Når hjelpen kommer inn i hjemmet

Hva Husserl og Heidegger kan lære oss om å hjelpe uten å overta

Vi kan dele et rom uten å oppleve situasjonen på samme måte. Ved kjøkkenbordet sitter en eldre kvinne og en fagperson fra kommunen. De snakker om hjemmetjenester. Fagpersonen skal vurdere hva kvinnen trenger hjelp til. Kvinnen forklarer at hun fortsatt vil lage sin egen frokost, selv om det tar tid og hendene ikke er like sikre som før.

«Det er ikke det at jeg elsker å smøre brødskiver,» sier hun. «Men det er min tid på dagen.»

Denne tenkte samtalen handler om mer enn å finne en praktisk ordning. Den handler om hva det betyr å kunne fortsette å leve på en måte man kjenner som sin egen. Edmund Husserl og Martin Heidegger kan hjelpe oss å undersøke dette fra to kanter. Jeg vil hevde at god hjelp må forstå to ting: hvordan en situasjon erfares, og hva hjelpen gjør med menneskets muligheter for å handle og høre til. Det første kan vi nærme oss gjennom Husserls livsverden. Det andre blir tydelig hos Heidegger, i tanken om at vi alltid allerede er i verden, opptatt av ting og sammen med andre.

Disse to inngangene må likevel ikke bli en fast arbeidsdeling mellom filosofene. Husserl er også opptatt av praksis, og Heidegger av erfaring. Her bruker vi dem til å åpne ulike spørsmål ved det samme kjøkkenbordet.

Husserl: Verden som allerede har mening

For kvinnen er kjøkkenet et sted hun har levd en stor del av livet. Hun vet hvordan skuffene åpnes, hvilken kopp hun foretrekker, og hvor stolen skal stå for at morgenlyset ikke skal treffe øynene. Her har hun dekket på til barn, ektefelle og gjester. Nå dekker hun vanligvis bare til seg selv, men kjøkkenet er fortsatt stedet hvor hun hører hjemme.

Husserls begrep om livsverden hjelper oss å se denne meningssammenhengen. Verden er allerede erfart og fortrolig før vi undersøker den gjennom faglige kategorier. Kjøkkenet møter kvinnen som et hjemlig sted, med vaner, minner og forventninger.

Når fagpersonen registrerer «behov for hjelp til måltider», fanger hun opp noe viktig. Samtidig kan mye falle utenfor. At frokosten tar lang tid, sier ikke hva handlingen betyr. Kanskje er tiden en belastning. Kanskje gir nettopp den langsomme begynnelsen dagen en rytme kvinnen vil beholde. Kanskje er det begge deler. Det må spørres om, ikke antas.

I sitt verk om de europeiske vitenskapenes krise advarer Husserl mot at objektiverende vitenskap glemmer sitt eget grunnlag i livsverdenen. Begreper og metoder vokser ut av den erfarte verden, men kan etter hvert behandles som om de uttømmer den. Overført til kjøkkenbordet: Er kartleggingsskjemaet fortsatt åpent for livet det skal beskrive?

Livsverdenen er dessuten en delt horisont. Kvinnen og fagpersonen lever ikke i hver sin lukkede verden. De kan forstå hverandre, men ser fra ulike ståsteder. Fagpersonen har overblikk over regelverk, risiko og ressurser. Kvinnen har førstehåndskunnskap om hva dette hjemmet er. Ingen av delene er hele bildet.

Heidegger: Verden vi er opptatt i

Martin Heidegger var Husserls elev og assistent, og Væren og tid fra 1927 er tilegnet læreren. Han lærte mye av Husserls måte å undersøke erfaring på, men ga fenomenologien en ny oppgave. Mens Husserl undersøkte hvordan verden fremtrer og får mening i erfaringen, tok Heidegger utgangspunkt i menneskets eksistens for å spørre etter værens mening.

Å være i verden betyr mer enn å befinne seg et sted. Kvinnen er i verden ved å stelle hjemmet, lage mat, vente på telefoner og regne med hva hun kan gjøre i morgen. Livet hennes er allerede vevd inn i oppgaver, relasjoner og muligheter.

Frokosten viser hvordan. Koppen, kniven og kaffekannen møter henne først og fremst som ting hun bruker. De forsvinner nesten i bruken. Heidegger kaller denne måten tingene møter oss på for det tilhåndenværende. Oppmerksomheten er rettet mot det vi holder på med, mens redskapene inngår ubemerket i gjøremålet.

Så blir kaffekannen for tung. Plutselig stikker den seg ut. Det som tidligere gled ubemerket inn i morgenens gjøremål, krever nå oppmerksomhet. Kannen viser seg gjennom en vanskelighet i bruken. Men det som kommer til syne, er mer enn en tung kanne: Muligheten til å begynne dagen på egen hånd er blitt usikker.

