Angstens Intet

Om frihet, syntese og selvet hos Kierkegaard

Noen netter våkner jeg omkring klokken to, i det som gjerne kalles ulvetimen. Huset er stille, og mørket er fullstendig. Det finnes ingen konkret ytre fare. Ingen lyd varsler om noe truende, og ingenting bestemt har hendt. Likevel er uroen der.

Den kan kjennes som en udefinerbar bekymring, en fornemmelse av at noe ikke er som det skal være, uten at jeg kan si hva dette «noe» er. Tankene begynner å lete etter en forklaring. De beveger seg bakover mot det som har hendt, og fremover mot det som kanskje kan skje. Små problemer vokser i mørket. Det som om dagen fremstår som håndterlig, kan midt på natten få en tyngde det ellers ikke har.

Grublingen holder meg våken. Bevisstheten forsøker å gi uroen en gjenstand, som om den ville forvandle den ubestemmelige angsten til en mer håndterlig frykt. For frykten kan undersøkes. Den kan avgrenses og kanskje møtes med handling. Men ofte finnes det ingen bestemt årsak. Det er bare mørket, våkenheten og en uro uten tydelig retning.

Som regel slipper den taket etter en time eller to. Jeg sovner igjen uten at noe egentlig er blitt løst. Det som virket truende i nattens mørke, mister sin makt når søvnen vender tilbake eller morgenen nærmer seg. Verden blir igjen konkret. Tingene får navn, oppgavene får grenser, og bekymringene kan ordnes etter betydning.

Denne nattlige erfaringen kan være en inngang til Søren Kierkegaards skille mellom frykt og angst. Frykten retter seg mot noe bestemt. Angsten gjør det ikke. Dens gjenstand er, med Kierkegaards merkelige og presise ord, Intet.

Men hva slags Intet er dette?

Frykten har en gjenstand

Mitt utgangspunkt er Kierkegaards Begrebet Angest, utgitt i 1844 under pseudonymet Vigilius Haufniensis. At boken presenteres som et psykologisk arbeid, kommer allerede frem i undertittelen: «En simpel psychologisk-paapegende Overveielse i Retning af det dogmatiske Problem om Arvesynden.»

Kierkegaards siktemål er ikke å gi en medisinsk eller klinisk beskrivelse av angst. Han undersøker hvilken betydning angsten har for menneskets forhold til frihet, skyld og ansvar. Verket står som en av de mest betydningsfulle tekstene i angstens idéhistorie, og foregriper på flere måter senere psykologiske og eksistensfilosofiske undersøkelser.

Forskjellen mellom frykt og angst er avgjørende. Frykten har en gjenstand. Vi frykter sykdom, tap, vold, økonomisk utrygghet eller en fare vi kan peke på. Selv når frykten er sterk, vet vi i prinsippet hva den gjelder.

Angsten mangler en slik bestemt gjenstand. Vigilius Haufniensis skriver:

«Men hvilken Virkning har Intet? Det føder Angest. Dette er Uskyldighedens dybe Hemmelighed, at den paa samme Tid er Angest. Drømmende projekterer Aanden sin egen Virkelighed, men denne Virkelighed er Intet, men dette Intet seer Uskyldigheden bestandig udenfor sig.»

Angsten er altså ikke rettet mot en bestemt ting i verden. Den oppstår i møtet med noe som ennå ikke er blitt virkelig. Den vender seg mot fremtiden, mot det åpne og ubestemte, mot det som kan skje – og mot det mennesket selv kan komme til å gjøre.

Dette betyr ikke at angsten er tom eller uten betydning. Tvert imot. Den er fylt av mulighet. Dens Intet er ikke bare en mangel, men en åpenhet som ennå ikke har fått form.

I ulvetimen forsøker tankene mine gjerne å fylle denne åpenheten. De finner frem mulige problemer, gamle feil og fremtidige tap. Det er som om sinnet ikke klarer å utholde en uro uten gjenstand. Det vil gjøre angsten om til frykt ved å feste den til noe bestemt.

