Før vi skriver hvem den andre er

Heideggers «som-struktur», Husserls livsverden og kunsten å beskrive uten å lukke

Fagpersonen sitter ved kjøkkenbordet med skjemaet foran seg. Kvinnen har fortalt at hendene er blitt langsommere, og at frokosten tar tid. Kommunen kan tilby hjelp til å lage maten.

«Jeg vil gjerne fortsette selv», sier hun.

Fagpersonen nikker og skriver: «Hun takker nei til hjelp.»

Setningen gjengir noe som har skjedd. Et tilbud er gitt, og kvinnen har avslått. Men hva sier hun egentlig nei til? At noen skal overta frokosten? At hun skal få hjelp med det som er blitt vanskelig? Eller at morgenen skal innrettes på en annen måte?

God hjelp krever beskrivelser som skiller slik at sammenhengen kommer til syne. Kvinnens nei må forstås sammen med det hun vil holde fast på. Her kan Heideggers lesning av Aristoteles og Husserls undersøkelse av erfaringens forhold til dommen gi praktisk dømmekraft et filosofisk språk.

Det følgende lar deres analyser arbeide i en omsorgssituasjon: De etiske følgene trekker vi frem gjennom møtet ved bordet.

Før setningen

I Die Grundbegriffe der Metaphysik, bind 29/30 i hans samlede verker, undersøker Heidegger hva som gjør det mulig å si noe om noe. Han bruker blant annet en svart tavle som eksempel. Før dommen legger ut hva tavlen er, må vi ha hatt den i blikket «als etwas Einheitliches» – som noe enhetlig (s. 456).

Det betyr ikke at vi først må ha avsagt en taus dom, «tavlen er svart», for deretter å uttale den samme dommen høyt. Poenget er at utsagnet utfolder noe som allerede er møtt i en sammenheng. Det begynner ikke med løsrevne bestanddeler.

Heidegger kaller dette en «som-struktur»: Noe viser seg som noe.

Ved kjøkkenbordet er frokosten allerede en del av en morgen. Brødkniven, kaffekoppen og kvinnens langsomme bevegelser hører til i en sammenheng før fagpersonen begynner å registrere dem. Men hva denne sammenhengen betyr for kvinnen, er ennå ikke tilstrekkelig forstått.

Fagpersonen kan høre svaret som manglende innsikt og spørre: «Forstår du at du trenger hjelp?»

Hun kan også høre det som et forsøk på å bevare noe og spørre: «Hva ved frokosten ønsker du å fortsette med selv?»

Det første spørsmålet ber om en innrømmelse, det andre om en beskrivelse.

Hva hennes nei holder sammen

To greske begreper står sentralt hos Heidegger: synthesis, sammenføyning, og diairesis, adskillelse. Han avviser at bekreftelsen ganske enkelt føyer sammen, mens benektelsen skiller. Begge utsagnsformene gjør begge deler (s. 459, 463).

Også «tavlen er ikke rød» viser tavlen. Vi må bringe tavlen og rødfargen inn i én forståelsessammenheng for å kunne si at fargen ikke tilkommer den. Benektelsen er ingen ren frakobling.

Dette blir avgjørende når kvinnen sier nei.

«Det er ikke det at jeg elsker å smøre brødskiver», sier hun. «Men det er min tid på dagen.»

Hennes nei holder noe sammen. Hun avviser at andre skal overta, fordi hun ønsker å bevare en aktivitet som gir morgenen retning. Hun skiller mellom å få støtte og å bli satt til side.

Også journalnotatet holder sammen og skiller. Problemet oppstår når det blir lest som om kvinnens nei bare bryter forbindelsen til hjelp. Da forsvinner det som benektelsen samtidig holder fast ved.

Det faglige spørsmålet blir derfor mer presist: Hva avviser hun, og hva bekrefter hun gjennom avslaget?

Kanskje trenger hun hjelp nettopp for å kunne fortsette selv.

