Seksualitet uten samlet nærvær
Om frakobling, kroppslig deltakelse og den langsomme veien tilbake til seg selv
Et menneske kan være til stede med kroppen og samtidig være et annet sted.
Det kan skje i en samtale. I et måltid. I en nær relasjon. Under berøring. I seksualiteten.
Kroppen deltar, men personen opplever ikke å være helt med.
Hun kan se seg selv utenfra. Tankene kan forsvinne. Tiden blir uklar. Partnerens ansikt blir fjernt. Kroppen fortsetter kanskje å reagere, men følelsen av å være et samlet jeg er borte.
I samtalene som dannet grunnlaget for min doktoravhandling A Study of Shame, beskrives slike erfaringer på flere måter. Noen forteller at de «forsvinner» fra situasjonen. Andre opplever at hodet og kroppen befinner seg på ulike steder. Enkelte kan være fysisk nær et annet menneske og samtidig føle seg helt alene.
Dette er ikke nødvendigvis et uttrykk for manglende kjærlighet.
Det er heller ikke alltid et tegn på at personen ikke ønsker nærhet.
Det kan være en gammel beskyttelse som fortsatt gjør arbeidet sitt.
Kroppen husker hvordan den en gang måtte bli værende mens personen selv forsøkte å komme seg bort.
Å forlate uten å kunne gå
Når et barn ikke kan flykte fra en krenkende situasjon, kan det finne en annen vei bort.
Oppmerksomheten flyttes.
Blikket festes i taket.
En sprekk i veggen blir viktig.
Et mønster telles.
Tankene går til et annet sted.
Kroppen blir fjern.
Barnet kan oppleve seg selv som om det ser situasjonen utenfra.
Det er en merkelig form for flukt. Kroppen blir igjen, men noe i personen trekker seg unna.
Dette kan være en svært virksom beskyttelse. Når det som skjer, ikke kan stanses, kan avstanden gjøre erfaringen mer utholdelig.
Barnet slipper ikke unna handlingen.
Men det slipper kanskje unna noe av nærværet i den.
Det som senere kan oppfattes som kulde, fravær eller manglende reaksjon, kan derfor ha vært en måte å overleve på.
Når beskyttelsen følger med videre
Problemet er at kroppen ikke alltid vet at situasjonen er over.
Den samme frakoblingen kan oppstå senere, også i en trygg relasjon.
Partneren er ikke overgriperen.
Berøringen er ønsket.
Døren er ikke låst.
Personen kan si nei.
Likevel reagerer kroppen som om den gamle faren fortsatt er til stede.
Det kan skje raskt.
Et tonefall.
En bestemt berøring.
En lukt.
Mørket.
Lyset.
En kroppsstilling.
Følelsen av å bli sett.
Noe i nåtiden åpner en gammel forbindelse.
Personen er plutselig ikke lenger helt i rommet.
Det kan være vanskelig å forklare, både for henne selv og for partneren.
Hun var jo trygg.
Hun ønsket nærheten.
Hvorfor forsvant hun?
Kroppen fortsetter uten hele personen
Seksualitet blir ofte forstått som et uttrykk for nærvær og gjensidighet.
To mennesker er til stede med hverandre.
De ser, berører og svarer.
Men for den som bærer erfaringer med krenkelse, kan seksualiteten bli delt.
Kroppen kan reagere, mens personen er følelsesmessig fraværende.
Hun kan gjennomføre handlingen uten egentlig å delta.
Hun kan si ja uten å kjenne om det er et ja.
Hun kan være opptatt av partnerens behov og miste kontakten med sine egne.
Hun kan vente på at det skal være over, selv om hun selv tok initiativ.
Dette skaper en dyp forvirring.
Utenfra kan alt se frivillig ut.
Innenfra kan personen oppleve at noe gammelt gjentar seg: Kroppen gjør det som forventes, mens selvet trekker seg unna.
Det er mulig å delta uten samlet nærvær.
Men når dette skjer ofte, kan seksualiteten bli et sted hvor personen igjen mister eierskapet til seg selv.
Et ja uten kontakt med et nei
Mennesker som tidlig lærte at deres nei ikke hadde kraft, kan senere få vansker med å merke grensen før den er overskredet.
De sier kanskje ja fordi det er enklest.