Men kanskje ligger angstens betydning nettopp i at den ikke uten videre lar seg redusere til noe bestemt. Den viser at mennesket ikke bare lever blant ting og hendelser. Det lever også i forhold til det mulige.

Frihetens svimmelhet

Vigilius Haufniensis sammenligner angsten med svimmelhet:

«Angest kan man sammenligne med Svimmelhed.»

Sammenligningen er ikke tilfeldig. Når et menneske står på kanten av et stup og ser ned, skyldes svimmelheten ikke bare frykten for å falle. Den oppstår også fordi mennesket oppdager at det kan falle. Det står ikke bare overfor en ytre fare, men overfor sin egen mulighet.

Kierkegaard kaller dette frihetens svimmelhet:

«Saaledes den Frihedens Svimlen, der opkommer, idet Aanden vil sætte Synthesen, og Friheden nu skuer ned i sin egen Mulighed, og da griber Endeligheden at holde sig ved. I denne Svimlen segner Friheden.»

Angsten er «Frihedens Virkelighed som Mulighed for Muligheden». Det er en av Kierkegaards tetteste formuleringer. Friheten er ennå ikke blitt virkelig som en bestemt handling eller beslutning. Den viser seg som muligheten til å kunne.

Mennesket oppdager at det ikke er fullstendig bundet til det det allerede er. Det kan handle annerledes. Det kan svare på en ny måte, bryte med en vane, unnlate å gjøre det forventede eller tre inn i noe ukjent. Men denne åpenheten gir ingen garanti for at det velger rett.

Friheten omfatter også muligheten til å velge galt, til å vende seg bort fra seg selv eller til å gripe etter noe som gjør en ufri. Derfor er angsten tvetydig. Den kan åpne mennesket mot ansvar og forandring, men den kan også føre til flukt, handlingslammelse og fortvilelse.

Angsten er dermed ikke bare et ubehag som bør fjernes. Den er heller ikke uten videre noe positivt som bør romantiseres. Den er et tegn på at mennesket står i et forhold til sin egen mulighet.

Det er dette som gjør svimmelheten til et så presist bilde. Den som blir svimmel, mister et øyeblikk sitt sikre fotfeste. Verden er fremdeles der, men forholdet til den er blitt usikkert. På samme måte kan mennesket i angsten miste den selvfølgelige følelsen av å være identisk med det livet det hittil har levd.

Det oppdager at livet kunne vært annerledes, og at det selv kunne bli annerledes.

Mennesket som syntese

For Kierkegaard er mennesket ikke en enkel og avsluttet størrelse. Det er en syntese. I Begrebet Angest heter det:

«Mennesket var altsaa en Synthese af Sjel og Legeme, men er tillige en Synthese af det Timelige og det Evige.»

Det sjelelige og det legemlige står ikke bare ved siden av hverandre. De må holdes sammen i et levd menneskeliv. Det samme gjelder forholdet mellom tid og evighet, nødvendighet og mulighet, endelighet og uendelighet.

Mennesket er endelig. Det har en kropp, en historie, en alder og bestemte livsvilkår. Det er født på et bestemt sted og inn i relasjoner og sammenhenger det ikke selv har valgt. Samtidig kan det overskride det umiddelbart gitte gjennom forestilling, håp, beslutning og ansvar. Det kan forholde seg til sin egen historie og spørre hva den skal bety.

Det er ånden som setter syntesen. Ånd betyr her ikke en egen substans som er lagt til kropp og sjel. Ånden er menneskets evne til å forholde seg til seg selv og til det forholdet det allerede er.

Et menneske har ikke bare en kropp. Det forholder seg til kroppen. Det har ikke bare en fortid. Det fortolker den. Det befinner seg ikke bare i tiden. Det vet at tiden går, og at livet en dag tar slutt. Det mottar ikke bare muligheter, men kan forsøke å velge mellom dem.

