Når tilliten langsomt vender tilbake
Fra avhandling til essay
Tillit er et av de ordene vi bruker oftest, men undersøker sjelden nærmere.
Vi sier at vi har tillit til et menneske, en institusjon eller et samfunn. Vi sier at tilliten er brutt, eller at den må gjenopprettes. Men hva betyr det egentlig å stole på et annet menneske?
Kanskje begynner svaret med en enkel erfaring.
Å stole på noen er å våge å gjøre seg avhengig.
Den som har tillit, legger noe av sitt eget liv i den andres hender. Ikke nødvendigvis bokstavelig, men eksistensielt. Vi tror at den andre ikke vil bruke vår sårbarhet mot oss.
Derfor er tillit alltid forbundet med risiko.
Ingen kan garantere at den ikke blir misbrukt.
Den første tilliten
Et lite barn reflekterer ikke over om det skal stole på sine omsorgspersoner.
Barnet lever i tillit før det kan tenke over den.
Det lar seg løfte.
Det sovner i en annens armer.
Det søker trøst når det blir redd.
Denne grunnleggende tilliten er ikke først og fremst en beslutning. Den er en livsform. Barnet er avhengig av at verden er befolket av mennesker som i det store og hele vil det vel.
Når denne tilliten møtes med omsorg, utvikles noe mer enn trygghet.
Barnet lærer gradvis at verden kan være et sted hvor det er mulig å være sårbar.
Når tilliten blir forrådt
Det motsatte skjer når den som skulle beskytte, krenker.
Da er det ikke bare kroppen eller grensene som blir skadet.
Selve forståelsen av mennesker kan forandres.
Den som påfører krenkelsen, er ofte den samme som barnet er avhengig av. Nettopp derfor blir erfaringen så dyptgripende. Barnet mister ikke bare tryggheten. Det mister også et viktig holdepunkt for hvordan verden henger sammen.
Det som burde vært forutsigbart, blir uforutsigbart.
Det som burde vært trygt, blir farlig.
Det som burde vært kjærlighet, blir blandet med frykt.
Sviket blir dermed mer enn en enkelt hendelse.
Det blir en erfaring som kan prege senere relasjoner.
Mistilliten som beskyttelse
Vi omtaler ofte mistillit som et problem.
Men mistillit kan også være en form for klokskap.
Et menneske som har erfart alvorlige krenkelser, lærer ofte at varsomhet er nødvendig. Å slippe andre for nær kan innebære fare.
Fra utsiden kan dette se ut som avvisning.
Fra innsiden kan det oppleves som selvbeskyttelse.
Det er derfor viktig å forstå at mistillit ikke alltid er irrasjonell.
Den kan være bygget på erfaring.
Det som en gang beskyttet mennesket, kan senere gjøre livet vanskeligere. Men det gjør ikke beskyttelsen meningsløs.
Den var en måte å overleve på.
Ingen har krav på tillit
I hjelperelasjoner brukes ordet tillit ofte som om det var en forutsetning.
Vi må skape tillit.
Vi må etablere tillit.
Men tillit kan ikke kreves.
Den kan heller ikke frembringes gjennom gode intensjoner alene.
Den må fortjenes.
Den som har opplevd svik, skylder ingen å stole på seg.
Ikke terapeuten.
Ikke sosialarbeideren.
Ikke legen.
Ikke presten.
Den profesjonelles oppgave er derfor ikke å be om tillit.
Den er å opptre på en måte som over tid kan gjøre tillit mulig.
Små erfaringer
Vi tenker ofte på tillit som noe stort.
Kanskje bygges den oftere gjennom det små.
At avtalen holdes.
At telefonen blir besvart.
At den andre husker hva som ble sagt sist.
At et løfte ikke glemmes.
At stillheten får være stillhet.
Slik vokser tilliten sjelden frem gjennom én avgjørende samtale.
Den vokser gjennom gjentatte erfaringer av at den andre viser seg å være den samme også neste gang.
Det ekstraordinære hviler ofte på det hverdagslige.
Å tåle å bli prøvd
Den som søker hjelp, prøver ofte hjelperen.
