Å gjemme seg for menneskene

Fra avhandling til essay

Det finnes øyeblikk hvor et menneske ikke først og fremst ønsker å bli forstått, trøstet eller hjulpet.

Det ønsker å forsvinne.

Ikke nødvendigvis å dø, men å slippe å være synlig. Å synke ned i stolen. Å skjule ansiktet. Å gå ut av rommet uten at noen legger merke til det. Å være et sted hvor ingen spør, ingen ser og ingen forventer et svar.

Dette er en av skammens mest grunnleggende bevegelser.

Når vi skammer oss, vender vi ikke bare blikket bort. Hele kroppen kan forsøke å trekke seg tilbake. Hodet bøyes. Skuldrene synker. Stemmen blir svakere. Ordene stanser. Noen dekker ansiktet med hendene. Andre gjemmer seg bak håret, klærne eller en tilsynelatende likegyldighet.

Mennesket forsøker å gjøre seg mindre.

Som om det som ikke blir sett, heller ikke kan dømmes.

Kroppens ønske om å forsvinne

Skam er en selvbevisst følelse. Vi opplever ikke bare noe smertefullt. Vi blir samtidig oppmerksomme på oss selv som den som opplever det.

Jeg kjenner ikke bare ubehag.

Jeg ser meg selv kjenne ubehag.

Jeg forestiller meg at den andre ser det samme.

Dermed oppstår trangen til å skjule seg. Det er ikke bare hendelsen som må holdes borte fra andres blikk. Mennesket kan oppleve at selve ansiktet, kroppen eller stemmen avslører noe som ikke tåler å bli sett.

I intervjuene som lå til grunn for doktoravhandlingen, ble skjuling beskrevet både som kroppslig handling og som en måte å være i verden på. Mennesker kunne dekke ansiktet, unngå øyekontakt, skjule kroppen i store klær eller beskytte seg bak gjenstander når det som ble fortalt, kom for nær. Hjelpere beskrev hvordan behovet for å gjemme seg ofte måtte respekteres i begynnelsen. Først senere kunne mennesket forsiktig utfordres til å vise mer av ansiktet og bli værende i kontakten.

Dette kroppslige språket må møtes varsomt.

Ikke enhver som ser ned, skammer seg. Ikke alle store klær skjuler en krenket kropp. Ikke enhver taushet rommer en hemmelighet. Den andre må ikke gjøres til gjenstand for en fortolkning som han eller hun ikke kjenner seg igjen i.

Likevel kan kroppen si noe ordene ennå ikke makter å uttrykke.

Den kan si:

Dette er for nært.

Jeg tåler ikke å bli sett mens jeg forteller.

La meg være her, men ikke krev hele meg ennå.

Skjulestedet som beskyttelse

Det er lett å beskrive skjuling som et problem. Den som gjemmer seg, må komme frem. Den som tier, må begynne å snakke. Den som unngår øyekontakt, må lære å møte blikket.

Men et skjulested kan også være nødvendig.

Barn gjemmer seg når verden blir farlig. De kryper under bordet, bak døren eller inn i et skap. De dekker hodet med dynen. Det skjulte rommet gir en opplevelse av grense når andre grenser er blitt brutt.

Også voksne trenger steder hvor de ikke er tilgjengelige for andres krav. Vi lukker døren, trekker for gardinene, slår av telefonen eller søker ensomheten. Dette er ikke nødvendigvis flukt fra livet. Det kan være en måte å gjenvinne seg selv på.

Den som har opplevd seksuelle overgrep eller andre krenkelser, kan ha særlig behov for å bestemme når kroppen, ansiktet og historien skal være synlige. Retten til å skjule seg kan da være knyttet til retten til å sette grenser.

Dette er et viktig skille.

Krenkelsen bestod nettopp i at et annet menneske tok seg til rette. Noen overskred kroppen, tilliten eller retten til selvbestemmelse. Dersom hjelperen senere krever åpenhet før mennesket er klart, kan den gamle erfaringen gjentas i en ny form.

Også velmente spørsmål kan trenge seg inn.

Også terapi kan bli utålmodig.

Også omsorg kan bli en forventning om at den andre skal åpne seg.

Derfor må ikke målet være å frata mennesket skjulestedet. Først må det erfare at det selv kan bestemme når det vil komme frem.

Når beskyttelsen blir et fengsel

Det som beskytter oss i én situasjon, kan begrense oss i en annen.

Et barn kan lære at det tryggeste er å være stille, ikke vekke oppmerksomhet og skjule egne behov. Denne strategien kan være forståelig i en farlig eller uforutsigbar verden. Den reduserer risikoen for nye krenkelser.

Men strategien kan følge barnet inn i voksenlivet.