Angsten hører hjemme i dette selvforholdet. Den oppstår fordi mennesket ikke bare er det det er, men også står i forhold til det det kan bli.

Ulvetimen er i så måte mer enn et bestemt klokkeslett. Når dagens gjøremål og avledninger stilner, kan mennesket bli mer utsatt for sitt eget selvforhold. Det som om dagen holdes sammen gjennom rutiner, samtaler og praktiske oppgaver, blir mindre selvfølgelig. I nattens stillhet møter mennesket ikke nødvendigvis en bestemt fare. Det kan møte sin egen åpenhet.

Ånden forholder seg da til seg selv som angst.

Svimmelhet og fortvilelse

Gregor Malantschuk har lest Kierkegaards Sygdommen til Døden som en videreføring av Begrebet Angest. Han viser blant annet til et utkast hvor Kierkegaard skriver:

«Hvad Svimmelhed er i Forhold til Sammensætningen af det Sjelelige og det Legemlige, er Fortvivlelse i Aandens Forhold.»

Journalnotatet sidestiller ikke uten videre angst og fortvilelse. Det antyder snarere en strukturell parallell. Svimmelheten oppstår i den sjelelig-legemlige sammensetningen, mens fortvilelsen oppstår i selvets forhold til seg selv.

I Begrebet Angest får svimmelheten en mer presis betydning som bilde på frihetens møte med sin egen mulighet. Fortvilelsen oppstår når selvforholdet ikke lykkes: når mennesket ikke vil være seg selv, eller når det vil være seg selv uten å erkjenne at det ikke har skapt sitt eget grunnlag.

Angst og fortvilelse er derfor ikke det samme. Angsten hører til mulighetens område. Den står ved terskelen. Fortvilelsen angår måten mennesket faktisk forholder seg til seg selv på.

Likevel er det en forbindelse mellom dem. Når angsten ikke utholdes som mulighet, kan mennesket forsøke å flykte fra den ved å gjøre seg mindre fritt enn det er. Det kan klamre seg til vanen, rollen, andres forventninger eller en fastlåst forestilling om hvem det må være.

Det kan også fortape seg i muligheten. Grublingen er ett eksempel. Tankene beveger seg stadig gjennom alt som kunne skje, uten å vende tilbake til den konkrete virkeligheten hvor noe faktisk kan gjøres. Muligheten blir da ikke frihetens åpning, men en endeløs sirkel.

Angsten blir til ufrihet når mennesket ikke lenger kan bevege seg mellom mulighet og virkelighet.

Mellom arv og ansvar

Begrebet Angest handler i stor grad om arvesynden. Det er verkets erklærte siktepunkt, men også et begrep som kan virke fremmed for en moderne leser.

Arvesynden rommer en grunnleggende spenning. Arv er en naturkategori. Den viser til det mennesket mottar uten å ha valgt det. Synd eller skyld er derimot en etisk kategori. Den gjelder noe mennesket selv har gjort eller på en eller annen måte er ansvarlig for.

Det man har fått gjennom arv, forbindes vanligvis ikke med skyld. Det man selv er skyld i, kan på sin side ikke uten videre bortforklares som arv, natur eller medfødt belastning.

Likevel lever mennesket nettopp i overgangen mellom det gitte og det valgte.

Vi har ikke valgt vår kropp, våre første relasjoner, vår historiske tid eller de grunnleggende vilkårene som formet oss. Vi kan heller ikke velge bort alt som er blitt påført oss. Samtidig opphører vi ikke av den grunn å være ansvarlige mennesker.

Vi er ikke skyldige i alt som har formet oss. Men vi kan heller ikke alltid fraskrive oss ansvaret for hva vi gjør med det vi har mottatt.

Her får angsten betydning som en mellombestemmelse. Den befinner seg mellom mulighet og virkelighet, mellom det mennesket kan gjøre, og det det faktisk gjør. Den er ikke selv skyld, men den varsler at skyld er mulig fordi frihet er mulig.