Dette utvider fagpersonens spørsmål. Spørsmålet er ikke bare hvilken hjelp kvinnen trenger, men hva hjelpen vil gjøre med mulighetene hennes. En lettere kanne eller noen som setter frem det nødvendige, kan la henne fortsette med resten selv. I andre tilfeller må mer overtas. Poenget er at vurderingen må omfatte hva kvinnen fortsatt kan delta i, ikke bare hvilke oppgaver andre kan utføre for henne.

Hjelp som overtar og hjelp som gir tilbake

Hos Heidegger betegner Sorge, ofte oversatt med «omsorg», en grunnstruktur i menneskelivet: Livet angår oss. Vi kommer fra en fortid, befinner oss i forhold vi ikke har valgt, og retter oss mot muligheter. Begrepet handler derfor om mer enn omsorg i faglig eller moralsk forstand.

Når Heidegger skriver om forholdet til andre, bruker han et eget ord, Fürsorge. Der skiller han mellom to ytterpunkter. Den ene formen «hopper inn for» den andre: tar over det den andre er opptatt med, avlaster og overlater henne til å vente på resultatet. Den andre formen «hopper foran»: hjelper den andre til å bli fri til å forholde seg til sine egne muligheter.

Heidegger beskriver hvordan den første formen kan gjøre den andre avhengig og dominert, mens den andre kan hjelpe henne til å ta ansvar for sin egen eksistens. Dette er likevel ingen ferdig metode for omsorgsarbeid. Skillet gir oss et spørsmål å arbeide med.

Ved kjøkkenbordet får det en enkel og ubehagelig form: Overtar jeg nå fordi det er nødvendig for henne, eller fordi det gjør oppgaven enklere for meg?

Det er et vanskelig spørsmål. Tidspress og begrensede ressurser er reelle vilkår for fagpersonens arbeid. De må inngå i vurderingen, men kan ikke alene begrunne at man overtar. Ansvar betyr heller ikke alltid å trekke seg tilbake. Noen ganger må fagpersonen gripe inn, forklare en risiko eller anbefale mer hjelp enn kvinnen ønsker. Men også da kan man undersøke hvor det finnes handlingsrom. Kan hun velge tidspunkt? Kan hun delta i deler av gjøremålet? Har hun fått en begrunnelse hun kan forstå, og har innvendingene hennes fått betydning?

Det motsatte problemet finnes også. Selvstendighet må ikke bli et ideal som gjør det skamfullt å ta imot hjelp. Et menneske kan bevare innflytelse over livet sitt nettopp gjennom støtte fra andre. Å få hjelp er ikke det samme som å miste sitt eget liv.

Læreren, eleven og grensene for filosofien

Husserl og Heidegger kom etter hvert langt fra hverandre. Uenigheten gjaldt blant annet om fenomenologien skulle undersøke erfaringens grunnlag gjennom en transcendental subjektivitet, eller ta utgangspunkt i menneskets eksistens som vei til spørsmålet om værens mening. Hos Husserl dreier dette seg om hvordan verden kan fremtre som meningsfull og gyldig for oss. Hos Heidegger blir spørsmålet om hva det vil si å være, styrende for undersøkelsen. Det er en dypere forskjell enn de praktiske spørsmålene vi har brukt ved kjøkkenbordet.

Det betyr også at oppdelingen jeg startet med, er en forenkling. Husserl var opptatt av praksis og fellesskap, ikke bare av et betraktende jeg. Heidegger var opptatt av hvordan verden åpner seg for oss, ikke bare av hva vi gjør. Bruker vi dem sammen, må vi vite at vi låner begreper fra to prosjekter som ikke uten videre lar seg forene.

Forholdet mellom dem endte dessuten i et alvorlig personlig og politisk brudd. Heideggers tilslutning til nazismen gjør det nødvendig å skille mellom verdien av enkelte innsikter og dømmekraften til den som utviklet dem. En filosofi om å være sammen med andre og om omsorg er ingen garanti for ansvarlig handling.

Dette gjelder også oss som bruker filosofien i praksis. Begrepene kan åpne spørsmål, men de avgjør ikke hva som er riktig å gjøre. Den som har faglig makt, må fortsatt begrunne vurderingene sine overfor den det gjelder, og tåle å bli korrigert av henne.

Et spørsmål som ikke lar seg ordne bort

Tilbake ved kjøkkenbordet kan fagpersonen begynne med å spørre hva det betyr for kvinnen å lage sin egen frokost. Så kan de undersøke hva som har blitt vanskelig, og hvilken hjelp som kan gjøre det mulig å fortsette. Kanskje må noen oppgaver overtas, mens andre kan forbli hennes egne.

Men anta at kvinnen vil fortsette med noe fagpersonen mener er for risikabelt: gasskomfyren eller den bratte kjellertrappen. Da gir verken Husserl eller Heidegger oss et ferdig svar. De hjelper oss å se hva som står på spill, både trygghet og tilhørighet, og å spørre hvem som skal veie dem mot hverandre, og hvordan.

Kanskje starter det med et lite spørsmål som likevel kan bære mye: Hva ønsker du å kunne fortsette med, og hvordan kan vi hjelpe deg med det?