Kroppen ble krenket, men ikke uren

Om skam, kropp og den moralske feilen som festet seg på feil sted

«Kroppen min ble gjort uren.»

Ordene vender tilbake i flere av samtalene som lå til grunn for min doktoravhandling A Study of Shame. De uttrykkes på ulike måter: Kroppen er skitten. Den er ekkel. Den lukter. Den røper det som har skjedd. Den har vært brukt til handlinger som ikke var i samsvar med den personen man opplevde seg som.

Noen forsøker å vaske den. Andre skjuler den. Noen ønsker nesten å forlate den.

En av deltakerne sier at overgrepene ligger i kroppen, at kroppen noen ganger ikke føles som hennes, og at hun helst ville vært seg selv uten å måtte være denne kroppen. Samtidig forsøker hun langsomt å bli venn med den igjen: å betrakte den som sitt redskap for å gjøre det hun ønsker, pleie den og vende tilbake til den som sin egen.

Det er i dette spenningsfeltet essayet begynner:

Kroppen ble krenket. Men ble den uren?

Da handlingen festet seg til kroppen

Et seksuelt overgrep er en handling som utføres av et menneske mot et annet. Det innebærer et brudd på grenser, tillit og selvbestemmelse. Likevel er det ofte ikke først og fremst overgriperens kropp som blir stående som skitten i den utsattes erfaring.

Det er ens egen.

I samtalene beskrives det hvordan kroppen føles forandret fordi noen har brukt den på en måte som ikke var i samsvar med personens eget ønske. Selve bruken blir opplevd som skitten. Kroppsvæsker, lukter og konkrete sanseinntrykk kan forsterke denne erfaringen, men skittenheten knyttes ikke bare til det som fysisk har vært på huden. Den knyttes til det som ble gjort med kroppen.

Det er forståelig at dette skjer.

Kroppen var stedet hvor krenkelsen fant sted. Det var huden som ble berørt. Det var kroppen som ble holdt fast, sett på eller brukt. Den kunne reagere med smerte, frysning, nummenhet eller ufrivillig lyst. Det som skjedde, skjedde ikke i et abstrakt rom. Det skjedde med denne kroppen.

Men erfaringen foretar en farlig forskyvning:

Fra noe skittent ble gjort mot kroppen
til kroppen er skitten.

Handlingen og kroppen blir stående som om de hadde samme moralske karakter.

Det er her skammen finner sitt feste.

Det urene som moralsk forestilling

Ordene ren og uren handler ikke bare om hygiene.

Vi bruker dem også moralsk. Rene hensikter. Et rent rulleblad. Skitne handlinger. Urene tanker. Et menneske kan være nyvasket og likevel oppleve seg moralsk tilsølt.

Dette språket er gammelt. Forestillinger om kropp, seksualitet og urenhet er vevd inn i religion, kultur, oppdragelse og skikker. Barn kan tidlig lære at enkelte kroppsdeler er private, skitne eller skammelige, lenge før de forstår seksualitet. Når disse delene senere inngår i en krenkelse, finnes det allerede et språk som gjør det nærliggende å tenke at kroppen selv er blitt uren.

I samtalene forteller en deltaker at hun kunne dusje, skrubbe og vaske uten å få bort følelsen. Det var noe som ble igjen i kroppen. En annen sier at en følelse ikke kan vaskes vekk.

Nettopp.

Vann kan fjerne det som ligger på huden. Det kan ikke alene korrigere en moralsk feilplassering.

For det som kjennes som kroppslig urenhet, kan i virkeligheten være overgriperens handling som har festet seg til den utsattes selvforståelse.

Hvem tilhører skittenheten?

Dette spørsmålet må stilles helt enkelt:

Hvem gjorde noe galt?

Barnet som hadde en kropp?

Eller den voksne som krenket den?

Svaret virker opplagt når det uttrykkes slik. Likevel er det ikke alltid opplagt i erfaringen. Den utsatte kan vite intellektuelt at overgriperen hadde skylden og samtidig kjenne kroppen som skyldig.

Kunnskapen i hodet og erfaringen i kroppen følger ikke nødvendigvis samme tempo.

En person kan si:

Jeg vet hvem som var ansvarlig.

Og samtidig tenke:

Men det var min kropp dette skjedde med.