Angstens tvetydighet gjelder derfor også spørsmålet om ansvar. Før handlingen er utført, er det ennå ikke avgjort hva mennesket vil gjøre. Friheten står åpen. Men nettopp fordi det finnes en åpenhet, kan mennesket heller ikke fullstendig redusere seg selv til produktet av sin arv og sine omstendigheter.

Kierkegaards analyse er krevende fordi den verken oppløser mennesket i natur og nødvendighet eller forestiller seg en grenseløs og selvskapt frihet. Mennesket er både gitt og fritt. Det er formet av noe det ikke selv har valgt, men det må likevel forholde seg til det livet det har fått.

Angsten oppstår i denne spenningen.

Hva er Intet?

Å si noe konkret om Intet er vanskelig. Dersom Intet gjøres til en gjenstand, er det ikke lenger Intet. Det kan ikke plasseres ved siden av andre ting i verden.

Martin Heidegger undersøker Intet i foredraget Was ist Metaphysik? Han understreker at Intet verken er en gjenstand eller et værende. Det er heller ikke en tom bakgrunn ved siden av det som finnes. Intet gjør det mulig at det værende kan tre frem som værende for den menneskelige tilværelsen.

Heideggers spørsmål er et annet enn Kierkegaards, men det finnes en berøringsflate mellom dem. Hos begge betegner Intet en erfaring hvor det gitte mister noe av sin selvfølgelighet.

Hos Kierkegaard er Intet frihetens ennå ubestemte mulighet. Det er ikke et skjult innhold bak angsten, men nettopp mangelen på et bestemt innhold. Friheten har ennå ikke valgt sin retning. Mennesket ser ned i muligheten uten å vite hva den vil bli til.

Hos Heidegger kan erfaringen av Intet åpne det værende som helhet. Hos Kierkegaard åpner den menneskets forhold til seg selv. I begge tilfeller brytes den selvfølgelige fortroligheten med verden.

Dette kan ligne den nattlige oppvåkningen. Rommet og huset er de samme, men forholdet til dem er forandret. Hverdagen har mistet sitt vanlige grep. Det konkrete trekker seg tilbake, og mulighetene trenger seg frem. Det er ikke mørket i seg selv som er Intet, men mørket kan bli den erfaringen hvor det ubestemmelige gjør seg merkbart.

Det er som om mennesket et øyeblikk befinner seg mellom det som allerede er, og det som ennå ikke har fått form.

Øyeblikket som dreining

Denne erfaringen fører tanken videre til Platons dialog Parmenides. I dialogens tredje hypotese beskrives det merkelige vendepunktet hvor noe går over fra bevegelse til hvile eller fra hvile til bevegelse.

Platon bruker ordet exaiphnes – det plutselige eller øyeblikkelige. Egil A. Wyller oversetter avsnittet slik:

«Det er dette underlig stedløse som det må være i når det slår om: Øyeblikket. For øyeblikket – eller ‘det plutselige’ – synes å betegne noe slikt som ‘utgangspunkt for omslag i to retninger’.»

Øyeblikket er ikke selv bevegelse eller hvile. Det befinner seg mellom dem, utenfor den tiden hvor den ene tilstanden varer og den andre ennå ikke har begynt.

Det er nærliggende å lese Platons exaiphnes i lys av det Kierkegaard kaller Øieblikket: det stedløse vendepunktet hvor noe går over i noe annet uten selv å være et varig stadium.

Hos Kierkegaard er Øieblikket møtet mellom tiden og evigheten. Det er ikke bare et kort tidsrom, men det punktet hvor mennesket kan forholde seg på en ny måte til sitt eget liv. Øyeblikket er dreiningen hvor mulighet kan bli virkelighet.

Slik sett står Øieblikket nær angstens Intet. Begge betegner en overgang som ennå ikke er avgjort. I angsten ser friheten ned i sin egen mulighet. I Øieblikket kan muligheten få retning.

