Når ordene kommer tilbake
Fra avhandling til essay
Det finnes erfaringer som lenge mangler språk.
Ikke fordi mennesket ikke kan snakke, men fordi det ennå ikke finnes ord som oppleves store nok til å romme det som har hendt. Noen erfaringer lever først som kroppslige reaksjoner, stemninger, drømmer eller en vag uro. De er til stede, men uten et språk som gjør dem forståelige.
Vi liker å tenke at erfaring kommer først og ordene etterpå.
Men livet er ofte mer sammensatt.
Noen ganger kommer ordene altfor tidlig. Andre mennesker setter navn på det som har skjedd før den som opplevde det selv er klar. Da kan språket oppleves som fremmed.
Andre ganger kommer ordene altfor sent.
Erfaringen har vært der hele tiden, men uten et språk som kunne bære den.
Mellom disse ytterpunktene utspiller mye av menneskets liv seg.
Taushet er ikke alltid tomhet
Vi forbinder ofte taushet med fravær.
Ingen ord.
Ingen fortelling.
Ingen forklaring.
Men taushet kan være full av innhold.
Et menneske kan tie fordi erfaringen er ubegripelig.
Det kan tie fordi ingen tidligere har lyttet.
Det kan tie fordi ordene ville true noe det ennå er avhengig av.
Eller fordi det ikke finnes et språk som oppleves sant.
I arbeidet med doktoravhandlingen ble dette stadig tydeligere. Mange fortalte ikke at de hadde manglet minner eller følelser. De beskrev snarere at de hadde manglet ord. Erfaringen var der, men den lot seg ikke uten videre fortelle.
Dette minner oss om noe grunnleggende.
Det er forskjell på å leve en erfaring og å kunne fortelle den.
Når språket lånes av andre
Ingen utvikler sitt språk alene.
Vi lærer ordene av andre mennesker. Vi lærer hva som kan sies, hva som bør ties om, og hvilke erfaringer som passer inn i fellesskapets fortellinger.
Derfor er språk aldri bare et privat redskap.
Det er også en sosial arv.
Hvis et barn vokser opp i et miljø hvor krenkelser aldri omtales, hvor skyld legges på den som blir utsatt, eller hvor bestemte erfaringer ikke har lov til å eksistere, blir språket fattigere akkurat der barnet trenger det mest.
Da kan mennesket kjenne smerten uten å kunne beskrive den.
Det kan vite at noe er galt uten å vite hva det skal kalle det.
Det kan føle skam uten å forstå hvorfor.
Mangelen på ord blir da en del av lidelsen.
Å finne de første ordene
Mange forestiller seg at det avgjørende øyeblikket er når et menneske endelig forteller alt.
Virkeligheten er ofte langt mer beskjeden.
Det første ordet kan være:
«Noe.»
«Jeg vet ikke.»
«Det er vanskelig.»
«Det skjedde noe.»
Disse ordene kan virke små.
Likevel kan de romme et avgjørende vendepunkt.
For første gang blir erfaringen flyttet fra fullstendig taushet til et språk som kan deles.
Den som lytter, kan lett bli utålmodig.
Hva var det som skjedde?
Hvem gjorde det?
Når skjedde det?
Men slike spørsmål kan komme for tidlig.
Før mennesket kan fortelle historien, må det ofte erfare at det får eie tempoet.
Språk som ikke krenker
Ord kan frigjøre.
Ord kan også krenke.
Et menneske kan oppleve at andre setter diagnoser, forklaringer eller moralske vurderinger på erfaringer som ennå ikke har funnet sin egen form.
Da kan språket igjen bli noe som påføres utenfra.
Dette gjelder også faglige begreper.
Begreper er nødvendige. De gjør det mulig å forstå mønstre, dele kunnskap og utvikle hjelp.
Men ethvert begrep er mindre enn det mennesket det beskriver.
Ingen blir fullt ut forstått ved å bli plassert i en kategori.
Den profesjonelles oppgave er derfor ikke bare å finne de riktige ordene.
Den er også å vite når ordene må vente.
Fortellingen som langsom gjenoppdagelse
Vi snakker ofte om å «fortelle sin historie».
Uttrykket kan gi inntrykk av at historien allerede finnes ferdig, og bare venter på å bli fortalt.
Slik er det sjelden.
Fortellingen blir ofte til mens den fortelles.
Mennesket oppdager sammenhenger det ikke tidligere har sett.
Det finner nye ord.
Gamle erfaringer får en annen betydning.
Dette betyr ikke at fortellingen blir mindre sann.
Den blir mer forstått.