Mennesket kan fortsette å gjøre seg lite, også når faren er borte. Det kan unngå nærhet, avslå hjelp og holde tilbake erfaringer som trenger språk. Det kan leve et tilsynelatende alminnelig liv, men samtidig sørge for at ingen kommer nær nok til å kjenne det.

Skjulestedet har da forandret karakter.

Det er ikke lenger bare et sted man går inn i for å beskytte seg. Det blir et sted man ikke finner veien ut av.

Dette skjer sjelden gjennom en bevisst beslutning. Ingen våkner en morgen og bestemmer seg for aldri mer å stole på et annet menneske. Tilbaketrekningen skjer gradvis.

Man lar være å fortelle én ting.

Så en ting til.

Man smiler når man egentlig ønsker å gråte.

Man sier at alt går bra.

Man blir dyktig til å svare på spørsmål uten å røpe noe.

Til slutt kan avstanden mellom det synlige livet og det levde livet bli så stor at mennesket ikke lenger vet hvordan det skal forbindes.

Å forsvinne midt blant andre

Det er mulig å gjemme seg uten å være alene.

Noen skjuler seg ved å trekke seg fysisk bort fra fellesskapet. Andre blir værende midt i det og gjør det som forventes. De går på arbeid, møter venner, tar ansvar og deltar i samtaler. De kan være vennlige, hjelpsomme og sosialt velfungerende.

Likevel er det deler av dem som aldri er til stede.

De viser det som kan godtas, og skjuler det de frykter vil føre til avvisning. Slik kan mennesket være synlig og usynlig på samme tid.

Dette er ikke nødvendigvis bedrag. Det kan være en innarbeidet form for selvbeskyttelse. Mennesket har lært at tilhørighet avhenger av at bestemte sider holdes utenfor.

Jeg kan være sammen med dere, men ikke som hele meg.

Jeg kan høre til så lenge dere ikke vet.

Skammen skaper dermed et paradoks. Mennesket lengter etter fellesskap, men frykter at fellesskapet vil gå tapt dersom det blir kjent. Det søker nærhet og beskytter seg samtidig mot den.

Den andre kommer nær, men aldri helt nær.

Skammen over å skamme seg

Skam er ikke bare en følelse vi skjuler.

Vi kan også skamme oss over at vi føler skam.

Dette skaper et nytt lag rundt den opprinnelige erfaringen. Først skammer mennesket seg over kroppen, hendelsen, familien eller seg selv. Deretter skammer det seg over ikke å ha kommet videre. Det mener at det burde vært sterkere, friere og mindre preget av fortiden.

Jeg burde ha lagt dette bak meg.

Jeg burde ikke reagere slik lenger.

Andre har opplevd verre ting.

Hvorfor klarer jeg ikke bare å ta meg sammen?

Skammen blir dermed selvforsterkende. Følelsen som allerede førte til taushet, blir på nytt noe som må skjules.

I avhandlingen drøftet jeg hvordan skam ofte er sosialt fornektet. Vi lever i samfunn hvor skammen finnes overalt, men sjelden nevnes direkte. Vi skjuler ikke bare det vi skammer oss over; vi forsøker også å skjule selve skamfølelsen. Vi er, som flere skamteoretikere har påpekt, skamfulle over å være skamfulle.

Da blir følelsen vanskelig å gjenkjenne.

Den kan vise seg som sinne, forakt, tilbaketrekning eller kulde. Mennesket sier kanskje ikke «jeg skammer meg». Det sier «jeg bryr meg ikke», «jeg trenger ingen» eller «det er de andre det er noe galt med».

Noen ganger er dette ikke løgn.

Det er følelsens forkledning.

Den sosiale tausheten

Vi omtaler ofte taushet som noe et individ velger.

Hvorfor fortalte hun ikke?

Hvorfor ba han ikke om hjelp?

Hvorfor ventet de så lenge?

Spørsmålene kan være forståelige, men de plasserer lett hele ansvaret hos den som tiet. De overser at taushet også skapes sosialt.

Et menneske forteller ikke bare fordi det har ord. Det forteller når det finnes noen som kan lytte.

Det forteller når det har grunn til å tro at ordene vil bli møtt med alvor.

Det forteller når risikoen ved å tale oppleves som mindre enn risikoen ved å fortsette å tie.

Mange har erfart at forsøk på å fortelle ble avvist, bagatellisert eller forklart bort. Noen ble ikke trodd. Andre merket at lytteren ble så urolig at de selv måtte trøste den som hørte på.

Slik lærer mennesket at tausheten beskytter ikke bare det selv, men også omgivelsene.

Familien skal ikke splittes.

Den gamle faren skal få være i fred.