Men ingen dreining er automatisk. Øyeblikket tvinger ikke mennesket til å velge. Det åpner bare muligheten for at noe kan begynne.

Selvet er en oppgave

Det synet på mennesket som ligger mer indirekte i Begrebet Angest, blir tydeligere formulert i Sygdommen til Døden. Her beskrives selvet som et forhold som forholder seg til seg selv.

Mennesket er ikke bare en syntese. Det er et selv fordi det kan forholde seg til denne syntesen. Det kan spørre hvem det er, hvem det har vært, og hvem det bør bli.

Selvet er derfor ikke en gjenstand som ligger ferdig inne i mennesket og venter på å bli funnet. Det er heller ikke en identitet man én gang for alle kan sikre seg. Selvet er en oppgave.

Å velge seg selv betyr likevel ikke å skape seg selv fra ingenting. Mennesket har ikke valgt sitt utgangspunkt. Det kan ikke gjøre seg selv til sitt eget grunnlag. Å bli seg selv betyr snarere å overta det livet man er gitt, uten å redusere seg til det man hittil har vært.

Dette er et avgjørende skille. Forestillingen om at mennesket fritt kan konstruere seg selv, overser kropp, historie, relasjoner og nødvendighet. Forestillingen om at mennesket bare er et resultat av disse forholdene, overser friheten og ansvaret.

Kierkegaards selv befinner seg mellom disse ytterpunktene. Det er gitt, men ikke ferdig. Det er bundet, men ikke fullstendig bestemt. Det må bli det det på en underlig måte allerede er.

Friheten består derfor ikke i å kunne bli hva som helst. Den består i muligheten til å forholde seg annerledes til det livet man faktisk har.

Man kan svare annerledes enn før. Man kan erkjenne det man tidligere flyktet fra. Man kan bryte en vane, be om tilgivelse, ta ansvar eller si nei til en forventning som har gjort en fremmed for seg selv.

Slike handlinger skaper ikke mennesket fra Intet. De er forsøk på å tre inn i det selvforholdet som allerede er gitt som oppgave.

Når morgenen kommer

Angsten forteller oss ikke hva vi skal velge. Den gir ingen oppskrift og ingen sikkerhet. Den viser bare at livet ikke er ferdig avgjort.

Mennesket er formet av sin kropp, sin historie, sin arv og sine relasjoner, men faller aldri helt sammen med det som allerede er blitt. I angsten åpnes en avstand mellom det gitte og det mulige.

I denne avstanden kan friheten gå tapt. Mennesket kan flykte inn i grubling, fornektelse, vaner eller roller som fritar det fra å møte seg selv. Men det er også i denne avstanden at et menneske kan begynne å overta sitt eget liv.

Når jeg våkner i ulvetimen, oppleves angsten sjelden som frihet. Den kjennes mer som uro, ensomhet og tretthet. Det ville være urimelig å gjøre den nattlige søvnløsheten til en opphøyet filosofisk erfaring. Angst kan være smertefull, lammende og nedbrytende.

Likevel kan Kierkegaards analyse hjelpe oss til å se at det ubestemmelige ved angsten ikke nødvendigvis betyr at den er meningsløs. Uroen viser at mennesket ikke bare er innelukket i det som er. Det står også i forhold til det som kan bli.

Ofte sovner jeg igjen uten å ha funnet noe svar. Morgenen kommer, og mørkets spørsmål trekker seg tilbake. Men kanskje har natten likevel minnet meg om noe: at selvet ikke er en eiendel jeg én gang for alle besitter. Det er et forhold jeg stadig må tre inn i.

Kanskje er det dette Kierkegaard mener med frihetens svimmelhet. Ikke at vi står foran et tomt og meningsløst Intet, men at ingen andre fullt ut kan tre inn i den muligheten som er vår.

Angsten er stedet hvor denne muligheten først viser seg – ikke som et løfte om at vi vil velge rett, men som en påminnelse om at livet ennå ikke er avsluttet.

Selvet er fortsatt en oppgave.