Min, din og vår livsverden

Husserl og Buber i praktisk filosofi

Vi kan dele et rom uten å oppleve situasjonen på samme måte. Ved kjøkkenbordet sitter en eldre kvinne og en fagperson fra kommunen. Samtalen gjelder hjemmetjenester. Fagpersonen vil finne ut hvilken hjelp kvinnen trenger. Kvinnen er opptatt av hvem som skal komme inn i hjemmet hennes, når de kommer, og om hun fortsatt kan bestemme hvordan dagen skal begynne. Begge ønsker at hun skal ha det godt. Likevel kan de legge forskjellig mening i hva god hjelp er.

Edmund Husserl og Martin Buber kan hjelpe oss å forstå dette møtet fra to forskjellige kanter. Husserl undersøker livsverdenen som erfaringens felles meningshorisont. Buber undersøker hvordan vi trer inn i relasjonen til den andre. Jeg vil hevde at perspektivene utfyller hverandre, uten å kunne slås sammen: God praksis krever både forståelse av situasjonen slik den leves, og en åpenhet for mennesket som møter oss i den. Dette er essayets praktiske sammenstilling, ikke en teori de to utviklet i fellesskap.

Husserl: Hjemmet slik det leves

For fagpersonen er kjøkkenet også et sted hvor behov kan kartlegges. Klarer kvinnen å lage mat? Er det fare for fall? Trenger hun hjelp til rengjøring? For kvinnen er kjøkkenet stedet hvor hun har begynt dagen i mange år. Hun kjenner lyset over bordet og lyden fra gårdsplassen. Å lage sin egen frokost kan være en liten handling som bekrefter at hun fortsatt rår over hverdagen.

Dette tenkte eksemplet gir en inngang til Husserls livsverdensbegrep. Livsverdenen er den verdenen som allerede fremtrer som meningsfull i erfaring og handling. Den er også grunnlaget som vitenskapens begreper og metoder springer ut av. Kjøkkenets betydning er derfor ikke bare et personlig tillegg til et rom som ellers kan beskrives fullstendig gjennom mål og funksjoner.

I De europeiske vitenskapenes krise og den transcendentale fenomenologi kritiserer Husserl at den objektiverende vitenskapen glemmer sin opprinnelse og sitt meningsgrunnlag i livsverdenen. Matematiske og vitenskapelige idealiseringer kan da bli behandlet som selve virkeligheten, mens den erfarte verdenen som gjør dem mulige, trer i bakgrunnen.

Anvendt på kjøkkenbordet betyr dette ikke at kartlegging skal avvises. Opplysningene kan være avgjørende for å gi forsvarlig hjelp. Men fagpersonens beskrivelse må kunne prøves mot livet den gjelder. Hvis hjelp til frokost betyr at kvinnen må stå opp på et tidspunkt hun ikke ønsker, har tiltaket en betydning som ikke kommer frem bare ved å registrere at behovet er dekket.

Her må også uttrykkene min, din og vår livsverden presiseres. Hos Husserl viser livsverdenen til en felles horisont, erfart fra forskjellige subjektive ståsteder. Intersubjektivitet betegner forbindelsen mellom erfarende subjekter som er grunnleggende for en verden som gjelder for flere enn meg.

I denne fremstillingen bruker jeg derfor min og din om forskjellige perspektiver innenfor den delte horisonten, ikke om to lukkede verdener. Når jeg sier at din livsverden minner meg om at mitt perspektiv ikke uttømmer situasjonen, er dette min pedagogiske og praktiske tolkning. Den gjør Husserls undersøkelse til en oppfordring: Finn ut hva situasjonen betyr fra den andres ståsted.

Buber: Den som sitter overfor oss

Bubers spørsmål kommer nærmere selve relasjonen. Fagpersonen kan forstå mye av kvinnens hverdagsliv og likevel føre samtalen slik at hennes svar bare blir opplysninger til en vurdering som allerede er bestemt.