Ikke nødvendigvis bevisst.
Kanskje kommer personen for sent.
Kanskje avlyser vedkommende flere avtaler.
Kanskje forteller han eller hun noe lite først, for å se hva som skjer.
Dette bør ikke først forstås som motstand.
Det kan være en undersøkelse.
Er dette et menneske som blir værende?
Tåler du at jeg tviler?
Forsvinner du dersom jeg trekker meg unna?
Den som har opplevd svik, undersøker ofte relasjonen før den våger å hvile i den.
Tillit og frihet
Ekte tillit binder ikke mennesker til hverandre.
Den gjør dem friere.
Når vi vet at vi blir møtt med respekt, trenger vi ikke lenger bruke all vår oppmerksomhet på å beskytte oss.
Vi kan tenke på noe annet.
Lære.
Arbeide.
Le.
Elske.
Tillit frigjør energi som ellers brukes på årvåkenhet.
Derfor handler tillit ikke bare om relasjoner.
Den handler også om livsmuligheter.
Anerkjennelse før tillit
Gjennom arbeidet med doktoravhandlingen ble jeg gradvis mer opptatt av at anerkjennelse ofte må komme før tillit.
Et menneske begynner sjelden å stole på den som først forsøker å overbevise.
Det begynner oftere å stole når det opplever å bli tatt på alvor.
Når erfaringene ikke bagatelliseres.
Når ansvaret plasseres der det hører hjemme.
Når tempoet respekteres.
Når den andre ikke forsøker å eie historien.
Anerkjennelse er derfor ikke belønningen etter at tilliten er etablert.
Den er ofte forutsetningen for at tilliten i det hele tatt kan begynne å vokse.
Den langsomme forandringen
Det finnes ingen dato hvor et menneske plutselig kan si:
Nå stoler jeg igjen.
Forandringen skjer ofte nesten umerkelig.
En dag oppdager mennesket at det fortalte litt mer enn sist.
At det våget å stille et spørsmål.
At det lot stillheten vare uten å flykte.
At det tok imot hjelp uten umiddelbart å trekke seg unna.
Slike øyeblikk virker små.
Likevel kan de markere en dyp eksistensiell bevegelse.
Ikke bort fra fortiden.
Men bort fra dens enerett til å definere fremtiden.
Tillit som håp
Kanskje er tillit til syvende og sist en form for håp.
Ikke håpet om at ingen mennesker vil svikte.
Det håpet ville være naivt.
Men håpet om at sviket ikke behøver å få det siste ordet.
At det fortsatt finnes mennesker som kan møte et annet menneskes sårbarhet uten å utnytte den.
At relasjoner fortsatt kan være steder hvor verdighet bevares.
Gjennom arbeidet med doktoravhandlingen ble dette en av de viktigste innsiktene.
Skam og krenkelser kan ødelegge tillit.
Men de opphever ikke menneskets evne til igjen å erfare den.
Veien tilbake er sjelden rask.
Den lar seg ikke presse frem.
Den vokser gjennom utallige små erfaringer av å bli møtt med respekt, sannferdighet og pålitelighet.
Kanskje er dette den dypeste betydningen av profesjonelt sosialt arbeid – og av alle gode menneskelige relasjoner.
Ikke at vi kan love et annet menneske et liv uten smerte.
Men at vi kan være en del av den langsomme erfaringen av at verden ikke bare består av dem som sviktet.
Den består også av mennesker som blir værende.
Skam og krenkelser kan ødelegge tillit.
Men de opphever ikke menneskets evne til igjen å erfare den.
Dette essayet var skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT
Dette essayet inngår i serien «Fra avhandling til essay» og bygger særlig på doktoravhandlingens eksistensielt-dialogiske drøftinger av tillit, anerkjennelse, relasjoner, skam og menneskets gradvise gjenoppbygging av tillit etter krenkelser: Pettersen, K. T. (2009). An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse: An Existential-Dialogical Perspective of Social Work within the Settings of a Norwegian Incest Centre. NTNU.
No comments:
Post a Comment