kjenne
Følelsesmessig nummenhet kan også være en hjelp.
Den gjør det mulig å stå opp.
Gå på arbeid.
Ta vare på barn.
Handle mat.
Fungere i møter.
Andre kan oppfatte personen som rolig og robust.
Men roen kan være kjøpt gjennom fravær.
Sorgen holdes unna.
Sinnet dempes.
Gleden blir også svakere.
Det som beskytter mot smerten, beskytter samtidig mot livet.
Dette er et gjennomgående trekk ved mange overlevelsesstrategier: De skiller ikke alltid mellom farlige og gode følelser.
Når døren lukkes for sorgen, kan også gleden bli stående utenfor.
Når kroppen dempes for å unngå minner, dempes også evnen til nærvær.
Når relasjoner holdes på avstand for å unngå svik, holdes også muligheten for tilhørighet på avstand.
Strategien virker.
Men den virker bredere enn personen ønsker.
Arbeidet som redning
Å arbeide mye kan være en sosialt akseptert overlevelsesstrategi.
Den som vasker for mye, kan bli bekymret over.
Den som arbeider for mye, kan bli beundret.
Arbeidet gir struktur.
Identitet.
Avstand fra minner.
Mulighet til å være nyttig.
Det skaper en verden hvor innsats får synlige resultater.
Her kan personen være kompetent og verdsatt. Her bestemmer regler, faglighet og oppgaver mer enn kropp, skam og uforutsigbar nærhet.
Arbeidet kan ha reddet livet.
Men det kan også slite det ned.
Hvile blir farlig.
Ledighet gir rom for minner.
Egen verdi bindes til prestasjon.
Når personen ikke lenger orker, kan skammen komme tilbake med full kraft:
Hvem er jeg dersom jeg ikke fungerer?
Det som bar personen frem, kan derfor også gjøre det vanskelig å stoppe før kroppen bryter sammen.
Den flinke hjelperen
Noen går inn i omsorgsyrker eller blir den som alltid hjelper andre.
Dette kan være en dyp og meningsfull livsvei. Erfaringen av smerte kan gi en særlig følsomhet for andre menneskers sårbarhet.
Men også hjelpen kan ha en dobbel funksjon.
Når jeg hjelper deg, trenger jeg ikke kjenne meg selv.
Når du trenger meg, har jeg verdi.
Når jeg bærer din smerte, kan min egen vente.
Omsorgen kan være ekte og samtidig beskytte mot noe.
Det ene opphever ikke det andre.
Problemet oppstår når personen bare får eksistere som hjelper.
Når egne behov oppleves som svik.
Når det å ta imot omsorg blir vanskeligere enn å gi den.
Da kan den gode handlingen bli en ny måte å forlate seg selv på.
Sinne som beskyttelse
Sinne kan skade relasjoner.
Det kan skremme andre.
Det kan gjøre en samtale vanskelig.
Men sinne kan også være et viktig vern.
Det sier:
Dette var galt.
Kom ikke nærmere.
Du har ikke rett.
Et menneske som lenge har vært uten virksomme grenser, kan trenge sinnet for å kjenne at grensen finnes.
Dersom hjelperen bare forsøker å roe ned sinnet, kan hun komme til å dempe den kraften som endelig beskytter personen.
Oppgaven er ikke nødvendigvis å fjerne sinnet, men å hjelpe det til å finne en form som ikke ødelegger det mennesket forsøker å beskytte.
Fra eksplosjon til tydelighet.
Fra selvstraff til protest.
Fra raseri uten retning til et språk for urett.
Sinne kan være farlig.
Men fraværet av sinne kan også være farlig dersom det betyr at krenkelsen fortsatt ikke får kalles galt.
Isolasjonen som trygghet
Å trekke seg unna mennesker reduserer risikoen for nye krenkelser.
Ingen kommer nær nok til å svikte.
Ingen får se det personen skammer seg over.
Ingen stiller spørsmål.
Ingen kan kreve noe.
Isolasjonen virker.
Den skaper en form for ro.
Men den skaper også ensomhet.
Mennesket beskyttes mot farlige relasjoner ved å bli avskåret fra gode relasjoner.
Dette er ikke et enkelt valg mellom ensomhet og fellesskap. Den som isolerer seg, gjør det ofte fordi erfaringen har lært at fellesskap kan være farlig.
Å bryte isolasjonen krever derfor mer enn oppmuntring til å være sosial.
Det krever relasjoner som viser seg pålitelige over tid.
Nærhet som ikke trenger seg på.
Avstand som ikke straffes.
Et fellesskap hvor personen kan komme og gå uten å måtte forklare alt.
Når strategien blir identitet
En strategi som brukes lenge, kan bli oppfattet som personlighet.
Jeg er bare en som må ha kontroll.
Jeg er kald.
Jeg er vanskelig.
Jeg tåler ikke nærhet.
Jeg er selvdestruktiv.
Jeg er en som alltid hjelper andre.
Slik blir det personen gjorde for å overleve, omgjort til en påstand om hvem hun er.
Dette kan gjøre forandring truende.
Dersom kontrollen forsvinner, hvem er jeg da?