I Jeg og Du skiller Buber mellom Jeg–Det og Jeg–Du som grunnleggende måter å forholde seg på. I Jeg–Det beskriver, vurderer og ordner vi. Denne holdningen er nødvendig. Fagpersonen må kunne skille mellom behov, undersøke alternativer og utarbeide en plan. Faren oppstår når Jeg–Det blir enerådende, slik at mennesket bare får fremtre som det som kan kartlegges og håndteres.

Jeg–Du betegner en annen grunnholdning. Den andre møter meg som en jeg selv står i relasjon til. Det handler derfor om mer enn en vennlig samtalestil. Et varmt tonefall kan ledsage en avgjørelse som ikke gir den andre noen reell mulighet til å påvirke.

Buber beskriver møtet med Du som noe som kommer oss i møte ved nåde. Møtet lar seg ikke fremstille som et resultat av riktig teknikk eller vilje alene. Min åpenhet gir meg ingen kontroll over den andres svar. I praktisk sammenheng tolker jeg dette som en grense for enhver metode: Vi kan arbeide med vår egen tilstedeværelse, men vi kan ikke garantere at den andre opplever seg møtt.

Ved kjøkkenbordet kan kvinnen si at hun heller vil klare frokosten selv, selv om det tar lang tid. Svaret kan forstyrre fagpersonens første vurdering. Å møte henne innebærer å gi denne forstyrrelsen betydning. Hva forsøker hun å bevare? Finnes det en form for hjelp som støtter dette? Samtalen trenger rom for at forståelsen faktisk kan endres.

Sammen: Forståelse, makt og ansvar

Buber fant også gjenklang hos Husserl. I sin refleksjon over hva et menneske er, fremhever han Husserls forståelse av våre forbindelser til generasjoner og samfunn. Mennesket kan ikke forstås fullt ut som et isolert individ. Her berører tankene deres hverandre, selv om de stiller forskjellige spørsmål.

Forbindelsen er relevant for praksis fordi kvinnen ved kjøkkenbordet verken er et isolert individ eller bare et medlem av en kategori. Hennes muligheter formes av hjemmet, kroppen, relasjonene og tjenestene hun kan få. Samtidig er det hun som skal leve med hjelpen etter at fagpersonen har gått.

Maktforskjellen gjør ansvarsspørsmålet tydelig. Fagpersonen kjenner ordningene, skriver vurderingen og kan ha innflytelse på hvilke alternativer som blir tilgjengelige. Kvinnen kan være avhengig av hjelpen og usikker på hva som skjer hvis hun protesterer. At samtalen foregår i hennes hjem, betyr ikke nødvendigvis at hun bestemmer premissene.

Et konkret spørsmål fagpersonen kan stille seg selv, er derfor: Hvis hun sier imot forslaget mitt, får det faktisk betydning for hva jeg vurderer og anbefaler?

Et annet gjelder handlingsrommet: Har jeg forklart hva hun kan velge mellom, og hva som allerede er bestemt? Lytting blir troverdig når den følges av tydelighet om hvilke muligheter som finnes. Begrensede ressurser forsvinner ikke gjennom en god samtale. Men kvinnen kan få vite hvor grensene går, og få hjelp til å formulere det som betyr mest for henne innenfor dem.

Dette er en praktisk filosofisk videreføring av perspektivene, ikke en påstand om at Husserl og Buber utformet en teori om hjemmetjenester. Husserl skjerper oppmerksomheten for forskjellen mellom kartleggingen og den levde situasjonen. Buber skjerper oppmerksomheten for hvordan den andre får tre frem i møtet. Sammen hjelper de oss å undersøke både forståelsen vår og bruken av makten som følger med rollen.

Nærhet gir oss ikke eierskap til den andres liv. En god relasjon fritar heller ikke fagpersonen fra å begrunne vurderingene sine. Respekt innebærer at uenighet kan komme frem uten å bli tolket som utakknemlighet eller manglende samarbeidsvilje.

Ved kjøkkenbordet kan neste bevegelse være liten. Fagpersonen legger skjemaet til side et øyeblikk og spør hva kvinnen helst vil fortsette å gjøre selv. Deretter lar hun svaret få betydning for planen de arbeider med. Vår livsverden blir ikke felles først i dette øyeblikket. Men forståelsen av den kan utvides, og den andres liv får fortsatt være sitt eget.