Moren tåler ikke å vite.

Barna må beskyttes.

Det passer ikke å ta dette opp nå.

Skammen blir da ikke bare en individuell byrde. Den utfører et sosialt arbeid. Den holder historier utenfor fellesskapet og beskytter relasjoner, institusjoner og selvbilder mot ubehagelige sannheter.

Prisen betales av den som bærer tausheten.

Paradokset ved å søke hjelp

Å søke hjelp innebærer å gjøre seg synlig.

For den som skammer seg, kan dette være nettopp det mest skremmende.

Man må møte opp et sted som forteller at man ikke klarer alt alene. Man må si navnet sitt, forklare hvorfor man kommer og kanskje fortelle om erfaringer man har brukt mange år på å skjule.

Behovet for hjelp kan derfor selv bli skambelagt.

Mennesket tenker ikke bare:

Jeg trenger noen å snakke med.

Det kan også tenke:

At jeg trenger hjelp, viser hvor svak eller ødelagt jeg er.

I avhandlingsmaterialet ble det beskrevet hvordan mennesker kunne kjenne sterk skam når de kom for å få hjelp. Å tre inn i rommet var å risikere å bli sett slik de fryktet at de virkelig var. Det kunne ta lang tid før øyekontakt ble mulig, og før de klarte å betrakte seg selv gjennom et annet og mindre fordømmende blikk.

Hjelpetjenestenes tilgjengelighet handler derfor om mer enn åpningstider, telefonnumre og ventelister. Den handler også om hvordan terskelen oppleves av den som står utenfor.

Er dette et sted hvor jeg blir vurdert?

Må jeg ha den riktige fortellingen?

Må jeg åpne alt med en gang?

Kan jeg komme hit også når jeg ikke vet hva jeg skal si?

Slike spørsmål avgjør om døren virkelig er åpen.

Mellom å skjule og å bli utlevert

Det finnes en avgjørende forskjell mellom å vise seg og å bli utlevert.

Å vise seg er en handling hvor mennesket selv deltar. Det bestemmer noe av tidspunktet, formen og grensen. Det forteller fordi det finnes en begynnende tillit til at den andre kan ta imot.

Å bli utlevert er å miste kontrollen over hvordan ens historie blir synlig. Andre stiller spørsmål, setter navn på erfaringen eller forteller videre. Mennesket blir igjen gjenstand for andres handlinger.

Derfor er åpenhet ikke alltid et ubetinget gode.

Vi lever i en tid hvor det ofte forventes at mennesker skal dele. Personlige erfaringer fortelles i medier, bøker og sosiale nettverk. Åpenhet kan bryte tabuer og gi andre mot til å snakke. Men den kan også bli en ny norm: Den som ikke forteller, fremstilles som om han eller hun fortsatt lever usunt eller uautentisk.

Noen erfaringer tilhører menneskets private rom.

Ingen skylder offentligheten sin historie.

Ingen må fortelle alt for å være sannferdig.

Ingen blir fri bare ved å gjøre det private synlig.

Det avgjørende er ikke at alt skal frem i lyset, men at mennesket selv får større frihet til å velge hva som skal skjules, hva som skal deles, med hvem og når.

Den varsomme hjelperen

Den som møter et menneske som gjemmer seg, kan lett bli for aktiv.

Vi ønsker å få kontakt. Vi stiller spørsmål. Vi tolker stillheten. Vi oppmuntrer den andre til å se opp, snakke tydeligere eller fortelle mer.

Men skam tåler dårlig invasjon.

Den varsomme hjelperen må kunne være nær uten å trenge seg inn. Det krever en særlig form for tålmodighet: en tålmodighet som ikke er passiv, men som holder rommet åpent.

Jeg er her.

Du behøver ikke fortelle alt.

Du kan stanse.

Du kan komme tilbake.

Jeg tåler at ordene tar tid.

Dette er ikke bare vennlige formuleringer. De gjenoppretter noe krenkelsen tok fra mennesket: retten til å bestemme over sine egne grenser.

Sensitivitet og takt er derfor ikke pynt rundt det faglige arbeidet. De er en del av kunnskapen. Avhandlingens avsluttende drøfting understreker nettopp at skam ofte virker stille og skjult, og at den som skal hjelpe, må lytte etter skammens indirekte stemme og møte den med varsomhet.

Praktisk klokskap viser seg her som evnen til å forstå når man skal spørre, og når man skal vente.

Når man skal nærme seg, og når man skal gi rom.

Når stillheten beskytter, og når den har begynt å ødelegge.

Ingen metode kan avgjøre dette på forhånd.

Det må forstås i møtet.

Motet til å komme frem

Vi taler ofte om mot som evnen til å handle synlig og kraftfullt.