Dersom jeg ikke lenger er den sterke, hva er igjen?
Dersom jeg slutter å straffe kroppen, fortjener jeg da omsorg?
Forandring innebærer derfor ikke bare å legge bort en handling. Det kan innebære å miste en identitet som har gitt sammenheng.
Hjelpen må gi rom for dette tapet.
Strategien var ikke bare et problem.
Den var en del av måten personen kjente seg selv på.
Hjelperens ønske om raske resultater
I hjelpeapparatet kan det være sterkt press mot synlig endring.
Selvskadingen må stoppe.
Maten må stabiliseres.
Fraværet må ned.
Kontrollen må utfordres.
Personen må delta mer.
Dette kan være nødvendige mål. Men dersom målet kommer før forståelsen, kan hjelpen oppleves som enda en kamp om kontroll.
Hjelperen ser risikoen og vil handle.
Personen kjenner funksjonen og holder fast.
Begge kan ha rett.
Handlingen er farlig.
Og den hjelper.
Det etiske arbeidet ligger i å holde begge sannhetene samtidig.
Vi må beskytte deg mot det som skader.
Og vi må forstå hva du risikerer å miste dersom det tas bort.
Denne dobbeltheten krever tålmodighet.
Den tåler dårlig moralske snarveier.
Å spørre før man fjerner
Et viktig spørsmål kan være:
Hva ville skjedd dersom du sluttet i morgen?
Ikke hva som burde skje.
Men hva personen frykter vil skje.
Jeg ville ikke klare å roe meg.
Minnene ville komme.
Jeg ville kjenne kroppen for sterkt.
Jeg ville miste kontroll.
Jeg ville ikke vite hvem jeg var.
Svarene viser hva den nye løsningen må kunne romme.
Det holder ikke å erstatte selvskading med «tenk positivt».
Det holder ikke å erstatte kontroll med spontanitet.
Det holder ikke å erstatte isolasjon med et sosialt krav.
En ny strategi må kunne tilby noe av det gamle strategien gav:
ro,
avgrensning,
kontroll,
avledning,
beskyttelse,
språk,
tilhørighet.
Ellers blir den bare et råd.
Skadereduksjon som respekt for virkeligheten
Noen ganger kan ikke en skadelig strategi opphøre med en gang.
Da kan skadereduksjon være en mer realistisk og respektfull tilnærming.
Ikke fordi skaden aksepteres som ønskelig, men fordi personen møtes der hun faktisk er.
Hvordan kan situasjonen bli litt tryggere?
Hvordan kan risikoen reduseres?
Hva kan utsettes?
Hvem kan kontaktes?
Hva kan gjøres før handlingen?
Hva kan hjelpe etterpå?
Slik unngår man å gjøre fullstendig endring til vilkår for hjelp.
Personen trenger ikke først lykkes for å fortjene støtte.
Små forskyvninger kan være betydningsfulle.
Litt mer tid mellom impulsen og handlingen.
Litt mindre skade.
Én person som vet.
Én alternativ måte å roe seg på.
Én erfaring av å ha valgt noe annet.
Forandring er ikke alltid et brudd.
Den kan være en langsom overføring av funksjon fra én strategi til en annen.
Det nye må være sterkt nok
Det er lett å foreslå vennlige alternativer.
Ta et bad.
Gå en tur.
Ring en venn.
Pust rolig.
Noen ganger hjelper dette. Andre ganger er rådene altfor svake i møte med det strategien faktisk regulerer.
En handling som har holdt sterke minner, kroppslig uro og selvhat på avstand, kan ikke uten videre erstattes av en kopp te.
Alternativet må være sterkt nok.
Det må være tilgjengelig når krisen kommer.
Det må tåle gjentakelse.
Det må gi en reell opplevelse av påvirkning.
Det må kunne brukes uten skam.
For noen kan det være kontakt med et annet menneske.
For andre fysisk aktivitet, kulde, rytme, skriving, søvn, meditasjon eller klare avtaler.
Det finnes ingen enkelt erstatning som passer alle.
Poenget er ikke at strategien skal byttes ut med noe penere.
Det er at personen gradvis skal få flere muligheter.
Fra én nødvendig løsning til flere mulige valg
En overlevelsesstrategi blir særlig farlig når den er den eneste.
Hvis selvskading er den eneste måten å regulere uro på, får handlingen stor makt.
Hvis isolasjon er den eneste formen for trygghet, blir ensomheten nesten uunngåelig.
Hvis arbeid er den eneste kilden til verdi, blir hvile truende.
Forandring kan derfor forstås som utvidelse.
Ikke:
Du får ikke gjøre dette.
Men:
Du skal ikke være avhengig av bare dette.
Én ny måte å be om pause.
Én relasjon hvor et nei respekteres.
Én kroppslig erfaring som ikke krever straff.
Én mulighet til å roe seg uten å forsvinne.
Når flere muligheter finnes, kan strategien bli et valg i stedet for en tvang.
Og det som kan velges, kan også etter hvert velges bort.
Takknemlighet overfor det som reddet
Det kan virke merkelig å møte en skadelig strategi med takknemlighet.