Bordet som står ugunstig

Heidegger gir et annet eksempel som fører oss nærmere denne situasjonen: «diese Tafel steht ungünstig» – dette bordet står ugunstig (s. 460).

«Ugunstig» sier noe om tavlens plassering i en sammenheng. Den kan stå slik at noen ikke ser, eller slik at det er vanskelig å bruke den. For å forstå utsagnet må vi ha mer i blikket enn tavlen isolert.

Heidegger understreker at den ugunstige plasseringen ikke først tenkes for seg og deretter føyes til bordet. Bordet oppfattes i en enhet som utsagnet utfolder. Når vi skiller ut hvordan den står, skal enheten selv komme til uttrykk: «sich gerade bekundet» (s. 461).

Her finner vi et kriterium for beskrivelsen ved kjøkkenbordet: Den må skille slik at sammenhengen blir tydeligere.

At kvinnen bruker lang tid, er viktig. Men langsomheten betyr noe forskjellig alt etter om vi ser frokosten som en oppgave som skal fullføres, eller som en aktivitet hun ønsker å beholde. Begge hensyn må undersøkes. Hun kan bruke så mye krefter at hun ikke får spist, samtidig som en full overtakelse kan frata henne noe vesentlig.

En god beskrivelse gjør denne spenningen synlig. Den lar behovet for hjelp og ønsket om fortsatt å gjøre noe selv høre sammen.

Et sant notat kan gjøre forståelsen trangere

Heidegger beskriver utsagnets apophansis som det å la noe bli sett. I sannhetsanalysen på disse sidene betegner det avdekkende og det tildekkende henholdsvis det sanne og det usanne utsagnet.

Når vi sier at journalnotatet kan være sant og likevel skjule noe, utvider vi derfor problemstillingen. Spørsmålet gjelder nå hva en korrekt registrering gjør med forståelsen av et menneske.

På sidene 462–64 undersøker Heidegger hvordan utsagnet lar det værende ses som noe foreliggende, som noe som er slik eller slik. Journalnotatet kan få en tilsvarende virkning når det blir stående som en ferdig bestemmelse: Hun er en som takker nei.

Kvinnen trer da frem som en registrert tilstand. Bevegelsen i svaret hennes – hva hun forsøker å verne om, og hva hun kanskje kan ta imot – blir vanskeligere å se.

En journal må velge ut. Den skal ikke romme hele livet hennes. Men det den velger ut, må gi den neste fagpersonen mulighet til å forstå hva som står på spill. Ellers kan den neste samtalen begynne med en forventning om motstand, lenge før kvinnen har fått sagt noe.

Husserl: Dommen vokser ut av erfaringen

Den nærmeste forbindelsen til Husserl finner vi her i Erfahrung und Urteil, «Erfaring og dom». Verket ble utarbeidet og utgitt av Ludwig Landgrebe i 1939 på grunnlag av Husserls manuskripter og forelesninger, blant annet fra 1920-årene.

Husserl spør hvordan den ferdige dommen, «S er p», vokser frem av førpredikativ erfaring. Før vi bestemmer noe uttrykkelig som å ha en egenskap, er det allerede gitt oss som noe vi kan rette oppmerksomheten mot og undersøke videre.

Gjennom det han kaller eksplikasjon, utfolder vi bestemmelser ved det vi erfarer. Vi retter oppmerksomheten mot enkelte trekk, samtidig som vi holder fast ved det samme som trekkene er trekk ved. Delene av undersøkelsen får mening gjennom denne vedvarende forbindelsen.

Dette ligger nær Heideggers tanke om at dommen legger ut en allerede oppfattet enhet. Hos Husserl er også forbindelsen til livsverdenen uttrykkelig: Erfaringen står i en verden som allerede er gitt, med fortrolighet, vaner og overleverte forståelser. Førpredikativ betyr derfor ikke at vår daglige erfaring er uberørt av språk og tidligere dommer.