Fordi partneren ønsker det.
Fordi de ikke vil skuffe.
Fordi de er redde for avvisning.
Fordi de tenker at de burde ha lyst.
Fordi kroppen allerede har reagert.
Men et ja som gis uten kontakt med muligheten for nei, er ikke alltid et samlet ja.
Det kan være tilpasning.
Det kan være vane.
Det kan være en måte å bevare relasjonen på.
Personen kan oppdage først etterpå at hun egentlig ikke ønsket det som skjedde.
Da kan skammen komme:
Hvorfor stoppet jeg ikke?
Hvorfor sa jeg ja?
Hvorfor lot jeg det fortsette?
Men spørsmålet kan være feil stilt.
Kanskje hadde hun ikke full tilgang til sitt eget nei mens situasjonen pågikk.
Ikke fordi hun manglet vilje, men fordi kroppen hadde lært at tilpasning var tryggere enn motstand.
Å gjøre seg tilgjengelig uten å være til stede
Noen mennesker lærer tidlig at kroppen er noe de gir andre tilgang til.
Det kan være en måte å få omsorg, beholde en relasjon eller unngå konflikt på.
Senere kan denne logikken fortsette:
Min kropp er til for den andre.
Mitt ansvar er å sørge for at partneren har det godt.
Mine egne reaksjoner er mindre viktige.
Det kan se ut som hengivenhet.
Det kan også være en gammel form for selvforlatelse.
Personen er oppmerksom på den andres signaler, men ikke på sine egne.
Hun registrerer partnerens lyst, forventning eller skuffelse.
Hun merker ikke sin egen uro før den er blitt sterk.
Slik kan seksualiteten bli et sted hvor hun gjentar en velkjent posisjon:
Den andre er subjektet.
Jeg er den tilgjengelige kroppen.
Når partneren ikke forstår
For en partner kan frakoblingen være vanskelig å oppfatte.
Personen kan virke til stede.
Hun svarer.
Hun beveger seg.
Hun sier kanskje at alt er greit.
Først senere forteller hun at hun egentlig var borte.
Partneren kan føle seg skyldig, avvist eller lurt.
Hvorfor sa du ikke noe?
Hvordan skulle jeg kunne vite?
Dette er forståelige spørsmål. Men de må stilles uten at ansvaret skyves over på den som frakoblet seg.
Hun kunne kanskje ikke gi et tydelig signal fordi hun selv ikke helt visste hva som skjedde.
Partnerens oppgave er ikke å lese tanker.
Men han eller hun kan lære å være oppmerksom på endringer:
Blikket blir tomt.
Pusten forandres.
Kroppen blir passiv.
Responsen blir mekanisk.
Personen slutter å ta initiativ.
Kontakten forsvinner.
Da kan det være riktig å stanse og spørre.
Ikke anklagende.
Ikke dramatisk.
Bare tydelig:
Er du her sammen med meg nå?
Skal vi ta en pause?
Hva trenger du?
Nærhet som ikke krever fullføring
Mange bærer en forestilling om at seksualitet skal følge en bestemt bevegelse.
Når man først har begynt, skal man fortsette.
Når kroppen har reagert, bør handlingen fullføres.
Å stanse underveis kan oppleves som avvisning eller nederlag.
For den som lett frakobler seg, kan dette skape et nytt press.
Hun fortsetter fordi det virker vanskeligere å stoppe enn å bli borte.
En trygg seksualitet må derfor kunne være ufullført.
Berøring kan begynne og stanse.
Nærhet kan skifte form.
En kroppslig reaksjon behøver ikke føre videre.
Et ja i ett øyeblikk gjelder ikke automatisk i det neste.
Det må være mulig å si:
Nå forsvant jeg litt.
Jeg trenger at vi stopper.
Jeg vil bare ligge inntil deg.
Jeg vet ikke hva jeg ønsker.
Slik blir stansen ikke et sammenbrudd i nærheten.
Den blir en del av nærheten.
Den vanskelige tilbakekomsten
Å komme tilbake til kroppen kan være ubehagelig.
Den som har lært å beskytte seg gjennom fravær, kan kjenne mer når hun blir værende.
Uro.
Spenning.
Skam.
Sorg.
Minnespor.