Men for noen kan dette være nødvendig.
Handlingen oppstod ikke for å ødelegge livet.
Den oppstod for å gjøre livet mulig.
Kanskje kan personen si:
Du hjalp meg å holde ut.
Du gav form til noe jeg ikke hadde ord for.
Du beskyttet meg mot mer enn jeg kunne tåle.
Du skadet meg også.
Og nå trenger jeg andre måter å leve på.
Denne holdningen er annerledes enn selvforakt.
Den gjør det mulig å ta farvel uten å late som om strategien aldri betydde noe.
Noen løsninger må æres før de kan forlates.
Når beskyttelsen ikke lenger kjenner tiden
Overlevelsesstrategier har ofte ett grunnleggende problem:
De vet ikke at tiden har gått.
Kroppen reagerer som om faren fortsatt er til stede.
Kontrollen arbeider som om ingen grenser vil bli respektert.
Isolasjonen beskytter som om alle relasjoner er farlige.
Selvstraffen fortsetter som om barnet fortsatt bærer skylden.
Strategien er trofast mot en gammel virkelighet.
Den forsøker å beskytte personen i dag mot noe som skjedde før.
Forandringen begynner ikke ved å kalle strategien irrasjonell.
Den begynner ved å hjelpe kroppen og personen til å oppdage forskjellen:
Det var da.
Dette er nå.
Den personen hadde makt.
Denne relasjonen kan stanses.
Den døren var lukket.
Denne kan åpnes.
Jeg var et barn.
Jeg har flere muligheter nå.
Hjelpen som ikke tar fra personen seg selv
God hjelp må kunne bære paradokset.
Den må være tydelig om risiko uten å gjøre personen til et problem.
Den må støtte endring uten å krenke funksjonen.
Den må kunne si:
Jeg ser at dette skader deg.
Jeg ser også at det har hjulpet deg.
Vi skal ikke rive det bort før vi forstår hva det holder oppe.
Og vi skal ikke la deg stå alene med konsekvensene.
Dette er en annen form for hjelp enn den som bare korrigerer atferd.
Den møter personen som en som har forsøkt å overleve, ikke som en som har mislyktes i å leve riktig.
En setning til strategien
Kanskje trenger den gamle strategien å høre:
Du kom da jeg ikke hadde noe annet.
Du hjalp meg å holde ut det jeg ikke kunne forstå.
Du gav meg kontroll, avstand eller ro.
Men prisen har blitt for høy.
Du trenger ikke forsvinne på kommando.
Du trenger heller ikke være min eneste mulighet.
Jeg skal prøve å finne andre måter å beskytte meg på.
Måter som ikke skader den kroppen du forsøkte å redde.
Det som kommer etterpå
Veien ut av en skadelig strategi er sjelden rett.
Personen kan få tilbakefall.
Gå tilbake til det kjente.
Bruke handlingen på en vanskelig dag.
Dette betyr ikke at all forandring var falsk.
Det betyr at strategien fortsatt finnes som en innarbeidet vei gjennom smerten.
En gammel sti gror ikke igjen fordi man én gang valgte en ny.
Den nye veien må brukes mange ganger.
Og når personen går tilbake til den gamle, trenger hun ikke enda mer skam.
Hun trenger hjelp til å forstå:
Hva skjedde?
Hva manglet?
Hva ble for mye?
Hva kan bygges sterkere neste gang?
Slik blir tilbakefallet ikke en dom, men informasjon.
Å leve uten å måtte skade seg for å overleve
Det endelige målet er ikke bare å få en bestemt handling til å opphøre.
Det er å skape et liv hvor handlingen ikke lenger er nødvendig.
Et liv med grenser som respekteres.
Relasjoner som tåler sannhet.
En kropp som får omsorg.
Følelser som kan komme i doser.
Hvile uten tap av verdi.
Sinne som kan bli språk.
Nærhet som kan stanses.
Hjelp som ikke tar over.
Da kan det som en gang hjalp og skadet samtidig, langsomt miste sin oppgave.
Ikke fordi personen endelig tok seg sammen.
Men fordi livet ble tryggere enn strategien.
Det er en viktig forskjell.
Overlevelsesstrategien var aldri bevis på svakhet.
Den var et uttrykk for at mennesket forsøkte å fortsette.
Men mennesket fortjener mer enn å overleve gjennom handlinger som stadig skader.
Det fortjener et liv hvor beskyttelse ikke lenger behøver å ha form av straff.
Hvor kroppen ikke må såres for at smerten skal bli virkelig.
Hvor ro ikke må kjøpes med fravær.
Hvor trygghet kan komme fra relasjoner, grenser og et gradvis gjenvunnet eierskap til eget liv.
Det endelige målet er ikke bare å få en bestemt handling til å opphøre.
Det er å skape et liv hvor handlingen ikke lenger er nødvendig.
Dette essayet er utviklet gjennom en ny lesning av fokusgruppene og dybdeintervjuene som dannet grunnlaget for min doktoravhandling A Study of Shame (2009). Teksten inngår i serien Samtaler om skam og er skrevet i samtale med OpenAI/ChatGPT.
No comments:
Post a Comment