Å leve med uro – et essay om nevrotisisme

Meldingen er sendt. Vi legger telefonen fra oss, men tar den snart opp igjen. Ingen svar. Vi leser våre egne ord på nytt. Var den siste setningen for skarp? Burde vi ha skrevet noe annet? Etter hvert begynner stillheten å ligne et svar, selv om vi ennå ikke vet hva den betyr.

Det er lett å kjenne seg igjen i en slik situasjon. Forskjellen ligger i hvor ofte uroen kommer, hvor sterkt den griper tak, og hvor mye plass den får i hverdagen. Psykologien bruker begrepet nevrotisisme om tilbøyeligheten til å oppleve ubehagelige følelser som bekymring, engstelse, irritasjon, skam og nedstemthet. Det er ett av de fem overordnede trekkene i femfaktormodellen, en modell som beskriver personlighet langs fem brede dimensjoner. Vi befinner oss alle et sted på denne skalaen. Spørsmålet er hvor mye av trekket vi har.

Ordet har en klang som lett kan gjøre oss skeptiske. Det minner om «nevrose» og kan få en beskrivelse av følelseslivet til å høres ut som en sykdom. Nevrotisisme er et personlighetstrekk, ikke en diagnose. Høy grad er forbundet med større sårbarhet for psykiske lidelser, men forteller ikke hvordan et bestemt menneskes liv vil bli. Trekket rommer dessuten forskjellige sider. Som Kennair (2022) påpeker, kan noen sider av trekket være høye og andre lave. Det gir ulike mønstre i følelseslivet.

Å forstå denne variasjonen kan gjøre det lettere å møte både oss selv og andre. Den som tar en bemerkning tungt, trenger kanskje mer tid før den slipper taket. Den som virker rolig, kan ha en helt annen opplevelse av den samme situasjonen. Slike forskjeller gir grunn til nysgjerrighet og til å lytte før vi trekker slutninger.

Når vi beskriver nevrotisisme som vanlig, må det også være plass til at uroen kan gjøre vondt. En natt med grubling blir ikke mindre slitsom fordi mange kjenner erfaringen. «Dette er menneskelig» bør åpne en samtale, ikke lukke den. Normalisering får verdi når den gjør det tryggere å fortelle og lettere å be om hjelp.

Her har praktisk filosofi noe å bidra med. Den stoiske filosofen Epiktet skiller i Håndboken mellom det som skjer og vurderingene vi gjør av det. I kapittel 5 legger han avgjørende vekt på hvordan våre vurderinger skaper uro. Vi kan bruke dette skillet som en øvelse: å undersøke hva vi faktisk vet, og hva vi selv har lagt til (Epiktet, u.å., kap. 5).

Den ubesvarte meldingen gir et enkelt eksempel. «Jeg kjenner meg avvist» beskriver en opplevelse. «Jeg er blitt avvist» hevder noe om den andre. Følelsen er virkelig, mens forklaringen fortsatt er usikker. Kanskje er vedkommende opptatt. Kanskje krever meldingen litt ettertanke. Kanskje er det noe mellom oss som bør avklares. Når vi holder flere forklaringer åpne, får vi mer å velge mellom. Vi kan vente, spørre eller ta opp saken når vi møtes.

Øvelsen forutsetter samtidig at vi tar livsvilkårene på alvor. Utrygghet på arbeidsplassen, økonomiske vansker og stadig kritikk er forhold som kan kreve handling. Personlighet kan si noe om hvordan vi reagerer; den forklarer ikke hele situasjonen. Noen ganger er det tankene våre som trenger nærmere undersøkelse. Andre ganger trenger vi støtte til å forandre det som skjer rundt oss.

Det samme skillet mellom hendelse og vurdering kan være nyttig når selvkritikken melder seg. Vi sier noe uheldig og begynner å tenke at vi er dumme eller vanskelige. En bemerkning blir til en dom over hele personen. Da kan vi føre tanken tilbake til det konkrete: Hva sa vi? Hvordan ble det mottatt? Er det noe vi bør rette opp? Et spørsmål om en handling gir oss mulighet til å gjøre noe. En dom over vår verdi etterlater oss gjerne bare med skam.

Å møte uroen på denne måten fritar oss ikke for ansvar. Vi kan kjenne irritasjon og likevel velge ordene med omtanke. Vi kan grue oss til en samtale og likevel ta den. Mot kan begynne mens uroen fortsatt er der. Den som har brukt hele morgenen på å samle seg før et møte, kan ha vist betydelig mot bare ved å komme. Det er lett å overse slik innsats når vi bare ser det som skjer utenpå.

Sårbarheten trenger heller ingen forskjønnelse for å fortjene respekt. Bekymring gir ikke automatisk dypere innsikt eller større omsorg. Det finnes ingen plikt til å gjøre lidelse til en gave. Men erfaringen av egen usikkerhet kan gi oss noe å tenke med. Den kan minne oss om å spørre før vi dømmer, og om hvor lite vi kjenner til av andres indre liv.

Nevrotisisme beskriver en tilbøyelighet, ikke et helt menneske. Vi kan være urolige og pålitelige, lett såret og generøse, bekymrede og handlekraftige. Følelsene våre inngår i livet sammen med det vi verdsetter og det vi velger å gjøre. Det gir rom for å øve, for å søke støtte og for å delta uten først å måtte bli annerledes.

Telefonen ligger fortsatt på bordet. Meldingen er fremdeles ubesvart. Vi vet ikke mer enn i sted, og kjenner kanskje ennå et lite stikk av uro. Likevel kan vi la telefonen ligge, sette på kaffen og vende tilbake til det vi holdt på med. Svaret får komme når det kommer.