Kroppen kan oppleves som medskyldig fordi den var til stede. Fordi den ikke kom seg unna. Fordi den frøs. Fordi den tilpasset seg. Fordi den reagerte. Fordi den senere har båret minner, sanseinntrykk og seksuelle reaksjoner som personen ikke ønsker.

I en av fokusgruppene beskrives denne erfaringen som at kroppen har forrådt personen. Kroppen kunne ha opplevd nytelse, og denne ufrivillige reaksjonen ble omgjort til skyld: Jeg var ikke bare utsatt; jeg må ha vært med. Derfra kan skammen bre seg til hele kroppen.

Men en kropp kan reagere uten å samtykke.

En kropp kan være levende uten å være skyldig.

Kroppen som vitne, ikke gjerningsperson

Kanskje må kroppen forstås på en annen måte.

Ikke som medskyldig, men som vitne.

Den bar hendelsen. Den gjorde det den kunne for å overleve. Den spente seg, frøs, koblet seg fra eller reagerte automatisk. Den fortsatte å puste. Den brakte barnet gjennom situasjonen og videre inn i livet.

Reaksjonene var ikke moralske valg. De var kroppens forsøk på å håndtere det som skjedde.

Dette gjelder også når kroppen reagerte på en måte personen senere skammer seg over. En fysisk respons sier ikke hva mennesket ønsket, godkjente eller valgte. Kroppen kan ikke avgi samtykke på vegne av personen.

Å betrakte kroppen som vitne kan åpne et annet forhold til den:

Denne kroppen var der.

Den ble krenket.

Den overlevde.

Den er ikke gjerningspersonen.

Vaskingen som umulig oppgave

Dersom kroppen oppleves som skitten, blir vaskingen forståelig.

I materialet finnes både vasking av kroppen og en langt videre form for rengjøring. Noen skrubber huden. Andre vasker hjemmet, flytter møbler, pusser vinduer eller sørger for at ingen kan finne et støvkorn. En deltaker beskriver hvordan hun rengjorde huset nærmest uavbrutt. Det måtte ikke finnes noe andre kunne kritisere.

Det er som om det indre problemet flyttes ut i en verden som kan rengjøres.

Huden kan vaskes.

Gulvet kan skrubbes.

Møblene kan flyttes.

Vinduer kan pusses.

Orden kan skapes der det tidligere ikke fantes kontroll.

Vaskingen er derfor ikke bare meningsløs tvang. Den kan være et forsøk på å gjøre noe konkret med en opplevelse som ellers er grenseløs. Den gir en oppgave, en bevegelse og et synlig resultat.

Men oppgaven kan aldri fullføres.

Fordi man forsøker å rense kroppen for en skyld som aldri tilhørte den.

Når mennesket kjenner en lukt ingen andre kjenner

En av hjelperne beskriver personer som er grundig vasket og lukter av såpe eller parfyme, men som likevel opplever at en annen lukt sitter i dem. De tror at de selv og andre kan kjenne den.

Dette er et sterkt bilde på skammens virkelighet.

Skammen behøver ikke ytre bevis. Den skaper sitt eget sanseinntrykk.

Personen tenker ikke bare: Jeg føler meg uren.

Hun kan oppleve: Jeg lukter uren.

Dermed blir andre menneskers nærhet farlig. Et håndtrykk, en klem eller et blikk kan bli en prøve:

Merker du det?

Kjenner du lukten?

Ser du hva kroppen min avslører?

I fokusgruppe 5 beskrives det hvordan brukere kan tro at alle ved senteret umiddelbart ser at de er skitne, urene og stygge. Kroppen oppleves som om den røper hele historien.

Men den andre ser ikke nødvendigvis det personen frykter.

Det kan bli begynnelsen på en ny erfaring.

Den andres kropp som speil

En av deltakerne forteller at hun tidligere opplevde sin egen kropp som rar. Så møtte hun en annen kvinne med lignende erfaringer. Hun så ikke den andre kvinnens kropp som rar. Dette gjorde noe med synet på hennes egen kropp.

Dette er et bemerkelsesverdig øyeblikk.

Det hun ikke kunne gi seg selv, kunne hun gi den andre.

Hun kunne se et annet menneske uten avsky.

Og dersom den andres kropp ikke var moralsk forurenset av det hun hadde vært utsatt for, oppstod spørsmålet:

Hvorfor skulle min være det?

Slik kan fellesskapet bli et speil som ikke bare gjentar skammen. Det kan korrigere den.