Ved kjøkkenbordet kommer verken kvinnen eller fagpersonen uten forhistorie. Kvinnen kjenner sin morgen gjennom mange års levd praksis. Fagpersonen kjenner tegn på hjelpebehov gjennom utdanning og erfaring. Begge kan oppdage noe de ennå ikke har sett.

Husserls spørsmål hjelper oss å undersøke hvilken erfaring den ferdige beskrivelsen bygger på, og hvordan den er blitt utfoldet. Har vi fulgt det kvinnen forsøker å vise oss, eller har en kjent kategori avsluttet undersøkelsen for tidlig?

Forskjellen mellom filosofene blir samtidig tydeligere. Husserl undersøker hvordan gjenstandens mening og dommens gyldighet konstitueres i bevissthetens erfaringsliv. Heidegger fører analysen mot verden selv: På side 458 omtaler han «som»-strukturen som et vesentlig trekk ved verden. Det dreier seg om hvordan noe kan møte oss som noe innenfor en åpen sammenheng.

Deres spørsmål møtes før den ferdige setningen, men peker videre i forskjellige retninger.

Til i morgen

Til i morgen er ikke lang tid. Fagpersonen kan se at notatet er for knapt og tenke at hun skal rette det senere. Nå venter et nytt besøk. Formuleringen blir stående.

I andre del av Sygdommen til Døden, i avsnittet om den sokratiske bestemmelsen av synd, undersøker Kierkegaards pseudonyme forfatter Anti-Climacus overgangen fra å ha forstått til å gjøre. Viljen behøver ikke å protestere åpent mot det erkjente. Den kan la tiden gå: «vi vil dog see det an til imorgen». I mellomtiden blir forståelsen dunklere, til den begynner å tilpasse seg det man allerede gjør.

Anti-Climacus undersøker dette innenfor en teologisk forståelse av synd; her låner vi beskrivelsen av utsettelsen og dens virkning på erkjennelsen.

Ved neste gjennomlesning virker kanskje notatet tilstrekkelig likevel. Hun sa jo nei. Det som var verdt å undersøke, er blitt lettere å overse. Utsettelsen har forandret hva fagpersonen synes hun trenger å gjøre.

Et notat som lar fremtiden stå åpen

Men kvinnen sitter fortsatt ved bordet. Fagpersonen legger pennen ned.

«Når du sier at du vil fortsette selv, gjelder det hele frokosten?»

Kvinnen tenker seg om.

«Jeg trenger kanskje hjelp med kaffekjelen. Den er blitt tung. Men brødskivene vil jeg smøre.»

Nå er det ikke avslaget alene som står i sentrum. Kvinnen har skilt mellom to deler av frokosten på en måte som gjør sammenhengen tydeligere. Hun ønsker støtte til det som er vanskelig, for å beholde det hun fortsatt kan gjøre.

Fagpersonen må fremdeles vurdere ernæring, sikkerhet og hva tjenesten kan tilby. Samtalen gir vurderingen et bedre grunnlag. Den gjør det mulig å undersøke en hjelp som svarer til kvinnens eget prosjekt.

Et nytt notat kan lyde:

«Hun ønsker å fortsette å lage frokosten selv. Hun opplever kaffekjelen som tung og ønsker hjelp til å finne en løsning. Vi skal sammen undersøke hvordan hun kan beholde frokostrutinen på en trygg måte.»

Heidegger minner også om at utsagn kan vise det som har vært, og det som skal komme, og at verbet bærer tid med seg. «Hun takker nei» kan i journalens bruk fryse en hendelse til en varig bestemmelse. «Vi skal sammen undersøke» gir plass til at noe ennå kan bli annerledes.

Også det nye notatet er foreløpig. En løsning må prøves, og kvinnen kan ombestemme seg. Men beskrivelsen har bevart forbindelsen mellom vanskene hennes og det hun vil fortsette med.

Ved kjøkkenbordet står koppen fortsatt på samme sted. Hjelpen har fått en tydeligere retning.

Før fagpersonen lukker journalen, vender hun skjermen mot henne.

«Er dette en beskrivelse du kjenner deg igjen i?»