Kroppslige reaksjoner som virker uforståelige.
Det er derfor ikke alltid slik at mer nærvær umiddelbart oppleves bedre.
Frakoblingen fjernet noe.
Når den blir mindre, blir også det den beskyttet mot tydeligere.
Dette må respekteres.
Målet kan ikke være at personen skal være fullt til stede for enhver pris.
Nærvær må komme sammen med større trygghet, sterkere grenser og reell mulighet til å stoppe.
Ellers blir kravet om nærvær bare en ny måte å bli fanget i kroppen på.
Å være i kroppen uten å bli overlatt til den
Det finnes en forestilling om at heling innebærer å «komme tilbake til kroppen».
Det er en viktig tanke, men den må ikke gjøres enkel.
Kroppen kan være et sted for glede og tilhørighet.
Den kan også være et sted for minner, uro og fremmedhet.
Å vende tilbake betyr derfor ikke bare å kjenne mer.
Det betyr å kunne kjenne i en sammenheng hvor det som merkes, blir tålt og forstått.
Jeg kjenner spenningen, men jeg er ikke alene.
Jeg merker frykten, og vi kan stanse.
Jeg blir fjern, men jeg kan si det.
Jeg kommer tilbake i mitt eget tempo.
Kroppen blir tryggere når personen ikke må håndtere alt alene.
Den andres nærvær som anker
En trygg partner kan ikke fjerne fortiden.
Men partnerens måte å være til stede på kan få stor betydning.
Ikke ved å kreve kontakt.
Ikke ved å tolke hvert fravær som avvisning.
Ikke ved å presse personen til å forklare mens hun fortsatt forsøker å orientere seg.
Men ved å være rolig og tydelig.
Jeg er her.
Vi har stoppet.
Du trenger ikke gjøre noe.
Du bestemmer hva som skjer videre.
Slike setninger kan hjelpe personen tilbake til nåtiden.
De gjør relasjonen forskjellig fra den gamle erfaringen.
Den gangen fortsatte handlingen uansett hva barnet kjente.
Nå stanser den andre.
Den gangen hadde kroppen ingen virksom grense.
Nå får grensen konsekvens.
Den gangen var fravær nødvendig.
Nå kan nærvær bli mulig.
Seksualitet som prestasjon
Frakobling kan også oppstå når seksualitet blir en prestasjon.
Personen forsøker å være attraktiv.
Responsiv.
Avslappet.
Tilgjengelig.
Hun følger med på hvordan hun virker, i stedet for på hva hun opplever.
Gjør jeg dette riktig?
Er partneren fornøyd?
Ser kroppen min bra ut?
Merker han at jeg er urolig?
Denne selvobservasjonen kan skape avstand til den levde kroppen.
Personen ser seg selv utenfra.
Hun blir både den som deltar og den som vurderer deltakelsen.
Skammen gjør seksualiteten til en scene.
Da er det vanskelig å være nærværende.
For nærvær krever at man for en stund slipper å betrakte seg selv gjennom den andres mulige blikk.
Blikket som samler eller splitter
Å bli sett kan være både ønsket og farlig.
Mennesket ønsker å bli sett av den det elsker.
Samtidig kan blikket vekke skammen:
Hva ser du?
Ser du kroppen slik jeg ser den?
Ser du historien?
Ser du at jeg forsvinner?
Noen foretrekker mørke fordi det reduserer følelsen av å bli vurdert.
Andre trenger å kunne se partnerens ansikt for å vite hvem som er til stede.
Det finnes ingen riktig løsning for alle.
Det avgjørende er at blikket ikke blir et krav.
Nærhet kan utvikles i lys eller mørke, med åpne eller lukkede øyne, med avstand eller berøring.
Målet er ikke en bestemt form.
Målet er at personen kan være med på å bestemme formen.
Når kroppen sier noe personen ennå ikke vet
Noen ganger merker kroppen grensen før tanken gjør det.
En plutselig spenning.
Kvalme.
Nummenhet.
Behov for å trekke seg unna.
Tårer uten klar grunn.
Dette kan være vanskelig, særlig dersom personen ønsker å fortsette og opplever kroppens signal som en hindring.
Hvorfor ødelegger kroppen igjen?
Men kroppen behøver ikke være motstanderen.
