Når samtalen får betydning

Hva Husserl og Jürgen Habermas kan lære oss om livsverden, hjelp og retten til å bli hørt

Kvinnen sitter ved kjøkkenbordet mens medarbeideren fra kommunen åpner skjemaet på nettbrettet. De skal snakke om hvilken hjelp hun trenger om morgenen. Hendene er blitt mindre stødige, og det tar lengre tid å lage frokost.

«Vi kan sørge for at maten står ferdig når du kommer inn på kjøkkenet», sier medarbeideren.

Kvinnen ser mot benken, der kaffeboksen og brødfjølen har sine faste plasser.

«Men jeg vil gjerne lage den selv. Det er min tid på dagen.»

Medarbeideren stanser før hun fyller ut neste felt.

Her står noe vesentlig på spill. God hjelp krever at vi forstår hva hverdagen betyr for den andre, og at denne forståelsen får betydning for beslutningene vi tar. Det er forskjell på å få anledning til å si noe og å kunne påvirke det som skjer.

Edmund Husserl og Jürgen Habermas gir oss ulike innganger til denne forskjellen. Husserl gjør oss oppmerksomme på den erfaringsverdenen faglige beskrivelser bygger på. Habermas retter oppmerksomheten mot hvordan vi kommer til forståelse med hverandre, og hva som skjer når økonomiske og administrative hensyn fortrenger samtalen.

Begge bruker begrepet livsverden. Men begrepet får forskjellige oppgaver hos dem.

For kvinnen er kjøkkenet et sted hun kjenner gjennom et langt liv. Hun vet hvordan skuffen må løftes litt for å gli igjen. Hun kjenner vekten av kaffekannen og lyset som faller over bordet. Frokosten inngår i en sammenheng av vaner, minner og forventninger. Den gir morgenen en form hun fortsatt kan kalle sin egen.

Dette er en vei inn i Husserls livsverdensbegrep. Livsverdenen er den verdenen vi allerede lever i før vi begynner å måle, forklare og systematisere den. Den er felles, historisk og kulturelt formet, selv om vi erfarer den fra ulike ståsteder.

I sitt sene arbeid om de europeiske vitenskapenes krise undersøker Husserl hvordan vitenskapens abstraksjoner har sitt meningsgrunnlag i denne verdenen. Problemet oppstår når de presise modellene blir oppfattet som hele virkeligheten, og deres forbindelse med menneskelig erfaring glemmes. Hans videre spørsmål er transcendentalt: Hvordan blir en verden som gjelder som virkelig og felles, mulig gjennom subjektivitetens og intersubjektivitetens meningsdannelse?

Ved kjøkkenbordet kan denne filosofien skjerpe oppmerksomheten vår. En kartlegging kan gi nødvendige opplysninger om funksjonsevne, ernæring og behov for bistand. Men opplysningene forteller ikke av seg selv hva det betyr for kvinnen å lage frokost.

Dersom frokosten bare beskrives som en oppgave som skal utføres, blir det nærliggende å overlate den til den som kan gjøre den raskest. Dersom vi også forstår den som en måte å bevare selvstendighet og sammenheng i livet på, kan god hjelp få en annen form.

Habermas fører livsverdensbegrepet inn i et sosialteoretisk prosjekt. Han overtar og omformer en fenomenologisk arv, blant annet gjennom Alfred Schütz. Oppmerksomheten flyttes mot språket og den forståelsen mennesker bygger og opprettholder sammen.

Vi begynner sjelden en samtale fra grunnen av. Når medarbeideren setter seg ved bordet, tar begge mye for gitt: hva et hjem er, hva hjelp kan innebære, og at det vanligvis er mulig å spørre, forklare og svare. Denne bakgrunnen gjør samtalen mulig. Hos Habermas omfatter livsverdenen kulturelle fortolkningsressurser, sosiale tilhørighetsforhold og personlige kompetanser. Den videreføres og fornyes gjennom kommunikativ handling.

Kvinnens setning gjør samtidig noe av bakgrunnen synlig. Det som for henne har vært selvsagt, viser seg å trenge en forklaring. Medarbeideren hadde forstått frokosten som et praktisk behov. Kvinnen forteller at den også handler om hvem hun er, og hvordan hun ønsker å leve.

Her åpner det seg en mulighet for en annen samtale.

«Hva er det viktigst for deg å fortsette med selv?» spør medarbeideren.

Kvinnen tenker seg om.

«Å sette på kaffen. Og å sitte her mens den blir ferdig. Brødet kan noen godt hjelpe meg med.»

Dette er et lite eksempel på hva en orientering mot gjensidig forståelse kan bety. Partene undersøker situasjonen og lar det som kommer frem, påvirke forslagene deres.

Habermas skiller mellom kommunikativ handling og handling som er rettet mot å påvirke andre for å nå et på forhånd fastlagt mål. Også en vennlig samtale kan være strategisk dersom hensikten først og fremst er å få den andre til å godta en ferdig løsning. Ved kommunikativ handling søkes en forståelse som deltakerne kan slutte seg til gjennom grunner de kan ta stilling til.

