Når svaret kommer før forståelsen

Om kunstig intelligens, dømmekraft og dannelse

Jeg har undervist studenter i flere tiår. Noe av det mest meningsfulle har vært å se dem bli mer selvstendige: undersøke et argument, oppdage hva de har oversett, og begrunne hvorfor de endrer standpunkt. Derfor mener jeg at utdanning må vurderes etter mer enn svarene studentene leverer. Den skal utvikle deres evne til å forstå, vurdere og ta ansvar.

Kunstig intelligens kan støtte dette arbeidet. En forklaring hjelper studenten videre. Et motargument avdekker en svakhet i egen tenkning. Men KI gjør det også mulig å levere et overbevisende svar uten å forstå det. Denne forskjellen må undervisningen ta på alvor.

I The Daily-episoden «When A.I. Comes for Your Purpose in Life» beskriver matematikeren Steven Strogatz både begeistring og sorg over utviklingen. Han forbinder sorgen med ønsket om å være en helt i sin egen faglige historie: den som først løser et problem eller forstår en ny sammenheng. podcasts.happyscribe.com

For studenten som drømmer om å løse et problem ingen tidligere har løst, står mye på spill. Dersom KI kommer først, rammes ambisjonen som ga arbeidet retning. At løsningen finnes, erstatter ikke gleden ved å finne den.

Forståelsen må bli vår

Vi må likevel skille mellom å oppdage noe nytt for menneskeheten og å oppdage noe nytt for seg selv.

Et matematisk bevis kan ha vært kjent i hundre år og fortsatt gi studenten en sterk opplevelse av innsikt. Plutselig blir sammenhengen tydelig. At andre har forstått den før, gjør ikke erfaringen mindre virkelig.

Slik har læring alltid vært. Kunnskapen finnes, men forståelsen må bli vår. Å lese en løsning er ikke nok dersom vi ikke ser hvorfor den holder.

Dette trøster kanskje ikke forskeren som ønsker å gjøre en original oppdagelse. Det tapet må tas på alvor. Men utdanningens verdi kan ikke avhenge av at studenten overgår alle andre. Da ville læring ha liten mening for de fleste.

Matematikkens magi ligger også i erfaringen av å forstå. Den får mindre plass når undervisningen først og fremst belønner det ferdige svaret.

Dannelse krever deltakelse

Det greske begrepet paideia betegner kulturell oppdragelse. naob.no For meg minner det om at utdanning forbereder oss på å delta i et fellesskap der våre vurderinger får betydning for andre.

Her bruker jeg dannelse om utviklingen av vårt forhold til kunnskap, mennesker og ansvar. Dømmekraft er en del av denne utviklingen: evnen til å undersøke en situasjon, veie hensyn og begrunne en handling.

Studenten må derfor møte spørsmål som: Hva bygger du vurderingen på? Hva kunne fått deg til å endre den? Hvem ville beskrevet situasjonen annerledes?

En velformulert tekst viser ikke alene om studenten har arbeidet med disse spørsmålene.

Et dilemma uten klar fasit

Tenk deg en undervisningsoppgave fra sosialt arbeid.

Et barn kommer ofte for sent til skolen og har økende fravær. Moren er utslitt og har uregelmessige arbeidstider. Skolen ønsker mer stabile morgenrutiner. Familien har tidligere fått råd som var vanskelige å følge.

Studenten ber KI foreslå tiltak. Svaret anbefaler faste rutiner, samarbeid mellom hjem og skole og jevnlig oppfølging. Ut fra opplysningene virker det rimelig.

Så kommer nye opplysninger. Moren ønsker ikke flere møter fordi hun risikerer å miste vakter på jobb. Barnet gruer seg til skolen fordi noen medelever plager det.

Den første anbefalingen blir utilstrekkelig. Flere krav til hjemmet kan øke belastningen og overse barnets erfaring. Samtidig må fraværet følges opp.

Hva bør studenten gjøre først? Et møte kan gi nødvendig avklaring, men belaste moren. Rask handling fra skolen kan hjelpe barnet, men situasjonen er ennå uklart beskrevet. Å vente har også konsekvenser.

KI kan foreslå alternativer. Studenten må begrunne hvilket første skritt som er rimelig, hva som må undersøkes, og når vurderingen skal tas opp igjen.

Oppgaven ender uten en klar fasit. Studenten må velge på et ufullstendig grunnlag og være villig til å endre valget. Her blir dømmekraften nødvendig.

Gjør vurderingsarbeidet synlig

En anbefaling kan være riktig uten at studenten forstår hvorfor. Den kan også være godt begrunnet generelt og passe dårlig i den konkrete situasjonen.

Jeg mener derfor at undervisningen må gjøre vurderingsarbeidet synlig. Be studenten forklare hva hen først tenkte, hvilken hjelp hen brukte, og hvorfor konklusjonen ble endret. Legg til en opplysning som utfordrer svaret. Spør hva som fortsatt er usikkert.

Studentene skal få hjelp. Unødvendig forvirring har ingen egen verdi. God undervisning gir støtte som gjør dem i stand til å arbeide mer selvstendig.

Vi må også verdsette gleden ved å forstå sammen. Den som hjelper en medstudent til å se en sammenheng, bidrar med noe betydningsfullt selv om ingen av dem gjør en ny oppdagelse.

Når svaret kommer før forståelsen, må vi be studenten gå inn i resonnementet og prøve det mot situasjonen. La studenten vise hva som er forstått, hva som er usikkert, og hva som begrunner neste skritt. Still så spørsmålet ingen ferdig tekst bør gjøre overflødig: Hva mener du det er riktig å gjøre, og hvorfor?