Den kan forsøke å varsle om noe som ennå ikke er blitt tydelig.
Tempoet er for høyt.
En berøring ligner noe gammelt.
Personen føler seg ikke helt fri.
Hun trenger mer tid.
Å lytte til kroppen betyr ikke alltid å adlyde hvert signal ukritisk.
Det betyr å ta signalet alvorlig nok til å undersøke det.
Hva skjer nå?
Hva trenger jeg?
Er jeg fortsatt med?
Å oppdage sitt eget ønske
For den som lenge har tilpasset seg andre, kan spørsmålet «Hva ønsker du?» være vanskelig.
Hun vet kanskje lettere hva partneren ønsker.
Eller hva hun burde ønske.
Eller hva som vanligvis forventes.
Det egne ønsket kan være svakt, skiftende eller skjult bak uro.
Da må seksualiteten få begynne før handlingen.
Med oppmerksomhet.
Nysgjerrighet.
Tid.
Hva kjennes trygt?
Hva vekker interesse?
Hva skaper spenning på en god måte?
Hva vil jeg ikke?
Hva vet jeg ennå ikke?
Å oppdage lyst er ikke bare å merke hva kroppen responderer på.
Det er å erfare seg selv som et menneske med rett til å ville, velge, stanse og forandre mening.
Nærvær er ikke en plikt
Det er mulig å gjøre også nærvær til en prestasjon.
Nå må jeg holde meg i kroppen.
Nå må jeg ikke forsvinne.
Nå må jeg være helt til stede.
Slik kan personen begynne å overvåke seg selv enda mer.
Hver antydning til avstand blir et nederlag.
Men frakobling er ikke moralsk svikt.
Den er en beskyttelsesreaksjon.
Målet er ikke et perfekt, ubrutt nærvær.
Målet er større valgfrihet.
Å kunne merke at man glir bort.
Å kunne si det.
Å kunne stoppe.
Å kunne komme tilbake.
Å kunne velge avstand uten å forsvinne helt.
Dette er en mer menneskelig form for heling enn kravet om at kroppen og følelsene alltid skal være fullstendig samlet.
Fra gjennomføring til møte
Seksualitet kan forstås som noe man gjør.
En handling med en begynnelse og en slutt.
Men den kan også forstås som et møte.
Da er ikke spørsmålet først om handlingen blir fullført.
Spørsmålet er om begge fortsatt er til stede som personer.
Møtet opphører dersom den ene blir redusert til en kropp som gjennomfører.
Det kan gjenoppstå når den andre stanser, ser og spør.
Er du fortsatt her?
Er dette fortsatt vårt?
I dette lille spørsmålet ligger en etisk forskjell.
Seksualiteten blir ikke bare kroppslig aktivitet.
Den blir en form for gjensidig oppmerksomhet.
Når stillheten betyr flere ting
Stillhet i en seksuell situasjon kan være ro.
Nytelse.
Usikkerhet.
Frykt.
Frakobling.
Det er derfor farlig å tolke stillhet automatisk som samtykke.
Samtidig kan det være krevende for en person som har vansker med å sette ord på hva som skjer, å måtte forklare alt underveis.
Trygghet krever derfor et språk som kan være enkelt.
Et ord.
Et tegn.
En håndbevegelse.
En avtale på forhånd.
Rødt betyr stopp.
Gult betyr langsommere.
Stillhet betyr at vi sjekker.
Slik kan språket støtte kroppen når lange forklaringer ikke er tilgjengelige.
Å gi seksualiteten tilbake tiden
Overgrep bryter ofte ned tidsfølelsen.
Fortid og nåtid glir inn i hverandre.
Det som skjedde da, blir nærværende nå.
En trygg seksualitet må derfor få tid.
Tid til å kjenne.
Tid til å stanse.
Tid til å skifte retning.
Tid til å forstå hva kroppen forsøker å si.
Hastverk favoriserer gamle strategier. Når ting går fort, rekker personen kanskje ikke å merke grensen før frakoblingen allerede har skjedd.
Langsomhet kan være en form for selvbestemmelse.
Ikke langsomhet som teknikk.
Men som rett til å la erfaringen få utvikle seg i et tempo hvor personen selv kan følge med.