Hermeneutikken lærer oss at forståelse alltid er en bevegelse mellom del og helhet. Slik kan også et menneskes livshistorie gradvis få en ny sammenheng. Enkelte hendelser forandrer mening når de ses i lys av hele livet, samtidig som hele livet forstås annerledes når enkelte hendelser får språk.
Når noen tåler å høre
Det avgjørende er ikke bare at et menneske finner ord.
Det avgjørende er at ordene finner et menneske som kan ta imot dem.
Vi kjenner alle erfaringen av å fortelle noe viktig til et annet menneske og merke at ordene faller til bakken.
Den andre skifter tema.
Gir raske råd.
Blir urolig.
Eller begynner å snakke om seg selv.
Da blir ordene ensomme.
Den gode lytteren gjør noe annet.
Ikke nødvendigvis ved å si mye.
Men ved å bli værende.
Ved å tåle pauser.
Ved ikke å fylle stillheten for raskt.
Noen ganger er den største gaven ikke et klokt svar.
Det er et nærvær som gjør det mulig å fortsette.
Når ordene forandrer forholdet til fortiden
Ord kan ikke gjøre det ugjort.
Det som har hendt, har hendt.
Språket opphever ikke krenkelsen.
Men språket kan forandre menneskets forhold til det som har skjedd.
Det som tidligere bare var en uformelig smerte, kan gradvis bli en erfaring med en begynnelse, en historie og en sammenheng.
Dette betyr ikke at smerten forsvinner.
Men den blir ikke lenger hele virkeligheten.
Når erfaringen får språk, kan den også bli gjenstand for refleksjon.
Mennesket kan undersøke den.
Stille spørsmål.
Utfordre skammens fortolkninger.
Skille mellom ansvar og skyld.
Det som tidligere bare ble levd, kan også bli tenkt.
Den profesjonelles ansvar
Dette gir hjelperen et særlig ansvar.
Ikke å skape fortellingen.
Ikke å eie fortellingen.
Men å beskytte rommet hvor fortellingen langsomt kan vokse frem.
Det krever faglig kunnskap.
Men også tilbakeholdenhet.
Den profesjonelle må kunne leve med at forståelsen ikke kommer med én gang.
At noen spørsmål foreløpig må stå åpne.
At det finnes erfaringer som trenger tid før de kan bæres av språk.
Dette er ikke et tegn på svakhet i hjelpearbeidet.
Det er et uttrykk for respekt.
Å finne tilbake til stemmen
Gjennom arbeidet med doktoravhandlingen ble det stadig tydeligere for meg at skam ikke bare tar fra mennesker motet til å tale.
Den kan også ta fra dem troen på at deres egen stemme har verdi.
Den som lenge har levd med krenkelser, kan begynne å tvile på sin egen forståelse.
Var det virkelig slik?
Har jeg misforstått?
Har jeg rett til å si dette?
Veien tilbake handler derfor ikke bare om å begynne å snakke.
Den handler om gradvis å oppdage at ens egen stemme er verd å lytte til.
Dette er en eksistensiell erfaring.
Mennesket finner ikke bare ordene.
Det finner langsomt tilbake til seg selv.
Mer enn en fortelling
Ingen fortelling rommer et helt menneske.
Selv den mest sammenhengende livshistorien vil alltid være mindre enn livet selv.
Det finnes erfaringer som aldri fullt ut lar seg uttrykke.
Det finnes følelser som overskrider språket.
Og det finnes stillhet som ikke er mangel på ord, men en annen måte å være nær livet på.
Derfor er målet ikke at alt skal sies.
Målet er at mennesket ikke lenger skal være alene med det som må bæres.
Når ordene kommer tilbake, kommer de sjelden som en flom.
De kommer langsomt.
Forsiktig.
Noen ganger nølende.
Men de kan åpne en dør som lenge har vært lukket.
Ikke fordi ordene alene helbreder.
Men fordi de gjør det mulig å dele det som tidligere bare kunne bæres i ensomhet.
Kanskje er dette språkets dypeste menneskelige oppgave.
Ikke å forklare hele livet.
Men å gjøre det mulig for mennesker å leve det sammen.
Det finnes erfaringer som aldri fullt ut lar seg uttrykke.
Det finnes følelser som overskrider språket.
Dette essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT
Dette essayet inngår i serien «Fra avhandling til essay» og bygger særlig på doktoravhandlingens eksistensielt-dialogiske drøfting av språk, fortelling, dialog, skam, anerkjennelse og menneskets kamp for å finne et språk for krenkede erfaringer: Pettersen, K. T. (2009). An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse: An Existential-Dialogical Perspective of Social Work within the Settings of a Norwegian Incest Centre. NTNU.
No comments:
Post a Comment