Ikke gjennom påstanden «du er vakker», men gjennom en erfaring:

Jeg ser ikke det frastøtende i deg som du frykter at jeg ser.

Kanskje du heller ikke trenger å se det i meg.

Mer enn kroppen – og likevel kroppen

En deltaker sier: Jeg er mer enn kroppen min.

Denne setningen kan være nødvendig. Når kroppen har vært gjort til hele personens verdi, kan det være frigjørende å vite at mennesket ikke kan reduseres til sitt utseende, sin seksualitet eller det andre har gjort med kroppen.

Jeg er tanker, relasjoner, handlinger, historie, vilje og håp.

Jeg er mer enn den kroppen som ble brukt.

Men hun legger også til: Jeg er kroppen min også.

Det er avgjørende.

Målet kan ikke være å redde selvet ved å forlate kroppen. Da opprettholdes splittelsen mellom et egentlig jeg og en kropp man helst skulle vært foruten.

Veien videre må også innebære en tilbakevending:

Dette er kroppen min.

Ikke fordi jeg valgte alt som skjedde med den.

Ikke fordi jeg liker alt ved den.

Men fordi den tilhører meg og ikke lenger dem som tok seg til rette.

Å bli venn med kroppen betyr ikke nødvendigvis å elske hvert speilbilde. Det kan begynne mer nøkternt:

å gi den mat,

å la den hvile,

å beskytte den,

å lytte når den sier stopp,

å la berøring være frivillig,

å bruke den til noe man selv ønsker.

Å pleie fremfor å rense

Det finnes en viktig forskjell mellom å rense kroppen og å pleie den.

Rensingen forutsetter at noe ved kroppen må fjernes før den kan godtas.

Pleien begynner med at kroppen allerede har verdi.

Den trenger ikke fortjene omsorg ved først å bli ren nok, slank nok, pen nok eller mindre preget av historien. Den trenger omsorg fordi den er et levende menneskes kropp.

I samtalen beskriver Margaret hvordan hun forsøker å pleie kroppen og betrakte den som sitt instrument for det hun vil gjøre. Når forholdet til kroppen blir vennligere, blir skammen mindre.

Dette er ikke en rask løsning. Hun sier ikke at historien forsvinner. Hun beskriver en langsom endring i relasjonen til seg selv.

Fra straff til pleie.

Fra gransking til nærvær.

Fra spørsmålet «hvordan får jeg denne kroppen ren?» til spørsmålet «hvordan kan jeg ta vare på kroppen som bar meg hit?»

Når berøring igjen kan være ens egen

Kroppens gjenerobring handler også om berøring.

Et menneske som har vært utsatt for overgrep, kan senere erfare berøring som tvetydig. Den kan være ønsket og samtidig utløse uro. Partnerens blikk kan oppleves som avslørende. Mørket kan bli tryggere fordi kroppen da ikke blir sett. Personen kan være ett sted i hodet og et annet sted i kroppen.

Dette viser hvor dypt forestillingen om den urene kroppen kan gripe inn i nærhet.

Den utsatte kan tenke:

Dersom han virkelig ser meg, vil han forstå hvor ekkel kroppen er.

Dersom han vet hva som er skjedd, vil han oppleve seg lurt.

Dersom han tar på meg, må også han bli tilsølt av historien.

Men en kjærlig berøring kan ikke alene viske ut krenkelsen. Det nye må få være nytt. Partneren kan ikke kreve at nærhet skal bevise at alt er reparert.

Kroppen må få oppdage at den kan si ja og nei.

At den kan trekke seg unna.

At berøring kan stanse.

At nærhet ikke lenger betyr å bli overtatt.

Kroppen som moralsk subjekt

Vi omtaler ofte kroppen som et objekt: noe vi har, viser frem, forbedrer, skjuler eller vurderer.

Men kroppen er også måten mennesket deltar i verden på.

Gjennom kroppen går vi inn i rom, tar et barn på fanget, holder et annet menneskes hånd, arbeider, hviler, gråter, ler og setter grenser.

Når kroppen blir fremmed eller uren, mister mennesket ikke bare et godt selvbilde. Det kan miste noe av sitt grunnlag for å være deltaker i livet. En av informantene spør nærmest hva mennesket har som utgangspunkt dersom muligheten til et godt forhold til egen kropp blir tatt fra det. Hun sier at man må lære seg å bli glad i kroppen igjen, og at dette tar tid.

Kroppen er ikke moralsk fordi den er vakker eller seksuelt urørt.