Men mot kan også være å løfte blikket noen få sekunder.

Å la hendene falle fra ansiktet.

Å si én setning man aldri før har sagt høyt.

Å komme tilbake til den neste samtalen.

Å tro at et annet menneske kan høre uten å forakte.

For den som lenge har levd skjult, kan dette være store handlinger.

De bør ikke romantiseres. Det er ingen plikt å bli modig på en bestemt måte. Men når mennesket selv begynner å bevege seg ut av skjulestedet, må handlingen forstås som mer enn informasjonsoverføring.

Det er en risiko.

Mennesket setter sin egen verdi på spill i møtet:

Dette er noe av det jeg har skjult.

Kan jeg fortsatt få være her?

Hjelperens svar gis ikke bare i ordene. Det gis i ansiktet, stemmen, kroppen og det som skjer etterpå. Blir kontakten den samme? Kommer avstanden? Endrer blikket seg?

En samtale kan derfor være et avgjørende eksistensielt øyeblikk. Ikke fordi alt blir helbredet, men fordi en gammel forventning kanskje ikke blir bekreftet.

Jeg viste noe av meg selv.

Den andre gikk ikke.

Fra skjulested til tilhørighet

Målet er ikke et liv hvor ingenting er skjult.

Et menneske uten privatliv er ikke nødvendigvis et fritt menneske. Vi trenger indre rom, hemmeligheter, stillhet og grenser. Det finnes sider ved livet som ikke skal gjøres tilgjengelige for alle.

Problemet oppstår når skjulingen ikke lenger er valgt, men påtvunget av frykten for avvisning.

Når mennesket ikke kan vise seg for noen.

Når det må redigere hele sin historie for å få høre til.

Når nærheten alltid stanser før den blir virkelig.

Da har skammen gjort skjulestedet til en livsform.

Veien videre består ikke i å rive veggene ned med makt. Den består i å skape relasjoner hvor døren kan åpnes innenfra.

Avhandlingen beskriver en bevegelse fra eksklusjon, negativ selvvurdering og undertrykte følelser mot inkludering, tillit og nye erfaringer. Når mennesket møtes med respekt og anerkjennelse, kan det gradvis våge å slippe andre nærmere. Slik kan den negative spiralen brytes, ikke gjennom tvungen synlighet, men gjennom dialogiske møter hvor det blir mulig å høre til uten å miste seg selv.

Dette er anerkjennelsens praktiske betydning.

Den sier ikke:

Kom frem, så skal vi vurdere om du fortjener en plass.

Den sier:

Det finnes en plass for deg også mens du ennå beskytter deg.

Å bli synlig uten å miste seg selv

Skammen forteller mennesket at det bare har to muligheter.

Enten må det forbli skjult og beholde tilhørigheten.

Eller så må det vise seg og risikere å miste alt.

Men kanskje finnes det en tredje mulighet.

Å bli synlig i en relasjon hvor synligheten ikke fører til utlevering.

Å fortelle uten å bli redusert til fortellingen.

Å bli møtt uten å bli overtatt.

Å høre til uten å måtte skjule hele seg.

Det er denne muligheten den gode hjelperelasjonen må forsøke å åpne.

Ikke ved å trekke mennesket frem i lyset, men ved å gjøre lyset mindre truende.

Ikke ved å kreve tillit, men ved å opptre på en måte som over tid kan gjøre tillit mulig.

Ikke ved å fjerne alle skjulesteder, men ved å sørge for at mennesket ikke blir værende alene i dem.

Å gjemme seg er en forståelig menneskelig reaksjon når verden har vært farlig. Skjulestedet kan beskytte kroppen, historien og den siste resten av selvbestemmelse.

Men mennesket trenger også å bli sett.

Ikke av alle.

Ikke hele tiden.

Ikke på enhver måte.

Det trenger å bli sett av noen som ikke bruker synligheten mot det.

Kanskje begynner veien ut av skammen nettopp der: ikke i kravet om å tre frem, men i erfaringen av at det finnes et menneske man ikke lenger behøver å gjemme seg for.

Kanskje begynner veien ut av skammen ikke i kravet om å tre frem,

men i erfaringen av at det finnes et menneske man ikke lenger behøver å gjemme seg for.

Dette essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT

Dette essayet inngår i serien «Fra avhandling til essay» og bygger særlig på doktoravhandlingens drøftinger av skjuling, sosial fornektelse og undertrykkelse av skam, eksklusjon, fremmedgjøring og kampen for anerkjennelse: Pettersen, K. T. (2009). An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse: An Existential-Dialogical Perspective of Social Work within the Settings of a Norwegian Incest Centre. NTNU.