Den samlede personen
Hva betyr det å være samlet?
Det betyr ikke at alle tanker, følelser og kroppslige reaksjoner må være entydige.
Mennesket kan være ambivalent og fortsatt samlet.
Det kan være både lystent og usikkert.
Nært og redd.
Glad og berørt av sorg.
Å være samlet betyr kanskje heller at ingen del av erfaringen må forlates for at møtet skal kunne fortsette.
Kroppen får reagere.
Frykten får merkes.
Grensen får uttrykkes.
Lysten får finnes.
Historien får være der uten å overta alt.
Personen trenger ikke velge mellom å være kropp eller bevissthet, mellom fortid eller nåtid.
Hun kan gradvis romme mer av seg selv samtidig.
En setning til den som forsvinner
Kanskje trenger den delen av mennesket som trekker seg bort, å høre:
Du forsvant fordi det en gang var nødvendig.
Du hjalp meg gjennom noe jeg ikke kunne stanse.
Du behøver ikke skamme deg for at du fortsatt kommer.
Men nå kan du varsle meg.
Vi kan stanse.
Vi kan se oss rundt.
Vi kan finne ut hvem som er her.
Du trenger ikke bære meg helt bort hver gang.
Jeg kan bli litt mer.
Og jeg kan forlate situasjonen på ordentlig dersom jeg trenger det.
Å vende tilbake uten å bli presset
Veien tilbake til samlet nærvær er sjelden dramatisk.
Den kan vise seg i små øyeblikk.
Personen merker at hun blir fjern og sier det.
Partneren stanser uten å bli sint.
Hun åpner øynene og ser rommet.
Hun kjenner føttene mot underlaget.
Hun velger å fortsette.
Eller hun velger å avslutte.
Begge deler kan være uttrykk for gjenvunnet nærvær.
For nærvær betyr ikke at man alltid blir.
Det betyr at den som blir eller går, er med i valget.
Seksualitet som eget livsområde
Overgrep kan gjøre seksualiteten til en fortsettelse av fortiden.
Alt tolkes gjennom det som skjedde.
Hver reaksjon blir et tegn.
Hver vanskelighet blir et nederlag.
Men seksualiteten kan gradvis få bli et eget livsområde.
Ikke glemsel.
Ikke en verden uten spor.
Men et område hvor nye erfaringer får ha sin egen betydning.
Denne berøringen skjer nå.
Denne personen er ikke den andre.
Dette jaet kan trekkes tilbake.
Dette neiet blir hørt.
Denne nærheten tilhører oss.
Da blir seksualiteten ikke lenger bare stedet hvor frakoblingen viser seg.
Den kan også bli et sted hvor personen øver seg på å være til stede uten å oppgi seg selv.
Fra kroppslig deltakelse til gjensidig nærvær
Et menneske kan delta med kroppen uten å være samlet til stede.
Det var kanskje en gang den eneste muligheten.
Men et liv i nærhet kan ikke bygges på vedvarende fravær.
Målet er ikke å tvinge personen tilbake i kroppen.
Målet er å gjøre kroppen til et sted det er mulig å vende tilbake til.
Et sted hvor grensene har kraft.
Hvor signalene blir lyttet til.
Hvor den andre stanser.
Hvor lyst ikke er plikt.
Hvor nærvær ikke er prestasjon.
Hvor seksualiteten ikke gjennomføres, men deles.
Da kan kroppen og personen langsomt komme nærmere hverandre.
Ikke som en perfekt enhet uten ambivalens.
Men som et menneske som får være med i sitt eget liv.
Seksualitet uten samlet nærvær var en gang kanskje en beskyttelse.
Seksualitet med større nærvær kan bli en gjenerobring.
Ikke bare av kroppen.
Men av retten til selv å være der når kroppen møter et annet menneske.
Seksualitet med større nærvær kan bli en gjenerobring.
Ikke bare av kroppen.
Men av retten til selv å være der når kroppen møter et annet menneske.
Dette essayet er utviklet gjennom en ny lesning av fokusgruppene og dybdeintervjuene som dannet grunnlaget for min doktoravhandling A Study of Shame (2009). Teksten inngår i serien Samtaler om skam og er skrevet i samtale med OpenAI/ChatGPT.
No comments:
Post a Comment