Den har moralsk betydning fordi den er stedet for et menneskes frihet, sårbarhet og møte med verden.

Å krenke kroppen er derfor å krenke personen.

Men nettopp derfor kan kroppen ikke være den som bærer skylden.

Den moralske feilen må flyttes tilbake

Mye av arbeidet med skam kan forstås som en tilbakeføring.

Skittenheten må flyttes fra kroppen til handlingen.

Skylden må flyttes fra barnet til den voksne.

Ansvar må flyttes fra den maktesløse til den som hadde makt.

Det betyr ikke at alle kroppslige reaksjoner straks forsvinner. En person kan fortsatt kjenne avsky, vaske, skjule seg eller frykte berøring, selv etter at hun forstår hvor ansvaret hører hjemme.

Men språket kan begynne å endres.

Ikke:

Jeg er uren.

Men:

Jeg ble utsatt for en uren handling.

Ikke:

Kroppen min gjorde noe skammelig.

Men:

Noen handlet skammelig mot kroppen min.

Ikke:

Jeg må få bort kroppen som bar historien.

Men:

Jeg må langsomt få tilbake kroppen som min.

Et arr er ikke en urenhet

En deltaker sier at noe alltid kommer til å sitte igjen. Hun omtaler det som et arr på sjelen og kaller dette arret skam.

Et arr er et godt bilde, men det kan forstås på flere måter.

Et arr viser at noe har skjedd. Det gjør ikke kroppen uren.

Det kan være ømt. Det kan stramme. Det kan bli synlig i bestemte lys. Det kan påvirke hvordan kroppen beveger seg. Men arret er også kroppens måte å lukke et sår på.

Det er ikke krenkelsen selv.

Det er et tegn på at kroppen fortsatte å leve etter den.

Kanskje kan skammen også forandres slik. Ikke nødvendigvis ved at alt som ble igjen, forsvinner, men ved at det som tidligere ble tolket som bevis på urenhet, kan forstås som spor etter en krenkelse man ikke hadde skyld i.

En annen setning

Kanskje trenger den utsatte en setning som kan gjentas, lenge før den kjennes sann:

Kroppen min ble krenket, men den ble ikke uren.

Den ble behandlet som om den ikke tilhørte meg, men den tilhører meg.

Den reagerte, men den samtykket ikke på mine vegne.

Den bar det som skjedde, men den er ikke skyldig.

Den kan være redd, sint, nummen eller preget.

Den kan bære arr.

Men den er fortsatt en menneskekropp med krav på beskyttelse, omsorg og respekt.

Det urene ligger ikke i huden, lukten, minnene eller reaksjonene.

Det ligger i handlingen som krenket et annet menneskes grenser.

Å vende hjem til kroppen

Det finnes kanskje ingen enkel dag hvor kroppen plutselig oppleves som helt egen.

Tilbakevendingen kan skje i små handlinger:

å spise fordi kroppen trenger mat,

å hvile uten å straffe seg for det,

å velge klær som kjennes trygge,

å se seg i speilet uten å måtte vurdere,

å sette en grense og erfare at den respekteres,

å ta imot vennlig berøring uten å være tvunget,

å gå ut i verden uten å tro at alle ser historien.

Kroppen trenger ikke bli perfekt for å bli et hjem.

Den trenger å få være ens egen.

Seksuelle overgrep forsøker å gjøre kroppen til en gjenstand for den andres vilje. Skammen kan senere fortsette den samme handlingen ved å gjøre kroppen til en gjenstand for ens egen avsky.

Veien tilbake begynner når dette mønsteret brytes.

Ikke ved å benekte det som skjedde.

Ikke ved å kreve kjærlighet til kroppen før den er mulig.

Men ved å si:

Denne kroppen har vært krenket.

Den er merket av det.

Likevel er den ikke uren.

Den er min.

Seksuelle overgrep forsøker å gjøre kroppen til en gjenstand for den andres vilje.

Skammen kan senere fortsette den samme handlingen.

ved å gjøre kroppen til en gjenstand for ens egen avsky.

Veien tilbake begynner når dette mønsteret brytes.

Dette essayet er utviklet gjennom en ny lesning av fokusgruppene og dybdeintervjuene som dannet grunnlaget for min doktoravhandling A Study of Shame (2009). Teksten inngår i serien Samtaler om skam og er skrevet i samtale med OpenAI/ChatGPT.