I praktisk hjelpearbeid blir forskjellen konkret. Spør medarbeideren for å forstå hva kvinnen ønsker, eller for å finne den mest virksomme måten å få henne til å akseptere tilbudet på?

Ordene kan ligne hverandre. Likevel er kvinnens plass i samtalen forskjellig.

En reell samtale innebærer heller ikke at kvinnen alltid får det akkurat som hun vil. Medarbeideren kan ha gode grunner til å være bekymret. Kanskje kaffekannen er blitt for tung. Kanskje kvinnen nylig har brent seg. Også slike forhold må kunne bringes frem og undersøkes.

Det avgjørende er om begge parters grunner får plass, og om løsningen fortsatt kan endres.

Men kjøkkenbordet står ikke utenfor samfunnet. Medarbeideren har flere besøk som venter. Hun må dokumentere det hun gjør. Kommunen må fordele begrensede ressurser, og tjenestene må organiseres slik at mennesker får hjelpen de har krav på.

Habermas bruker skillet mellom system og livsverden for å undersøke slike sammenhenger. Økonomi og forvaltning samordner omfattende virksomhet gjennom blant annet penger og administrativ makt. Dette avlaster oss: Et moderne samfunn kan ikke organisere alle oppgaver gjennom personlige samtaler. Kolonisering betegner derimot en utvikling der slike styringsmekanismer fortrenger forståelsesprosesser på områder som er avhengige av dem.

I vår tenkte situasjon kan dette skje dersom bare det som passer inn i skjemaets kategorier, får praktisk betydning. Kvinnens ønske blir kanskje registrert i et kommentarfelt, mens vedtaket følger en standardløsning som allerede er bestemt.

Da har hun fått snakke. Likevel har samtalen knapt kunnet forandre noe.

Det er her Habermas gir den praktiske filosofien en viktig utvidelse. Vi må undersøke mer enn den enkelte hjelperens holdning. Også organiseringen av hjelpen må vurderes. Har medarbeideren tid og myndighet til å tilpasse tilbudet? Kan hun begrunne et avvik fra standardløsningen? Blir dokumentasjonen brukt til å videreføre kvinnens ønsker, eller forsvinner disse når neste medarbeider kommer?

En oppmerksom fagperson kan komme til kort dersom arbeidsvilkårene gjør oppmerksomheten virkningsløs.

Samtidig trenger vi å være varsomme med å gjøre hjemmet til et bilde på frihet og forvaltningen til et bilde på tvang. Hjem og familier kan romme undertrykkelse, taushet og forventninger ingen våger å utfordre. Offentlige ordninger kan gi mennesker beskyttelse og et språk for å kreve sin rett.

Livsverdenens selvfølgeligheter må derfor også kunne kritiseres. Hos Habermas ligger det en mulighet for fornyelse i at overleverte forståelser kan trekkes frem, prøves og endres gjennom kommunikasjon.

Kanskje har kvinnen alltid satt andres behov foran sine egne. Kanskje sier hun først at alt går bra, fordi hun ikke vil være til bry. Å respektere hennes livsverden krever da tålmodighet og spørsmål som gir henne anledning til å undersøke sine egne ønsker.

Det krever også oppmerksomhet på ulikheten mellom dem som sitter ved bordet. Medarbeideren kjenner regelverket og skriver vurderingen. Kvinnen er avhengig av utfallet. Et høflig nikk kan uttrykke enighet, men også tretthet eller usikkerhet.

Den praktiske konsekvensen er at vi må gjøre mer enn å invitere til medvirkning. Vi må gi forståelig informasjon, tåle innvendinger og gjøre det mulig å komme tilbake til et svar. For noen betyr det mer tid. For andre betyr det skriftlige alternativer, støtte fra en person de stoler på, eller muligheten til å uttrykke seg på andre måter enn gjennom en rask samtale.

Ved kjøkkenbordet blir forskjellen mellom Husserl og Habermas tydelig uten at forbindelsen mellom dem forsvinner. Med Husserl kan vi spørre hva faglige kategorier gjør synlig, og hvilken levd mening de overser. Med Habermas kan vi spørre hvordan denne meningen blir hørt, prøvd og gitt innflytelse i en felles beslutning.

Kvinnen ønsker fortsatt å sette på kaffen selv. De blir enige om å prøve en lettere kanne og en annen plassering av det hun trenger. Hun skal få hjelp med brødet. Etter en tid skal de sammen vurdere hvordan det fungerer.

Medarbeideren skriver avtalen inn i nettbrettet og leser den høyt.

«Er det dette vi har blitt enige om?»

Kvinnen ber henne endre en setning. Medarbeideren gjør det.

Det er en liten handling. Men den rommer noe vesentlig: Kvinnens ord har fått betydning for hvordan hjelpen skal gis.